Pål Georg Nyhagen

Alder: 64
  RSS

Om Pål Georg

Moses kom med læren og ordene. Kristus som er Ordet realiserte og anskueliggjorde dem; Han kom med nåden og bekreftet ordene i praksis: Kristus illustrerte en relasjonell og ivaretakende livstolkning. Kristus er som kjent ikke målet. Han er veien. Teologi, sosiologi, historie og religionsfilosofi er med i min hverdag – ikke minst sentralt qua mosaisk kristen (jødiske røtter). Men viktigere enn å fordype seg i fagene og diskutere teologi, oppstandelsen, forsoningen og nåden er MØTET med medmennesket - og Ham som nettopp ER oppstandelsen, forsoningen og nåden. Og dermed erkjenne at møtet gir et vekkende tilbakestøt inn i nået og realitetene: Reise seg opp, "ta sin seng" og gå ut i den utfordrende og harde virkeligheten igjen. Kjærlighet er selvovervinnelse. Min erklæring om kjærlighet til Gud vises og illustreres kun gjennom praksis; aktiv kjærlighet til medmennesket. Guds respons på menneskets bekjennelse er som nevnt et tilbakestøt: "Vær en hyrde for mine får". Nærhet, medmenneske-orientert livsholdning, det å akte livet som gave og forpliktelse er alt. Meningen med livet? Lev det! Som betyr det å våge å tre inn i og oppholde seg i livet dag for dag. Troens tillit er omvendt proporsjonal med søken etter erfaringer. Aksept. Møtet med Gud er og vil være et møte med min neste og meg selv. Alt i livet, i hverdagen, peker i hjertet kontinuerlig inn mot og skal speiles i: "Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din forstand og av all din kraft. Og din neste som deg selv". Alt annet er kommentarer. Selvsagt innebærer bejaelse av livet også av aksept av det mørke og utfordrende. Min neste er akkurat som meg selv; en Guds skapning og dermed elsket av samme Gud. Gud skapte først mennesket. IKKE jøden, ikke den kristne, ikke muslimen, etc. Det vi alle, alle, har felles sitter i våre hjerter: det kan aldri endres. Det som skiller, sitter i våre hoder. Dét kan utvikles, endres. Dvs: Viktigere enn spekulasjoner om livet etter døden, og viktigere enn fascinerende teorier om verden og kosmos, selvhevdende diskutering og markeringer, samt det å studere teksten, er utøvelsen av ordets og livets kjerneinnhold i hverdagen. Være til stede. Det finnes ikke mer kjærlighet, sannhet og solidaritet enn det som realiseres i praksis: Virkeligheten er den øverste dommer. "To conquer fear is the beginning of wisdom. A pilgrim is a wanderer with a purpose." - Visdom er krystallisert smerte.

Følgere

Fra levende menneske til NAVfallsprodukt

Publisert rundt 9 år siden

Det norske samfunnet er ikke basert på at folk velger selv. Vi kan velge selv, men kun innenfor klart definerte rammer. Men mennesker er så forskjellige som snøfnugg; ingen er like. Minoriteter med sine spesielle ressurser (for oss alle!) vil derfor alltid falle utenfor og dermed bli mistenkeliggjort; som bi-effekt av normalitetens ensretting og flertallsdiktatur. Jfr. romfolket, m.fl.

NAV tilrettelegger for den som stort sett kan finne veien i det etablerte internsystemet selv; som egentlig ikke trenger rare hjelpen. For mange, fler enn vi aner, er NAV en del av problemet; ikke av løsningen. Provoseres saksbehandleren er det ikke uvanlig at vedkommende hevner seg gjennom å minimalisere skjønnet som brukes i saksbehandlingen. NAV-brukeren tvinges altså i ren overlevelsesdrift til å tie og finne seg i arroganse, treghet, trakkaseringer og inkompetanse. Klager man, så er organet som behandler klagen allerede del av det systemet du klager på: resultatet er gitt.

Maktforholdet er klart assymetrisk; saksbehandleren med jobb, nettverk og ryggdekning, pluss skarpskodde NAV-advokater i ryggen om saken eskalerer... mot NAV-brukeren som er mer enn svak på alle disse felt. Om NAVs saksbehandlere fyller lovens bokstav kan man på langt nær si at de oppfyller sosiallovens flotte intensjoner.

Kunstneren kan noe vi andre tar for gitt. Å kunne åpne luker og lys inn i betrakterens eller lytterens sjel kan endre en verden; liv. Altså er kunsten viktig.

Og farlig.

Gå til kommentaren

Vi definerer oss selv i relasjonen(e)

Publisert rundt 9 år siden

Det ligger god omsorg i det å sette grenser.

Å være en autoritet er viktig og helt sentralt. Og å være en autoritet er noe helt annet enn å være autoritær. En autoritet har trygghet, menneskelig som faglig, og VET hva han og hun vil og ønsker, er offensiv og tilbaketrukken, alt etter hva som er nødvendig, han har oversikt og leder dit reisen skal. Og NB: evner å formidle dette.

Ikke sjeldent erfarer man pedagoger som forfekter en "fri og åpen" pedagogisk virksomhet. Med løse rammer og så og si frie tøyler i klasserommet. Dvs i praksis blir det ofte faktisk heller uro og lite kreativitet... Resultatene taler for seg selv. Den pedagogen som kan propagandere for en slik "friere" pedagogisk virksomhet kan dessverre vise seg å forfekte en slik pedagogikk nettopp fordi han/hun faktisk erkjenner at de ikke evner å sette grenser og styre kreativt mot målet i klassen. Man velger altså en pedagogisk fasade som er tilpasset det en selv våger og evner. Dette siste skjer faktisk ikke sjeldent. Alle barn og elever passer inn på skolen. Men dessverre ikka alle voksne.

Skal vi møtes på en god og autentisk måte må du ha mot, evne og vilje til å risikere. Her svikter det dessverre mer enn godt i noen miljøer. Med til dels tragiske konsekvenser. Poenget er å ikke bare innse og erkjenne at du må våge å være til stede og å være en autoritet; men å GJØRE det. Leve det ut. Selv om man kommer til å bli skuffet og såret minst en  gang til. Alltid.

Det er snakk om enkeltbarn i en spesiell kontekst i dine enkelteksempler, mens det handler om mange barn fra helt forskjellige miljøer - og med helt forskjellige forutsetninger -i en rimelig definert avgrenset skolesituasjon på skolen. Din mor visste hva slags natt, frokost og morgensituasjon du hadde antagelig, om du ble utsatt for krangel og klaging, etc. Slik forholdte hun seg mer enn godt empatisk og informert om deg forut for hendelsen. En lærer derimot vet ikke hva eleven har vært gjennom før skolestart; om eleven er sår, sterkt, ensom, glad, trist, etc. etc. Noe, eller mer, kan en naturlig nok "lese" av barnet, annet kan dessverre holdes skjult. De stille og rolige barna er kanskje behagelige å ha i klassen, men nettopp en og annen av nettopp dem kan holde inne med vesentlige smerter og mørke. Tausheten og stillheten kan være en form for usynliggjøring. Varsko her, m.a.o. Dette må læreren våge å ha bevissthet om og en aktiv holdning til. Alt dette møter læreren daglig, hver morgen.

Glem aldri at i og med en klasse - i klasserommet - med en gruppe på mellom 12 og 30 elever, så oppstår og virker/påvirker helt andre ting enn hjemme i en stue (jfr. din mor og deg) eller i forhold til et enkeltbarn (garasje-eksempelet). Det er selvsagt barn i begge tilfeller, og derfor skjer det en del likt. Men dog: Å være i en definert undervisningssituasjon har helt andre implikasjoner etc enn å bemøte et enkeltbarn i en rimelig en-til-en-situasjon. Læreren, som også er underveis i livet, skal forholde seg til mange ting samtidig, uten å glemme å vektlegge hva som det skal bli undervist i.

I ditt pedagogiske eksempel, som (med respekt å melde) faktisk egentlig ikke fungerer i en slik debatt om skolen, så hadde din mor helt andre forutsetninger, og ikke mins tid og rom, for å løse enkettilfellet med deg på en grundig god individuell kreativ måte: Hun slapp å se bort fra at 25 andre barn trengte henne samtidig - og at barna skulle ut av rommet(og kanskje bort fra skolen) innen en halv time kanskje. Både som lærer og medmenneske har man helt andre og mer utfordrende situasjoner i klasserommet. Din mor hadde kun deg i fokus og god tid. Hun kunne sågar ta deg med i butikken for å kose med is etterpå. Slike gode bemøtningsmåter og etterhandlinger er fjernt fra en lærers muligheter.

Barna skal lære noe. Både teoretiske som praktiske fag; og ikke minst lære for livet. Det barna ikke lærer det året det er i klassen, det vil vanskeliggjøre for barnet i neste årstrinn fordi det ikke er faglig (eller menneskelig?) forberedt. Ergo har læreren faktisk dessverre lagt sten til byrden for barnet.

Læreren må kunne straffe i den forstand at vedkommende er i stand til  å sette grenser, markerer grenser, og viser barnet at en del av det å være individ handler om å være i sammen. Å få og å gi.

"Her på skolen gjelder det noen regler". Mange av de samme reglene gjelder utenfor skoletid, mens andre gjelder kun på skolen, og andre regler gjelder kanskje i primærgruppen innenfor husets fire vegger. Dette kan man få barn til å forstå. De er verken dumme eller uvillige til å lære. De ønsker å lære og være til stede alle sammen! Og her skal man som lærer være såpass ydmyk at man skaper og styrer i en slik grad at det åpner for en situasjon for læring. Læreren blir "fødselshjelper" for eleven. Som jeg sier i annet innlegg er ordet "straff" helt uviktig. Men at det skal og må være klarhet og konskevenser der det hører hjemme, og at læreren skal markere hvor det faktisk er grenser, er helt klart: Fordi det er det beste for eleven som for klassen. Slik utvikles barnet til frihet og ansvar. Men ingen frihet uten ansvar. Da er det vi voksnes oppgave, foreldre og lærere, å sette den unge i stand til å møte den virkeligheten det allerede er en del av, men etter hvert på premisser hvor det skal vurdere og ta beslutninger selv. Forberedt for livet, m.a.o.

Du fastslår til slutt at "konservativ- og liberal teologi har svakheter og styrker på hver sin måte". En diplomatisk og sympativekkende påstand, riktig nok. Men den har vel like vel lite å gjøre med virkeligheten? Her forutsetter du at du har oversikt over begge (som dermed egentlig er like sanne/usanne) og dermed kan plukke ut det som "egentlig" er sant. Hvordan kan du vite det i tilfelle? Liberalteologiens løsning på å "nå frem til folket" har dessverre langt på vei vært å vende kappen etter hva som oppfattes som det sosialt- og politisk korrekte. Kirken har dessverre blitt en funksjon av tyngdepunktet i samfunnsutviklingen fremfor å være en surdeig. Det ender dessverre med en flatbunnet form for teologisk tenkning i akademisk abstrakt flott skrud riktig nok, og som selvsagt virker besnærende og fascinerende. Men som dog er løsrevet fra de røtter kirken henter sin næring fra.

Bare gjennom å vende oss til røttene og kilden får treet liv og gir vekst. Om dette resulterer i latterliggjøring, arroganse og akademisk karrikering gjør absolutt ingen ting. Å være en dåre for Gud er langt bedre enn å være en keiser på parnasset TF. De har dessverre en tendens til å glemme at de er en del av den virkeligheten de mener å ha oversikt og kontroll på. De er verken utenfor eller over den, de er i den. Men dessverre preges til syvende og sist all den liberalteologiske tenkningen av distanse og fremmedgjøring. Og det er ikke folket eller virkeligheten som har fjernet seg; paradoksalt nok - når de altså samtiidig faktisk hevder å være nettopp folkets "egentlige" teologiske talerør.

Pussig nok handler det faktisk om virkelig nærvær. Om det å kunne bøye seg. (For god ordens skyld: Jeg har gått på TF.   -   Også.)

Gå til kommentaren

Nådeløs?

Publisert rundt 9 år siden

Hvis din tro ikke impregnerer ditt liv i en slik grad at det påvirker dine holdninger og din adferd, så er det selvsagt noe galt. Men det spørs vel også hva en skal preges av og hvordan?

Vi avleser vanligvis langt lettere vår nestes inkonsistens og svikt enn vår egen. Fordi vi ganske enkelt godt nok mener å huske hva som skjedde, men vi glemmer alltid at vi ikke har den minste viten om vår egen pregning av en hendelse. Den, derimot, husker og merket de andre ofte mer enn godt? Videre handler vi feil. Vi opptrer på måter som går ut over vår neste en og annen gang. Vi kan sågar handle urett fordi vi mener å ha "gode grunner". Og typisk nok: Jo mer såret ego vi har, jo mer dyktige er vi på å (bort)forklare og legitimere våre handlinger. Og slik flikker vi videre på det lappeteppet som blir vårt liv. Mennesket er syndig, slik at det dessverre med nødvendighet ikke opptrer adekvat i enhver tenkelig situasjon. Vi er ikke i himmelen. Vi er her på jorden - ikke for å bli engler - men for å gå inn i det menneskelige for nettopp der å møte Gud; nettopp slik Jesus gjorde. "Gjør som Gud, bli menneske !"

Vi handler feil; vi handler også på måter som oppfattes som både vondt og ondt av den andre. Også der man intenderer det gode, nødvendigvis. Syndefallet og arvesynden er vel kanskje det eneste dogmet som daglig bekreftes; det er bare å se ut vinduet eller i speilet for den saks skyld.

Du skriver: "Som barn husker jeg veldig godt at jeg ved en spesiell anledning hadde gjort noe galt. Min mor gav en velbegrunnet og omsorgsfull verbal tilrettevisning. Deretter gikk vi sammen til butikken og koste oss med hver vår is. Hendelsen i forkant ble ikke gjenfortalt. Denne erfaringen har bidratt til at mitt gudsbilde er positivt og trygt.

Den organisasjon som du representerer har derimot såret mange mennesker med sin nådeløshet."

Dette er en fin fortelling om tilrettevisning og ny ferd. Men den fungerer selvsagt ikke som bevis for vektlegging av bestemte pedagogiske retningslinjer generelt; det er bare ett eksempel. Som pedagog/teolog vet og erfarer jeg at ethvert barn er unikt, forskjellig fra de andre, akkurat som du og jeg. Derfor finnes det selvsagt få generelle og allmenne grep som alltid fungerer i enhver situasjon. Det er nettopp her læreren som "kunstner" (dvs skapende) i nået skal virke i forhold til nettopp den og den eleven og det som skjer der og da. Det var jo for øvrig akkurat det din mor gjorde? Din mor visste mer enn godt hvem hun hadde med å gjøre, og handlet klokt nok der etter. Men hva har akkurat denne hendelsen og erfaringen med din tro på Gud å gjøre, om din mor da ikke (noe suspekt) begynte å trekke inn Gud i denne hverdagssituasjonen? Det handlet om å tilrettevise der man tråkker feil. Og noen ganger tråkker også både barn og voksne bevisst feil.

Din påfølgende setning er dog både skarp og heavy: "Den organisasjon som du representerer har derimot såret mange mennesker med sin nådeløshet." Siste ord her er en (nådeløs!) dom du diskvalifiserer deg selv med om du mener å representere en etisk troverdig posisjon?

Det er enkeltmennesker som handler, ikke en organisasjon. Selvsagt har kristne handlet feil; igjen er det bare å se på det livet vi har og de 2000 år som har gått. Videre: Den som mener å forfekte en annen teologi (liberal?) som derfor bryter med f.eks. misjonssambandets mener samtidig ikke sjeldent implisitt å ha grepet noe vesentlig som misjonssambandets teologer ennå ikke har forstått.

Fordi det kan faktisk virke på denne måten: "Om misjonssambandets teologer hadde innsett det VI har innsett, så ville de skifte posisjoner". Men det går an i en gitt situasjon å forstå adekvat, og å innse, en annen parts argumentasjon, men like vel hevde at den konklusjon de trekker ikke er akseptabel?  Og til slutt, for den som har bedrevet noe sjelesorg: Det er ikke problematisk å oppdrive eksempler på enkeltmennesker som har erfart negative forhold og/eller mistet sin tro etter å ha deltatt i liberale teologiske miljøer. Det viser seg faktisk å være overraskende mange som mister sin tro nettopp der. Ikke spesielt nåderikt det heller.

En lærer skal vise eleven at det får konsekvenser om vedkommende elev ødelegger for seg selv og andre i undervisningssituasjonen. Hva de konsekvensene innebærer er det opptil den tilstedeværende lærer å bestemme. Nettopp fordi læreren er et medmenneske som skal bistå og stimulere barnet videre ut i livet.

OBS: Jeg viser for øvrig til mitt svar ("Tveito Johnsens problemer") under Elisabeth Tveito Johnsen sitt innlegg "Å straffe barn for uro".

Gå til kommentaren

Ord og tilstedeværelse

Publisert rundt 9 år siden

Du skriver: "Har mennesket inntakt de tre orienteringsretningene frihet likeverd og solidaritet, kan vi unngå en brutalisert individualisme!".

Kjernen er alltid nået. Uansett og betingelsesløst; det farlige, utfordrende og skrekkveldende . Det er dér barnet og læreren befinner seg: Nået i klasserommet.

Læreren er ikke bare lærer; "læreren" er rollen.  En viktig sådan. Men det er rolle-bæreren, selve mennesket til stede, som er vesentlig; og desto mer viktig. Eleven på sin side er ikke en rolle. Han/hun bare ER. Noe læreren glemmer at han også er, men blir dog brutalt avslørt av de nevnte våkne og følende elever. Ikke uvanlig da at vedkommende lærer "hevner seg", dvs markerer seg, faglig og gjennom lærerautoriteten, når eleven avslører spillet. Samme taktikk brukes dog av den voksne også i andre sosiale sammenhenger: Man holder ikke det faglige og det personlige fra hver andre når man føler seg personlig forurettet. Som du viser til lengre opp burde Derrick her komme med sitt "Haben Sie angst?" til læreren.

Dog: Vedkommende tilstedeværende lærer kan ikke ha ett iboende (ikke ytre påtatt) menneskesyn i klasserommet, som det mener å bygge sin pedagogikk på, og leve etter et ganske annet utenfor skoletiden. Dette blir en underminering av både lærerrollen og undervisningen. Fordi det som nevnt er mennesket som bærer rollen. Det er den du ER som påvirker barnet. Alt for mange skjuler seg bak tillærte fraser, kunnskaper, lærerplaner, lærerautoriteten og kategoriseringer. Nettopp fordi nået i livet, i klasserommet, og tilstedeværelsen truer i ny og ne.

Man kan ikke lese og studere seg til dybde, visdom, et klart blikk og innsikt. Dette er frukter av levd liv og frukter av kontakt med evner og mot til å se der en selv (tidligere) og andre (kan hende i nået) vendte og vender seg bort.  Disse evnene må oppøves og vedlikeholdes hver dag. Du begynner på nytt hver morgen. Ordene du leser og studerer (hjemme, på seminarer, i kollokvier, eller på Berle f.eks.) kan i beste fall være en hjelp, et springbrett, men man skal dog ikke rive med seg springbrettet når man hopper? Historiens kamper er tatt og vi ærer de tidligere kjempere kun gjennom å ta deres inspirasjon og impulser til å gå vår egen vei. Og det er en truende utfordring.

"Vegen vidare er alltid ein anleggsveg" skrev Garborg. Og flere unngår derfor strevet som truer i nået fra den kommende fremtiden gjennom å skjule seg bak de nevnte masker og en bedreveitende skinnviten. Som riktig nok kan siteres og vises til her og der for å flikke på nevnte overflate. (NB: Mener ikke nødvendigvis deg her).

I klassen møter som nevnt et menneske opp helt "nakent" sjelelig og åndelig sett og må konfrontere en rekke elever daglig. Dvs læreryrket betyr en selvkonfrontasjon i høy grad.

At flere lærere ikke våger eller evner dette er både et problem som bunner i manglende evner og ferdigheter til å bemøte seg selv, som i selve skolesystemets substansløse abstraksjoner, lærplaner - "draumkveder", om det å være lærer.

Det handler alltid om nået. Om det å være til stede som medmenneske i det liv man nå har og er. Her kan lærerplaner og detaljstyring ruinere mer enn folk aner. Nettopp fordi de ikke åpner for nettopp den klasse og nettopp den elev og lærer som alltid er der i interaksjon. Å være menneske er å være til stede.

Ja, og takk igjen til Almås.

Gå til kommentaren

Heia Almås

Publisert rundt 9 år siden

Torger Jacobsen:    ..."kulturen ikke skjønner hva mennesket er"... Gjør den ikke? Hvilken kultur skjønner ikke dette, og hvilken kultur gjør det? Det er individene som fyller kulturen, og omvendt. Kulturen er rommet mellom deg og verden. Individet blir seg selv i relasjonen: Flott. Men for stor vektlegging av det individuelle fører galt av sted. Kristus leder til sosial bevissthet såvel som selverkjennelse. Hvilket fører til Gud. Livsfilosofi og orientering uten Kristus fører til egoisme og selvsentrering uansett hvor godt det virker og hvor lett selvtilfreds man kan nyte nærværet; dvs til syvende og síst fører det til fremmedgjøring og immoralske holdninger,   -  og dermed til selvisk og asosial adferd dog forkledd i den flotteste sympativekkende skrud:

Som nevnt: Uansett hvor meget man ellers mener å være i takt med det gode og det sanne: Uten sosial bevissthet, aktiv medmenneskelighet, dvs aktiv lytten, mot og evne til å SE - og dermed genuin selverkjennelse - er man på feilspor. Sympatien og den interne selvspeilingen (tryggheten) internt i visse livssynsmiljøer blir ikke sjeldent feiltolket som "kjærlighet", mens det egentlig kan være kjærlighetens motsetning.

Og Almås skal ha ros. Det fortjener han.

Almås.

Gå til kommentaren

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere