Pål Georg Nyhagen

Alder: 64
  RSS

Om Pål Georg

Moses kom med læren og ordene. Kristus som er Ordet realiserte og anskueliggjorde dem; Han kom med nåden og bekreftet ordene i praksis: Kristus illustrerte en relasjonell og ivaretakende livstolkning. Kristus er som kjent ikke målet. Han er veien. Teologi, sosiologi, historie og religionsfilosofi er med i min hverdag – ikke minst sentralt qua mosaisk kristen (jødiske røtter). Men viktigere enn å fordype seg i fagene og diskutere teologi, oppstandelsen, forsoningen og nåden er MØTET med medmennesket - og Ham som nettopp ER oppstandelsen, forsoningen og nåden. Og dermed erkjenne at møtet gir et vekkende tilbakestøt inn i nået og realitetene: Reise seg opp, "ta sin seng" og gå ut i den utfordrende og harde virkeligheten igjen. Kjærlighet er selvovervinnelse. Min erklæring om kjærlighet til Gud vises og illustreres kun gjennom praksis; aktiv kjærlighet til medmennesket. Guds respons på menneskets bekjennelse er som nevnt et tilbakestøt: "Vær en hyrde for mine får". Nærhet, medmenneske-orientert livsholdning, det å akte livet som gave og forpliktelse er alt. Meningen med livet? Lev det! Som betyr det å våge å tre inn i og oppholde seg i livet dag for dag. Troens tillit er omvendt proporsjonal med søken etter erfaringer. Aksept. Møtet med Gud er og vil være et møte med min neste og meg selv. Alt i livet, i hverdagen, peker i hjertet kontinuerlig inn mot og skal speiles i: "Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din forstand og av all din kraft. Og din neste som deg selv". Alt annet er kommentarer. Selvsagt innebærer bejaelse av livet også av aksept av det mørke og utfordrende. Min neste er akkurat som meg selv; en Guds skapning og dermed elsket av samme Gud. Gud skapte først mennesket. IKKE jøden, ikke den kristne, ikke muslimen, etc. Det vi alle, alle, har felles sitter i våre hjerter: det kan aldri endres. Det som skiller, sitter i våre hoder. Dét kan utvikles, endres. Dvs: Viktigere enn spekulasjoner om livet etter døden, og viktigere enn fascinerende teorier om verden og kosmos, selvhevdende diskutering og markeringer, samt det å studere teksten, er utøvelsen av ordets og livets kjerneinnhold i hverdagen. Være til stede. Det finnes ikke mer kjærlighet, sannhet og solidaritet enn det som realiseres i praksis: Virkeligheten er den øverste dommer. "To conquer fear is the beginning of wisdom. A pilgrim is a wanderer with a purpose." - Visdom er krystallisert smerte.

Følgere

Tveito Johnsens problemer

Publisert rundt 9 år siden

"Pedagogikk og læring er visst ikke Ottosens felt", fastslår Tveito Johnsen suffisant. Men det spørs dog om Elisabeth Tveito Johnsen faktisk har funnet det arkimediske punkt hvor fra hun suverent kan vurdere og (fra)dømme andres posisjoner og innsikt; slik hun vitterlig implisitt argumenterer for i sitt innlegg. For virkelig å plassere og avgrense Ottosens argumentasjon hjelper hun oss alle med å diskvalifisere ham via følgende malende passus:

"Den teologiske tradisjonen som ligger til grunn for Ottosens resonnement, baserer seg på en individualistisk forståelse av lov og evangelium. Det er enkeltmenneske (her: enkeltbarnet) som trenger å bekjenne sine synder (her: uro på skolen), og som deretter kan motta det frigjørende evangeliet (her: deltagelse i klassens sosiale aktiviteter)."

Dette er selvsagt manipulasjon. Ottosen har ikke hevdet at utagerende og forstyrrende adferd i undervisningen er å betrakte som "synd". Videre påpeker Tveito Johnsen hvordan Jesus forholdt seg til samfunnet gjennom denne beskrivelsen: "Jesus kritiserer de som har ansvaret for hvordan datidens samfunn var organisert, og at han forsvarer de som av ulike grunner ikke klarer å etterleve reglene som støtter opp under systemet. " Dette overfører hun så tankefritt uten videre til klasseromsituasjonen; en klassesituasjon som skal stimulere til læring og undervisning for det voksende barn.

Selvsagt kan uro i klasserommet ha strukturelle forklaringer, men det finnes ingen dårlig klasse, bare dårlige lærere. Den pedagogiske hendelsen forutsetter at læreren faktisk evner og ikke minst har mot og vilje til å stå midt i den hendelsen som en undervisningssituasjon er. Urolige elever, utagerende lever er ikke like. Noen av disse kan stri med diverse helsemessige utfordringer; noe læreren faktisk som oftest vet allerede i utgangspunktet; da elevens helse og livssituasjon er kommunisert og en del av lærerens nødvendige viten og nødvendige ballast fra dag 1. Og får man større utfordringer, så har skolens helsepedagogiske ressurser grep som kan mobiliseres: For å hjelpe og stimulere både eleven som klassen. Andre utagerende elever trenger grensesettinger og etter hvert i klassetrinnene få tilpasset viten om at frihet og ansvar følger hverandre. At uro og bråk går ut over den urolige selv og de andre som vil og trenger å lære - er en innsikt som skal vokse til og bli en del av det å bli til som deltagende i fellesskapet. Og at bråk og forstyrrelser får konsekvenser er da et nødvendig ledd i elevens forståelsesproses; fordi en i tilfelle ødelegger for både en selv og de andre.

Tveito Johnsen har tydeligvis problemer med mer enn tankesmien Skaperkraft. Hun makter overhode ikke ordet "straff" som for henne entydig har negative og destruktive konnotasjoner. Jfr hennes argumentasjon på et helt annet felt; at "Alle kommer selvfølgelig til himmelen uansett. Alle." Det finnes ingen konsekvenser, dvs "straff", for menneskets misbruk av det frie valg her heller. Tveito Johnsen har altså visse problemer også med at livet har konsekvenser; men slik - og kun slik - utvikler vi oss til modenhet og ansvarlige deltagere i fellesskapet.

Men selve ordet er ikke viktig her: At det, for en frisk elev, skal ha konsekvenser å forstyrre undervisningen i sterkere grad er en selvfølgelighet. Det har å gjøre med å lære og skape forståelse for respekt for med-eleven primært og så læreren. Disse konsekvensene er en del av det pedagogiske grep læreren har til rådighet. En levende undervisningssituasjon er noe som oppstår; og her er læreren aktivt lyttende til fordel for alle de tilstedeværende. Også den utagerende - som må ledes til å se at også han/hun vinner på fellesskapets pulserende skaperkraft der og da. Fordi vedkommende faktisk er en del av samme felleskap. Og denne skaperkraften må pleies.

Elisabeth Tveito Johnsens akademiske og trygge avstand fra realitetene medfører dessverre en viss fjern naiv idealisme som dessverre ikke berører den virkeligheten praktiserende pedagoger befinner seg i. Tveito Johnsen har problemer med tankesmien Skaperkraft og det gjør ingen ting. Pussig dog at hun trenger å opplyse alle andre om det. Men hun har visst også visse utfordringer med den virkeligheten som faktisk rår generelt og den som skal pleies i klasserommene.

Gå til kommentaren

Ja

Publisert rundt 9 år siden

1. Jeg har jo skrevet at vi må skille mellom å "forstå" og å "akseptere". Kan du ikke lese det som skrives litt bedre?

2. Jeg viste riktig nok til hennes innlegg. Men jeg kan ikke svare for de innvendinger du har. Slike innvendinger kan jo nettopp vise seg å være berettgede... eller heller å være uberettigede? Men det er bare én måte å gå videre med dette på, fremfor å være tilfreds med en for snar konklusjon. Innvendinger og undringer bør altså rettes til den som har tenkt og skrevet det konkrete innlegget.

Kan hende er ditt manglende svar til henne, i hennes innlegg "Kirken og NS-familiene", motivert ut fra sviktende premisser? Men det er jo kun én måte å gå videre med det på, som nevnt. Som man ser av Kristus i NT er det et godt eksempel og godt råd å plassere ting der de hører hjemme.

Gå til kommentaren

PS

Publisert rundt 9 år siden

PS: Har du spørsmål til Stridsklevs innlegg, hennes intensjoner og tolkninger, er det vel naturlig at du tar det opp med henne i et tilsvar på hennes tråd, og gir henne en sjanse til å utdype og forklare før du foretar en endelig dom? Hvorfor tar du dette opp her?

Gå til kommentaren

Nei

Publisert rundt 9 år siden

I rettsoppgjøret umiddelbart etter krigen konfronterte man naturlig nok de på den andre siden grundig. Om prosessen var god og rettferdig eller ikke er én nødvendig debatt som bør komme. Men denne retts-konfrontasjonen og samfunnets reaksjoner på de konkrete forhold fikk sine konsekvenser for de involverte i ettertid. (Innholdet av denne straffen her er dessverre også et temmellig mørkt kapittel).

De involverte har så faktisk ferdigsont sin straff fastlagt av rettsvesenet.

Men straffen fortsatte i alle dager etter. Alle... Mange i samfunnet straffet både disse konkrete voksne, samt deres familier (!), på samme brutale måte som betydelig evigvarende tilleggsstraff ut over den rettsbestemte.

Når den som har sont sin straff slippes fri skal også vedkommende være nettopp dét: FRI! Men slik fungerte og fungerer det ikke.

Jeg vil ut fra erfaringen av Jesus Kristus bestemt hevde at det er ikke skal være forskjell på hvordan man i ettertid skal forholde seg til den behandlingen uskyldige barn fikk som en følge av deres foreldres feilvalg, og hvordan vi skal forholde oss til de feilvalg deres foreldre gjorde. Og da mener jeg her med ordet "ettertid" (i forhold til den som fikk en rettskraftig dom) den tiden som kom etter (!) at de var ferdige med sin rettsbestemte soning. Når den formelle straffen er avsont skulle og skal ethvert medmenneske få starte på nytt. Det fikk verken de voksne på den andre siden eller aller verst deres familier. Soningen og straffen fortsatte på verste måte nå sosialt- og samfunnsmessig sett. Her spilte tragisk nok også kirken og skolene aktivt med. Og hvor lenge skal flertallet egentlig opprettholde sin eksludering, trakasseringer og sosiale dom etter 1945?

Og til slutt. Du avslutter med: "Man kan også trekke tankerekken lengre og hevde at de feilvalg som ble gjordt i forhold til uskyldige barn, også var svært forståelig ut fra den konteksten som faktisk da var rådende?" Jeg kommenterer faktisk dette allerede i et av mine innlegg i min andre tråd "Kirkens skam". Sitat:

"Med krigens redsler i ryggen, så var det forståelig at flere følte et grunnleggende behov for å markere seg før, under og etter rettsoppgjøret. Men hvordan...   og i flere tiår?"

Etter ett år (!) kom en fyldig og habil rapport om 22.juli-tragediene, hvor de politisk- og samfunnsmessig ansvarlige tydelig nok ble satt i et direkte og kritisk søkelys. Ennå foreligger det ingen tilsvarende kompetent og uhildet rapport om rettsoppgjøret, det konkrete innholdet av straffene, og ikke minst tiden etter 1945 for NS-familiene. Det er kanskje snart på tide etter 67 år?

Gå til kommentaren

Oppreisning?

Publisert rundt 9 år siden

Jeg oppfatter poenget slik at det virkelighetsbildet som rådet forut for krigen gjør fleres valg forståelige ut fra den konteksten som faktisk da var rådende; politisk, sosialt og samfunnsmessig. Nå, lenge etter krigen i en helt annen tid og dermed med en helt annen oversikt hvor intet truer, og hvor forsvaret er rimelig oppegående og grunnvoldene ikke ryster...  dvs i lys av en oversikt ingen, absolutt ingen, kunne ha før kigen - altså med fasiten i hånden, ser vi at disse valgene foretatt før krigen ikke var akseptable. Men dette er den eksakte vitenskap "etterpåklokskapens" blikk.

Vi ser også at mange av valgene til de på den rette siden var alt annet enn gode forut for krigen. Regjeringen Nygårdsvolds vegringer, lammelser og direkte svakhet er en del av de førstnevntes kontekst forut for de valg de tok. Ting henger i sammen.

Vi ser hvor vanskelig det er å se, og å handle adekvat og ønskelig også i dag hvor helt aktuelle og nære hendelser avslører at folk valgte på måter som den nære etterpåklokskapen kritiserer og fordømmer. Valgene som taes av et medmenneske skal jo vurderes ut fra de betingelser, rammer og kontekst de er tatt foretatt i. Dette er grunnleggende.

Gå til kommentaren

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere