Pål Georg Nyhagen

Alder: 64
  RSS

Om Pål Georg

Moses kom med læren og ordene. Kristus som er Ordet realiserte og anskueliggjorde dem; Han kom med nåden og bekreftet ordene i praksis: Kristus illustrerte en relasjonell og ivaretakende livstolkning. Kristus er som kjent ikke målet. Han er veien. Teologi, sosiologi, historie og religionsfilosofi er med i min hverdag – ikke minst sentralt qua mosaisk kristen (jødiske røtter). Men viktigere enn å fordype seg i fagene og diskutere teologi, oppstandelsen, forsoningen og nåden er MØTET med medmennesket - og Ham som nettopp ER oppstandelsen, forsoningen og nåden. Og dermed erkjenne at møtet gir et vekkende tilbakestøt inn i nået og realitetene: Reise seg opp, "ta sin seng" og gå ut i den utfordrende og harde virkeligheten igjen. Kjærlighet er selvovervinnelse. Min erklæring om kjærlighet til Gud vises og illustreres kun gjennom praksis; aktiv kjærlighet til medmennesket. Guds respons på menneskets bekjennelse er som nevnt et tilbakestøt: "Vær en hyrde for mine får". Nærhet, medmenneske-orientert livsholdning, det å akte livet som gave og forpliktelse er alt. Meningen med livet? Lev det! Som betyr det å våge å tre inn i og oppholde seg i livet dag for dag. Troens tillit er omvendt proporsjonal med søken etter erfaringer. Aksept. Møtet med Gud er og vil være et møte med min neste og meg selv. Alt i livet, i hverdagen, peker i hjertet kontinuerlig inn mot og skal speiles i: "Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din forstand og av all din kraft. Og din neste som deg selv". Alt annet er kommentarer. Selvsagt innebærer bejaelse av livet også av aksept av det mørke og utfordrende. Min neste er akkurat som meg selv; en Guds skapning og dermed elsket av samme Gud. Gud skapte først mennesket. IKKE jøden, ikke den kristne, ikke muslimen, etc. Det vi alle, alle, har felles sitter i våre hjerter: det kan aldri endres. Det som skiller, sitter i våre hoder. Dét kan utvikles, endres. Dvs: Viktigere enn spekulasjoner om livet etter døden, og viktigere enn fascinerende teorier om verden og kosmos, selvhevdende diskutering og markeringer, samt det å studere teksten, er utøvelsen av ordets og livets kjerneinnhold i hverdagen. Være til stede. Det finnes ikke mer kjærlighet, sannhet og solidaritet enn det som realiseres i praksis: Virkeligheten er den øverste dommer. "To conquer fear is the beginning of wisdom. A pilgrim is a wanderer with a purpose." - Visdom er krystallisert smerte.

Følgere

Tro, virkeligheten og overnaturlige hendelser

Publisert nesten 3 år siden

Dagfinn Gaarde: «Ved å stupe i det og begynne å gå i TRO, vil man få oppleve overnaturlige hendelser.»

Vil man? Tja... Med respekt å melde, så mener jeg dog at dette kan oppleves som en ganske svulstig og vidløftig påstand. Og hva er så en «overnaturlig» hendelse per se? Man bør være forsiktig med å skrive ut utbetalingsblanketter det ikke nødvendigvis er dekning for -der man virkelig trenger dem. Også slike inviterende løfterike ord er begrunnet i den Kristus den søkende trenger et genuint møte med, Ergo er det som konsekvens Kristus og evangeliet som her indirekte gis et forklaringsproblem under den lidendes opplevelse av å være forlatt i de rom hvor eneste lyder er smerteropenes ekko; altså ikke minst gjennom smertefulle uttrykk i den fortviltes bønnerop. Man bør kanskje gjøre som Jesus sa en og annen gang da Han grep inn: Ikke fortell om dette til noen, men gå heller til synagogen (kirken) og fremsi dine takkebønner..

For den troende er vel virkelighetens grenser og den naturvitenskaplige sådanne to forskjellige ting: Hvilket kan innebære erfaringer hvor ordene fra den kjente og hjemlige verden ikke alltid strekker til. Nettopp fordi de kjente ordene bygger på den virkelighet alle erfarer og dermed langt på vei kan enes om for slik å skape oversikt og trygghet. 

Uansett: Også jeg har erfaringer som går ut over sistnevnte paradigmes rammer, men de står ikke akkurat i kø. Muligens holder det med en sjelden forekomst av slike erfaringer fordi det primært ikke er de spesielle hendelsene jeg skal tro på? Fordi livet er noe mer, annet og hverdagslig nært. Mennesket er ikke satt her på jorden for å strekke oss mot himmelen og bli åndelige vesener, men motsatt qua Guds barn desto mer gå inn i det menneskelige og jordisk livsnære. 

Det er ikke sjeldent i vandringen i ørkenen, i de ulendte terreng hvor myr og mørke kraftsugende "vesener" dukker opp, samt i klatringen i de stupbratte fjell jeg møter meg selv helt som menneske. Det er først når det knaker i sammenføyningene at all dekkmaling, maskerade og overflatiskhet kommer til syne. Den tidligere nevnte erfaringen av Kristus forut for noen av Odyssevsreisene var ikke en Gudsimpregnert spesialmelding om at jeg var spesielt utvalgt, men det var og er (!) en liten niste som samtidig er garantien for at jeg ikke er alene i de tidligere nevnte strabaser som kom og kommer. Kjærlighet er m.a.o. en fordring og bydende hånd inn i virkeligheten på godt, vondt og ondt. Kristus vil m.a.o. ikke at jeg skal stå helt alene den dagen jeg blir konfrontert med det onde der ute... og i meg selv. 

Å fokusere på overnaturlige hendelser  anser jeg klart som en uheldig avsporing som nevnt ovenfor kan skape normative forventninger hos den søkende og noen ganger skjøre pilegrim  Som igjen blir en ikke liten byrde for den lidende og utsatte som absolutt skulle TRENGE en overnaturlig melding eller inngripen der og da. Men som like vel ikke erfarer det minste ut over den elendigheten man allerede stir tungt med der og da. Min overbevisning er altså at "overnaturlige hendelser" er noe sekundært og kan sågar forstyrre fokus i verste fall. De fordrer oss dog til å tenke over og vurdere hva vi egentlig tror på, og hva troen innebærer i livet underveis. Vi skal som kjent ikke stirre henført på fingeren som peker, men snublende gå den veien det pekes.

Det er ikke nødvendigvis slik at spesielle hendelser, "overnaturlige", kan eller skal kunne forklares rasjonelt for troen begynner nettopp der hvor både den scientistiske som all vanetenkning møter sine grenser. Kristen tro har sine ubrytelige røtter i den kjensgjerning at skaperen selv, menneskeunderets skaper og ordet selv, har blitt menneske selv i Jesus Kristus. I begynnelsen var ordet. Hvilket innebærer: Ingen begynnelse uten ordet. Der hvor Kristus er i sentrum, der bryter Guds Rike gjennom og inn i tidens, rommets og menneskets begrensinger og slik inn i våre mønstre av egoisme, synd, splittelse, misbruk og død.

For å sitere en annen pilegrim her til slutt: Det største underet er ikke at Jesus sto opp eller andre høyst spesielle hendelser nevnt i NT:

Det største underet er nåden og forsoningen. 

Gå til kommentaren

Gammel negermarsj

Publisert nesten 3 år siden

...og det sto en neger på Ål stasjon. I vår generasjon, så var ikke ordet "neger" et rasistisk uttrykk. Det var helt et vanlig ord for å beskrive afrikanere; også flere afrikanere brukte dette ordet om seg selv den gangen. 

Når nå flere vil at dette ordet skal fjernes, så får vi følge opp dette: Det er kun den som har skoen på som vet hvor og hvordan den trykker. Verken Knudsen & Ludvigsen eller medlemmene i Hellbillies har det minste å gjøre med rasisme; de forholdt seg naturlig nok til den språkkulturen alle tok for gitt. 

Til slutt, en generell ytring: Det er for øvrig alltid et godt råd å sortere og ikke søke rasisme der den ikke nødvendigvis finnes. Nordmenn blir kalt for "potet" i visse pakistanske miljøer. Det finnes også andre kallenavn på hvite. Så spørs det om dette skal oppfattes som rasisme. Kan hende er det det om én generasjon?



Gå til kommentaren

Medmennesker i alle land, foren eder!

Publisert nesten 3 år siden

Noen betraktninger spesielt og generelt:

Enhver asylsøker og flyktning har allerede mulighet for å søke om beskyttelse i de fleste andre land. F,eks i flere av Afrikas 54 land eller i flere av Europas 44 land. Også i Norge. Er man utsatt for forfølgelse på grunn av rase, religion, nasjonalitet, politiske meninger i ditt eget hjemland, eller medlemskap i en sosial gruppe -som f.eks. nevnt her i Jon Reidar Øyans hovedinnlegg, så er man definert som flyktning etter FN-konvensjonen.  

I Norge regner man med ca 3 000 asylsøkere og flyktninger i 2018. Så mener noen at dette allerede holder i forhold til Norges folketall, om man vurderer dette tallet relativt til alle de andre landenes innvandringstall. Andre mener at taket i Norge uansett burde vært høyere. 

Å debattere antall flyktninger spesielt og denne politikken generelt har dog vist seg å være en øvelse over ævne for nordmenn flest og det har nærmest blitt direkte tragikomisk. Det ender så og si alltid med en ødeleggende polarisering hvor sterke emosjoner, demonisering og stereotypier preger ytringene fra begge sider. Å gå fordomsfritt inn i dette ved hjelp av analyse og refleksjon kan i hvert fall ideelt sett føre til en debatt. Men det kommer som nevnt aldri så langt. Nettopp fordi den ene parten mener at den andre kritiserer og angriper grunnleggende verdier, og mener derfor å påpeke at den andre er naiv, teit eller situasjonsbestemt kynisk. Eller helst alt dette samtidig. Man får altså ikke adekvat og prosessuelt behandlet nettopp disse viktige temaene om hvordan verdier og mål best kan realiseres. Ergo blir det aldri noen reell debatt. 

På den annen side er det vel et spørsmål om man skal favorisere enkelte grupper, f.eks. de med mest taleføre talspersoner og mest medieeksponering her i landet? Hva så med alle de uten talemulighet og eksponering? Eller skal man heller vurdere de flyktninger og asylanter som kommer fortløpende ut fra grunnleggende etiske kriterier samt landets evne til å ivareta både flyktningenes og innbyggernes behov og interesser... uten avgjørende hensyn til opprinnelsesland og type forfølgelse? 

Ethvert land har som kjent et tak på antall flyktninger; da må det faktisk skje en prioritering. Som sikkert virker kynisk på den som ikke slippes inn. Hvilke kriterier skal her prioriteres og fungere styrende for utvelgelsen og hvorfor velges så akkurat dem? At homoseksuelle forfølges er dessverre allerede et velkjent og trist fenomen fra også andre monostater. At den nå skjer i Tanzania er dessverre intet nytt hva gjelder selve problemet; det er bare et land til som står bak elendigheten. En flyktnings seksuelle identitet er for øvrig selvsagt helt underordnet vurderingen av hvem som skal hjelpes.

Ad-hocdemokratiets føringer: For øvrig ser kampanjer ang. boikottaksjoner mot enkelte stater ut til å være en ganske så situasjonsbetinget og konjunkturbestemt foreteelse. Det er i hvert fall ikke den kjente romerske gudinne Justitia med bind for øynene som her rår. Hvilket land som skal boikottes eller ikke, ser faktisk ut til å hvile i kriterier som i hvert fall ikke har sine røtter i en grunnleggende generell etikk og allment aksepterte demokratiske verdier: Det er visst subjektiviteten og det politiske fortegnet foran parantesen som avgjør verdien av innholdet her. 

Flere er nemlig tilbøyelige til å se gjennom fingrene ang. undertykkelse, vold og elendighet når det skjer i stater som man allerede sympatiserer med, eller når det skjer i land man ikke har en eller annen form for tilknytning til qua politisk engasjert. Undertrykkes og drepes et lands innbyggere av dets definerte (onde) fiender er det skrekkelig og forkastelig. Og dét er jo for øvrig en legitim posisjon. Men undertrykkes og drepes de derimot av den angjeldende statens maktapparat selv, så er det visst bare beklagelig. Tja... Så var det dette med etikkens, demokratiets og menneskerettighetenes politiske farveløshet å gjøre igjen, da. Man skal altså ikke komme her og komplisere enkle og greie narrativer og de oversiktlige tankestrukturene hva gjelder ondt og godt, uriktig og riktig? Engasjementets driv og det aktiviserende findebildet er visst vel så viktige faktorer som omsorgen for dem som lider? Det destruktive anses visst først som destruktivt og kritikkverdig betinget av hvem det er som står for den.

På den annen side bør det i hvert fall generelt sett knyttes visse krav til bistand. Om et land grovt undertrykker egne befolkningsgrupper; kvinner, andre religioner, homoseksuelle, og tramper på menneskerettighetene bør bistanden tas opp til ny vurdering og advarende signaler gis bistandsmottager underveis.

Den udemokratiske staten vil vel dog uansett benytte den fortsatte bistanden som bekreftende signal om internasjonal støtte i innenrikspolitisk propagandaøyemed?

Gå til kommentaren

Det kirken gjør overdøver det som forkynnes

Publisert nesten 3 år siden

Kirken kunne absolutt med fordel ha vært mer aktive i forhold til jødene. Men ser man nøyere etter på den mann som har gitt den lutherske kirken sitt navn, Martin Luther, så gikk han desto verre massivt ut med gudsautorisert grov antisemittisme i sin tid. Noe som både kirkelige autoriteter, legfolk og senere nazistene derfor benyttet massivt som legitimerende og forsterkende motiveringsfaktor i jødeforfølgelsene. 

Norge var ikke et utpreget godt samfunn for jødene før krigen. Fra Store  Norske Leksikon: "Antisemittisme uttrykt i holdninger og handlinger, var en del av mellomkrigstiden. Og selv om den ikke var så ekstrem i Norge som i enkelte andre europeiske land var den til tider synlig i samfunnet. Ideologier basert på en hierarkisk oppfatning av raser, hvor jøder ofte var lavt rangert, preget enkeltindivider og miljøer i den norske offentligheten". Antisemittismen levde allerede godt også her på 30-tallet på flere nivåer. Aftenposten ytret f.eks. forståelse av nasjonalsosialistenes behandling av jøder på 30-.tallet. Før den andre verdenskrig var det faktisk helt greit og problemfritt å trykke antisemittiske tekster -og antisemittiske holdninger var ikke noe man skammet seg over i det hele tatt. 

Avisartikler med antisemittisk innhold var derfor utbredt i norske aviser både før og selvsagt under okkupasjonen. Den fyktningepolitikken som ble ført i Norge på 30-tallet kan ses som et indirekte bidrag til masseutryddelsene. Jøder slapp så og si ikke inn i landet, da de flyktet fra Tyskland sent på 30-tallet. Fra Norgeshistorie.no: "Norge var preget av en generell fremmedskepsis. Politikerne og politiet fryktet for en «jødeinvasjon», «europeisk avfall» og «etnisk disharmoni». Jøder ble bare motvillig sluppet inn i landet og tatt opp i samfunnet. For det som ble kalt «russiske handelsjøder» var 20 års opphold minimum for å kunne få norsk statsborgerskap, for tyskere var grensen åtte år, for norsk-amerikanere to år. Da jødiske flyktninger fra Tyskland og tysk-okkuperte land ankom Norge etter at Hitler tok makten i 1933, var jødenes antatte negative egenskaper én av grunnene til at de fleste av dem ble avvist". Kirken skilte seg overhodet ikke entydig ut med klare advarende ord her.

Fra Aftenposten: "I PASSKONTROLLEN. Den 16. desember 1938 var Aftenpostens utsendte medarbeider ved den svensk-norske grensen ved Halden. Han rapporterte fra passkontrollen: "Det har været mange tragedier på vår grense i den senere tid. Det er kommet folk, ofte store familier som ikke har tenkt sig muligheten av at Norge vilde stenge grensen for dem (. . . ) "Es ist eine Katastrofe für die persönliche Freiheit", skriker en jøde som blir satt på sydgående tog fra Halden og vifter med sitt pass som er påstemplet den store, røde "J" på første blad. Ja, kanskje det. Men det er med ham som med så mange andre av hans rase.»

Antisemittisme bør man altså ikke lete lenge etter eller presentere konspirasjonsteorier om. Heller ikke i Norge. Det florerte i alle kretser. Og dermed også på samme måte i motstandsbevegelsen og i variert grad i alle norske menigheter: Disse var dessverre ikke verken gjennomgående unike annerledes qua antisemittismens frie soner eller var klare advarende sterke røster i tiden. Snarere tvert i mot var det likegyldighet eller legitimering som dominerte. De røster som advarte var ytterst få og svake.

Marte Michelets bok består langt fra av et flertall konkrete feil og meningsimpregnert materiale. Det er en nødvendig bok. Fremfor å bruke de faktafeil som skulle foreligge for å ramme Marte Michelets bok som sådan og slik manipulerende avlede oppmerksomheten, burde boken føre til at man griper desto sterkere fatt i også dette skammens kapittel i norsk historie. Dette inkludert kirkeledelsens og politikernes feighet, svakhet og svikt på 30- og 40-tallet. Og ikke minst krigsoppgjøret som aldri ble et adekvat oppgjør. 

Men det skjer det samme hver eneste gang en bok om krigen kommer, så møtes den med talende taushet eller fortiende tale. Disse temaene er glohete poteter som ingen vil ta adekvat fatt i. Taushetens sammensvergelse rår ennå. Selv etter 73 år (!). Det lille som oppstår av debatt dør like fort ut som det oppsto. Det kan m.a.o. dessverre virke som om enkelte lider av en viss benektning og fortrengning. Tidligere ble det fra enkelte hold hevdet at man skal ikke ta dette grundig opp så lenge de involverte ennå er i live. Nå er det noen som hevder at man ikke skal ta opp dette fordi de involverte er døde (!). Javel, nei... Ergo er fellesnevneren alltid den samme: Disse temaene tilhører det unevnelige. Det er de godkjente narrativer som skal gjelde. 


Historisk sett, så har kirken lite å være stolte av hva gjelder handlinger og holdninger mot "de andre", dvs de frukter som genuin tro er produkter av. Man skal som kjent ikke kjennes på om man er ortodoks eller ikke, men på fruktene. Vi ser det historiske enevelde med benyttelse av trosmonopol sikret med grov statsmakt, forbud for andre trossamfunn, forfølgelse av annerledestroende, er også ledd i den historie som kirken bærer. Hekseforfølgelsene i Norge tok for øvrig til etter reformasjonen. 

Og ser man på sigøynerne og taterne, er det ikke spesielt bedre. Fra deres egne nettsider: "Men det vi ikke må glemme er hvordan taterne er behandlet i vår egen tid. Barn ble tatt fra sine foreldre, voksne ble internert, de ble stemplet som åndsvake og flere ble sterilisert eller kastrert uten at de fikk vite det. Dette var handlinger som ble gjort med "Norsk misjon blant hjemløses" velsignelse. Når man vet at dette holdt på til 1980-tallet virker det ekstra problematisk, vi vil jo gjerne tro at Norge er humanismens og frihetens hjemland!" Og homoseksuelles historie relatert til kirken er også et velkjent kapittel. 

Kirkens forhold til barn av NS-foreldre, samt jenter med tysk kjæreste i etterkrigstiden, var heller ikke handlinger som akkurat forkynte Kristi evangelium. 

Man ser at kirken gjennomgående har vært en institusjon som har vært et uttrykk for makten og de dominerende samfunnsmeninger. Kirken og dets Gudsbilde var aldri større enn de mennesker som firvaltet dette. Ergo ser man det projektive elementet har vært med som nissen på lasset hele veien. Fremfor å kraftfullt tilstrebe seg å tolke evangeliumet ut fra de etiske fordringer som Kristi evangelium faktisk impliserer, og dermed også være villig til å betale prisen for å stå modig frem med profetisk kall, har det vært langt viktigere å være akseptert og relevant på maktens og folkets premisser. På Jesu tid og den første tiden  etter ble de troende og deres ledere forfulgt og trakassert av makten. I dag blir de invitert på gallamiddag og kaffe. 


Gå til kommentaren

Livet er større, og dermed gåtefullt

Publisert nesten 3 år siden

Og til det gåtefulle trenger man mer enn naturvitenskapens begreper og rammer. Rammer er dog nødvendige, for all del. Men de er like vel ennå bare provisoriske rammer, dvs midlertidige forsøk på det å fatte, begripe. Gripe... Et begrep er nettopp et grep. Noe å holde fast. 

Noen betraktninger fra egne pilegrimsveie: 

NB: Jeg tillater meg å gå et steg til siden her i innlegget, og forsøke å gi noe fra min niste. Det blir vel noe poetisk og svevende det som følger her -kanskje. Men å sette livet på en kort formel eller varefaktaseddel blir som oftest både respektløst mot livet, lettvint og galt. Poesien og metaforene er dog ikke sjeldent inviterende og åpnende dører som bringer en nærmere sannheten enn det formlenes og dogmenes oversiktlige arkivskap gjør. Den som ikke har sans for slikt får hoppe av teksten allerede her. 


Og så til den tålmodige og tolerante leser noen ytterligere ord: 


Naturvitenskapen er ingen konkurrent til tro og religion, men et høyst nødvendig hjelpeverktøy underveis; den kan dog aldri svare på elementer og spørsmål som ligger utenfor dens rammer. Naturvitenskapens og virkelighetens grenser er selvsagt to forskjellige ting. Mennesket er mer enn hjerne og tenkning. Tenkningens suverene vesen med visse premisser-der den selvsagt er nyttig- kan dog føre noen til å tro at de paradgmatiske rammer den benyttes innenfor også skal gi plass til alt annet. Men levende tenkning kan jo avsløre dårlig tenkning, og det provisoriske med paradigmer, og dermedd kunne bevege seg utenfor det kjente og trygge? Men en slik modig tenkning må jo være villet. Man kan også benytte den til å bekrefte det en allerede mener å vite, og styrke dét. Kanskje er det ikke tenkningen som er problemet eller under kritikk, men det paradigmet den så suverent ser ut til å beherske? 


Jeg frykter den kalde,
altfor kloke tanken.
Den som borer så presist,
roper så høgt på sannhet -.

Jeg ber for Drømmen:
det gåteblå sløret
som skjuler sannhetens
arrete ansikt.

Ja, jeg ber for Drømmen!

La meg lenge få tro
at suset i skogen er noe mer
enn et fysisk fenomen:
Grenenes friksjon
mot stømmende luft 


(Hans Børli)

.

Mine påstander er: Alt det som bringer deg nærmere virkeligheten; nærmere din neste og deg selv bringer deg også nærmere Kristus - Menneskesønnen... Han som faktisk ER sannheten og veien.  Det handler m.a.o. om eksistens, om det levende utfordrende livet. Vi møter oss selv som menneske i det vi speiler oss i Jesus Kristus. Men dette er en prosessuell pågående handling; vi ser aldri helheten, men deler. Og deler av deler...  Noen mer... andre mindre. Her kan man bistå hverandre forutsatt at man ikke mener å tro at man allerede er fremme og inytet har å lære. Det vi ser er eller ikke alltid det samme, selv ikke nødvendigvis om ordene vi benytter er de samme. Man kan også få impulser av det andre har erfart gjennom generasjonene. Språket blir levende gjennom våre egne liv. Som alle vet er det vi møter på veiene både skitt og kanel: Men noen absolutt sunne og sanne ledd på den veien som vi er foregitt å gå, snuble og tryne på finnes alltid tilgjengelige.  Det handler om å være våken, sanse og tenke. Levende... Og vi tryner.

"Reis deg, ta din seng å gå"... Ut i det åpne landskapet igjen, sier Kristus tålmodig for hver gang vi snubler, for dét gjør vi. Ruinene vi søker tilflukt i, gir ingen genuin beskyttelse. Sannhet og sikkerhet vi søker finnes der ute, i usikkerheten. Vi erfarer et livskall som kan skape engstelighet og investeringsangst, man vil så gjerne bare ha ro og trygghet. Men: 

Revene har hi, og himmelens fugler har rede, men Menneskesønnen har ikke noe han kan hvile hodet på, dvs den som vil følge Ham må akseptere at det levende er i dynamis, og der stillstand og kirkegårdsstillhet rår, der hører ikke livet hjemme. Det betyr ikke at det ikke finnes rasteplasser og hvile. For dét gjør det:

Meningen med livet? LEV DET!


Det er mange skjær i sjøen

Likevel...

.

-vart det eit skjær

som vart frelsa di.

.

(Olav H. Hauge)


Det er ikke avstanden frem som er parameteret, men viljen... og retningen. Den som er redd for mørket og slit, den er ennå ikke helt klar:

.

Han var en så liten och klen artist

att han kände sig mer än lovligt trist.

.

Då satte han sig vid sin Faber 2

en vacker afton och skrev som så:

.

Gud har i sin fotografiateljé

ett mörkrum som heter Getsemane.

.

Där växer det klara bilder fram

för den som är lugn och allvarsam.

.

Men den som är rädd - för köld och ris,

får aldrig en blomst i paradis.

.

Hans liv blir liksom en öde slätt

av inga silverne tårar vätt.

.

I purpur, kanske, och glans han gick,

men blicken hans var en tiggarblick.

.

Till aska kom han men aldrig brand

och månen ler åt hans tomma hand.

.

Ty den som är rädd för Getsemane

har ingenting alls att få eller ge.


(Nils Ferlin)


Skal man passere terskelen, så må man også være villig til å gi slipp på kontrollen. Også det som såret deg bærer i seg frø til de frukter du en gang skal næres av. Smerten kan transformeres, slik at den renser, den blir en ressurs og styrker lyset uansett hvor svakt det kan synes. Lyset skinner i mørket, og mørket vil aldri overvinne det. Aldri... Uansett hvor massivt mørke synes å være. I Ham er livet, og livet er menneskenes lys. Visdom er som kjent krystallisert og foredlet smerte. På veien møter man andre som har sett noe en selv ikke har sett. Ennå. Man behøver iselvsagt ikke ta alt til seg, man er suveren. Men det potensielt nyttige finnes også i det ukjente; kanskje spesielt der - til tider.


Du skal være tro

.

Men ikke mot noe menneske
som i gold grådighet
henger ved dine hender.

.

Ikke mot noe ideal
som svulmer i store bokstaver
uten å røre ved ditt hjerte.

.

Ikke mot noe bud
som gjør deg til en utlending
i ditt eget legeme.

.

Ikke mot noen drøm
du ikke selv har drømt…

.

Når var du tro?

.

Var du tro
når du knelte i skyggen
av andres avgudsbilder?

.

Var du tro
når du ikke bedro
den du ikke elsket?

.

Var du tro
når din feighet forkledde seg
og kalte seg samvittighet?

.

Nei.

.

Men når det som rørte ved deg
gav tone.
Når din egen puls
gav rytme til handling.
Når du var ett med det
som sitret i deg

.

Da var du tro!


(André Bjerke)


Og til deg som holdt ut lesningen helt hit: Hjertelig takk. Det hele er bare en grov skisse av en livsvei. Jeg peker litt hit og dit. Kanskje har du fått en impuls som kan vekke den ofte glemte evnen til levende undring; kanskje var det bare tidsbortkasting og tøv å lese det. Hva vet nå jeg. Det er i hvert fall et forsøk på å vise at naturvitenskap og livet hører sammen., Livet er langt mer enn naturvitenskapens grenser. Akkurat som livet er mer enn tro og religion.

Uansett: 

Ha en fin dag. Mvh og alt godt fra

Pål Georg Nyhagen.

Gå til kommentaren

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere