Pål Georg Nyhagen

Alder: 64
  RSS

Om Pål Georg

Katolikk med ubrytelige og høyst levende jødiske røtter. Teologi. Jødisk tro og etikk. Religionsfilosofi. Pedagogikk. Moses kom med læren og ordene. Kristus som er Ordet realiserte dem; Han kom med nåden og bekreftet kjærligheten i læren: Kristus illustrerte i praksis en relasjonell og ivaretakende livstolkning. Teologien og religionsfilosofien er periodevis i fokus i min hverdag; men viktigere enn å diskutere oppstandelsen, forsoningen og nåden er MØTET med Ham som nettopp ER oppstandelsen, forsoningen og nåden. Og dermed erkjenne at møtet gir et vekkende tilbakestøt: Reise seg opp, "ta sin seng" å gå ut i den utfordrende og harde virkeligheten igjen. Min erklæring om kjærlighet til Gud vises og illustreres gjennom kjærlighet til medmennesket. Guds respons på menneskets bekjennelse er som nevnt et tilbakestøt: "Vær en hyrde for mine får". Nærhet, medmenneskeorientert livsholdning, det å akte livet som gave og forpliktelse er alt. Meningen med livet? Lev det!

Som betyr det å våge å tre inn i og oppholde seg i livet dag for dag. Hvor møtet med Gud samtidig er og vil være et møte med min neste og meg selv. Alt i livet, i hverdagen, peker i hjertet kontinuerlig inn mot og skal speiles i: "Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din forstand og av all din kraft. Og din neste som deg selv". Min neste er akkurat som meg selv; en Guds skapning og dermed elsket av samme Gud. Dvs: Viktigere enn spekulasjoner om livet etter døden, og viktigere enn fascinerende teorier om verden og kosmos, selvhevdende diskutering og markeringer, samt det å studere teksten, er utøvelsen av ordets og livets kjerneinnhold i hverdagen.

Det fnnes ikke mer kjærlighet, sannhet og solidaritet enn det som realiseres i praksis: Virkeligheten er den øverste dommer.

"To conquer fear is the beginning of wisdom. A pilgrim is a wanderer with a purpose." - Visdom er krystallisert smerte.

Følgere

En allmektig Gud?

Publisert 3 dager siden

Det er en ufravikelig betingelse at kirken tar inn over seg menneskers virkelighet og evner å snakke om livet på måter som skaper resonans; dvs gjenkjennelse, både hos troende og ikke-troende. Dermed opprettholdes nødvendig livsnærvær og troverdighet nettopp der behovet er størst, og slik skapes aktiv lytten hvilket også er en forutsetning. Man trenger derfor å kontinuerlig definere, klargjøre og muligens omtolke enkelte alt for velkjente teologiske begreper og videre ha bevissthet om hvordan språket benyttes og oppfattes. For folk flest er nemlig virkeligheten øverste dommer: «The proof of the pudding (is in the eating)».

For en tid tilbake foregikk det i Danmark en nyttig debatt om bibelske begreper, tro, tvil og vantro. Den var for øvrig både inspirerende og vekkende; ikke minst via ph.d. og cand theol Lars Sandbeck sine sedvanlige friske og solide innspill. Debatten impulserte m.a.o. både til utvidet blikk og berikende tenkning. Han har for øvrig skrevet flere tankevekkende bøker som både har inspirert og provosert. Og det siste er fint; det er nemlig kun det som vekker vanetenkning og sløvhet med opplevd kontroll over visse temaer og begreper. Følgende innlegg er skrevet ut fra de innspill der som ble presentert over tid. Og for god ordens skyld: Det er (heller ikke i denne debatten) Gud som kritiseres, men teologisk begrepsbruk og vanetenkning, og deres eventuelle konsekvenser; om man altså våger å trekke dem helt ut? 

I møte med flere «bibeltro» teologer må man til tider spørre seg om de mener at bibelens autoritet foreligger forut for fortolkning. Avgjørende er nemlig ikke «hva som står» i de hellige tekstene, men hvordan de fortolkes. Apropos: Den som har besøkt en jødisk yeshiva (=religiøs skole ) vet at der pågår en imponerende frimodig og svært engasjert levende debatt helt løsgjort fra den klamme engstelighet og forsiktighet som preger noen kristne miljøer hva gjelder de hellige tekstene: Det som er sant tåler som kjent kritikk og levende engasjement. En slik åpen og frigjort tekstbearbeidelse ligger sågar innbakt som både nødvendige og vesentlige ledd i veien inn i de hellige teksters dybder og bredder. Våre tolkninger er å forstå som aktive deler av den pågående åpenbaringen. For egen del, så foretrekker jeg yeshivas tradisjoner her, naturlig nok. Man skal forvalte og bearbeide tekstens innhold, ikke konservere det, slik at resultatet blir større enn utgangspunktet. Ref lignelsen om talentene - som også finnes i eldre jødisk troslære, for øvrig.

«Lost in translation»

Flere bibelkjennere leser bibelske vendinger og begreper rimelig refleksjonsløst og ukvalifisert; det er heller ikke så lett å se noe nytt på en tur man har foretatt utallige ganger. Man ser det man tror man ser, og intet annet. Ikke minst når de fleste i samme turgruppe bekrefter det man mener å se. Det blir dog litt for ofte slik at man ubevisst bekrefter det man allerede mener å vite - og slik preger dette oppfattelsen av de sammenhenger bibelske begreper benyttes i. Dermed kan man også gå glipp av vesentlig ting underveis. Her skapes både meninger og forventninger som tankeløst overføres til en ny språklig og historisk kulturell kontekst. En virkelighet som ikke nødvendigvis ligger innbakt i den mening som først lå bak begrepet i grunnteksten - kilden. 

Gresk og hebraisk/semittisk kulturell språkforståelse er ganske så forskjellige, og våre kulturelle røtter er fra den greske. Dette innebærer at vi alt for lett fra et utsideperspektiv tolker de latinske og greske språkuttrykk i bibelen med en kulturell slagside: En forståelsesprosess som ikke sjeldent gir farve og konnotasjoner som det egentlig ikke er dekning for i kildene. Slik kan man komme skjevt ut, og det preger kursen negativt videre, Minner om ordet «loven» som ett av flere eksempler på dette: Det oppfattes gjerne bastant, firkantet og rettslig. Den opprinnelige bruk og mening betyr dog «trosundervisning, troslære». Men vendingen den jødiske «loven» benyttes flittig i kristenretorikken ennå, selv der det ikke er dekning for det: Da som nyttig, men altså feilaktig, kontrastering til «det gode, frigjørende og nåderike» i kristendommen.

I kirkesamfunn etter kirkesamfunn forkynnes det at Gud både er god, omsorgsfull, rettferdig... og allmektig. Å kontinuerlig presentere visse begreper forutsetningsløst og ukvalifisert bidrar unektelig til å skape gudsforestillinger; men også forventninger - naturlig nok. Og ikke minst opererer mange ikke-teologer med følgende premiss: Skal noe først passere som en genuin gud, så skal denne guden også være allmektig i uproblematisk og direkte forstand. Ikke så merkelig at slike forestillinger har oppstått, kanskje. Og i tråd med dette: Hvorfor sover Jesus når båten virkelig ser ut til å forlise (?!) og for andre at båten (livet) faktisk også forliser med fatale følger? Motsetningen mellom legfolks og teologers  oppfatninger av det bibelske språk skaper vesentlige utfordringer som teologer ikke alltid er bevisst på. Sviktes det altså  forkynnelsens språk, så rammes i verste fall tro og medmennesket i en slik grad at noen forståelig nok trekker seg bort: Det er da også bildet av den allmektige Gud som har preget kirkens bekjennelse og forkynnelse. Helt uten å klart definere hva som faktisk menes med allmektighet.

Og gitt et teologisk perspektivs og dets konsekvenser: Ser man så retrospektivt og i nået ut på den verden menneskeheten og medmennesker har stridt og kjempet med, i århundrer på århundrer, så ser man at summen av lidelser og ofre for både dette og hint er alt for voldsom og enorm til at en samtidig god og allmektig (!) gud kan sies å følge spesielt godt med i timen. Millioner på millioner av ofres hjerteskjærende nødskrik overskygger enhver teologisk dekkmaling her. Bare ett eksempel: Vekten av ca 6 millioner døde jøder i holocaust, og respekten for disse, bør i Jesu navn få ethvert seriøst medmenneske til å slette vendingen «allmektig Gud» fra det teologiske vokabularet. 

For de fleste er det virkeligheten som er den øverste dommer når livet som troende skal evalueres. Og i valget mellom virkeligheten p.d.e.s og en substansløs forkynnelse om en allmektig og omsorgsfull gud på den annen, så velger de fleste naturlig nok virkeligheten. Slik bemøter man livet på en minst usunn måte; det handler om realisme i den virkeligheten man befinner seg i og skal forme. Slik kan man minst dårlig takle det livet vi har fått som gave. Satt på spissen: Burde det ikke være kirkens ansvar å hjelpe folk her?

Og fra NT ut fra en vanlig ikke-fagteoligisk lesning: «Hvem av dere som er far, vil gi sønnen sin en sten når han ber om et brød? Eller når han ber om en fisk, gi ham en orm i stedet for fisken? Eller når han ber om et egg, gi ham en skorpion?» Nei, ingen av oss foreldre har vel verken tenkt eller handlet så ondt og idiotisk. Men når da parallellen til foreldreforhold først er introdusert her, så kan man som Job og Lot våge seg frempå med en liten innvending eller to tilbake - der vi står med de døde barn i våre armer?

«Nei, gode Gud her har du virkelig rett. Men... ingen av oss sitter vel passive og ser at våre barn mishandles, utsettes for grov psykisk og fysisk vold, sulter ihjel, eller lider og omkommer på andre fryktelige måter heller – altså forutsatt av at vi har all makt til å hjelpe?» Dette er ikke uttrykk for blasfemi, men fortvilte og smertefulle nødrop fra Guds lidende skapninger.

Jesus selv benytter ikke sjeldent foreldreskapet som bilde mellom mennesket og Gud, men aldri ut fra en forkynnelse om at Han er allmektig slik folk flest i dag forstår dette begrepet.

Vendingen «allmektig Gud» blir i ettertankens lys plagsomt fort inkonsistent i sammenheng med alle andre gode kategorier og dermed skurrer det her høyere enn det harmoniserer med folks virkelighet. Det ondes nærvær har for øvrig fra dag 1 vært et uoverkommelig problem. Ser vi av GT, så finnes slangen der allerede i utgangspunktet hos den allmektige Gud. Uforklart. Og desto betydelig verre skal det bli i tiden som kommer øst for Eden. En allvitende Gud visste vel dette?

Kristne bygger ofte sin teologi på en forenklet dualisme når de ubehagelige spørsmålene oppstår. Nemlig gjennom å åpne det transcendente skrinet fra øverste hylle og her hente en lettbent forklaringsmodell som henviser nærværet av det onde til djevelen og hens åndshær. Med respekt å melde virker det som her presenteres som både teologisk rasjonalisering og kompenserende narrativer. Det foregår altså ennå en mildt sagt langvarig (!) kamp mellom Gud og det onde, om vi skal tolke deres prosedyrer bokstavelig? 

Om en allmektig Gud passivt tillater (!) det onde eller ufravikelig og ubetinget setter menneskets frihet høyere enn endre vesentlige verdier som vi alle tar til oss, så blir det hele nødvendigvis fullstendig galt; og det i ethvert godes navn. Det skurrer for den vanlige leser noe i verdiprioriteringene her: Det er et overordnet prinsipp at om man har all makt til å forhindre lidelser og drap, men unnlater å gjøre det, så sitter man selv med et betydelig ansvar. Er da det onde den gode og  «allmektige Gud» sitt ansvar?

Er m.a.o. mennesket bedre egnet i sitt foreldre/barn-forhold enn Gud selv, et bilde og parallell Jesus selv benytter i NT? Og det pedagogiske svaret på det onde i livet er like ille: Man oppnår ikke kjærlighet og respekt fra barna om man oppdrar og setter grenser ved hjelp av psykisk og fysisk vold, trusler og annen elendighet. Det man ender med her er at barnet muligens gjør som du krever, men han og hun frykter og hater deg samtidig, og forlater deg med god grunn den dagen man blir myndig. Her blir det helt andre beskrivende adjektiver enn «god og omsorgsfull» som dekker det som skjer.

Noen hevder altså at det pågår en kamp mellom Gud og satan, som en gang der fremme endelig skal avsluttes til vår fordel: En pågående kamp mellom Gud og det onde? leserinnvending: Men så betyr jo det at Gud ikke er allmektig like vel? En god, omsorgsfull og samtidig reellt allmektig makt ville jo i kjærlighetens og sin elskede skapnings navn med ett grep feid det onde av banen ganske raskt da lidelsene overstiger det verst tenkelige og antall uskyldige ofre tidlig begynte å stige over alle grenser. Er man allmektig behøver man for øvrig ikke kjempe i det hele tatt; sakene er allerede avgjort før de tar til.

Man kan m.a.o. fastslå forekomsten av forkynnelse på sviktende og ikke bredt nok grunnlag; enkelte begreper viser seg å være teologiske selvfølgeligheter uten substans. Man benytter i trosbekjennelsen og forkynnelsen vendingen «den allmektige Gud», men oftest uten å definere hva «allmektig» faktisk innebærer, og ikke.  Og dermed går mange glipp av dens innhold og misforstår. Men blir det selvmotsigelser i teologien og forkynnelsen, så er det kirkens og teologenes ansvar å fjerne dem: Vi har fått tanke, følelse og vilje for å bruke disse kvalitetene. 

Det florerer ikke akkurat med klare og troverdige konsistente svar fra teologhold her, alternativt blir man møtt med krav om ydmykhet. Men dette er et klassisk kristen-retorisk og herskerteknisk grep som enkelte  tyr til når de står der som  fattigmenn - uten tilgang på reelle svar eller troverdige kommentarer.

Intet av det som her er skrevet er for øvrig rettet til Gud eller sier det minste om Gud heller, for den del. Det er derimot innvendinger mot ureflektert bruk av visse begreper og gudsforestillinger i troslæren og bekjennelsene. Den kristne sosiolekten trenger i ny og ne også en språkrøkt om man skal nå frem til andre enn de som allerede er på bølgelengde. Det nytter lite å ha verdens beste budskap på hjertet om den du henvender deg til ikke har samme forhold til det språket du benytter. Da blir man like vel stående der som en fattigmann. Det er nemlig slik at det eksisterer en klar forskjell, hva gjelder forståelsen av bibelens språk, mellom prestene p.d.e.s og legfolket på den annen. Det handler om å ta virkeligheten seriøst og på ordet - for det er der folk befinner segt; våge å evaluere teologiske begreper i lys av de erfaringer mennesket har gjort gjennom snart 2 000 år.

Det kan til tider være nyttig å nytolke og omformulere et og annet i troslæren: Forkynnelsen må ha sitt nav i Kristus og leve midt blant folket - det er der Kristus befant og befinner seg; man kan ikke ha noen skiller mellom troens verden og den virkeligheten vi alle er del av. 

Gå til innlegget

Helge Hognestad snubler i egne ben

Publisert rundt 2 måneder siden

Livet er for oss alle en gave. Men også et under og en forpliktelse. En forpliktelse mot vår neste, skaperverket og oss selv. Kristi nåde er det som gir kraft til å reise seg for å gå inn i de vesentlige oppgaver som Hognestad skisserer.

Nok en gang presenterer Hognestad kategoriske beskrivelser av kirken med samme velkjente og størknede forestillinger om dens troslære. Han stiller så ledende spørsmål om kirken holder mennesker fast i gammel, ubrukelig og ødeleggende bevissthet: Formen på hans påfølgende narrativ fører uomtvistelig til at flere lesere også konkluderer slik han legger opp til. Nemlig med en tabloid forenkling av kirkens troslære som mørk kontrast til Hognestads positive, lyse og gode budskap. Dette er manipulasjon. 

Jesus er hos Hognestad tydelig nok redusert til en historisk og lokal influenser. Gjennom sin variant av ny-gnostisisme, så faller han tydelig nok selv for den fristelsen som dualismens suggestive kraft lokker til: Hognestad projiserer det hemmende, destruktive, og mer eller mindre onde hva gjelder tro og praksis, over på kirken. «Onde» fordi den i alvorlig grad hemmer og begrenser de troende som kollektivt er underlagt kirkens tvangstenkning. En hendelse av sosial kontroll som vi andre ikke har ressurser til å gjennomskue. Men det har Hognestad: I motsetning til oss andre, så representerer han visst med sine eksklusive og aristokratiske synspunkter mer av den egentlige sannheten for vår tid og reduserer som konsekvens samtidig de medmennesker som nærer et annet syn. Kategoriene blir altså ganske så enkle og lettbente, og nyansene få. Bidraget er derfor bare nok en variant over de allerede velkjente eksistensielle temaene. 

Fra bibelen ser vi at livets iboende vilkår fordrer at både det onde og det gode hos en selv erkjennes og føres sammen som deler av egen eksistens. Dette utgjør så en fordring til hvert menneske om ikke å la tro og idealer overdøve det fordrende nærvær. Men skal dette erkjennes trengs både distanse og mot som heller ikke hos Hognestad er dominerende kvaliteter. Dermed siver i praksis en bedrevitende og arrogant holdning frem mellom linjene her og ellers  – uansett intensjoner og sympativekkende skrud. 

Det kan være på sin plass å påpeke det selviske potensialet i oss alle. For vi blir lett velvillige ofre for egen fasademaling og projiserer gjerne det bevissthetsvake og ufrie over på andre: Den «gamle og ubrukelige bevisstheten» fremtrer m.a.o. alt for ofte i ny skrud: Man har ikke forlatt de elementer som hemmet, men gitt dem nye forkledninger. Fordi vi selvsagt alle som prøvende og feilende mennesker også er del av det onde, slik som vi er av det gode. Det er altså masken som har endret seg. Ikke maskebæreren. Det er ikke slik at kun våre gode og fornuftige valg, i de tilfeller vi har oversikt og ro, forteller den egentlige sannheten om oss. Det er heller ikke slik at kampen og prosessene i spenningen mellom det gode og onde er utviklingsstadier på veien mot den endelige gyldne fullkommenheten der fremme en gang. Som en sa: «Vi er ikke kommet på jord for å bli engler, men for å gå inn i det menneskelige». Men å konfronteres med denne sannheten, som i seg selv er et moralsk imperativ qua Guds skapning, rygger visst flere for: 

Kjærlighetsmøtet kan også ha den konsekvens at den vekker engstelighet. Møtet innebærer nemlig også det å gi slipp. Gi slipp på kontroll, bedrevitenhet og den stimulerende makten som man sakte har bygget opp underveis. Hverken menneskers eller Guds kjærlighet er ufarlig: Konfrontasjonen med kjærlighetens kilde selv blir også smertelig fordi møtet med Kristus samtidig blir ens egen demaskering: Vi må oppgi vanetenkning, visse livsmønstre og de alt for kjente forestillinger. Møtet med Ham betyr nemlig ikke, som man kanskje tror, å få reparert den masken vi før var så trygge på. Helbredelsen innebærer desto mer en skremmende fjerning av masken.  En uro for at kjærlighetens velde ser ut til å resultere i svakhet, tap av kontroll og usikkerhet kan derfor bidra til at overgivelsen blir tolket som naiv og enfoldig. Steget derfra til å ville ha i pose og sekk er kort: Man vil gjerne ha, men ikke betale prisen. Man velger så igjen den velkjente veien hvor godt forkledd kynisme og arroganse forveksles med styrke p.d.e.s og konsentrerer seg på den andre om ordene og narrativene fremfor risikofull deltagelse i nået. Men... om vi ikke vil fjerne masken, som faktisk er et uttrykk for det uegentlige ved oss, og den til slutt så «er det eneste vi har», så blir den tatt fra oss. Og vi står tomme tilbake.

Vi må altså utvikle evnen til å se et aspekt av oss selv i vår neste; dvs elske min neste som meg selv.  Vi ser altså at Jesu møte med mennesket alltid blir menneskets møte med seg selv: I aksept og kjærlighet blir man invitert til å ta sitt livsansvar: Derfor trenger vi forsoningens og nådens kilde som kirken legitimt formidler.

Helge Hognestad illustrerer det samme som alle oss andre også strir med: Fremfor å bekjenne vår synd... bekrefter vi den. Kirken er også underveis, men den er dog det minst dårlige alternativet på veien videre. Vi er qua pilegrimer alle forskjellige og mange ser troslæren som et vagt og tynt omriss om det uutsigelige. Gud er dog større – Deus Semper Major

De sannhetene som kirken tror på er evige, men må tidvis ikles nåtidens språkdrakt og gis en sammenheng som vi kan ta til oss for at vi skal forstå med hjertet, så vel som med hode, og impulseres til handling. Dvs impregnere den levende erfaringen av Kristus i tanke, følelse og vilje: Vi skal elske Gud som hele mennesker: Livet er en utvikling i Guds møte med oss i historien. Det er m.a.o. ingen motsetning mellom å være i prosess med kirkens tro på Kristus og de mål Hognestad skisserer. Hognestads kritikk rammer altså ikke kirken per se. 

Kirkens troslære kan gjerne drøftes, og man kan og må tidvis utvide tolkninger og vektlegge annerledes enn tidligere generasjoner i kraft av nye erfaringer. Hvordan man bestemmer en teksts innhold er og blir et grunnleggende moralsk spørsmål. Befinner en overbevisning seg i tilfelle under viljens kontroll? Hvis ikke, så hva? Kan man da ellers ha moralsk ansvar for hva man tror på og gjør i troens navn? Som hos oss i dag, så bør man akseptere at også apostelgjerningenes søstres og brødres blikk og tolkninger bar preg av bias og habitus. Om man reagerer på det sistnevnte påstanden ut fra en «bibelsk» og «bibeltro» posisjon, så spør jeg tilbake: Er bibelen ufortolket en autoritet? 

Om man elsker sin neste som seg selv, så kan man ikke være likegyldig eller skade vedkommende: For det vil bety at man skader seg selv. Og ødelegger vi skaperverket så rammer vi på samme måte oss selv og desto verre kommende generasjoner – som også er å se som vår neste. 

Skal sannheten bevares, så må den også formuleres på nytt fra generasjon til generasjon. Derfor heter det «Abrahams Gud, Isaks Gud og Jakobs Gud». Ikke fordi det handler om tre forskjellige guder, men om tre forskjellige Gudserfaringer, som alle like vel er genuine og like gyldige. Det handler om å tyde tidens tegn og gå inn i sitt liv.  

Og til slutt: Helge Hognestads innlegg påminner oss i hvert fall indirekte og positivt om at hvis man ikke vil kjenne til de indre mekanismer, som gir opphav til både de gode som de destruktive kreftene i oss, så er menneskenes muligheter til overlevelse heller små. Historien viser klart at vi ikke bare har ansvar for våre enkelte valg, men også for de felles valg som vi blir delaktige i. 

 

 

Gå til innlegget

Om man qua troende og teolog tillegger egen tro og egne ideer selve sannhetens stempel og dermed universell gyldighet, så motvirker denne eksklusiviteten Kristi levende ord og formålet med menneskenes sameksistens. Uansett hvor edelt og opphøyet intensjonene er.

Bibelen legitimerer en rekke grove og inhumane forhold.

Slik kan det nemlig kategorisk hevdes om man aksepterer vendingen «Bibelen tillater ikke». Viser til Torgeir Tønnesens innlegg:

Det er vel vanskelig å forestille seg en mer herskerteknisk og kategorisk invaderende innledning i en uttalelse som er rettet til troende? Her overser han mye, aller verst seg selv som lesende og i ytterste konsekvens som Kristustroende. Det kan faktisk også være en idé å fordype seg i fagene historie, sosialantropologi og religionspsykologi som nyttig suppement; slik vaksineres man mot tøvete lettvintheter og svulstige sannhetspretensjoner hvor visse vendinger fra bibelen benyttes som legitimering. Ble de hellige tekster opprinnelig gitt som hjelp for mennesket til å nå frelse; til å finne Gud, sin neste og seg selv, så blir de i dag dessverre brukt for å gjennomføre maktgrep sosialt sett og holde andre på avstand: Oss rett-troende vs de vrangtolkende eller vantro. Man har altså klart å komme til ro med bibeltekstene og er dermed ferdig med dem; det hele grunner m.a.o. her i en type selvopptatthet. Bibelen er ordnet, konkretisert og dermed overskuelig. Bibeltolkningene hviler i seg selv som en fasit, som en mal man kan måle både virkeligheten generelt og sin neste spesielt med: Man har det fortrolig og trygt med sin Gud og bibelen. Og det resulterer i arrogant bedrevitenhet von oben og intoleranse. Medmennesker blir her objekter og mål for ens selvdefinerte gode hensikter, dvs i praksis noe annenrangs. Her kommer ren selviskhet iført de beste gevanter hentet fra det kristne kostymelageret til uttrykk.

Jesus var jøde, Paulus like så og urkirkens følgere. Det flere til stadighet ser ut til å overse var at også bibelens forfattere var preget av bias og habitus. Ikke hvert eneste ord og hver eneste bokstav var innblæst av Gud

Men altså: «Bibelen» tillater ikke? Det som her sies er at «boksamlingen» på 66 bøker tillater ikke. Når man ser på variasjon og enkelte steder på det selvmotsigende innholdet av alle disse bøkene, så blir påstanden til Torgeir Tønnesen desto mer hul og substansløs. Den fungerer kun som retorisk maktgrep. Ordet «bibel» betyr en samling av bøker; derfor heter det også «bibliotek» stedet vi får låne bøker. Fra første Mosebok til Joh. Åpenbaring er det et langt og betydelig spenn i antall år; bøkenes tilblivelse skjedde også vidt forskjellige historiske og kulturelle kontekster. En høyst variert boksamling m.a.o: Det er som om kong Sverre tar til med en bok på Tunsberghus festning i sin tid. Flere andre skriver så bøker gjennom århundrene etter, og siste bok skrives endelig i vår tid.  Dvs siste bok av de bøker man i dag utvelger blir naturlig nok gitt navnet «boksamling»/bibel. Her blir kanskje kulturelt betingede, sosiale og trosmessig begrunnede, ordninger muligens satt i et nytt og bedre historisk lys?

Dette nevnt for å sette bøkene i bibelen i perspektiv. Teologiske debatter har derimot sine røtter i en hellig overbevisning som så blir brillene som boksamlingen leses og sorteres etter.

Spørsmålet om kvinnelige prester er ikke et bibelspørsmål, men naturlig nok et spørsmål om fortolkning, dvs om leseren.

Den troende skal dog ikke forholde seg bibelen, men til innholdet av den. Det var og er for øvrig kun Kristus som er prest i følge NT. Jesus ordinerte selv ingen til prester, ei heller la Han ned et forbud mot kvinneprester. For eksempel, så så heller ikke apostlene på seg selv som prester.

Og hva gjelder de hellige tekstene på Jesu tid og i dag: Jødene har til enhver tid studert, fortolket og kommentert de hellige tekstene med en befriende raus holdning som er fjernt fra den påståelige og kategoriske krampaktighet som enkelte kristne representerer; de sistnevnte opererer gjerne med en holdning til tekstene som om de skulle være autoritære forskrifter man skal adlyde punkt for punkt. Men det var visdommen i tekstene som ligger Jesus på hjertet. Han kom for å virkeliggjøre dem, realisere innholdet («oppfylle»).

På jødisk side, så oppviser Talmud og tradisjonen en frigjort filologisk innstilling; man graver seg uhemmet ned til en dyperegående tolkning, om mulig. Her inkluderer man samtidig de frukter som de passerte epokene gjennom historien har gitt. Man trekker fritt inn andre tekster, rabbineres forskjellige tolkninger gjennom historien og i nået, samt med selvfølgelighet egen livserfaring og egen livsforståelse.

Dessverre har mange kristne dannet seg sitt syn på jødisk tro og teologi kun gjennom lesning av NT; men dette er nok en heller dårlig lærebok om den jøders troslære. Til tider kan man videre mer enn ane tendenser til en viss antisemittisme i f.eks. Johannesevangeliet, her blir uttrykket «jødene» generelt brukt gjentatte ganger som betegnelse på de som truet Jesus på livet. Jødene ble videre holdt kollektivt ansvarlig for Jesu død av senere kristne teologer. Luthers grove antisemittisme er et skrekkens eksempel; hans jødehatende bibeltro tolkninger ble behørig benyttet av nazistene i deres prosesser med å få utryddet jødene.

I samfunn som selvsagt var historisk betinget og til de grader mannsdominert, trer Jesus altså frem. Og han kommer med et både gjennomgripende og langt på vei revolusjonerende syn. De ganger Jesus skarpt protesterte, så var det mot skriftlærde og andre som sto for undertrykkelse og reduksjon av menneskeverdet i Guds navn.

På Jesu egen tid ser vi at spørsmål om kjønn og tenkningen her var det vi i dag med rette kan beskrive som grovt kjønnsdiskriminerende, negativt og hemmende.

For kvinner, vel og merke.

Det var nemlig menn med ordet og samfunnsordningene i sin makt som definerte det sosiale livet generelt og kvinners og barns plass spesielt. Kvinner var umyndige og rettsløse i så og si alle kulturområder den gangen – de var langt på vei å se som mannens eiendom. Heller ikke hos jødene var kvinnen et fullverdig medlem av samfunnet. Både i samfunnet generelt, tempelet og synagogene var det etablert et hierarki og kvinnene ble var forvist bak på galleriet som var bakerst i rommet. En ortodoks jøde på Jesu tid kunne f.eks. hver morgen takke Gud for at han ikke «var blitt født som spedalsk, kvinne eller hedning.» (!) For øvrig en selvgod og egenrettferdig holdning som preget flere samfunnsområder og har sin parallell i Jesu fortelling om fariseeren og tolleren. Vi ser i NT at jøden Jesus brøt tvert med dette og ikke bare inkluderte kvinner, barn, spedalske og etter hvert hedningene, men eksplisitt vektla deres ukrenkelighet og ubetingede verdi. Kristus kom for å rive gjerder og murer. Forhenget ble fjernet.

 Kristus avslører en ubetinget tro på mennesket: Stå opp, ta din seng å gå. Ut i den noen ganger krevende virkeligheten igjen. Det er her du finner Gud, din neste og deg selv. Her er alle like, uansett tilhørighet, kjønn og seksuell identitet. Det er dette steget ut i nået som er livet. Alt, absolutt alt, teksttolkninger, handlinger eller manglende sådanne, skal ha sine røtter i livets nav som er kjærlighet, nåde og rettferdighet. Og det navet er Kristus selv:

Herren er min Gud, Herren er en. Jeg skal elske Gud av hele mitt hjerte, og min neste som meg selv. Og min neste? Det er den som rammes av mine handlinger, holdninger eller likegyldighet.

Meningen med livet? Lev det!

Gå til innlegget

Fra ord til handling kan det være langt

Publisert 3 måneder siden

Ingar Evjen illustrerer og bekrefter dessverre akkurat det som er Dana Wanounou sitt viktige poeng. Han tåler kanskje så inderlig vel, den urett som ikke rammer ham selv?

Apropos: Enhver etisk verdi viser seg først å være ekte og internalisert kun i det vi selv realiserer det. Man kan ikke ha det sanne og gode. Men være det. 

Videre: Å etterlyse krav til kvalitetsnormer også hva gjelder debatten om Israel/palestinere er helt legitimt. Ikke minst fordi dette er en av demokratiets iboende kvaliteter. Demokrati er ikke bare det at flertallet av folket bestemmer, men også at det skal være åpent for argumentasjonsdemokrati. Alle skal lyttes aktivt (!) til; dvs møte respekt. Man skal få presentere sine argumenter og eventuelt svare på motargumenter. Og de aller fleste er da også enige i dette, men overraskende mange avslører dessverre at enigheten i sak her kun ligger på overflaten; det er visst en situasjonsbetinget enighet? I praksis, så blir det som oftest igjen samme polariserende og fordomsfulle tilbakemeldinger. Vi bekrefter våre feilsteg i større grad enn vi bekjenner dem.

Få saker er vel så emosjonelt ladet som akkurat debatten om Palestina/Israel og der emosjonene styrer blir sakene polarisert. Her projiseres det og her demoniseres det over en lav sko alle veier. Det blir alt for raskt forutsatt en håpløs dikotomi, et enten-eller. Det handler om den gamle kampen mellom de gode og de onde; og her skal det sannelig ikke forstyrres med nyanser og forsøk på gråtoner. Man skal mene alle de riktige tingene. Hvis ikke så er man på alle måter med på den onde siden. De som dog ser hva som skjer trekker seg, her regjerer makt/motmakt, fordi nyansering blir stemplet som vaghet, feighet og det som verre er.

Ting som kan være høyst diskutable blir ikke sjelden forutsatt som premisser: Å forsøke å argumentere både videre og bredere, presentere alternative vinklinger, der «alle» mener å vite hva som er sant, er en øvelse hinsides menneskets evner. Å være for statens Israels rett til eksistens og at jøder skal få leve beskyttet er f.eks. ikke det samme som å være mot palestineres selvfølgelige rettigheter. Å kritisere vold og terror mot sivile israelere og jøder verden over, utført av islamittiske ekstremister, betyr ikke at man samtidig støtter statens Israels undertrykkelse og vold mot palestinere. På samme måte som motsatt: Man er selvsagt ikke antisemitt om man kritiserer staten Israels politikk.

Dana Wanounous klart definerte utgangspunkt var Shaun Mathesons grove uttalelser om Israel og jøder. Det var akkurat dette som var springbrettet for hennes innlegg. Mathesons uttalelser er bare den n´te i en lang, lang, rekke som følger samme kategoriske og repetitive mønster. Eks: Mathesons ytrede ønske om at vaksinasjonene ikke bør virke hos folket i Israel. Det er virkelig så opplest og vedtatt at Israel og jøder er de egentlig onde, at også humorister slipper farlige forenklinger fra svart/hvitt-lageret løs forut for bevisstgjøring. Det skjer m.a.o. på betinget automatrespons. Dette fenomenet satte Dana Wanounou så i sammenheng med ikke sjeldne angrep på israelere og jøder verden over hva gjelder staten Israels politikk. Hvilket er en høyst berettiget og legitim agenda fra DW her. På samme måte som muslimer skal slippe å forsvare demokratiet og menneskerettigheter generelt hver gang vi registrerer grov vold og terror motivert ut fra islam. Slik bør også jøder slippe samme botsøvelse og canossagang for å bli akseptert som ansvarlig samfunnsdeltagere. 

Men både muslimer og jøder her i vesten ser ut til å ha en omvendt bevisbyrde i forhold til de negative generaliseringene de blir utsatt for: Ingen av dem, uansett oppholdssted, er uskyldige og uten ansvar inn til det motsatte er bevist. Men her er bevismuligheten like vel umulig å tilfredsstille. Saken er nemlig klar og avgjort forut for ytring. Det handler om å velge rett side.

Mathesons unnskyldning fjerner dessverre ikke den skaden som allerede har skjedd. Ordene fra munnen og stenen fra hånden kan som kjent ikke kalles tilbake: Ganske så raskt var f.eks. jødehatere ute med sympati og applaus til Matheson og NRK: Den nynazistiske nettsiden «Vigrid» skamroser Matheson/NRK for kalle en spade for en spade. Som Ervin Kohn har sagt: «Antisemittismen er en sykdom som ikke-jøder lider av – og som jøder dør av». Det er som kjent ikke første gangen at NRK i en eller annen form ytrer antisemittiske holdninger. Den antisemittiske virusen sprer seg igjen her og der. Her hjelper kun nærhet; dvs modig tilstedeværelse og bevisst våkenhet som basis for sunn og sann medvirkning. Dvs kontakt,  kunnskaper og selverkjennelse er beste medisin. Å lytte aktivt er som allerede nevnt en forutsetning om man skal komme noe videre i en debatt og helst evne å se sin neste både der og her. Vedkommende er akkurat som oss selv; en ønsket, villet og elsket Guds skapning. Uansett vedkommendes tro, livssyn og tilhørighet. Det handler om å våge å gå ut av egne posisjoner, om enn bare for en kort stund. 

Men akk; det er visst ikke lett å komme seg ut av dype hjulspor: 

Dana Wanounou ytret altså som jøde frustrasjon, bekymring og kan hende noe fortvilelse over å måtte implisitt eller eksplisitt stå medansvarlig for det staten Israel utøver - eller alternativt måtte kommentere eller kritisere det. Dette var hennes klare utgangspunkt. 

I sin avslutning skriver så Ingar Evje ønsker om at Det Mosaiske Trossamfund - dvs jøder (!) i Norge - skal kritisere staten Israels undertrykkelse av palestinere. 

Dette bekrefter bare dessverre den alt for lenge pågåtte blinde polariseringen som altså er akkurat den hemmende faktor og det poenget som Dana Wanounou fånyttes forsøker å belyse. Den medfører nemlig både respektløshet og dehumanisering. 

Noen sitter altså fast; helt fast: Evnen til å lytte aktivt er visst en selektiv og høyst så variabel kvalitet. Man ser og hører det man VIL se og høre. Og IKKE det man ikke vil se og høre. Dana Wanounou sitt forsøk på å føre debatten ut i åpent lende medførte m.a.o. ikke positive resultater. Snarere tvert i mot. Hun ytret seg til døve ører. 

Ergo er vi tilbake til start også her.

Gå til innlegget

Det er ikke første gangen jøder rammes i NRK

Det er som de fleste vet ikke første gangen jøder rammes grovt i NRK. Hver gang det skjer, så presenteres politisk korrekte beklagelser «på alle plattformer» i etterkant. Men det er en repetisjonsøvelse som kun NRK vinner på der og da. De som rammes av elendigheten blir igjen sittende alene med konsekvensene og belastningene.

I NRK rår tydelig nok den situasjons- og konjunkturbestemte etikk. Mange års erfaringer tydeliggjør dette. De ansatte har dog sine gyldne etiske føringer som det flagges med ad hoc; gjerne presentert med alvor og høystemt patos ved etikkredaktør Per Arne Kalbakk. Men i praksis - i tiden mellom beklagelsene - så er det bemerkelsesverdig nok igjen det politiske og ideologiske fortegnet foran parentesen som avgjør om innholdet i det som fremlegges anses som uakseptabelt og grovt eller ikke: Det etisk selvkritiske perspektivet holdes ikke levende innad.

Også journalister og programledere preges naturligvis av miljø og bias. Fenomenet er kjent nok: Man tar i kollektivet opp i seg tenkemåter, væremåter, synspunkter og holdninger fra omgivelsene slik at det former innholdet i ens egen tenke- og væremåte. Den som bærer rollen, som er definert av stillingen, overstyrer så stillingens implikasjoner. Negative holdninger, og i verste fall grove og demoniserende påstander, er m.a.o. noe som i NRK legges merke til internt hovedsakelig når det bryter med den iboende ideologiske bakgrunnsfarven. Det blir derfor alltid og gjennomgående andre utenfor systemet som må gjøre det forente NRK-kollektivet oppmerksom på feilstegene og grovhetene. Nettopp fordi det er kun de som har tilstrekkelig avstand til å se hva som faktisk foregår. 

Pressen skal avsløre maktbruk og andre negative forhold i samfunnet. Men enkelte av mediene ser utrolig nok ut til å mene at de krav og premisser man berettiget måler andre offentlige personer med ikke gjelder dem selv. Ytterst få har problemer med å forestille seg hva slags reaksjoner og pågående oppfølging NRKs nyhetsdivisjon ville iverksette om en offentlig person eller representant fra et politisk parti hadde presentert tilsvarende antisemittiske ytringer som NRK-ansatte kan gjøre. Og ikke minst når det grove fenomenet gjentar seg fra samme kilde, slik det skjer i NRK? Men nei; det viser seg i praksis at Kalbakks presentasjon av NRK sine etiske retningslinjer ikke er verdt papiret det er skrevet på. Det er her verdt å minne om at tillit ikke er noe man i NRK kan kreve; men noe man fortjener. 

Det er for øvrig ingen som kritiserer de flotte og høystemte idealene som Kalbakk presenterer, men den gjentatte praksis om dessverre skjer. Det er for øvrig en kjent sak at det politiske tyngdepunktet i de fleste mediehus og redaksjoner ligger til venstre (ref. «Journalisten.no»). Her har Israel i flere tiår spilt den ondes rolle; og flere lettbente observatører identifiserer staten Israels disposisjoner med jøder generelt verden over. Det samme skjer også i NRK, dessverre. Ref, f.eks. Mathesons påstander. Slike tankeløse tabloidforestillinger har flere steder ført til alvorlige og voldsomme konsekvenser for jøder, men dette er visst jødenes egen skyld må vite. Som om man ikke har hørt dette refrenget før?

Velger man noe, er det som kjent alltid noe annet som velges bort. Internt i NRK ser men ikke dette: Enten forstår man det ikke, eller så bryr de seg ikke. Fordi de sannsynligvis assosierer det sanne og korrekte med egne holdninger og standpunkter? Siden dette er problemer som stadig oppstår i NRK, så kan man dessverre fastslå at det er det siste her - at de faktisk og i praksis ikke bryr seg - som er tendensen internt. Og denne gangen, med Shaun Henrik Mathesons antisemittiske ytringer, er saken også helt klar: Vi ser at både jøder og nynazister opplever uttalelsene som antisemittisme. På de sistnevntes nettsider, f.eks. Vigrid, så hylles for øvrig Matheson og NRK behørig for nettopp  sine antisemittiske bidrag «De kaller endelig en spade for en spade», påpekes det der.

Det er som de fleste vet på langt nær ikke første gangen jøder rammes grovt i NRK. Ref, jødesvin-innslaget relativt nylig. Hver gang det skjer, så presenteres politisk korrekte beklagelser «på alle plattformer» i etterkant. Men det er en repetisjonsøvelse som kun NRK vinner på der og da. De som rammes av elendigheten blir igjen sittende alene med konsekvensene og belastningene. Men NB: Det er faktisk kun den som er trampet på som kan snakke med autoritet om det som skjer her. NRK sine billige unnamanøvre i etterkant er og blir patetiske forsøk på å unndra seg ansvar for hva som lever internt og konsekvensene. Og ser man det hele i en historisk kontekst blir praksisen i NRK direkte grell og ille. 

Man kan altså positivt fastslå at beklagelsene fra NRK langt på vei er uten substans; illustrasjonen på dette er at samme grovheter dukker opp igjen relativt kort tid etter forrige beklagelse. Man kan m.a.o. registrere en tendens i NRK. Påpeker man så dette fenomenet i mediehuset, blånektes det over en lav sko – igjen politisk korrekt. De preges m.a.o. av selektive blikk og dessverre i praksis av situasjonsbetinget benektning og fortrengning ang. dette problemet. Siden de egentlig ikke vil identifisere seg med den grove elendigheten som forekommer, så eksisterer den visst ikke? 

Og ser man nærmere på hva som skjer innad: I veggene i NRK-kollektivet sitter en sterk ånd av konsensus og lojalitet som ytterst få våger å bryte; her handler det om å stille seg inn på den rådende interne bølgelengde for den ansatte med selvoppholdelsesdriften intakt. Eks.: Flere som f.eks. lytter til innspillene dine på redaksjonsmøter og i studio, har nemlig et vektig ord med i laget når fast ansettelse eller opprykk senere står på dagsordenen: 

Det handler naturlig og forståelig nok om kontinuitet og det å være selvsupplerende faglig også i NRKs redaksjoner. Greit nok. Men på den annen side dreier de interne prosessene seg her dessverre om langt mer enn faglige kriterier. Dog aldri som uttalte premisser, naturlig nok. Kun implisitte. Like barn leker som kjent best. Det som styrker denne påstanden er det som faktisk har skjedd og skjer; og det overdøver alle de gode idealene som presenteres. Virkeligheten er den øverste dommer. Også i NRK, skulle man tro? Men det er ikke så enkelt: De mener å ha monopol på hva som faktisk skal få passere som virkelighet; til tross for at vi alle ser at keiseren igjen og igjen er uten klær. Og dermed er vi alle tilbake på start for n´te gang. 

Mens jøder igjen sitter med regningen.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere