Pål Georg Nyhagen

Alder: 64
  RSS

Om Pål Georg

Katolikk med ubrytelige og høyst levende jødiske røtter. Teologi. Jødisk tro og etikk. Religionsfilosofi. Pedagogikk. Moses kom med læren og ordene. Kristus som er Ordet realiserte dem; Han kom med nåden og bekreftet kjærligheten i læren: Kristus illustrerte i praksis en relasjonell og ivaretakende livstolkning. Teologien og religionsfilosofien er periodevis i fokus i min hverdag; men viktigere enn å diskutere oppstandelsen, forsoningen og nåden er MØTET med Ham som nettopp ER oppstandelsen, forsoningen og nåden. Og dermed erkjenne at møtet gir et vekkende tilbakestøt: Reise seg opp, "ta sin seng" å gå ut i den utfordrende og harde virkeligheten igjen. Min erklæring om kjærlighet til Gud vises og illustreres gjennom kjærlighet til medmennesket. Guds respons på menneskets bekjennelse er som nevnt et tilbakestøt: "Vær en hyrde for mine får". Nærhet, medmenneskeorientert livsholdning, det å akte livet som gave og forpliktelse er alt. Meningen med livet? Lev det!

Som betyr det å våge å tre inn i og oppholde seg i livet dag for dag. Hvor møtet med Gud samtidig er og vil være et møte med min neste og meg selv. Alt i livet, i hverdagen, peker i hjertet kontinuerlig inn mot og skal speiles i: "Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din forstand og av all din kraft. Og din neste som deg selv". Min neste er akkurat som meg selv; en Guds skapning og dermed elsket av samme Gud. Dvs: Viktigere enn spekulasjoner om livet etter døden, og viktigere enn fascinerende teorier om verden og kosmos, selvhevdende diskutering og markeringer, samt det å studere teksten, er utøvelsen av ordets og livets kjerneinnhold i hverdagen.

Det fnnes ikke mer kjærlighet, sannhet og solidaritet enn det som realiseres i praksis: Virkeligheten er den øverste dommer.

"To conquer fear is the beginning of wisdom. A pilgrim is a wanderer with a purpose." - Visdom er krystallisert smerte.

Følgere

Søderlinds ord

Publisert over 2 år siden

Jeg har alltid først lest dine betraktninger de gangene de har dukket opp i avisen og ventet med resten; og da behøver jeg vel ikke si mer ang. min vurdering av innholdet? Som "de dannede blant religionens foraktere", som Schleiermacher så skjemtsomt og med glimt i øyet formulerte det for snart 200 år siden, har du åpnet rom for aktiv indre lytting av dine skrevne produkter. Hvilket bare har gitt gode impulser til prosessuelle og fruktbare ettertanker. Takk til deg. God tur videre. Mvh og alt godt fra Pål Georg Nyhagen.

Gå til kommentaren

Gå udenom, Peer! Den er stor nok, hejen...

Publisert over 2 år siden

Som man ser fra Ibsens kjente stykke, så var veien rundt bøigen langt mer å foretrekke enn kampen mot dragen og det ubehagelige. Men som også fortellingene om Jesus samt også folketradisjonen viser, så er overvinnes det onde og dets avleggere gjennom den modige uselviske kjærligheten selv og tankens sverd, representert ved St. Mikael. I Peer Gynt symbolisert ved Solveig.  Visjon Norges pengemas i Guds navn er forkynnelse på avveie; direkte manipulasjon som utnytter og tramper på flere svake. Det er ikke nødvemdigvis slik at det kun er de med akseptabelt overskudd som gir her. Metodene og ikke minst den bibelimpregnerte språkbruken fører til at noen rammes grovt. Da burde det vel være en kristen dyd og reise seg å si tydelig ifra at her pågår det umoral og det sågar i Guds navn?

Dessverre kan det se ut til at kirkenes ledelser og flere skarpskodde teologer i dag velger å gjøre som presten og levitten. De går forbi den forslåtte og lidende i grøften. Bedre da å se rett frem: konsentrere seg om teologiske spissfindigheter, akademiske diskusjoner om teologi og politikk, og videre konsentrere seg om sine posisjoner. På Jesu tid og senere reiste de seg mot misbruk av Guds navn, krenkelser av de svake og sto tydelig opp mot makt og myndigheter. I dag blir de av makten invitert på gallamiddager og kaffe. Der kirkeledernes og teologenes engasjement fordres i hverdagen, der presenteres det i beste fall situasjonsbetinget avstandstagen når den etterspørres. F.eks. når saker om Visjon Norges praksis ang. penger i Guds navn er i fokus. Ellers er det ganske så stille. For øvrig takk til Levi Fragell og Oddleif Johannessen for at de holder ut og tar kampen. Igjen. 

Men skulle ikke først og fremst kirkens folk lede an her selv? Om det skjer noe negativt og krenkende i muslimske miljøer, eller hos andre sådanne, er det ikke da slik at kristne ledere både håper og forventer at man der internt tar ansvar og ordner opp i dette opp selv?

Som kjent pågår det en forkynnelse av Gud som mildt sagt er problematisk hva gjelder kristen troslære. Det er faktisk ikke plass til Gud og mammon på samme trone; uansett hvor mange bibelvers og påstander man benytter for å legitimere kjetteriet. "Ta dere i vare for de falske profetene! De kommer til dere i saueham, men innvendig er de glupske ulver»: De fleste kjenner vel til lignelsen i Markus 12: 41.41: «Jesus satte seg rett overfor tempelkisten, og han så på hvordan folk la penger i den. Mange rike ga mye. Men det kom også en fattig enke og la i to småmynter, verdt noen få øre. Da kalte han disiplene til seg og sa: «Sannelig, jeg sier dere: Denne fattige enken har gitt mer enn noen av de andre som la penger i tempelkisten. For de ga alle av sin overflod, men hun ga av sin fattigdom alt hun eide, alt hun hadde å leve av.»

Vi kjenner vel alle til hvordan denne fortellingen har blitt benyttet som virkemiddel til å få alle til å gi enda mer og ikke «holde igjen», Gud elsker jo en glad giver og gir du ikke, så ender du et visst sted skal man tro enkelte. De fattige blir lovet mangfoldig tilbake, men i virkelighetens verden så blir det en og annen gang problemene som mangfoldiggjør seg etter på ha føyd seg under en manipulerende forkynnelse som har beriket andre. Kirkelige miljøer bør vite at noen i sistnevnte kategorier ikke alltid våger å innrømme status for omgivelsene; men også disse får sin samvittighet rammet om forkynnelsen er for aggressiv. Og ikke minst ang. dette med å sågar kople Guds vilje ang. pengegaver til TV-seerens og lytternes tro, helse, livskvalitet, etc. så holder det ikke med en avstandtagen i ny og ne. Men et pågående engasjement. Nettopp fordi elendigheten pågår. NÅ! Og vil fortsette i morgen, også etter at kritiske ytringer ad hoc er beregnende servert i passende doser i mediene.

I den jødiske tradisjonen finnes det en nesten helt lik fortelling som denne med den fattige kvinnen nevnt ovenfor. Men utleggelse av den er helt forskjellig fra den tradisjonelt kristne: Fortellingen slik den ble og blir utlagt i den jødiske troslære var og er en bitende kritikk av manipulering som foregíkk i Guds navn; dvs av prestelig maktmisbruk og pengebegjær fra enkelte enøyde saduseere og fariseere. Denne enken i fortellingen hadde ingen igjen til å la seg forsørge av, og hun var helt alene i livet. At hun faktisk opplevde det nødvendig å gi det lille hun eide gjorde Gud harm i følge den rabbinske forståelsen. Det var slik den ble og ennå blir fortalt. I noen kristne miljøer blir fortellingen derimot brukt som maktmiddel til å kreve penger; og dét i jesu navn.

Videre visste vel Jesus for det første at denne kvinnen som ga alt hun hadde ganske raskt etterpå måtte tigge om hjelp til mat etc, hvilket gjorde at hun var like langt eller kortere fordi hun igjen måtte tigge? Men Jesus visste også at tempelet ville bli fullstendig ødelagt og plyndret for alle midler og verdier før det var gått 40 år. Ref. Jesu egne profetier i evangeliet. Hvilket betød at Han visste at kvinnens investering ville ende med ruiner. Jesu innsikt i mennesket og virkeligheten qua Guds sønn og rabbi gjør at man trygt kan mene at Kristus her gjenfortalte den rabbinske fortellingen slik den allerede ble utlagt i from jødedom. Og vi ser faktisk i Markusevangeliet at rammen rundt denne fortellingen om den fattige enken innledes med en sviende kritikk av de skriftlærde som vil ha hedersplassene og motta hyllester, ta ressurser fra de fattigste «de eter enker ut av huset» (!). Og etter fortellingen om enken, så beskriver Jesus tempelets ødeleggelse.

Det er både trist, svakt og desto mer forstemmende å se hvordan denne praksisen i Visjon Norge hva gjelder pengekrav i Gus navn kan foregå uten at kirkenes ledelser tar adekvat fast  engasjerer seg og opprettholder fokus. De gjør som Peer og går utenom.  Det er ikke minst viktig at de nå resier seg og tar grep, og opprettholder det, fordi det hele foregår i den Guds navn som vi andre bekjenner oss til. 

Gå til kommentaren

Fortellingen er mer enn bare «fortelling».

Men siden kom alle ordene... som etter hvert gikk igjennom så mange hoder og kulturelle perioder at mange av dem den som ser bibelens tekster ikke lenger ser dem som Levende Ord. Mistankens og subjektivismens blikk gis også samtidig her en slik tyngde at det ender med at folks respekt for - og troen på kirkens budskap, fortellinger og bibelen - trinnvis svinner hen: Fortellingene fra bibelen, mysteriet i troen og Treenigheten uthules. Ikke da så rart at alternativer og new age anses som bedre alternativer av flere? Gjennom kulturutviklingen, så ble også Gud med tiden redusert til objekt og dermed et saksforhold for vår tenkning, hvilket var å sette i gang et byggeprosjekt på det fineste nye moderne babelstårn som dog har sin egen ødeleggelse som iboende konsekvens. Hybris ikler seg som alltid i de beste gevanter. Gud kan selvsagt ikke gripes av vår tenkning som et objekt. Fordi Gud er subjekt og IKKE objekt; Gud er og handler suverent på egne premisser. Det er Gud som gjør oss til subjekt. Samt vårt engasjement, vår deltagelse og tenkning som kan evne å sortere her slik at vi ikke gaper for høyt i den subjektivisme som ofte griper fatt og styrer skjevt ut her. Vi er alle begrenset av det å være menneske underveis; av vårt språk og vår historie. Så gjelder det å finne ord som trinn for trinn kan bidra til bitvis avsløring og ikke tilsløring. De finnes i bibelens fortellinger, i kirkens tradisjon og bekjennelse. Hvilket også er fortellinger.

I en noen lunde ustabil og utrygg verden, så er det dog flere der ute som lengter etter det gode. Og her vil da flere teologer fremheve at ja, kirken er det stedet man nettopp møter det gode, snille og varme! Det er vel noen i kirken som anser det som mer passende å tale et språk, retorisk og billedlig, som en antar at tilhørerne der ute allerede er kjent med og trygge på; og peke på at det de noe på vei savner finnes her. Men fortellingene i kirken anses ikke lenger som relevante, verken av flere utenfor, eller visse teologer tydelig nok.

De fleste troende har vel møtt noen lunde følgende holdninger blant folk flest: De bibelske narrativer har dessverre for lengst av flere blitt satt i samme hyllekategori som annen religiøs og mytisk litteratur. Og i den grad de er noe kjente, så er de nettopp satt i klasse med troslegender og fabler om livet: Der enhver trosretning «egentlig» er uttrykk for det samme; nemlig det som aldri kan objektivt bekreftes like vel. For nettopp dét skal jo alt som i dag skal få passere som sant. Vi er visst overlatt til tidens scientistiske jernbur, alle som en. Tro og religion er derfor å anse som subjektive og geografisk avgrensede variabler definert ut fra historiske og sosiale kontekster. Noen av teologene som ser denne posisjonen kan visst ikke annet enn å resignere her, tydelig nok. De er muligens grepet av samme positivistiske tenkning og premisser som den de gjerne vil henvende seg til. 

Men her begår så flere liberalteologer en grov feil i deres ivrighet etter å bli lyttet til: Deres referanser til språket og forsøk på teologi viser seg på noen tekstscener å være en oppvisning av de blinde åndenes dans: Også deres tanker og den postmoderne utgaven av newagepreget teologi representerer naturlig nok en tradisjon, en kontekst, tolkninger og et system.

Om noe anses som «bibelsk», om det er nytestamentlige fortellinger eller ikke er altså ikke lenger et viktig spørsmål for flere teologer og troende: Fordi tekstreferansene ikke lenger har noe forståelig og relevant innhold. Og ikke minst fordi bibelen av noen anses som en høyst betinget- og kontekstavhengig samling av forskjellige bøker og skrifter som hver for seg representerer en rekke ugjennomtrengelige sosialhistoriske faktorer -tekstkritisk sett: Det er jo bare høyst betingede fortellinger like vel, sier den nye tradisjonen. Så DA så...

Hvilket innebærer at også bekjennelsen og tradisjonen blir sett på som like så betingede produkter. Dermed står man tilbake med den subjektive erfaringen, godheten og snillheten; og slik også den enkeltes teologiske begrunnelser rundt dette og livet som øverste tolkningsinstans og autoritet.

Men dog: Mistanken, dekonstruksjonen og reduksjonismen som allerede er akseptert som metoder mot foreliggende tekster og tradisjonen fra liberalteolgoenes verksted kan vel også benyttes mot den liberales tekstbruk, bias og påståtte erfaringer av Jesus og kjærlighet? I det minste om disse metodene faktisk skal anses som gyldige. Det virker faktisk som om mange har dyrket den historisk kritiske metoden, tekstreduksjonisme, dekonstruksjon og mistanken i en slik grad at den her nødvendige objektiviseringen har ført til en betydelig distansering og dermed frigjøring fra tekstene og tradisjonen. Avstanden mellom klippen og den enkelte blir bare større og større... Men som kjent er det ikke klippen som flytter seg. 

Det er som oftest kjærligheten som er hovedreferansen. Fremfor å si at Gud er kjærlighet har de gjort kjærligheten og det gode om til gud. Uten at man nødvendigvis definerer hva som legges i disse verdibegrepene. De tas derimot både for gitt og som normative hovedreferanser like vel. Det bør man ikke gjøre. Det er vel få ord som til de grader har blitt vrengt, misbrukt og multitolket som f.eks. ordet «kjærlighet»? Enhver vet f.eks. at genuin kjærlighet også setter grenser og fordrer den enkelte i nået. Hva er så kjærlighet? Her presenterer ikke f.eks. NT noen entydig abstrakte definisjoner. Det var faktisk intet nytt det Jesus kom med, angående kjærligheten. Han bare vektla kjærligheten, nåden og rettferdigheten desto sterkere som navet i de hellige tekster som noen av de skriftlærde og fariseerne motiverte sine holdninger ut fra. Jesus selv anskueliggjør altså i praksis hva kjærlighet er. At kjærlighet har en pris. og det betydelig, viser fortellingen om Kristus. Og Jesu ord, samt bibelens fortellinger, bør vel også dog tillegges noe vekt her? Men tragikomisk nok fremstår ofte forestillingen om Jesus helt uproblematisk i samme ånd og tradisjon som de ansattes stab på Blinderns TF; med samme holdninger, teologiske posisjoner, politiske sym- og antipatier.

I den nåværende  postmoderne atmosfæren som også preger DnK frister det altså lite å stå for og presentere bibelske og kristne narrativer spesielt. Som ikke bekrefter, som ikke handler om det gode, men som sågar forstyrrer den enkelte i all vår selvtilfredshet. Man skal jo ikke komme her og komme her heller? Hvilket er en besynderlig posisjon, i tilfelle: Der var vel få som kom fra så feil hold og med forstyrrende meninger enn det Jesus selv og flere av de første disiplene gjorde? 

Det er lett å se at en økende individualisering i de vestlige samfunnene er på vei mot sin ekstreme ytterlighet og enhver forstyrrende impuls utenfra blir sett på som utidig moralisering. Også i kirken. Derfor, så surfer noen heller på nevnte strøm av postmoderne tekstbemøtning og fremhever heller fruktene; dvs det snille og det gode. Som aldri noen kan føle seg støtt av like vel. Her betyr derfor stemninger alt, og siden bibelfortellingene så og si har blitt redusert til kilde for passende rammefortellinger tilpasset situasjonen - rundt fatet med det gode - så blir bibel, bekjennelse og tradisjon ganske så forstyrrende elementer om de trekkes frem i sin helhet. Det er altså subjektiviteten som rår. Noe annet blir heller ikke mulig i disse gode , snille og varme rammene. Man ender med å tro på det gode og dyrke fruktene fremfor å snakke om kilden og de fortellinger som Jesus i utgangspunktet synliggjøres i. Kristen tro har dermed saktet endret seg til ren idealisme.

Gud viser at det er menneskets ansvar å bruke sin frihet. Gud behandler dog ikke sin skapning som umyndig; Guds himmel har friheten som en av sine pilarer. Den friheten som lar de Gudsfravendte velge sin egen fravendthet, og dermed de dømte sin egen fordømmelse. Alvoret anskueliggjøres i Jesu korsfestelse: Guds sønn lider og dør. Det onde er verken uviktig eller uvirkelig for Gud. For den som ER kjærligheten, veien, sannheten og livet er ikke hatet og ondskapen et intet eller noe Han egentlig ikke bryr seg om. Eller at rettferdighen bare er noe mennesket bare kan håpe på og strebe etter her på jorden. Gud beseirer ondskapen gjennom sin oppstandelse og forvandler fornektelsen til det store «ja». Gud beseirer ikke ondskapen og hatet i en ideenes kamp, men i en svært så gjennomgripende og voldsom langfredag. Dette er fortelling fra bibelen.

Men her er det dog virkelig verdt å påminnes at Han som dømmer, også er Han som benåder. Det er alltid Gud som har første og siste ordet.

Det er dog ikke til å komme fra at Guds Ord er bydende; evangeliet er på en gang både performativt og transformerende. Hvilket selvsagt ikke skal oppfattes som verken instrumentaliserende eller moraliserende. Jesu liv, korsfestelse, nåde, forsoning og frigjøring er det som gir kraft til å gå den veien som samtidig er transformasjonens prosess. 

Det handler om rytmen som følger alt levende; er man levende så er man i utvikling: Kontemplasjon - aksjon, hvile - bevegelse, etc., Møtet med Kristus fører til etisk handling; ikke omvendt - moralsk handling fører ikke til Gud. Vår relasjon til Gud kan ikke bare bygge på tenkning og kontemplasjon; like lite som på hovedsakelig aktiviteter: Begge er sider av samme sak og belyser hverandre. Bibelens fortellinger er noe annet og mer enn ressursbank for å underbygge det gode og de koselige stemningene. Reduserer man kristendommen og dens fortellinger til en godhetens ideologi, så har man samtidig amputert evangeliet. 

Gå til kommentaren

Solli og statistikk

Publisert over 2 år siden

Ja. Men du bør lese og ta med hele statistikken: 

Antallet aborter av fostre diagnostisert med Downs syndrom har OGSÅ økt. 

"Østborg sier at grunnen til at fødselstallene øker er sammensatt, men at det trolig handler om at flere kvinner får barn senere i livet, i tillegg til at fostre med Downs uten andre avvik ikke oppdages ved ultralyd i uke 18."

Ett av seks svangerskap blir avbrutt på bakgrunn av paragraf 2c, dvs fostre som har Downs med seg i livsbagasjen.

Gå til kommentaren

Vel...

Publisert over 2 år siden

Sitat: "Å avgjøre om noen skal leve eller dø er ikke en lettvint avgjørelse en kvinne tar, utelukkende av hensyn til seg selv og egen komfort."

Her forutsetter du vel at andre kvinner tenker som deg selv? Det finnes faktisk kvinner som bruker abort som prevensjon. Sitat: 

"Jeg har en bekjent av meg som jobber på gyn. på et av Norges sykehus, hun kunne her en dag fortelle meg at det slettes ikke var så uvanlig at kvinner var inne for både den 3-4 og 5 aborten på kort tid. Noen har gjerne kommet over de 12 ukene også." Se Mammanett.no.

Om man i KrF og andre ellers vender seg til NT, ser man at Jesus sier at den minste skal være den største, den siste skal komme først. Men i dag? I dag er den sterkeste sterkest, den største størst og den første fremdeles den første. Rekkefølgen er ennå den motsatte av Gudsrikets sådanne.

Man har lenge kunnet ta såkalt prenatal diagnostikk; altså forstervannsprøver slik at man f.eks. kan unngå å føde barn med downs syndrom. Det man gjør her er å sørge for at de som er svakt utrustede ikke blir en byrde for de sterke og derfor nektes de svake like greit å se dagens lys. Vi vet alle at nazistene som kjent ville skaffe slike individer av veien fordi de lå samfunnet til last. Men i dag har vi kommet dit at vi kan spare en kommende despot for bryet; fordi vi velartikulerte, sterke og moderne effektivt forhindrer at slike belastende individer og byrder blir født. Dog kan man ikke forhindre at det fødes en ny Hitler, Stalin eller nå hva slags navn en slik despot har. Fordi slike skrekkelige maktskikkelser ikke røper seg ved fostervannsprøver. 

Marte Wexelsen Goksøyr sier at hun er takknemlig for livet og ville ikke ha unnvært det for noe. Et kinesisk ordspråk sier: "Sjømannen ber ikke om medvind - han lærer seg å seile mot vinden". Hennes ord skal selvsagt tillegges langt mer vekt enn dine, mine og våre; da det er hennes og andres liv det handler om. Hun har lært seg å kjempe med alle utfordringene og vanskelighetene. Goksøyr hadde alle odds mot seg, pine og ydmykelser - og like vel vært glad til. Fordi hun hadde fått livets gave

Premissene blir definert av de sterke. Goksøyr erfarte så videre at hennes liv hadde sammenheng med at hun lever i et land hvor mange av de sterke og friske tar det som en selvfølge at de handicappede blir kategorisert som en byrde og dermed definert som problem i den rike silkeglatte forbruks- og nytelsesidyll samfunnet har utviklet seg til.  Altså det å akseptere å være en byrde som noen i beste fall ville påta seg? Så lenge omgivelsene da fikk rikelig kompensasjon for den "ulykke" det var å få et barn med downs? Marte Wexelsen Goksøyr  er et livsvitne mot den omvendte u-verden; dvs den verden som egentlig står opp ned i visse henseender. Det er den verden hvor den sterke ikke tjener den svake, og hvor den siste atter en gang skal få merke at han nå ER og blir den siste; og aldri skal gjøre seg noe håp om å bli blant de første.

Mellom de sterke og de svake, mellom makten og de vergeløse, vil det alltid finnes et motsetningsforhold. Den ned en viss selverkjennelse vet at det finnes en makt- og selvprioriterende despot i alle størrelser; også latent i deg og meg. Definisjonsmakten og den tilhørende retten blir redskapet for den vilje som vil herske over andre. 

I begynnelsen var ordet. Ordet og kraften fra livets skaper selv er en gave og et redskap for den som i kjærlighet vil gi til andre. Kristus er også født i hjertet til den med downs syndrom: Dvs at i kjærlighetens rike er vi alle søstre og brødre. 

I maktens rike er det altså som allerede nevnt den snudde verden som gjelder: Selvtilstrekkelighet, makt og kontroll er også en besettelse: Den besettelse som driver det menneske, som egentlig er skapt til å leve med de andre og for de andre i fordrende og vekkende kjærlighet, til en posisjon hvor de lar egoismen rå og videre hersker og rår over andre.

Det er kristendommens påstand at i det vergeløse ord finnes det evige liv som allerede har tatt til ved dåpen. Maktens liv er ikke evig, men det liv vi kalles til her på jord er allerede part i det evige - ikke nødvendigvis fordi det varer lengre her på jord enn andres, men fordi det er Guds. Vår takknemlighet tíl Gud for livsgaven, nåden og kjærligheten vises kun gjennom vår kjærlighet og omsorg for vår neste. Også vår ufødte neste med downs syndrom eller tvillingfoster for den saks skyld.

Gå til kommentaren

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere