Pål Georg Nyhagen

Alder: 64
  RSS

Om Pål Georg

Moses kom med læren og ordene. Kristus som er Ordet realiserte og anskueliggjorde dem; Han kom med nåden og bekreftet ordene i praksis: Kristus illustrerte en relasjonell og ivaretakende livstolkning. Kristus er som kjent ikke målet. Han er veien. Teologi, sosiologi, historie og religionsfilosofi er med i min hverdag – ikke minst sentralt qua mosaisk kristen (jødiske røtter). Men viktigere enn å fordype seg i fagene og diskutere teologi, oppstandelsen, forsoningen og nåden er MØTET med medmennesket - og Ham som nettopp ER oppstandelsen, forsoningen og nåden. Og dermed erkjenne at møtet gir et vekkende tilbakestøt inn i nået og realitetene: Reise seg opp, "ta sin seng" og gå ut i den utfordrende og harde virkeligheten igjen. Kjærlighet er selvovervinnelse. Min erklæring om kjærlighet til Gud vises og illustreres kun gjennom praksis; aktiv kjærlighet til medmennesket. Guds respons på menneskets bekjennelse er som nevnt et tilbakestøt: "Vær en hyrde for mine får". Nærhet, medmenneske-orientert livsholdning, det å akte livet som gave og forpliktelse er alt. Meningen med livet? Lev det! Som betyr det å våge å tre inn i og oppholde seg i livet dag for dag. Troens tillit er omvendt proporsjonal med søken etter erfaringer. Aksept. Møtet med Gud er og vil være et møte med min neste og meg selv. Alt i livet, i hverdagen, peker i hjertet kontinuerlig inn mot og skal speiles i: "Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din forstand og av all din kraft. Og din neste som deg selv". Alt annet er kommentarer. Selvsagt innebærer bejaelse av livet også av aksept av det mørke og utfordrende. Min neste er akkurat som meg selv; en Guds skapning og dermed elsket av samme Gud. Gud skapte først mennesket. IKKE jøden, ikke den kristne, ikke muslimen, etc. Det vi alle, alle, har felles sitter i våre hjerter: det kan aldri endres. Det som skiller, sitter i våre hoder. Dét kan utvikles, endres. Dvs: Viktigere enn spekulasjoner om livet etter døden, og viktigere enn fascinerende teorier om verden og kosmos, selvhevdende diskutering og markeringer, samt det å studere teksten, er utøvelsen av ordets og livets kjerneinnhold i hverdagen. Være til stede. Det finnes ikke mer kjærlighet, sannhet og solidaritet enn det som realiseres i praksis: Virkeligheten er den øverste dommer. "To conquer fear is the beginning of wisdom. A pilgrim is a wanderer with a purpose." - Visdom er krystallisert smerte.

Følgere

Kristus, NS-barna og DnKs bortvendte ansikt

Publisert rundt 9 år siden

Selvsagt skal kirkens ledelse snarest gå offensivt ut med en uforbeholden unnskyldning til NS-barna. Det har nå gått hele 67 år (!), og ennå verker denne byllen voldsomt, men vi andre har sett og ser bort fra disse menneskene. Dette sier dessverre en masse om kirkens vegring der Kristus´ fordringer faktisk står som sterkest. Videre sier dette noe om de det gjelder; nemlig NS-barna som i dag altså er godt voksne. Hva de har måttet gjennomgå og lide her, er det kun NS-barna som kan beskrive: Det er kun den som er utsatt for trakasseringen, lidelsene og unnlatelsene som kan uutale seg med autoritet her. Like vel blir de altså ennå fortiet.

Ser at dette temaet også blir liggende urørt på Verdidebatt.no og andre steder. Dette sier ikke nødvendigvis kun noe om (troende?) folks likegyldighet eller at man mener at NS-barna fortjener sin skjebne; noe som for øvrig i tilfelle gir en gruvekkende dissonans i det kristne hjerte. Det er i tilfelle ikke Den Hellige Ånd som pulserer til likegyldigheten der.

At temaet kontinuerlig blir liggende, samt at f.eks. også Inger Cecilie Stridsklevs innlegg (Kirken og NS-familiene) ble helt ukommentert her igår, kan også illustrere at dette temaet er et helt hvitt felt på kartet for folk flest - folk har ikke referanser eller innsikt som slike fortellinger kan leve i, så får man spørre seg om hvorfor det har blitt slik?

Stridsklev m.fl. forteller livshistorier og fortellinger vi andre altså ikke har fått det minste kjennskap til - fordi de faktisk aldri har fått ordet. Men et fungerende demokrati kjennetegnes av at man feks. gir ordet til den som ikke har det på forhånd. NS-familienes fortellinger har dermed blitt fortiet da dette bryter med den vedtatte og offentlige tematiske diskurs fastlagt etter 1945. Den som beholder og opprettholder tolknings- og definisjonsmakten beholder også kontrollen over hva som skal passere som sannheten om virkeligheten: Nordmenns, NS-barna og NS-familienes liv, samfunnsmessige, kulturelle- og politiske virkelighet i tiden før krigen har blitt tolket i lys av de innsikter, erfaringer og behov som oppsto etter mai 1945. Dessverre tvang dette frem en ikke ubetydelig demonisering av NS-familiene som dessverre fikk katastrofale konsekvenser i flere tiår. Temaet ble sågar monopolisert etter krigen slik at NS-familienes livsfortellinger ble sensurert på mange samfunnsplan. Jeg siterer fra min egen tråd "Kirkens skam" som også tar opp dette temaet:

"Jeg minner om boken til kongebiograf Tor Bomann-Larsen som kom for noe under ett år siden ca. Her, som i mediene ellers, nevnte faghistorikere at de holdninger og idealer som NS-sympatisører bar før 1940 faktisk "ikke var unormale og representerte forståelige holdninger" som altså politisk, sosialt- og historisk ikke var uvanlige i denne tidsepoken. Det ble nevnt at sågar kronprins Olav høsten 1939 delte tanker og ideer med forhandlinger med Tyskland ang. faren fra bolsjevismen/Russland. Den sistnevnte trussel var reell og et dyptgående tema i Norge som i Europa den gangen. Bomann-Larsen sa til Aftenposten: "Kronprins Olavs tanker var typiske for denne tiden." Avisen skrev videre: "Kongebiograf Tor Bomann-Larsen mener kronprins Olavs holdninger virker sjokkerende fordi man har glemt og benektet den virkelige historien fra 30-tallet."

I NRK radio ble det påpekt at dagens, og etterkrigstidens holdninger og ideer i Norge før 1940, var preget av etterpåklokskap og til en viss grad benektning, og at tiden holdnings- og idemessig sett var og er ennå  "tabu" å omtale fritt i mediene. Det er vanskelig fordi de voldsomme og skrekkelige forbrytelsene som ble begått mot f.eks. jødene gjør at ethvert forsøk på å bemøte dette temet raskt mister proporsjoner."

NS-familiene har altså blitt møtt med utstøting, demonisering, trakassering og grove herskerteknikker; hvor samfunnet og mediene lojalt fulgte opp med fortsatt taushet og usynliggjøring. Men å usynliggjøre de som lider og har fått sine liv ødelagt er ansvarsfraskrivelser av verste merke og en grov forbrytelse mot medmennesket. DnK bør nå snarest våge å følge Kristi fordringer også der det koster; ja, nettopp der det koster! DnK bør gå foran nettopp fordi den qua Kristus´ kirke faktisk skal tenne lys i mørket og rekke sine hender ut i uforbeholden kjærlighet!  Det handler om intet mindre enn kirkens troverdighet. Viser for øvrig til min egen tråd om temaet "Kirkens skam" (som for øvrig OGSÅ nesten har blitt helt ukommentert) 

http://www.verdidebatt.no/debatt/cat12/subcat13/thread295628/#post_295628

Gå til kommentaren

Salme: Nå er det morgen

Publisert rundt 9 år siden

"Nå er det morgen, tåkene letter.
Fuglesang vekker livet på jord.
Takk, Gud, for sangen, dagen og lyset,
sannhetens kilde, som er ditt ord.

Skapelsens morgen, solen og vinden
stryker din nåde mykt mot mitt kinn.
Takk, Gud, for marken, skogen og gresset.
Nyfødt er jorden, dagen er min.

Jesus, du oppstod ren og forklaret,
langs våre stier har du din vei.
Vakker er jorden, mektig er håpet:
Alt skal fornyes herlig i deg."

Men... morgenrøden er ikke bare gylden. Sangen brytes av dissonanser, det lyder svake stemmer og smerterop fra dypet. Svake rop fra alle de utstøtte og glemte forstyrrer harmonien. Bortrengte lidende ansikter trer frem fra skyggene. Den skjulte angsten fra skyggene, fra mørket.

Så aner enkelte: Den som vekker morgenrøden må også tåle lysets grelle avsløringer. Er disharmonien overraskende? Bare for alle dem som tviholder på å dyrke harmonien, dem som sensurerer og klipper bort det ubehagelige. Men én griper motet reiser seg og sier tydelig: "Det er bare når vi våger å se sannheten om oss selv vi tar fatt på den sanne Kristusveien til nådens trone. Kjærlighetens frukter befordrer også vekst og autentisitet! Det er bare når vi under salmenes musikk våger å høre de dype undertonene av moll, av angst og dissonanser at lovsangen vår om nåde og kjærlighet blir sann! Det vi gjør mot det enkeltemedmenneske gjør vi også mot oss selv!"

Ordet som lyser er et tve-egget sverd; dvs det slår begge veier og dermed også tilbake på den som egentlig skal være ordets forvalter.

I begynnelsen var Ordet.

Og siden kom alle ordene...

Denne gruppen av medmennesker, som denne tråden handler om, har i høyeste grad vært utsatt for systematisk og grov mobbing fra samfunnet. Helt fra mai 1945. Et helt liv har vært preget av dette helvete. Noen døde før de erfarte aksept og inkluderende kjærlighet. Virkelig tragisk at nettopp den som modig skulle reise seg til fordel for den utstøtte enten vendte seg feigt bort, eller sågar deltok legitimerende: Kirkens og skolens roller i denne saken har vært alt annet enn konstruktivt.

Apropos: Definisjon av mobbing: Psykisk og/eller fysisk vold rettet mot et offer, utført av enkeltpersoner eller grupper. Kilder: Senter for atferdsforskning og Dan Olweus:

Mobbing forutsetter et ujevnt styrkeforhold mellom offer og plager, og at episodene gjentas over tid. Mobbing er ikke å betrakte som en konflikt, men som et overgrep. Det finnes to typer mobbing: 1. direkte mobbing med relativt åpne angrep på offeret. Og 2. Indirekte mobbing;  utestengning fra venneflokken, baksnakking, spredning av negative rykter, manipulasjon av vennskapsrelasjoner og liknende.

Gå til kommentaren

Tja...

Publisert rundt 9 år siden

Pressen? De lever av oss: Avstemningen du etterlyser foregår allerede; nemlig i aviskiosken og på nettet via tastetrykk. Aviskjøperne (og nettavisbrukerne) pumper altså blodet inn i kynismens årer som gir liv til de grove klørne. Såvel som i de konstruktive vener. Om det er noen som ikke liker valgresultatet, dvs opplagene - som gir en viss makt/påvirkning, så er dette (dessverre?) like vel bildet av virkeligheten. Det er visst akkurat dette folk vil ha. Vi har m.a.o. den presse vi fortjener.

På den annen side er det jo tydeligvis mange som setter pris på, og er enige i, dette og hint av journalistisk arbeide som her er under kritikk? Og folk bør vel respekteres for de valg de tar, også i aviskiosken? Forakt- eller nedlatenhet over for folkelighet og det banale er vel ikke akkurat fjernt fra de begreper som blir forsøkt kneblet på diverse journalister?

Vårt Land er en tllstrekkelig god og nøktern avis.

Kjøp den.

Gå til kommentaren

Skandalene står i kø

Publisert rundt 9 år siden

Skandalene står i kø og der blir de i det norske samfunnet stående mens køen forlenger seg. Byråkrati, treghet, inkompetanse, ansvarsfraskrivelser, kommunikasjonen som ikke fungerer, surr, rot og elendighet... Vi har et politi som i ett år har presentert egne evalueringsrapporter og konkludert med at de gjorde så og si alt helt greit. Nå avsløres det at det var grov svikt på mange plan. Like vel våger ingen å si at vi ikke kan ha tillit til et slikt politi, hele politiledelsen samt en og annen politiker bør gå i seg selv.

Tillit er noe man gjør seg fortjent til, ikke noe som kan fastslåes generelt eller kreves. Dagens rapport har avslørt skandaløse forhold på mange plan. Virkelig! Hadde vi ikke fått denne rapporten i dag ville m.a.o. bevisstløsheten og situasjonen ha vært den samme i alle etater også akkurat nå. Hvilket betyr at terroristen gjerne kunne ha utsatt sin terror ett år og sannsynligvis oppnådd det samme eller verre ting sågar akkurat i dag. Selvsagt skal vi unngå personforfølgelser, men å påpeke ansvar er noe annet og nødvendig. Lederne vil ha høye lønninger fordi de har så stort ansvar; men når de stilles til ansvar, så kommer alle røstene at vi helst skal gå på gummisåler like vel. Feigheten kameraderiet og virkelighetsbenektningen rår på flere plan.

Svikten den 9.april var grov, meget grov. Svikten den 22.07.2011 like så. Jeg ser ikke frem til neste skrekkdato med spesielt stor trygghet.

Gå til kommentaren

Ja, troen gjør oss til nye mennesker. Men hvorfor gjør det dét ikke like vel? Hvis vi i gitte tilfeller bare gir et dårlig eksempel eller middelmådig eksempel på det nye livet i troen, hvordan kan da andre la være å gi troen og Gud skylden for dette? Vi bør altså gjøre rede for våre svik. Ikke bare de individuelle. Som nevnt åpner ikke Kristus og forsoningen for "berettigede grunner" til hat, grov nedvurdering og avvisning, til stempling og utstøting, eller unntak for å handle destruktivt, fryse noen ut, stemple dem grovt. Eller sågar bedrive psykisk terror mot de svakeste av de svake, nemlig barna. Sågar i mange tiår...

Synder vi begår fordi "alle andre gjør det", fordi den man synder mot egentlig "ikke fortjener bedre" - er de verste. Fordi vi ikler dem "gode grunner" og en mening. Hvilket er hinsides Kristi kors og ånd. Man skal ikke gjøre den Helige Ånd sorg, men dog: Hvor lett var og er det ikke like vel? Det vi gorde og gjør mot de minste, eller unnlot å gjøre, gjorde og gjør vi mot Herren selv. Finnes det altså "tilgivelig" synd - forut for handlingene, onde handlinger som faktisk akkurat nok blir tillatt?

Vi burde alle innse at det er ikke de grove alvorlige syndene som alle ser som gjør vår tro og vårt kristenliv så lite overbevisende. Å begå alvorlige synder mot en minoritet for deretter å ta fra dem ordet, tie dem ihjel i lidelsen,  ta fra dem integriteten og verdigheten er verre enn grovt.

Men det grå støvlaget av alle daglige små og større forsømmelser begått av "forståelige" grunner blinder: Mangel på omtanke, forsømmelser, selviskhet ubenyttede sjanser... - at vi aldri reiste oss opp og sa stopp! til fordel for den som led...  "Fordi ingen andre gjorde det", fordi de ble tiet ihjel der i grøften... At vi faktisk så og ser bort der vi går forbi den som ligger nede; fordi vedkommende egentlig ikke "fortjener bedre", fordi "alle andre og sågar kirken" går jo forbi og legitimerer ondskapen.

Fordi presten og levitten gjorde det?

Men hva med å lytte: At det å knele for Gud i nattverden og felleskapet forplikter og gjelder... også mellom søndagene?

Hvis vi tilegnet oss budene og evangeliet, vil vi i de fleste tilfeller vite hva vi skal gjøre. Uten lenger enn lange overveielser og unnlatelser. Tenker vi mer over dette, og i bønn lar den Hellige Ånd få rom, er det ikke umulig at samvittigheten endelig kommer i kamp med egeninteressen og alle våre behov for å legitimere oss selv. Og samvittigheten kommer på vaklende føtter og leter igjen etter fluktmuligheter. Da er det ikke moralen som endrer seg: Mennesket må endre seg, og ut fra troen og nåden man selv får - bli konsekvent i våre handlinger. Også når det koster. Spesielt der det koster.

Rart at vi ikke våger dette: Gud står jo som garantist for at en slik besinnelse og erkjennelse nye valg i Kristus leder ut i et bedre og mer helt liv! For vår neste, og ikke minst for oss selv. Dermed nærmer vi oss Gud. Nettopp dette er jo å mette tusener ved hjelp av fem brød og et par fisker, nettopp dette er Gudsriket i praksis og vekst.

Når det råder kirkegårdsstillhet rundt et tema, eller i kirken, er ikke dette nødvendigvis et bevis på at Den Hellige Ånd er i arbeide? "Visst gjør det vondt når knopper brister", sa Karin Boye. Men visst gjør det like vel så vondt at man dog kvier seg? Ingen våger å reise seg først; så er gamle-erik der igjen...

Der det endelig begynner å bevege seg og ubehagelige ting kommer på bordet, hvilket skaper bevegelse og støy... nettopp der kan dette være et bevis på at Den Hellige Ånd endelig har fått slippe til. Det finnes sikkert ubehageligheter hvor stridighetene er alt annet enn hellige. Men at dette er tilfelle, får en i tilfelle bevise. Vi kan jo ikke forutsette at den Hellige Ånd ikke har del i det som foregår fordi det er ubehagelig og krevende?

Gud er barmhjertig. Så får også vi være barmhjertige. Barmhjertighet er verken det samme som ettergivenhet, bagatellisering eller nedlatende liksom-inkludering. Det er å praktisere evangeliets inkluderende kjærlighetsfulle makt for synderen, ikke for synden. Fordi vi selv er syndere; glem aldri at vår egen synd gir liten grunn til å føle seg på den gode siden. Guds barmhjertighet er å legge aksept og mildhet over det menneske som ble ribbet for også enhver unnskyldning. Dette er nåden. Som gjelder alle Guds barn.

Alle...

Gud bygger på sin side ikke sin tillit til oss på våre evner, våre valg og handlinger, våre ord og meninger. Han bygger sin tillit og kjærlighet på seg selv, på si egen vilje. Guds frivillighet og nåde hviler på de ordene: Jeg har utvalgt dere. Og "dere"? Det er deg og meg, og du er du om du også tilhører NS-familier eller andre medmennesker vi andre i vår synd rammer med stigmatiserende og ukjærlige navn og bilder.

Opptrer vi avvisende, dømmende og ekskluderende, så har folk en tendes til å søke trygghet og aksept der de kan finne dette: nemlig i de gamle velkjente mønstrene. Uten for den trygghet, de gode rammer og samhold vi har "opparbeidet oss", men egentlig som har blitt gitt av Gud selv. Det er da vår skyld at medmennesker trenges tilbake og usynliggjøres; bort fra den gave vi selv har fått (!) å forvalte av Gud. De som trenges bort isoleres og søker inn i sine hjørner;  og der så og si blir det vi mener de er. Folk har dessverre en tendens til å bli det vi behandler dem som: Det blir en selvoppfyllende profeti. Jfr forrige innlegg hvor jeg påpeker at Vårt Lands hoderystende tendensiøse og stigmatiserende billedillustrasjon bidrar sterkt til nettopp dette. Folk som mister trygghet og tilhørighet går da i verste fall glipp av Guds nåde og ut over dette medmenneskers og samfunnets aksept, og det er synd.

Vår synd.

Gå til kommentaren

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere