Pål Georg Nyhagen

Alder: 64
  RSS

Om Pål Georg

Katolikk med ubrytelige og høyst levende jødiske røtter. Teologi. Jødisk tro og etikk. Religionsfilosofi. Pedagogikk. Moses kom med læren og ordene. Kristus som er Ordet realiserte dem; Han kom med nåden og bekreftet kjærligheten i læren: Kristus illustrerte i praksis en relasjonell og ivaretakende livstolkning. Teologien og religionsfilosofien er periodevis i fokus i min hverdag; men viktigere enn å diskutere oppstandelsen, forsoningen og nåden er MØTET med Ham som nettopp ER oppstandelsen, forsoningen og nåden. Og dermed erkjenne at møtet gir et vekkende tilbakestøt: Reise seg opp, "ta sin seng" å gå ut i den utfordrende og harde virkeligheten igjen. Min erklæring om kjærlighet til Gud vises og illustreres gjennom kjærlighet til medmennesket. Guds respons på menneskets bekjennelse er som nevnt et tilbakestøt: "Vær en hyrde for mine får". Nærhet, medmenneskeorientert livsholdning, det å akte livet som gave og forpliktelse er alt. Meningen med livet? Lev det!

Som betyr det å våge å tre inn i og oppholde seg i livet dag for dag. Hvor møtet med Gud samtidig er og vil være et møte med min neste og meg selv. Alt i livet, i hverdagen, peker i hjertet kontinuerlig inn mot og skal speiles i: "Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din forstand og av all din kraft. Og din neste som deg selv". Min neste er akkurat som meg selv; en Guds skapning og dermed elsket av samme Gud. Dvs: Viktigere enn spekulasjoner om livet etter døden, og viktigere enn fascinerende teorier om verden og kosmos, selvhevdende diskutering og markeringer, samt det å studere teksten, er utøvelsen av ordets og livets kjerneinnhold i hverdagen.

Det fnnes ikke mer kjærlighet, sannhet og solidaritet enn det som realiseres i praksis: Virkeligheten er den øverste dommer.

"To conquer fear is the beginning of wisdom. A pilgrim is a wanderer with a purpose." - Visdom er krystallisert smerte.

Følgere

Tilbakestående samfunn?

Publisert rundt 9 år siden

Helge Simmones skriver et innlegg om dødsstraffen i USA: "Det er et stort paradoks at et av verdens mest utviklede land fortsatt holder seg med slike bestialske straffeformer. Å straffe folk med døden er å ta den siste rest av menneskeverd fra dem. En stat som sterkt vektlegger kristne holdninger og verdier, burde ha løftet blikket og sett at slike cowboymetoder ikke hører hjemme i en moderne stat. Det er noe tilbakestående ved et land som gjør slikt."

Overført til norske forhold generelt og det norske samfunnets behandling av NS-familiene spesielt, ser vi at Simmones´ analyse er klart overførbar til temaet i denne debatt-tråden; nemlig behandlingen av NS-familiene. Å bli fratatt menneskeverdet og deretter henrettet er én ting. Å bli fratatt menneskeverdet som barn, som familemedlem, og deretter i flere tiår oppleve å bli hundset, trakkasert på flere arenaer og usynliggjort på andre; er ikke en spesielt bedre skjebne. Snarere tvert imot er dette å bli utsatt for evig psykisk terror og tortur. Torturen er like effektiv om den utføres av samfunnets ledelse og flertallet, som den blir utført av spesielle torturister; den er bare mer avansert og ikke minst effektiv i sin vedvarenhet. Det finnes aldri gode grunner for å ødelegge liv.

Vi som kjenner til sjelesorg vet at det som sitter innerst inne hos den angjeldende også kommer sist frem, i beste fall, det som da endelig fremkommer er også oftest det vesentligste: Her i det fortrengte mørket ligger nemlig elementene som styrer vedkommende i avgjørende grad. Overført på det kollektive ser vi at kirkens mørke skap også skjuler slike bortstuede elementer. Handlinger som man i kirken helst vil slippe å trekke frem; om ikke annet for å slippe å fremstå som politisk ukorrekt. Man bør nemlig ikke forstyrre idyllen og glansbildene som er dannet og pleies. For å opprettholde dette er det da viktig at flere ikke kommer til orde. At flere blir glemt.

Denne gangen er det behandlingen av NS-familiene som er stuet bort og "glemt". Kristus sier i Matteusevangeliet: "Om du bærer offergaven din fram til alteret og der kommer til å tenke på at din bror har noe imot deg, så la gaven ligge foran alteret og gå først og bli forlikt med din bror. Så kan du komme og bære fram offergaven din! Skynd deg å komme overens med motparten din mens du ennå er sammen med ham på veien. Ellers vil motparten din overgi deg til dommeren, og dommeren til vakten, og du blir kastet i fengsel. Sannelig, jeg sier deg: Du slipper ikke ut derfra før du har betalt til siste øre."

Det kan dessverre se ut som om flere argumenterer med at de hadde og har "gode grunner" til å ha handlet eller handle slik de gjør angående NS-familiene. Men å utføre onde gjerninger med "gode grunner" er umoral av verste merke. Man skiller ikke mellom "gode grunner" og sanne grunner. Det er sistnevnte motivering som skal ligge under de handlinger vi foretar. Også om det gjelder folk vi eventuelt ikke liker. Det ser bestemt ikke ut til at Kristus aksepterer og overser de synder vi mener å ha utført med "god grunn".

Om Gud er Faderen, da vi er alle en søskenskare. I dag har man vel kamerater og venner, men knapt søsken i denne forstanden og relasjonen Gud avslører vi er satt i. Blir Gud erkjent som vår alles Fader, så blir vi stilt i et langt mer radikalt ansvar for våre medmennesker enn antiseptiske intellektuelle termer eller politiske nyttigheter. Ingen kan lukke øynene for at det finnes fiendtlige, frastøtende og hyggelige mennesker. Men også de er våre søstre og brødre i Gud. Og hvem som er de onde er ikke automatisk gitt: Gud har sin egen agenda her. Kristus snur et hvert menneskes verdisystem i lyset av sin kjærlighet: Vårt Gudsforhold avslører seg i vårt forhold til medmenneskene. Gud aksepterte aldri gjerder og grenser her. Selv ikke angående tollere og andre som flertallet anså som umennesker. Det var nettopp dem Jesus skjøv frem og benyttet i sine lignelser. Paulus forfulgte og fikk kristne drept; nettopp han ble like vel utvalgt av Gud og ble avgjørende for kristendommen i egenskap av hedningenes apostel. Kristus så noe de andre ikke så; de andre så bare sin frykt, sine hevntanker og vrede. Kristus så bak masken.

"Fluene setter seg alltid på legemets sårede steder, og onde mennesker søker urolig etter flere feil hos sin neste"; sier et visdomsord. Det sentrale er at vurderingen og bedømmelsen av et annet menneske umulig vil skje eksakt og objektivt når det bygger på egne følelser og emosjoner: Å se sin neste gjennom egne sår og forurettelser skaper to umennesker. Nemlig den man ser på og så seg selv. Rettferdighet som ikke belives av kjærlighet er ikke lenger rettferdighet, men blind mekanisk adferd som tråkker mennesket ned.

Tilbake til sitatet fra Simmones; her omskrevet noe hvor samme poeng brukes som belysning av samfunnets behandling av NS-familiene: Det er et stort paradoks at et av verdens mest utviklede land både eksplisitt og implisitt har legitimert slike bestialske straffeformer som NS-familiene har blitt utsatt for. Å straffe barn, å straffe familier, med så grov og langvarig trakassering er å ta den siste rest av menneskeverd fra dem. Å ta fra dem livet før døden en gang befrir dem er onde utslag fra iskalde og mørke hjerter og selvsagt direkte horribelt. En stat som sterkt vektlegger kristne holdninger og verdier, burde ha løftet blikket og sett at slike metoder ikke hører hjemme i en moderne stat. Det er noe tilbakestående ved et land som gjør slikt. I 5.Mosebok 24:16 står følgende: "Fedre skal ikke dø for barna, og barn skal ikke dø for fedrene. Enhver skal dø for sin egen synd." Det er visst ikke nevnt unntak her: Verken saduseernes familier, tollernes, romernes eller NS-familiene er unntatt. De er alle våre søsken. Å straffe familiene til den vi mener å ha berettiget harme og dyp vrede mot er altså en vederstyggelighet for Gud. Intet mindre.

Synd kirken ikke våger å stå frem som Kristi sanne kirke her uten å skule til hva etablissementet måtte mene til enhver tid. Dette er feighet og utakt med Kristus. Kristus viste mot og skar alltid igjennom; uten å se på hva den politiske ledelsen eller folk flest skulle mene.

Det er nettopp den og de som trenger kirkens kjærlighet, tilgivelsen, aksepten og inkluderingen som mest som også erfarer alle manglene og svikten ved dette.

 

Gå til kommentaren

Taushetens sammensvergelse

Publisert rundt 9 år siden

Ja, det er på tide å se nærmere på alle forhold i denne saken. Hvilket innebærer å gi ordet til den og de som ikke har det på forhånd. Skjer ikke dét, så lever vi vel heller ikke i et demokrati?

Med krigens redsler i ryggen, så var det forståelig at flere følte et grunnleggende behov for å markere seg før, under og etter rettsoppgjøret. Men hvordan... og i flere tiår? Videre var det, nettopp med denne bakgrunnen, lett å handle på måter mot NS-folk og deres familier som bar preg av psykisk terror og fysisk  straff. Der hvor den hevnende adferd er "forståelig", der oppstår det oftest alt for lett sosial legitimitet av det umoralske og onde i egen adferd. Fordi hvis man hevner seg på "krigens onde" (NS-familiene), så gjør man noe av "god grunn": Kritiserer man dette, så plasseres man seg da også umiddelbart på den opprinnelig onde siden. Og dermed våger ingen å heve røsten og si "stopp!". Slik kommer det onde like vel inn en bakdør på det godes arena. Og den onde selv smiler tilfreds i skyggene: Intet er som å spre ondskap i det godes forkledning?

Men å hevne seg på de svakeste, barn og kvinner - over flere år -når det er omkostningsfritt, trygt og akseptabelt er verken spesielt modig, humant eller demokratisk. Videre er det dessverre et hån av de verdier vi hevder å forsvare.

Det er skammelig hvordan kirkens folk har sett bort. Man feiret freden og at krigens skrekk og forbrytelser endelig var et tilbakelagt kapittel. Også i kirken og på skolene. Men parallellt med dette ble i denne saken demokratiets- og den kristne kirkes identitet og verdier situasjonsbetinget tilsidesatt over flere tiår. Og man legitimerte holdninger, en utagerende negativ adferd og destruktive handlinger som faktisk er i tydelig motsetning og kontrast til de verdier man hyllet ved krigens slutt - og som vi alle hyller i dag. Denne legitimerende adferden var også mer enn stilltiende; mobbingen var satt i system fra mange hold, også fra kirken. Der alle tenker og handler likt er det vanlig at alle også gjør de samme feilene.

Denne saken med NS-familiene er dessverre et mørkt- og utrolig nok villet kapittel i fortellingen om det norske demokratiet og våre verdier. En historie som også DnK har farvelagt. Og fortiet fordi vi vil ikke bli tatt til inntekt for fiendens agendaer og bli satt i bås med andre lite hyggelige krefter.

Men som kristne skal vi ikke skjele til hva som er sosialt- og politisk korrekt. Selv om vi i dag ser ut till å ha en kirke som bygger sin identitet på nettopp dét. Angrep på kjærlighetens inkluderende praksis har blitt kritisert allerede av fariseerne. I Kristus´ disippelskare var det både nasjonalister, seloter, tollere og andre svært lite populære individer: Mennesker som den gode borger unngikk, og de forståelig nok næret vonde følelser mot: Hevnende krefter ville sikkert nok helst klipt av dem håret, spyttet på dem, utsatt dem for psykisk forfølgelser og sendt slike folk et visst sted hadde aksept fra politisk og sosialt korrekt hold. Og påfølgende helligdag gått i sitt hellige hus og takket Gud for freden og det gode som hadde vunnet frem. Kristus: "Dere har hørt det er sagt: ‘ Du skal elske din neste og hate din fiende.’ Men jeg sier dere: Elsk deres fiender," Guds ord her ble nok talt for døve ører også i norske sammenhenger etter krigen.

Nettopp i denne saken med NS-familiene har den kristne kirke et spesielt ansvar, nettopp her i feigheten og unnlatelsene: Reise seg og si at "Her har det pågått, og her pågår det umoral!" NS-familiene fortjener en uforbeholden unnskyldning for hva de ble utsatt for i tiden etter 1945.

Gå til kommentaren

Apropos innvandrere og muslimer

Publisert rundt 9 år siden

Jeg tillater meg å kopiere et innlegg fra Facebook, skrevet av en svensk ung kvinne som også bekjenner seg til islam. Hun er del av en innvandrerfamilie og muslimer som erfarer det samme som her: Man "blir ikke anerkjent som innvandrer og muslim før man avskreller alle de elementer som er kjennetegn på en muslims og innvandrers identitet"  -  (for å sitere fra en annen debatt her på VD). Er dette den nordiske versjonen av integrering, aksept og respekt?

"Hej alla rasister/muslimhatare/förståndshandikappade människor! Jag är en muslim som kommer från Malmö, och gissa vad? Jag älskar Sverige och möjligheterna som detta land gett mig, möjligheter som jag aldrig hade kunnat drömma om i mitt hemland. Gissa vad? Mina föräldrar har slitit och jobbat sig upp i mer än de 20 åren som de varit här. Gissa vad? De har aldrig tagit emot en krona från staten. Gissa vad? Vi stöttar inte självmordsbombare och kvinnoförtryck. Vi stöttar faktiskt ingenting som är fel. Gissa vad? Jag har aldrig kastat sten mot en buss eller skrikit snutjävel. Och jag är ledsen om nationalsången inte kan sjungas i skolan för att man anser att det är rasistiskt, älskade nämligen att sjunga den med mina svenska vänner när jag var yngre. Vi äter inte köttbullar varje dag men jag tycker faktiskt att min familj har anpassat sig till det svenska samhället rätt bra. Vet ni vad det sorgliga är? Att människor som ni, med era fördomar och ert förakt är anledningen till att min mamma som är utbildad till studie- och yrkesvägledare med sin examen från Sverige, inte får ett jobb någonstans. Är det en slump att fru Svensson får jobbet veckan efter? Är det en slump att allt fler invandrare bygger ett bo i den kriminella världen när diskriminering i arbetslivet är aktuellt? Peka inte på problemet, peka på ANLEDNINGEN till problemet. Utanförskapet i samhället är skapat av er och ingen annan. Att Sverige brister i sin invandringspolitik måste jag hålla med om, men varför ska man brista i att vara mänsklig? Vi har alla samma färg under vårt skinn. Och gissa vad? Vi är inte den ENDA invandrarfamiljen i Sverige med den här inställningen. Vi finns faktiskt. Så spara skitsnacket om "rosengårdsblattar" och öppna en bok istället. Eller ännu bättre, öppna ögonen.

Tack för mig.

Hamase Tafakori"


Gå til kommentaren

Kvinlaugs vrøvlerier

Publisert rundt 9 år siden

Hva jeg gjør "istedet for å sitte der å klage"?

Kvinlaug: Hva vet du om meg, mitt liv, mine engasjementer og mitt virke? Absolutt ingenting. Intet. Dette er frekt. Ditt substansløse innlegg er illustrasjoner som står godt nok for seg selv. Ukommentert. Et lite hint til ettertanke, før du lar tastene på PCn din slippe helt løs: Du er faktisk ikke alene om å ha erfaringer fra Afrika og andre utviklingsland.

Jeg har tatt pause fra VD mange uker; det ble litt for mange irrelevante og substansløse påstander som mangler rot i virkeligheten samt mer eller mindre implisitte og ufine personangrep. Ser allerede fra svar 1, så gjentar dette fenomenet seg. Atter en gang.

Trist at VD mer fungerer som en polsk riksdag enn som reellt debattforum. Det er jo en rekke deltagere som her mener seg å være medlemmer av et kontinuerlig fast debattpanel som kaster seg over et hvert tema som blir presentert. Som min innledende tekst viser, så forsøker jeg å sette et kritisk søkelys på et sykt forbruker- og kravsamfunn kontra det som lever i oss alle som Guds levende fordring. At omvendelse og tro koster noe.

Intet annet.

Gå til kommentaren

Å vekke og å frigjøre

Publisert over 9 år siden

Habta har visst bommet på sitt publikum. Så langt jeg kan se forsøker hun primært å vekke kvinnebevegelsen i Norge. Men det viser seg, som vanlig: Temaer hvor "islam" nevnes virker som fluepapir på flere som vil posisjonere seg i forhold til den norske diskursen om innvandring og religion. Og ikke minst det islambilde noen nordmenn selv har dannet seg. Habta blir offer for andres stereotypier og virkelighetsbilder, og så trukket inn i en polarisert uverden av svart og hvitt hvor det "å ha rett" er viktigere enn det å lytte: Se og lytte på den som befinner seg i den svake posisjonen sosialt- og kulturelt sett. 

Her har man sågar endelig et levende eksemplar av en muslimsk kvinne som velger (våger) å ta ordet. Hun opprettholde faktisk sin tro, men ber om å bli lyttet til som kvinne. Hun ber om å bli sett, dvs kort sagt respekt: Habta er faktisk utrykk for et nyansert levende bilde og et levd liv som ikke bekrefter de stereotypiene og den konsensus som ser ut til å råde tungt.

Muslimer oppnår altså stort sett kun aksept og sympati om de speiler nordmannens verdier og meninger. Hvilket selvsagt er illustrerende for nordmannen sin del: Dette er det motsatte av mangfold og et uttrykk for navlebeskuende og respektløs egoisme, og har selvsagt lite med verken integrering og respekt å gjøre. Det er visst flere enn de muslimske kvinner som trenger å vekkes og frigjøres fra kulturelle skylapper og vanetenkning?

Det hennes tekst ser ut til å være et uttrykk for er faktisk velkjent og det samme som norske kvinner har hevet høyt i alle år: Nemlig et berettiget og rettferdig rop om ansvarliggjøring av mennene, som på sin side ikke har rett til å benytte politiske, kulturelle eller religiøse ord og begreper for å rettferdiggjøre urett og maktmisbruk.

Dette følgende er ikke ment respektløst. Men et dristig forsøk på teologisk kommentar, vel og merke fra mitt kristne ståsted - det er nemlig der jeg nå en gang ér: Slik jødedommen har tatt sine skritt i vekst, også kristendommen, må også -slik jeg ser det vel og merke- islamtroende sakte åpne seg for at enkelte tolkninger må videre-utvikles (utvides) nettopp for å fullbyrde den genuine indre mening. Men selvsagt (!) i egen hastighet. Den indre mening må utdypes og forstås i tråd med sin religiøse tro. Eksempel: Abraham tolket helt bokstavelig og blindt Guds beskjed slik at han skulle ofre Isak, men endret seg da han fikk en erfaring av at dette han var i ferd med å gjøre ikke kunne være riktig; "Gud grep inn og endret fortsettelsen" - som vi kjenner til. Det skjedde hos Abraham et kvantesprang. I møte med den forferdelige virkeligheten han var i ferd med å iverksette, så oppsto helt klart den dundrende nærgående erkjennelse at dette måtte dog være galt. Her kan vi tolke dette som et eksempel på at en tidligere primitiv religiøs oppfatning ble annullert til fordel for en mer Gudsrettet og dermed menneske-rettet puls i tråd med Guds genuine vilje, som er preget av kjærlighet. Man kan se det slik: Det skjedde en utvidelse, en oppvåkning, men dog innenfor samme religiøse kontekst og på samme basis Abraham allerede var en del av. Resultatet var altså en organisk utvidelse; ikke en opphevelse, korrigering eller sensurering av Guds ord eller jødedommen.

Gå til kommentaren

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere