Pål Georg Nyhagen

Alder: 64
  RSS

Om Pål Georg

Katolikk med ubrytelige og høyst levende jødiske røtter. Teologi. Jødisk tro og etikk. Religionsfilosofi. Pedagogikk. Moses kom med læren og ordene. Kristus som er Ordet realiserte dem; Han kom med nåden og bekreftet kjærligheten i læren: Kristus illustrerte i praksis en relasjonell og ivaretakende livstolkning. Teologien og religionsfilosofien er periodevis i fokus i min hverdag; men viktigere enn å diskutere oppstandelsen, forsoningen og nåden er MØTET med Ham som nettopp ER oppstandelsen, forsoningen og nåden. Og dermed erkjenne at møtet gir et vekkende tilbakestøt: Reise seg opp, "ta sin seng" å gå ut i den utfordrende og harde virkeligheten igjen. Min erklæring om kjærlighet til Gud vises og illustreres gjennom kjærlighet til medmennesket. Guds respons på menneskets bekjennelse er som nevnt et tilbakestøt: "Vær en hyrde for mine får". Nærhet, medmenneskeorientert livsholdning, det å akte livet som gave og forpliktelse er alt. Meningen med livet? Lev det!

Som betyr det å våge å tre inn i og oppholde seg i livet dag for dag. Hvor møtet med Gud samtidig er og vil være et møte med min neste og meg selv. Alt i livet, i hverdagen, peker i hjertet kontinuerlig inn mot og skal speiles i: "Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din forstand og av all din kraft. Og din neste som deg selv". Min neste er akkurat som meg selv; en Guds skapning og dermed elsket av samme Gud. Dvs: Viktigere enn spekulasjoner om livet etter døden, og viktigere enn fascinerende teorier om verden og kosmos, selvhevdende diskutering og markeringer, samt det å studere teksten, er utøvelsen av ordets og livets kjerneinnhold i hverdagen.

Det fnnes ikke mer kjærlighet, sannhet og solidaritet enn det som realiseres i praksis: Virkeligheten er den øverste dommer.

"To conquer fear is the beginning of wisdom. A pilgrim is a wanderer with a purpose." - Visdom er krystallisert smerte.

Følgere

Vårt Land med rammende stereotypier

Publisert rundt 9 år siden

I dag ble en redusert utgave av førsteinnlegget her i tråden trykket i papirutgaven av Vårt Land, noe man selvsagt setter pris på; primært fordi man har et budskap; og håper at frø blir sådd i de rette hjerter. Så mange hjerter som mulig. Frø som i Guds rike vokser til store trær som i utgangspunktet faktisk rommer alle Hans fugler. De som mener de kom dit først tror de har rett til å bedømme og vurdere resten som kommer snublende. De har dessverre en tendens til å legge betingelser for, og måle, de andre som etter hvert skal sette bo i samme tre i Guds rike. Og muligens holde dem ute og selvtilfreds på sine trygge grener hylle Guds flotte kjærlighetsfulle tre...

Det handler faktisk om våre medmennesker som har blitt hundset og trakassert på det verste i årevis i tiden etter 1945. Barn, hvis eneste synd var å bli født, og familier som ble rammet og ødelagt - ene og alene fordi andre familiemedlemmer var medlem i NS før 1945. Alt destruktivt og ødeleggende; mer eller mindre sanksjonert av et samfunn, inkludert kirken, som anså det som en menneskerett å hevne seg på den og de som egentlig ikke har noe med saken å gjøre (!). Dette skjedde altså etter 1945.

Det er derfor mer enn trist at Vårt land velger å illustrere innlegget med et foto av noen uniformerte NS-troppers parademarsj i Borre i 1943. Billedbruken er svært tendensiøs på den måten at det gir gjenklang i konnotasjoner som bekrefter og forsterker polarisering og murer mellom mennesker. Videre fratar dette disse menneskene deres integritet og verdighet som medmenneske skapt av Gud selv. Det handler ikke om paraderende tropper eller onde soldater;

- det handler om barn, enkeltmennesker og familier!

Det ville være langt mer relevant å illustrere dette med et foto av en normal familie. Fordi de ganske enkelt ikke var eller er noe annet. En familie som etter 1945 ber om å bli sett. Som ber om å bli inkludert av en kirke og et samfunn som hyller de beste og viktigste verdier. Men det er ikke lett når selv Vårt Land ennå ikke ser medmenneskene, men sjabloniserer og reduserer dem grovt gjennom bilder av taktfaste uniformerte tropper i 1943 f.eks.

Etter mai 1945 eksisterte ikke NS lenger. Mine innlegg handler ikke primært om NS under krigen. De handler entydig om OSS, våre valg og disse medmenneskenes skjebner ETTER 1945, selv om jeg dog innledningsvis gir beskrivelsene en rammefortelling for å få et mer menneskelig perspektiv på deres valg forut for 1940. Men den som leser mine innlegg vil entydig (!) se at mitt hovedanliggende er disse enkeltmennesker; medmenneskers forferdelige u-skjebner som konsekvens av (oss) triumferende vinneres adferd og handlinger.

Dvs hovedsaken er som nevnt OSS andres adferd og behandling av medmennesker; kirkens og våre synder i forhold til disse medmenneskene. Det er VI som er i bødlenes roller i denne saken etter 1945. Det er VI som gikk og går forent i taktfaste tropper; ensrettet og uniformert mens vi paraderer våre politisk korrekte meninger etter 1945. Ikke disse medmenneskene. Vi har i Norge her grove synder vi må våge å bemøte, trekke frem våre ekleste ting fra mørkets innerste skap og gjøre slutt på benektningen, fortielsen og usynliggjøringen. Ha mot til å bemøte dette i oss selv, og i samfunnet når saker fra denne triste og fæle etterkrigstiden kommer opp. Og ikke fortie fortiden. Jfr. Wigdels innlegg. Dette skal vi gjøre fordi vår nestes liv er viktigere enn vår egen stolthet og feighet.

Ikke plassere disse medmenneskene kontinuerlig i våre stereotypier av dem som tropper og onde soldater. Det handler om medmenneskers skjebner etter 1945. Om barn hvis eneste synd var  bli født. Ut fra den norske kirkes persopektiver den gangen var visst det en stor nok synd til å holdes på armlengs avstand fra Guds nåde og kjærlighetsfulle favn.

Og Kristus? Kristus er hos de lidende. Når de lidende brått triumferer og overtar rollen som undertrykker og bøddel, så er han fremdeles hos de lidende... Trist våre brødre i Kristus ikke ser dette.

Gå til kommentaren

Mange ser ut til å ha en slags oppfatning av at tiden utrydder synder. Vi har alle lagt merke til egne svik og gemenheter vi har begått for lenge siden, og nærmest bagatellisert det fordi det "var jo så lenge siden". "Vi visste ikke bedre", "Jeg var jo så sint og umoden", "alle andre gjorde jo slik, det var det som var det korrekte, opplevde vi", etc. Men vi skal ikke innbille oss at vi forsvinner i mengden, en mengde hvor nesten alle opptrer likt legitimerer intet i forhold til Gud og vår neste. Og tiden? Tiden leger ingen sår. Spør NS-barna. Tiden fungerer ikke slik at den gjør synden ugjort: Den fjerner ikke det egne ansvaret og skylden. Tiden renser ingen fra synd, men det gjør Kristi blod - forsoningen! Den forsoningen skal våre hjerter og armer være forlengede deler av.  Om vi tenker på den pris Kristus betalte burde vi ikke ta så nøye på egne grove feiltrinn og forherde oss. Og: Hva finnes egentlig som kan gjøre en synd ugjort, uansett hvor langt tilbake den ligger? Alle tider forenes i Guds evige NÅ.

På den ene siden skal vi tilgi. Men tilgivelsen vi ofte dessverre opererer med er lovisk, full av betingelser og krav: Skyld, straff og så til slutt tilgivelse. Men en tilgivelse som ikke glemmer, en tilgivelse som opprettholder utstøtelse og trakassering er vel ikke mye verdt? I motsetning til Kristus´ betingelsesløse tilgivelse. Han sa "Heller ikke jeg dømmer deg. Gå bort og synd ikke mer".  Barna og NS-familiene måtte i tiden etter (!) 1945 kollektivt lide meget for enkeltpersoners valg foretatt i perioden FØR 1945.

Vi kan alle være nærmest avdøde sjeler mens vi ennå lever. Vi kan i verste fall opptre med to sider: En hevnende, bitter og iskald side mot dem vi bærer (gjerne berettiget) nag mot. Og videre, uten den minste antydning til sosial samvittighet, overføre samme destruktive ukristelige sider mot familien og barna til den vi egentlig mener å ha rett til å ramme. Og samtidig en annen side hvor vi dog tilfreds går i kirken og mottar nattverden, deler Guds legeme, uten å tenke et øyeblikk på at NS-barna og deres familier også er en helt naturlig og selvfølgelig del av dette Kristi legeme: Dette er evangeliet.

Hadde våre hjerter vært levende mens vi ennå lever, og sett mens vi ennå kan se, da hadde det onde vi har gjort aldri kunnet skje. Da hadde vi våget å se forbi vår bitterhet, våre nag og våre sår og sett at her har vi begått grove feil.

Synd bryter vårt fellesskap med Gud. Vi har noen ganger valgt en annen ledestjerne: Fokuseringen inn mot jegets brennpunkt avhumaniserer oss og splitter oss. Kristus opererer ikke med "berettiget" hat, berettiget nag, berettiget forurettethet når som hederlige unntak når Han påpeker tilgivelse og kjærlighet mot vår neste; dvs nåden. Vårt Gudsforhold avspeiles i vårt nesteforhold. Det er der det koster hvor prøven står.

Kristus har lært oss å be i Fader Vår: "Tilgi oss vår skyld, slik også vi tilgir våre skyldnere." Og dette er faktisk den eneste delen av denne bønnen han utdyper og presiserer. Kristus legger faktisk til: "For dersom dere tilgir menneskene de misgjerningene de har gjort, skal også deres himmelske Far tilgi dere. Men dersom dere ikke tilgir menneskene, skal heller ikke deres Far tilgi de misgjerningene dere har gjort." Vi møter i bønnen Fader Vår, midt i sin snillhet og banale bønnerutine, brått en vekkende betingelse: "..slik vi også forlater..." Muligens avsløres her en nær og brutal realisme i denne bønnen; dens saklige direkthet, dens betingelsesløse sammenheng med behovet for å tro. Rett på sak får vi utilslørt vite at om vi selv kan tilgi, og vet hva det innebærer, da, men tydeligvis ikke før akkurat da, er vi en slik åndelig forfatning at vi selv kan motta Guds tilgivelse.

Hvordan er vår tilgivelse som vi gir andre? Vi tilgir vel oftest først når vi får bevis på anger og bedring? Vi SIER vi tilgir, men vi glemmer aldri... for sikkerhets skyld. Når den femte bønnen ber Gud tilgi oss, som vi tilgir vår neste, da står brått "det gamle mennesket" der i all sin velde. Og avslører oss at vi har ikke blitt nevneverdig fornyet på vesentlige felt. Kristus påpeker at vår egen totale synd alltid er større enn den som vi mener å legge merke til hos vår neste, og på den annen side sto vi aldri i vedkommendes sko da de valgte. Og videre: "Døm ikke, for at dere ikke skal bli dømt! Etter dommen dere dømmer med, skal dere selv få dom, og i samme mål som dere selv måler opp med, skal det også måles opp til dere." Ingen er helt tilstrekkelige, alle har syndet og alle synder.  Alle.  På den annen side skal alle få en ny start; hvilket innebærer Guds miskunn. Også her- alle. Miskunn er barmhjertig tilgivelse. men hvordan skal man leve videre i frihet om omgivelsene hele tiden minner en om fortiden og fortsetter å utstøte og trakassere? Hvem er synderen da i tilfelle?

Og skrekkelig nok: Sågar NS-barna ble møtt med trakassering, mobbing og utstøtelser, som varte i tiår etter tiår. En adfred fra "de gode" som klart bidro til å ødelegge liv. I det godes navn? Ja, også skrekkelig nok fra kirkelig hold. Eneste synd disse barna hadde begått var faktisk å bli født. Guds lys var og er også i disses hjerter. Hvor var det lyset i hjertene til de som sto på den "rette siden"? Kirken, som Guds utstrakte hånd, sviktet her radikalt. De gikk i takt med tidens understrømninger av menneskeforakt og hat. Kirken evnet ikke å fremstå som Guds forlengede og utstrakte hånd, den våget ikke, og våger ikke å betale prisen for å være Kristi kirke der det koster. Snarere lukket kirken hjertet akkurat der det burde ha vært åpent. Feigheten og den politisk korrekte kirke skjøv mennesker bort fra Kristus. Flere fikk dessverre nødvendigvis problemer med sin Gudstro i ettertid. Pga av kirkens synd. Dette er et ansvar som kirken og folk ennå bærer. Alle tider forenes i Guds evige NÅ.

Det er altså en rekke mennesker som verken har ansvar, skyld eller skal be om unnskyldning for at de er til. Kirken bør nå snarest våge å reise seg og be om en uforbeholden unnskyldning for den synd den står ansvarlig for mot disse barna og familiene i tiden etter 1945!

 

Gå til kommentaren

En ting er forståelsen for manges behov for å straffe i tiden kort etter krigen. Poenget er at dette behovet ikke alltid nødvendigvis svarer til hva som er sanne og rette verdier. Rent personlig som kollektivt er det ikke tilrådelig å lempe på grunnleggende verdier og oppheve sunne og sanne beslutninger når man er dypt harm og ser rødt, samt at emosjonene presser på. Blikket for hva som er sant og rett reduseres tilsvarende. "Om øyet ditt er mørkt, hvor mørkt er ikke da mørket i deg?" Man bør ha oversikt og tilstrekkelig avstand når man skal gripe inn i andres liv med grove virkemidler, fysisk, som psykisk. Er man for involvert, så ser man ikke klart. Ikke minst bør politikerne og kirken ha den nødvendige og profesjonelle distanse som fordres når det stormer.

Vi skal altså aldri la verdier som vi skal bygge samfunnet på være situasjonsbetingede. Dette åpner for en type diktatur, om enn forkledt i demokratiske forkledninger. Dette er det andre og mest vesentlige. Å skylde på folket når de roper om korsfestelse er vel for øvrig en heller dårlig unnskyldning for en ansvarlig politiker?

Og nå? At det har gått mange, mange tiår, ja 67 år, med sosiale som personlige straffemetoder er dog noe i lengste laget? Jeg går ut fra at barna og familiene som ble (og blir) rammet i alle disse nevnte årene mener at nå endelig får snart nok være nok. Ødelagte liv ligger i kjølevannet av denne volden og likegyldigheten. Mange tragedier. Som absurd nok implisitt og eksplisitt er bevisste handlinger og villet av "de gode". Behandlingene av disse barna og familiene etter 1945 er en skamplett på norsk historie. Og skandaløst og opprørende nok: Den norske kirke har i beste fall vært blant de likegyldige og feige. Den kollektive skyggen av det norske samfunnet trenger å konfronteres i ny og ne; og her har vi et eksempel på en sak hvor noen bør fatte mot og reise seg å si ifra!

Men denne saken har blitt lagt død. Og så får man spørre om HVEM som tjener på nettopp dette? Og nåde den som våger å peke på alle likene i skapene; i beste fall blir man møtt med total taushet. Ellers blir man demonisert og satt i bås med de verste krefter som norske tabloiddebattanter kan peke på. Man skal ikke forstyrre idyllen og glansbildene av det gode norske. Ikke rart at man blit tiet ihjel; spesielt i et etablert Norge som ynder å dyrke sine idealer, snille og gode fasader til enhver tid. Som nevnt i andre innlegg, så skjer det, og det har skjedd, ting i landet vårt angående disse barna og familiene som burde få ethvert følende og rett-tenkende menneske til å fortvile og gråte. Nordmenn er nok best på omtanke og engasjement i konflikter og problemer som ligger langt borte.

Denne likegyldigheten og interesseløsheten angående menneskeforakt her i landet burde jo være et apropos angående hvordan man vurderer andre fjerne konfliktområders deltagere? Områder hvor nordmenn på vanlig mestervis enkelt sorterer og krever at godhet og rettferdighet skal skje fyllest snarest, og hvor man stiller beinharde krav til den parten som man hevder står for undertrykkelse og destrukstiv behandling? Og ikke minst ut fra en erfaring av Jesus Kristus?

Å iklé sine destruktive metoder og holdninger i de vakreste gevanter hentet fra det kloke, gode og alle idealers kostymelager hjelper intet. Virkeligheten er også her den øverste dommer. Så får som i eventyret keiseren fortsette ufortrødent videre i sin likegyldighet. Der hvor likegyldigheten har etablert seg så sterkt som her ang. NS-familiene har det onde vunnet. Uansett hvor gode vi mener å være på alle andre felt.

På mandag kommer allerede rapporten om 22.juli-tragedien. Her har regjeringen forlangt alt skal legges nøkternt og direkte frem. Noen ser med en viss uro frem til dette. Nå 67 år etter krigens slutt foreligger det ennå ingen (!) like nøktern og ærlig undersøkelse og langt mindre rapport om tiden for NS-familiene etter 1945. Antageligvis er noen mer enn tilfreds med dette; sannheten kan bli både vond og forstyrrende for eget selvbilde. Og kirken?

Hvordan kan den egentlig leve tilfreds i egenskap av Jesu Kristi kirke og samtidig akseptere det som har foregått?

Gå til kommentaren

En ting er forståelsen for manges behov for å staffe i tiden kort etter krigen. Poenget er at dette behovet ikke alltid nødvendigvis svarer til hva som er sanne og rette verdier. Rent personlig som kollektivt er det ikke tilrådelig å lempe på grunnleggende verdier og oppheve sunne og sanne beslutninger når man ser rødt og emosjonene presser på. Man bør ha oversikt og tilstrekkelig avstand når man skal gripe inn i andres liv med grove virkemidler, fysisk, som psykisk.Vi skal altså aldri la verdier som vi skal bygge samfunnet på være situajonsbetingede. Dette åpner for en type diktatur, om enn forkledt i demokratiske forkledniner. Dette er det andre og mest vesentlige. Å skylde på folket når de roper om korsfestelse er vel for øvrig en heller dårlig unnskyldning for en ansvarlig politiker?

Og nå? At det har gått mange, mange tiår, ja 67 år, med sosiale som personlige straffemetoder er dog noe i lengste laget? Jeg går ut fra at barna og familiene som ble (og blir) rammet i alle disse nevnte årene mener at nå får nok være nok. Ødelagte liv ligger i kjølevannet av denne volden og likegyldigheten. Mange tragedier. Som absurd nok implisitt og eksplisitt er bevisste handlinger og villet av "de gode". Behandlingene av disse barna og familiene er en skamplett på norsk historie. Og skandaløst og opprørende nok: Den norske kirke har i beste fall vært blant de likegyldige og feige.

Denne saken har blitt lagt død. Og så får man spørre om HVEM som tjener på nettopp dette? Og nåde den som våger å peke på alle likene i skapene; i beste fall blir man møtt med total taushet. Ellers blir man demonisert og satt i bås med de verste krefter som norsk tabloiddebatt kan peke på. Man skal ikke forstyrre idyllen og glansbildene av det norske. Ikke rart at man blit tiet ihjel; spesielt i et etablert Norge som ynder å dyrke sine idealer, snille og gode fasader til enhver tid. Som nevnt i forrige innlegg, så skjer det, og det har skjedd, ting i landet vårt angående disse barna og familiene som burde få ethvert følende og rett-tenkende menneske til å fortvile og gråte. Nordmenn er nok best på omtanke og engasjement i konflikter og problemer som ligger langt borte.

Denne likegyldigheten og interesseløsheten angående menneskeforakt her i landet burde jo være et apropos angående hvordan man vurderer andre konfliktområders deltagere? Å ikle sine destruktive metoder og holdninger i de vakreste gevanter hentet fra det kloke, gode og snilles kostymelager hjelper intet. Virkeligheten er den øverste dommer. Så får som i eventyret keiseren fortsette ufortrødent videre i sin likegyldighet. Det hvor likegyldigheten har etablert seg så sterkt som her ang. NS-familiene har det onde vunnet. Uansett hvor gode vi mener å være på alle andre felt. For den som vil kommentere dette: Utfyllende kommentarer står som nevnt i mine tre innlegg i tråden "Kirkens skam".

Gå til kommentaren

Tausheten

Publisert rundt 9 år siden

Hei. Jeg har selv en tråd med tilsvarende tema; se "Kirkens skam". Også den blir tiet ihjel. Temmelig illustrerende for denne verkende saken. Mange steder i verden blir folk eller grupper utsatt for trakassering, hån og fortielser. DER ser nordmenn hva som foregår, pga avstanden, og engasjerer seg temmelig sterkt til tider.

I denne saken er man mer eller mindre direkte eller indirekte innblandet selv i egenskap av å være del av en historie få vil snakke høyt om. Da blir det langt vanskeligere. Selv om det destruktive som har foregått og foregår har alvorlige konsekvenser for enkeltmennesker. Det kan virke som hykleri når de beste og kvalitetesfulle verdier man står for kun viser seg å ha situasjonsbetinget gyldighet. Å se ripene i lakken til vår neste er en langt mer engasjerende og styrkende sport enn å se på de grøfter som finnes hos oss selv. Mine innlegg kan dere altså lese på tråden "Kirkens skam".

Gå til kommentaren

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere