Pål Georg Nyhagen

Alder: 64
  RSS

Om Pål Georg

Moses kom med læren og ordene. Kristus som er Ordet realiserte og anskueliggjorde dem; Han kom med nåden og bekreftet ordene i praksis: Kristus illustrerte en relasjonell og ivaretakende livstolkning. Kristus er som kjent ikke målet. Han er veien. Teologi, sosiologi, historie og religionsfilosofi er med i min hverdag – ikke minst sentralt qua mosaisk kristen (jødiske røtter). Men viktigere enn å fordype seg i fagene og diskutere teologi, oppstandelsen, forsoningen og nåden er MØTET med medmennesket - og Ham som nettopp ER oppstandelsen, forsoningen og nåden. Og dermed erkjenne at møtet gir et vekkende tilbakestøt inn i nået og realitetene: Reise seg opp, "ta sin seng" og gå ut i den utfordrende og harde virkeligheten igjen. Kjærlighet er selvovervinnelse. Min erklæring om kjærlighet til Gud vises og illustreres kun gjennom praksis; aktiv kjærlighet til medmennesket. Guds respons på menneskets bekjennelse er som nevnt et tilbakestøt: "Vær en hyrde for mine får". Nærhet, medmenneske-orientert livsholdning, det å akte livet som gave og forpliktelse er alt. Meningen med livet? Lev det! Som betyr det å våge å tre inn i og oppholde seg i livet dag for dag. Troens tillit er omvendt proporsjonal med søken etter erfaringer. Aksept. Møtet med Gud er og vil være et møte med min neste og meg selv. Alt i livet, i hverdagen, peker i hjertet kontinuerlig inn mot og skal speiles i: "Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din forstand og av all din kraft. Og din neste som deg selv". Alt annet er kommentarer. Selvsagt innebærer bejaelse av livet også av aksept av det mørke og utfordrende. Min neste er akkurat som meg selv; en Guds skapning og dermed elsket av samme Gud. Gud skapte først mennesket. IKKE jøden, ikke den kristne, ikke muslimen, etc. Det vi alle, alle, har felles sitter i våre hjerter: det kan aldri endres. Det som skiller, sitter i våre hoder. Dét kan utvikles, endres. Dvs: Viktigere enn spekulasjoner om livet etter døden, og viktigere enn fascinerende teorier om verden og kosmos, selvhevdende diskutering og markeringer, samt det å studere teksten, er utøvelsen av ordets og livets kjerneinnhold i hverdagen. Være til stede. Det finnes ikke mer kjærlighet, sannhet og solidaritet enn det som realiseres i praksis: Virkeligheten er den øverste dommer. "To conquer fear is the beginning of wisdom. A pilgrim is a wanderer with a purpose." - Visdom er krystallisert smerte.

Følgere

Å kaste barnet ut med badevannet

Publisert rundt 9 år siden

Du skriver: "Jesus elsker alle, inkludert fariseere og skriftlærde. Men disse har en vei å gå i ydmykhet fordi de kan så mye. I fotballverdenen finnes det et uttrykk: om å kunne alle reglene, men ikke forstå spillet."

Igjen generaliserer du, i likhet med mange andre, ødeleggende her. Ødeleggende fordi det ikke beskriver virkeligheten, men er med på å skape en skinnvirkelighet som dessverre lever sitt eget liv og påvirker både tenkning og blikk i nået. Fariseerne og de skriftlærde som sådan var aldri Jesus´ fiender: Men enkelte fariseeres og enkelte skriftlærdes måte å praktisere sin teologi på.  (Sitat fra mitt innlegg: "For de skriftlærede og fariseerne sin del var en ny kurs ikke å avvise "loven" (Kristus. "Jeg har ikke kommet for å avvise loven"), men å realisere denne læren i takt med Den Hellige Ånd.")  Dette siste faktum ser ut til å ha store problemer med å slå røtter i den norske kristenhet. Man skal ikke ha lest og undersøkt mye før en innser at fariseerne i høyeste grad sto for en sann og sunn troslære; som ble og er den spirende havens tre for Kristi forkynnelses realisering -og kommende frukter. Mange av dem hadde, og har, en ydmykhet som ennå står som lys og eksempler til følge. Kjernen i fariseismen var og er: Det rette Gudsforhold består i kjærlighet, ydmykhet og rettskaffenhet. Retningen er primært mot det etiske og sekundært mot det seremonielle. Jesus angrep de fariseerne som bommet på målet her; ikke deres lære. Menneskets forhold til sin neste er et speilbilde av menneskets forhold til Gud (Talmud). Videre: "Ikke studeringen av skriften, men praktiseringen av den i kjærlighet for din neste: Fordi din neste er som deg selv".

Du, i likhet med alt for mange andre, bruker dessverre altså ennå "fariseerne og skriftlærde" på en polemisk og generaliserende måte som dessverre opprettholder forsatte barrierer - som til syvende og sist hemmer en selv. (Jfr. begrepene "de kristne", eller "katolikker", "adventister",  "de russisk-ortodokse", "humanetikere", "misjonssambandsfolk", etc. ) Generaliserende begreper som altså nettopp er med på å forsterke polarisering og manglende dialog og bemøtning. Dermed lærer vi lite om virkeligheten og oss selv. Og om Guds vesen.

Gå til kommentaren

Elisabeth Tveito Johnsen på rotur

Publisert rundt 9 år siden

Elisabeth Tveito Johnsen tar til motmæle ang. Espen Ottosens kommentarer til hennes merkverdige førsteinnlegg. Hun er så og si demaskert, men makter ikke å bemøte at hun i utgangspunktet har tenkt og konkludert feil - at hennes (utilstrekkelige) vanetenkning og fordommer om Espen Ottosens teologiske ståsted  og NLM tvang frem den gale konklusjon hun dermed først brukte som utgangspunkt. Derfor så trekker hun for sikkerhets skyld inn andre som "vitner". Hvilket også innebærer at hun faktisk erkjenner å stå noe svakt?

Når Espen Ottosen og andre fastslår at det er i overenstemmelse med det kristne menneskesyn å sette grenser har dette selvsagt entydig å gjøre med at dette er uttrykk for omsorg og kjærlighet; hvilket igjen er frukter av det kristne menneskesyns hjertepuls. Ottosen og vi andre snakker om kjærlighetens frukter i klassesituasjonen og ellers; ikke om teologien som beskriver hva vi tror på. Det er virkelig utrolig at Tveito Johnsen ikke forstår dét.

Tveito Johnsen skriver til slutt i dagens avis: "Når jeg argumenterer mot  straffepraksiser som ekskluderer barn fra det sosiale fellesskap, gjør jeg det på pedagogisk grunnlag. Men jeg gjør det også inspirert av at Jesus helt konsekvent inviterte dem inn i sine fellesskap som var satt utenfor datidens religiøse og samfunnsmessige fellesskap".

Når man leser dette lurer man virkelig på om Tveito Johnsen vet hvilket tema hun mener å drøfte? Det er da ingen som her har sagt at den eleven som uroer og ødelegger for seg selv og andre i klassesituasjonen skal bli satt utenfor det sosiale fellesskap? Pedagogens oppgave er nettopp med Kristus i hjertet det motsatte, hvilket også Ottosen m.fl understreker: Å gripe inn slik at vedkommende igjen blir trukket inn i felleskapet. Ødelegger man for seg selv og andre ender det til slutt at man selv fjerner seg fra det sosiale fellesskapet. Dette gjelder barn som voksne. Lærerens ansvar, slik Ottosen m.fl. fastslår, er jo nettopp det helt motsatte av det Elisabeth Tveito Johnsen her skriver! Og Eliabeth Tveito Johnsen skal altså være pedagog?!

Hun sitter altså ennå fast i en tenkning som er korrekt nok sett ut fra det samfunnsmessige og sosiale perspektiv teologisk betraktet. Men som faktisk må realiseres gjennom omsorg i det definerte klasserommets kontekst. Og det ligger god omsorg og kjærlighet i det å sette grenser, som nevnt tidligere.

Til slutt: Det spørs om det er en tenketank teologene på TF trenger. Det ser ut til at de allerede befinner seg lukket inne i en tank som skjermer for både virkeligheten og lyset. Mulig ville det være en idé å engasjere seg praktisk og nærværende i den nære og strifulle hverdagens hvor folk ellers befinner seg?

En fortelling jeg bruker til de noe eldre elevene: "Tenkning og følelser er som de to vingene på en fugl. Begge er like nødvendige og like mye verdt; og de må samarbeide harmonisk om fuglen ikke skal styrte." Tankene i et ensrettet akademisk miljø kan bli som de små skyene langt der oppe på himmelen en sommerdag: De fordunster sakte men sikkert av solens klare og gjennomtrengende skinn. Og for å trekke bildet litt videre: Solen er et gammelt bilde på tre-enigheten. Solen er Gud Fader, Lyset er Kristus. og varmen som treffer oss er Den Hellige Ånd.

(Jeg plasserte dette innlegget under Tveito Johnsens første innlegg. Men siden hun starter en ny tråd her, på en egentlig "gammel" tråds tema, legger jeg svaret også inn her.)

 

Gå til kommentaren

Elisabeth Tveito Johnsen på rotur

Publisert rundt 9 år siden

I dagens papiravis tar Tveito Johnsen til motmæle ang. Espen Ottosens kommentarer til hennes merkverdige førsteinnlegg. Hun er så og si demaskert, men makter ikke å bemøte at hun i utgangspunktet har tenkt og konkludert feil - at hennes (utilstrekkelige) vanetenkning og fordommer om Espen Ottosens teologiske ståsted  og NLM tvang frem den gale konklusjon hun dermed først brukte som utgangspunkt. Derfor så trekker hun for sikkerhets skyld inn andre som "vitner". Hvilket også innebærer at hun faktisk erkjenner å stå noe svakt?

Når Espen Ottosen og andre fastslår at det er i overenstemmelse med det kristne menneskesyn å sette grenser har dette selvsagt entydig å gjøre med at dette er uttrykk for omsorg og kjærlighet; hvilket igjen er frukter av det kristne menneskesyns hjertepuls. Ottosen og vi andre snakker om kjærlighetens frukter i klassesituasjonen og ellers; ikke om teologien som beskriver hva vi tror på. Det er virkelig utrolig at Tveito Johnsen ikke forstår dét.

Tveito Johnsen skriver til slutt i dagens avis: "Når jeg argumenterer mot  straffepraksiser som ekskluderer barn fra det sosiale fellesskap, gjør jeg det på pedagogisk grunnlag. Men jeg gjør det også inspirert av at Jesus helt konsekvent inviterte dem inn i sine fellesskap som var satt utenfor datidens religiøse og samfunnsmessige fellesskap".

Når man leser dette lurer man virkelig på om Tveito Johnsen vet hvilket tema hun mener å drøfte? Det er da ingen som her har sagt at den eleven som uroer og ødelegger for seg selv og andre i klassesituasjonen skal bli satt utenfor det sosiale fellesskap? Pedagogens oppgave er nettopp det motsatte: Å gripe inn slik at vedkommende igjen blir trukket inn i felleskapet. Ødelegger man for seg selv og andre ender det til slutt at man selv fjerner seg fra det sosiale fellesskapet. Dette gjelder barn som voksne. Og lærerens oppgave er jo nettopp det helt motsatte av det Elisabeth Tveito Johnsen her skriver! Og Elsiabeth Tveito Johnsen skal altså være pedagog?!

Hun sitter altså ennå fast i en tenkning som er korrekt nok sett ut fra det samfunnsmessige og sosiale perspektiv teologisk betraktet. Men som faktisk må realiseres gjennom omsorg i det definerte klasserommets kontekst. Og det ligger god omsorg og kjærlighet i det å sette grenser, som nevnt tidligere.

Til slutt: Det spørs om det er en tenketank teologene på TF trenger. Det ser ut til at de allerede befinner seg lukket inne i en tank som skjermer for både virkeligheten og lyset. Mulig ville det være en idé å engasjere seg i den nære og strifulle hverdagens hvor folk ellers befinner seg?

En fortelling jeg bruker til de noe eldre elevene: "Tenkning og følelser er som de to vingene på en fugl. Begge er like nødvendige og like mye verdt; og de må samarbeide harmonisk om fuglen ikke skal styrte." Tankene i et ensrettet akademisk miljø kan bli som de små skyene langt der oppe på himmelen en sommerdag: De fordunster sakte men sikkert av solens klare og gjennomtrengende skinn. Og for å trekke bildet litt videre: Solen er et gammelt bilde på tre-enigheten. Solen er Gud Fader, Lyset er Kristus. og varmen som treffer oss er Den Hellige Ånd.

 

 

Gå til kommentaren

Elisabeth Tveito Johnsen på rotur

Publisert rundt 9 år siden

I dagens papiravis tar Tveito Johnsen til motmæle ang. Espen Ottosens kommentarer til hennes merkverdige førsteinnlegg. Hun er så og si demaskert, men makter ikke å bemøte at hun i utgangspunktet har tenkt og konkludert feil - at hennes (utilstrekkelige) vanetenkning og fordommer om Espen Ottosens teologiske ståsted og NLM tvang frem den gale konklusjon hun først brukte som utgangspunkt. Derfor så trekker hun for sikkerhets skyld inn andre som "vitner". Hvilket også iillustrerer at hun faktisk erkjenner å stå noe svakt?

Når Espen Ottosen og andre fastslår at det er i overenstemmelse med det kristne menneskesyn og sette grenser har dette selvsagt entydig å gjøre med at dette er uttrykk for omsorg og kjærlighet; hvilket igjen er frukter av det kristne menneskesyns hjertepuls. Ottosen og vi andre snakker om kjærlighetens frukter i klassesituasjonen og ellers; ikke om teologien som beskriver hva vi som kristne tror på. Det er virkelig utrolig at Tveito Johnsen ikke forstår dét.

Tveito Johnsen skriver til slutt i dagens avis: "Når jeg argumenterer mot  straffepraksiser som ekskluderer barn fra det sosiale fellesskap, gjør jeg det på pedagogisk grunnlag. Men jeg gjør det også inspirert av at Jesus helt konsekvent inviterte dem inn i sine fellesskap som var satt utenfor datidens religiøse og samfunnsmessige fellesskap".

Når man leser dette lurer man virkelig på om Tveito Johnsen vet hvilket tema hun mener å drøfte? Det er da ingen som her har sagt at den eleven som uroer og ødelegger for seg selv og andre i klassesituasjonen skal bli satt utenfor det sosiale fellesskap. Pedagogens oppgave er nettopp det motsatte: Å gripe inn slik at vedkommende igjen blir trukket inn i felleskapet. Ødelegger man for seg selv og andre ender det til slutt at man selv fjerner seg fra det sosiale fellesskapet. Dette gjelder barn som voksne. Og lærerens oppgave er jo nettopp det helt motsatte av det Elisabeth Tveito Johnsen her skriver! Og Elsiabeth Tveito Johnsen skal altså være pedagog?!

Hun sitter altså ennå fast i en tenkning (og den abstakte virkeligheten) som er korrekt nok sett ut fra det samfunnsmessige og sosiale perspektiv. Men som faktisk må realiseres gjennom grensesetting, dvs omsorg i klasserommet - i selve virkeligheten her og nå. Og det ligger god omsorg og kjærlighet i det å sette grenser, som nevnt tidligere.

Til slutt: Det spørs om det er en tenketank teologene på TF trenger. Det der ut til at de allerede befinner seg lukket inne i en tank som skjermer for både virkeligheten og lyset. Mulig ville det være en idé å engasjere seg i den nære og strifulle hverdagens hvor folk ellers befinner seg?

En fortelling jeg bruker til de noe eldre elevene: "Tenkning og følelser er som de to vingene på en fugl. Begge er like nødvendige og like mye verdt; og de må samarbeide harmonisk om fuglen ikke skal styrte." Tankene i et ensrettet akademisk miljø kan bli som de små skyene langt der oppe på himmelen en sommerdag: De fordunster sakte men sikkert av solens klare og gjennomtrengende skinn. Og for å trekke bildet litt videre: Solen er et gammelt bilde på tre-enigheten. Solen er Gud Fader, Lyset er Kristus. og varmen som treffer oss er Den Hellige Ånd.

 

 

Gå til kommentaren

Kristus elsker fariseerne og de skriftlærde

Publisert rundt 9 år siden

Jeg skriver bevisst overskriften noe polemisk her, nettopp fordi det har bredt seg, og grundig etablert seg, en radikal misforståelse gjennom en ødeleggende generalisering og snever tenkning som tvinger frem andre gale premisser i den teologiske dískursen. En holdning som har opprettholdt og forsterket en usunn og gal polarisering; med den konsekvens at evangeliet har kommet i skyggen. Dvs en tenkning som i praksis leder til herskertekniske grep fra liberalt hold ikke minst, som teologisk og læremessig mener å diskvalifisere den de er uenige med. Kristus elsker fariseerne og de skriftlærde, på samme måte som han elsker ethvert annet barn av Gud. Kristus elsker også de liberale, og enhver annen selvsagt! Det er enkelte skriftlærdes og fariseeres MÅTE å praktisere deres teologi på han bestemt kritiserer. Man skal kjennes på fruktene.

Du skriver: "Jesus er helt sentral for hvordan jeg tenker at jeg som kristen skal leve. Han er svært tydelig i forhold til de skriftlærde og fariseerne, og svært raus, nærværende og omsorgsfull mot de som sliter med livet sitt."

Ja, det er rett. men som nevnt innledningsvis avviser ikke Jesus skriftlærde og fariseerne som sådan - de er også medmennesker, han avviser derimot enkelte fariseeres måte å praktisere deres teologi på. Jesus distanserte seg fra enhver praksis - både sosialt og personlig hos "vanlige mennesker" som læremessig (sosialt) hos enkelte av de skriftlærde og fariseerne. Dvs i ALLES adferd, skriftlærd, fariseer, den vanlige kvinne og mann, bobler det fra tid til annen opp synd og destruktive holdninger. Synd er og blir adskillelse fra Gud, medmenneske og deg selv. Kristus avviste ikke medmenneskene som var på avveier; Han inkluderte medmennesker som var fallt ut sosialt sett...  også læremessig svikt som konsevens fører til synd blir tilgitt. De og vi  blir tilgitt alle som en. Vi inviteres til nyorientering; en ny kurs. For å komme i takt med evangeliet. For de skriftlærede og fariseerne sin del var en ny kurs ikke å avvise "loven" (Kristus. "Jeg har ikke kommet for å avvise loven"), men å realisere denne læren i takt med Den Hellige Ånd.

Kristus kritiserer altså aldri hovedsaklig selve læren fariseerne har i hjertet, dvs det som på norsk noe snevert oversettes som "loven", et ord med en rekke negative konnotasjoner for øvrig. Kristus kommer og realiserer denne læren gjennom akkurat den han ER. Det er Han som ER Ordet...

"JEG ER"...

Kristus har omsorg for alle; også fariseerne. Det var faktisk flere fariseere som fulgte Ham.

Jeg definerer meg gjerne som konservativ, men kun der det er relevant. På den annen side er det nettopp det begrepet jeg får slengt etter meg her og der, mer enn ofte, fra liberalt hold.  :) 

Og på den annen side anser jeg å distansere oss fra teologi på avveier bør sies tydelig og klart. Uansett om mennesket bak en slik teologi på avveier sikkert er greit og snilt nok. Å være tydelig og skarp i en debatt er befriende fordi det gjør linjene klare. Dette har ikke noe med å være slem å gjøre. Kristus, og andre i NT, var da klare og tydelige nok i møte med teologisk praksis på avveie? Han synes ikke "synd på" selgerne i tempelets forgård, de "trengte jo deres inntekter, så..." etc.

Du skriver videre: "Kirken har et kommunikasjonsproblem, og det er ikke bare de andre sin skyld. Folk flest er totalt uvitende om konservativ og liberal teologi. De trenger å bli møtt midt i det livet de faktisk lever."

Et kommunikasjonsproblem kan skyldes flere forhold. Også det at den som skal motta er totalt uinteressert, eller vil akseptere det som presenteres kun på egne premisser? Man sier jo sjelden fra seg elementer i livet man mener å ha fordel av; uansett hvor egoistiske de egentlig er? Folk sulter og lider jo ikke fordi det er mangel på mat og ressurser i verden. Men fordi de som har mer enn de trenger ikke vil dele med de som sulter og lider. Gud trenger ikke lenger å skape mengdevis av mat ut fra et par brød of noen fisker: Han har nå satt oss andre til å fordele det som allerede ER her av ressurser.

Samfunnet vektlegger og legitimerer ikke bare helt andre verdier og ting enn det Kristus og kirken forvalter: Samfunnet, på alle plan, oppfordrer faktisk grundig til å finne sin livsmening i nettopp de ytre og sansemessige verdiene. Verdier som kan være legitime nok i seg selv, men som blir en avgud når de overtar livsdominansen fullstendig

Gå til kommentaren

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere