Ole Jørgen Anfindsen

Alder: 63
  RSS

Om Ole Jørgen

Samfunnsdebattant, redaktør av nettstedet HonestThinking og forfatter av «Selvmordsparadigmet» og «Fundamentalistiske favntak». For informasjon om sistnevnte, se http://honestthinking.org/no/Fundamentalisme/

For en tematisk ordnet oversikt over mine VD-artikler, samt lenker til innlegg av andre VD-skribenter som argumenterer mot eller drøfter mine synspunkter, se www.honestthinking.org/no/div/Verdidebatt.html.

Noen utfyllende detaljer: Er udtannet dr. scient. fra Institutt for informatikk ved Universitet i Oslo. Har bl.a. vært forsker i Telenor (FoU) og Det Norske Veritas (R&I), gjesteforsker ved GTE Laboratories (Massachusetts) og Sun Microsystems Laboratories (California), samt førsteamanuensis II ved Institutt for informatikk, UiO.

Følgere

Noe å tro på

Publisert over 7 år siden

Henrik Syse har skrevet en meget lesverdig bok om tro i vår tid.

Filosofen Henrik Syse (for tiden forsker ved PRIO) har skrevet Noe å tro på - En filosofs tanker om tro i vår tid. Jeg har nettopp lest denne boken, og ønsker å gjøre flere oppmerksomme på den. Boken er både pedagogisk og lettlest, og man trenger aldeles ikke være filosof for å ha utbytte av den. Dette er en bok for enhver med en viss intellektuell nysgjerrighet.

En av de tingene som slo meg underveis i lesningen, er at Syse på den ene siden fremstår som ydmyk og beskjeden, samtidig som det på den andre siden er tydelig at dette er stoff han behersker svært mye bedre enn de fleste; han kombinerer på en (etter min mening) meget god måte det å være undrende, åpen og diplomatisk, med det å tale med tyngde og autoritet inn i aktuelle livssynsmessige spørsmål. Her er noen smakebiter.

«Enhver argumentasjon som starter med en tanke om at religiøsitet er idioti og drømmetenkning, fortjener ikke å tas på alvor, etter min mening. Religiøsitet representerer måter å forstå verden på, i all dens kompleksitet, som er forståelige og naturlige, og som samtidig peker mot noe større enn mennesket selv. Det kan man argumentere mot og rundt, ha uenigheter om og stille spørsmål til, men å avfeie det i utgangspunktet som et innbilt produkt av en barnslig, menneskelig fantasi, blir alt annen enn seriøst.» (side 88)

«Jeg vet ikke om alle mennesker "trenger noe å tro på". Jeg kjenner mennesker som klarer seg utmerket godt uten religiøs tro. Men jeg tør påstå at et liv og et samfunn uten religiøsitet, uten åpning for guddommelighet, åndelighet og religiøse ritualer og tradisjoner, faktisk mangler en dimensjon som gir mening, orientering og berikelse til det å være menneske. Ja, et slikt liv og et slikt samfunn lukker ute en sentral del av den virkeligheten vi faktisk befinner oss i. Derfor håper jeg du som allerede har en religiøs tro, vil bruke mer tid på å bevisstgjøre deg den, glede deg over den, føle deg trygg på den, hente trøst i den, men samtidig stille kritiske - og selvkritiske - spørsmål, og ikke slå deg til ro i selvgodhetens eller skråsikkerhetens farlige havner. Jeg håper at du som har syntes at religion er noe rart og unødvendig, og kanskje noe farlig, ser at den kan oppleves som mindre underlig og mindre farlig og til og med som en kilde til visdom og innsikt. Og så håper jeg at alle de som er nysgjerrige, som lurer og er søkende, opplever at den tradisjonelle troen på Jesus fra Nasaret faktisk er verdt å se på igjen - og kanskje til og med tar seg en tur innom en kirke for å undersøke litt nærmere.» (bokens avslutningsord, side 167 - 168)

Per Arne Dahl skrev i sin anmeldelse i Vårt Land (gjengitt på omslaget): «Henrik Syse er befriende åpen, fordomsfri og god til å fristille leseren til å tenke nye tanker. [...] [Syse er] en god, ujålete veiviser med klart hode, varmt hjerte og et oppriktig ønske om å vise gjestfrihet overfor leseren.»

Ukeavisen Ledelse skrev i sin bokomtale (gjengitt på omslaget) «Syses bok kan bidra til å forstå mer av det 'uforståelige' i troens verden.»

Og jeg er altså enig med begge disse anmelderne.

Her er noen andre referanser:

  • Henrik Syse ber oss ta troen på alvor. Fredsforsker og filosof Henrik Syse (45) ber folk åpne dører og finne ut hva det vil si å være menneske og få bedre kunnskap om religiøse spørsmål som preger samfunnet. Bokomtale i VG.
  • Tar troen på alvor. Henrik Syse mener det å tro er helt eksistensielt for å kunne være et menneske. Bokomtale på kirken.no.
  • Aggressive ateister. Filosof 
Henrik Syse mener 
mange moderne ateister er lettvinte. Kommentar i Aftenposten av Espen Ottosen.

Omtalene er ikke av helt ny dato, men boken kom i sin 2. utgave i 2013 og vil være aktuell i mange år fremover. Herved anbefalt!

Gå til innlegget

Overbefolkning - vår tids store tabu

Publisert over 7 år siden

Skal vi redde jordkloden, må vi bli færre mennesker. Så enkelt og så vanskelig er det, skriver Gert Nygårdshaug i en artikkel i gårsdagens Klassekampen.

I faktaboksen til Nygårdshaugs artikkel leser vi (lenke tilføyd av meg):

  • I denne teksten tar forfatteren Gert Nygårdshaug tak i det han ser som vår tids store tabu: Sammenhengen mellom overbefolkning og økologisk bærekraft.
  • Han imøtegår blant annet den svenske legen Hans Rosling, kjent for sitt mer optimistiske syn på saken: At befolkningskurven flater ut ved elleve milliarder, og at det finnes nok mat til alle.
  • Nygårdshaug peker ut tre grunnproblemer: klimaforandring, fremtidig mangel på fosforbasert kunstgjødsel, samt biologisk artsutryddelse - og fremholder at en begrensning av klodens befolkning er eneste mulige løsning.

Her er noen utdrag fra artikkelen (kursiv i original, lenke tilføyd av meg). Sitat:

Flere ledende økologer har lenge advart mot det som er i ferd med skje. Det er sterke ord forskere som professorene James Elser og Stuart White - begge internasjonalt anerkjente kapasiteter innen økologi og fremtidsforskning - sier: «Hvis vi ikke klarer å redusere klodens befolkning dramatisk og derved senke behovet for kunstig gjødning, vil menneskeheten stå overfor en omfattende hungersnød i en skala som vi ennå ikke har opplevd.»

[...]

Frem til nå har det vært kllimaendringene som har skapt de store overskriftene, mens selve hovedproblemet er blitt fullstendig fortiet. For samtlige av de tre svært alvorlige problemene jeg nå har streifet innom, nemlig 1) klimaforandring, 2) fremtidig mangel på kunstgjødsel og 3) artsutryddelse, har alle én felles årsak: En overbefolket klode.

[...]

Tilbake til professorene Elser og White: «Om vi skal gi et anstendig liv til alle mennesker på jorden i all fremtid, må befolkningen ikke overstige to milliarder. Alt over det, vil uunngåelig føre til en global sultkatastrofe.»

*****

Sitat slutt. Gert Nygårdshaug, Den store tausheten, Klassekampen, 30.05.2014 (side 16 - 17).

Et interessant apropos til ovenstående finner vi i et intervju Dagbladet Magasinet gjorde med med professor Harald Kryvi 09.05.2009. Den resulterende artikkelen heter Menneskeeksplosjonen, og innledes slik (lenker tilføyd av meg). Sitat:

— Hvis vi analyserer de store problemene som verden står overfor i dag, som temperaturøkning og stigende havnivå, som ødeleggelse av regnskog, utryddelse av arter og rovfiske, som fattigdom, tørkekatastrofer og mangel på rent vann, viser det seg at det i høy grad er én grunnleggende årsak. Overbefolkning. Det er rett og slett altfor mange mennesker på jorda.

Det er biologiprofessor Harald Kryvi (64) ved Universitetet i Bergen som mener dette, og han er ikke alene. I april ble den legendariske BBC-programlederen David Attenborough kritisert for å fronte den omstridte tenketanken Optimum Population Trust. Den britiske organisasjonen har som mål å begrense antall mennesker på jorda og beskylder verdens ledere og miljøvernorganisasjoner for å unnlate å diskutere det egentlige problemet — den eksplosive befolkningsveksten.

— Noen må reise disse spørsmålene, selv om de er ubehagelige. For realiteten er at menneskene er i ferd med å undergrave sin eksistens, sier Harald Kryvi. Han mener at miljøbevegelsen og politiske ledere bare tar opp symptomene på problemene verden står overfor.

— Man legger sminke på åpne sår i stedet for å kurere. Den diskusjonen som pågår nå om klimatrussel og temperaturøkning, er etter mitt syn grenseløs uinteressant og meningsløs hvis vi ikke diskuterer årsaken til det hele. CO2 og temperaturøkning er egentlig ganske uviktige spørsmål.

*****

Sitat slutt. Menneskeeksplosjonen. Intervju med professor Harald Kryvi, Dagbladet Magasinet 09.05.2009.

Min kommentar: Og fordi det slett ikke er utenkelig at Kryvi, Elser, White og Nygårdshaug har rett når de antyder at overbefolkning er en tikkende bombe som kan komme til å påføre oss en katastrofe av et omfang vi - i hvert fall i et worst case scenario - knapt er i stand til å forestille oss, bør vi forlange av våre ledere at problemet tas på alvor.

Ett av flere nødvendige tiltak, er å få satt en stopper for den korttenkte (men fra enkelte hold bevisste og eksplisitt uttalte) strategi som går ut på å dumpe overskuddsbefolkningen fra raskt voksende land i Asia og Afrika i naboland eller i Vesten.

Mye tyder på at f.eks. Bangladesh følger en slik linje, jamfør følgende fra South Asia Analysis Group: «BSF argues that Bangladesh intentionally allows its national[s] to migrate to overcome the problem of population explosion».

Og her er hva Open Democracy, for mer enn ti år siden, skrev om saken i sin artikkel The folly of mass migration (01.05.2003, lenker i original, fete typer tilføyd av meg):

However, some particularly failing societies are turning to mass emigration to solve the problems they are unable to solve for themselves. In 2000, the then president of Bangladesh, Sheikh Hasina, was asked by the Los Angeles Times how the country was going to feed, clothe, house and employ the expected doubling of her population by 2050. She replied:

«We’ll send them to America. Globalisation will take that problem away, as you free up all factors of production, also labour. There’ll be free movement, country to country. Globalisation in its purest form should not have any boundaries, so small countries with big populations should be able to send population to countries with big boundaries and small populations.»

Slike befolkningseksploderende land må tvinges til å ta ansvar for utviklingen på sitt eget territorium. Det er uakseptabelt at de ganske enkelt satser på å skyve problemene sine over på andre.

Dessverre ser det ut til at det finnes vestlige selvhatere hvis kynisme er stor nok til at de faktisk applauderer nevnte strategi.

Når det er sagt vil jeg gjerne også tilføye: Vi i det rike Vesten kan ikke være oss selv nok; vi har et ansvar overfor våre medmennesker, og vi har en moralsk forpliktelse til å bidra til å løfte andre ut av fattigdom og nød. Vestens selvutslettelse vil imidlertid være et usedvanlig dårlig bidrag i så måte.

Ovenstående er opprinnelig publisert som en kommentar på HonestThinking.

Gå til innlegget

Aftenpostens likestillingspropaganda

Publisert over 7 år siden

Aftenposten gjør narr av lavkirkelig sørlandskristendom, og rakker dessuten ned på kvinner som prioriterer barn fremfor karriere. Det hele presenteres som forskningsbasert journalistikk, men er primært likestillingspropaganda.

Aftenpostens reporter Lene Skogstrøm har vært en tur på Sørlandet, eller Annerledeslandet som hun kaller det. Hensikten med reportasjen er å gjøre narr av lavkirkelig sørlandskristendom, og - ikke minst - rakke ned på kvinner som prioriterer barn fremfor karriere.

Skogstrøm lar det skinne igjennom at deltidsarbeidende eller hjemmeværende husmødre er et alvorlig problem. De svikter samfunnet, og helt spesielt er deres livsstil en viktig årsak (!) til diverse alvorlige problemer som man sliter med på Sørlandet, med mange under 30 som går på arbeidsavklaringspenger, høy arbeidsledighet, høyt sykefravær grunnet psykiske lidelser, pillemisbruk, og enda litt til.

Skogstrøms korstog får full støtte av fylkesmannen i Vest-Agder, Ann-Kristin Olsen, som sier at «Sørlandsidyllen er en kulisse, den er falsk, rett og slett».

Og for å underbygge påstanden om at det nå for tiden i visse kommuner ikke bare foreligger en korrelasjon mellom tradisjonell livsstil og negative levekårsparametre, men en årsakssammenheng, har Aftenpostens medarbeider alliert seg med Dag Ellingsen (seniorforsker ved Arbeidsforskningsinstituttet, HiOA) og Ulla-Britt Lilleaas (professor ved Senter for tverrfaglig kjønnsforskning, UiO), som nylig har utgitt boken «Noen vil ha det slik» - tradisjonelle kjønnsroller og svake levekår på Sørlandet (min kursivering):

«Kvinnenes lave deltagelse i arbeidslivet er mye av årsaken til Sørlandets svake levekår. [...] Men hvorfor er det sånn? [...] Årsaken ligger i stor grad hos de tradisjonelt orienterte, religiøse mennene på Sørlandet, som oppmuntrer til et samfunn med lav likestilling, mener de to forskerne» (sitat fra reportasjen).

Min kommentar: Når man på denne måten hundser, tråkker på, nedvurderer, forhåner, samt latter- og stakkarsliggjør tusenvis av småbarnsmødre, og dessuten deres ektefeller/samboere og mange andre i nærmiljøet, da bør man ha solid dokumentasjon å slå i bordet med.

Jeg tar det for gitt at det foreligger diverse objektivt målbare faktorer som tilsier at en del sørlandskommuner faktisk har problemer. Greit. Og jeg aldeles ikke fremmed for at trangsynt sørlandspietisme kan være en del av forklaringen på dette.

Det som imidlertid forundrer meg her, er at man i fullt alvor hevder at det er skadelig at mødre prioriterer å ta seg av barna sine mens de er små. Dette har tross alt mødre gjort i de aller fleste kulturer gjennom tusenvis av år. At mødre helst bør ut i arbeidslivet så raskt som mulig etter en fødsel, er vel mer for et nymotens eksperiment å regne (som ingen ennå kjenner de fulle konsekvensene av).

Og derfor lurer jeg på hvordan levekårene var i de samme sørlandskommunene f.eks. på 1950- og 1960-tallet. Jeg spør om dette fordi jeg gjetter på at andelen hjemme- eller deltidsarbeidende mødre kanskje var enda høyere i disse kommunene den gangen. Og de «religiøse mennene på Sørlandet» var neppe så veldig mye mindre mindre skeptiske til «et samfunn med [høy grad av] likestilling» den gangen, eller hva?

Så dersom Dag Ellingsen og Ulla-Britt Lilleaas fortjener å bli kalt forskere, da må vi kunne anta at det må ha vært enormt mye sosial nød og lidelse (og altså ikke bare små kår) i de aktuelle sørlandskommunene for 50 - 60 år siden.

For dersom det eventuelt ikke er slik at disse kommunene på den tiden var sumper av rus- og pillemisbruk, uførhet, skilsmisser, voldtekter, drap, selvmord, depresjoner, vannskjøttede barn, mishandlede kvinner og litt til i samme dur, da fremstår det som alt annet enn selvinnlysende at det faktisk er de deltidsarbeidende eller hjemmeværende husmødrene som er årsaken til dagens problemer på Sørlandet.

Hvilket gir grunn til å spørre: Har Aftenposten denne gangen gitt oss seriøs journalistikk, herunder en journalistikk som stiller tilstrekkelig kritiske spørsmål til sine kilder? Eller er dette bare nok et eksempel på ønsketenkning og propaganda, dandert med noen objektive fakta som passer inn i narrativet til et par 'forskere' som har skrevet et bestillingsverk?

Det verste er likevel ikke at Aftenposten later som de gir sine lesere forskningsbasert journalistisk, når de - etter alt å dømme - serverer oss et propagandistisk makkverk.

Det som virkelig gir grunn til bekymring, er at vi her får nok en indikasjon på at samfunnet beveger seg i en intolerant retning, med manglende toleranse for religionsutøvelse som ikke passer med storsamfunnets sekulære normer, og manglende toleranse for livsstilsvalg som ikke passer inn i det progressive narrativet.

Dette kommer vi til å se mer av fremover. I dag er det sørlandskristne som får gjennomgå, i morgen blir det noen andre.

PS: Muslimer bør merke seg dette. De har i noen tiår nå vært de tolerante/liberale/progressive kreftenes kjæledegger i kampen mot kristendommens innflytelse i Vesten. Men, bare vent, hvetebrødsdagene kommer ikke til å vare evig, og muslimene vil etter hvert oppdage hvem det er de har gått til sengs med (det vil, i parentes bemerket, de tolerante/liberale/progressive også gjøre).

PPS: Se også disse VD-artiklene:

  • Ikke nedvurder Sørlandet. I Aftenpostens reportasje fra Sørlandet får kvinnene skylda for alt fra uføretall til kriminalitet. Det er tullete og respektløst. Av Elin Ørjasæter.
  • Den glemte middelvei. Ifølge de som har greie på slikt, har jeg kun to alternativer for barna mine: Enten å føre dem ut i et liv som uføretrygdet eller å sette dem bort og la samfunnet ta fullt ansvar. Av Rebekka Joswig (vaktsjef i Vårt Land).
Gå til innlegget

Evolusjon og genetisk tomgods

Publisert over 7 år siden

I denne tredje artikkelen om evolusjonsteoriens troverdighet skal vi se nærmere på hvordan (tilsynelatende) ikke-funksjonelle deler av DNA-molekylene kan støtte opp under argumentene for evolusjonsteorien.

Dette er tredje og siste artikkel i en serie om evolusjonsteoriens troverdighet. Første artikkel gjennomgår en del begreper og filosofiske forutsetninger som bør være på plass dersom problemstillingene skal kunne drøftes på en saklig og ryddig måte. Andre artikkel drøfter hvordan systematiske variasjoner i visse typer proteiner hos ulike arter bekrefter evolusjonsteoriens påstand om disses felles avstamning.

Denne tredje artikkelen drøfter hvordan tilsynelatende uinteressante deler av organismers DNA-molekyler inneholder informasjon som er interessant i forbindelse med evolusjonsteorien.

DNA-molekyler inneholder mer enn du kanskje tror

På skolen lærer vi at kromosomer, som er bygd opp av DNA, inneholder gener. Genene, som bestemmer våre arveegenskaper, er kodet ved hjelp av et fire-bokstavers DNA-alfabet (som består av A, G, C, T). Noen av de sentrale prinsippene rundt disse tingene, ble forklart i forrige artikkel i denne serien.

Det mange ikke er klar over, er at DNA-molekylene til ulike organismer inneholder mye mer enn bare gener. Faktisk er det slik at gener kun utgjør en liten brøkdel av DNA-molekylene rundt omkring; det aller meste av plassen brukes til det jeg tar meg den frihet å kalle genetisk tomgods.

I denne artikkelen skal vi se nærmere på tre typer genetisk tomgods:

  • Transposoner: DNA-molekyler inneholder en del sekvenser som stort sett kan betraktes som støy, for eksempel de såkalte transposonene. Det finnes ulike typer transposoner, og de benevnes med navn som for eksempel SINE, LINE og Alu.
  • Endogene retrovirus: Når en organisme angripes av virus, hender det av og til at genetisk informasjon fra viruset blir lagret i DNA-molekylene i kjønnscellene (altså egg- eller sædceller) til den den angrepne organismen. Det fører til at genetisk informasjon fra viruset bli ført videre i slektsrekkefølgen fra da av.
  • Pseudogener: Dette er rester etter det som en gang har vært fullt fungerende gener, men som nå av en eller annen grunn ikke lenger fungerer. Pseudogener er med andre ord gener som er satt ut av spill; passivisert og plassert på sidelinjen.

La oss se litt nærmere på dem i tur og orden.

Transposoner

Transposoner er genetiske elementer som er i stand til å flytte seg fra en posisjon til en annen i et DNA-molekyl. Alternativt kan transposoner bli kopiert fra en posisjon til en annen i et DNA-molekyl, altså slik at den originale versjonen blir liggende der den var, mens den nye kopien blir lagt inn et annet sted. Dersom kopiering av et transposon skjer ved bruk av RNA som et mellomledd (RNA er en type molekyl som er i nær slekt med DNA), refererer man gjerne til det aktuelle transposonet som et retroposon, fordi det da har gått fra DNA via RNA og så tilbake (retro) til DNA.

Dersom vi holder oss til flercellede dyr (metazoa), vil det bare være i helt ekstraordinære tilfeller at transposoner kan overføres fra en organisme til en annen på noen annen måte enn via arv. Med andre ord, vi gir våre transposoner videre til våre barn, men ikke til noen andre. Altså er transposoner interessante for å avgjøre biologisk slektskap. Og det gjelder alt fra farskapssaker til evolusjonært slektskap mellom arter.

Molekylærbiologene har i dag god forståelse for mekanismene bak dannelsen av nye kopier av transposoner, og fenomenet har vært direkte observert i for eksempel gjær, mais, wallaby (liten kenguru), mennesker, bakterier og fluer.

To av de viktigste typene transposoner kalles LINE og SINE, hvilket er forkortelser for Long Interspersed Nuclear Elements og Short Interspersed Nuclear Elements; altså spredte, nukleære elementer som er henholdsvis lange eller korte. Hvis du stusser på dette med nukleære elementer, så tenkt at det betyr DNA-elementer; N'en i DNA står jo nettopp for "nucleic".

Det finnes enorme mengder LINE og SINE rundt omkring. For eksempel inneholder det menneskelige genom ca 868 000 LINE-sekvenser (som tar opp ca 20 prosent av plassen), og ca 1,1 million SINE-sekvenser av den såkalte Alu-typen (som tar opp ca ti prosent av plassen). For primater (mennesker og høyerestående aper) er Alu-elementer den type SINE som er grundigst kartlagt.

Hva i all verden skal vi med et slikt enormt antall LINE og SINE, tenker du kanskje. Ja, det er et godt spørsmål, og svaret er at det ser ut til at de ikke fyller noen funksjon i det hele tatt. Helt sikker på dette kan man imidlertid aldri være, for det kunne jo tenkes at noen før eller senere oppdaget at en eller annen LINE eller SINE faktisk har en funksjon like vel. Men om noe slikt skulle skje, vil det ikke være noe problem for evolusjonsteorien.

For all del, man kan tenke seg en rekke forskningsresultater som ville ha vært svært vanskelige å forklare innenfor et evolusjonært rammeverk. Men at en SINE eller LINE skulle vise seg å inneholde en mutasjon som naturen har gjort bruk av, vil ikke være problematisk. Tvert imot. Men i denne artikkelen skal vi anta at transposoner ikke har noen funksjon.

Transposoner bekrefter evolusjon

I det såkalte alfa-hemoglobin-klusteret hos mennesker finnes det nøyaktig syv SINE-elementer av typen Alu. Det viser seg at sjimpanser har akkurat de samme syv Alu-elementene, i nøyaktig de samme posisjonene på det samme kromosomet. Den eneste rimelige forklaringen på dette, er at disse Alu-elementene ble introdusert før de to artenes forfedre skilte lag. Med andre ord, her har vi en meget sterk bekreftelse på det evolusjonistene har hevdet i alle år, nemlig at mennesker og sjimpanser er i nær slekt.

(Så vidt jeg vet har ingen andre arter disse syv Alu-elementene, men det har ikke lykkes meg å få bekreftet dette. Lesere som har opplysninger om dette oppfordres til å kontakte meg.)

Tre ulike SINE-elementer har blitt funnet på samme plass i kromosomene hos hvaler, flodhester og drøvtyggere. Disse tre gruppene av arter er, i følge evolusjonsteorien, i nær slekt med hverandre. Ingen andre pattedyr har de samme SINE-elementene. Den eneste rimelige forklaringen er at de aktuelle SINE-elementene ble introdusert etter at forfedrene til hvaler, flodhester og drøvtyggere hadde skilt lag med forfedrene til alle andre pattedyr.

Dette er forøvrig en observasjon som bekrefter evolusjonsteoriens påstand om at hvaler er etterkommere av landlevende pattedyr, en påstand kreasjonistene ofte har latterliggjort.

Endogene retrovirus

Det finnes en spesiell type virus som har sine gener lagret i RNA i stedet for DNA. Slike virus kalles retrovirus, fordi de overfører sin genetiske informasjon fra RNA til DNA, hvilket er motsatt vei (retro) av det som er vanlig.

De aller fleste typer retrovirus sørger, i likhet med vanlige virus, for å komme seg ut av den cellen det har lykkes dem å trenge inn i; det er på den måten de sprer seg videre. Det finnes imidlertid en spesiell variant av retrovirus som aldri forlater cellen de har kommet seg inn i, men i stedet blir permanent innlemmet i denne cellens genom. Slike retrovirus kalles endogene.

Dersom et endogent retrovirus har lykkes i å komme seg inn i kjønnscellene til en organisme, vil dette retrovirusets genom bli overført til den aktuelle organismens avkom. På denne måten kan et endogent retrovirus bli overført fra slektsledd til slektsledd gjennom millioner av år. Og nettopp derfor er endogene retrovirus interessante fra et evolusjonært perspektiv.

Endogene retrovirus bekrefter evolusjon

Dersom et endogent retrovirus har kommet seg inn i DNA-molekylene til en gitt art, og denne arten senere gir opphav til to (eller flere) nye arter, da vil disse nye artene bære med seg det aktuelle endogene retroviruset. Det følger av dette at arter som er nært beslektet bør ha mange av sine endogene retrovirus felles, mens arter som er mindre nært beslektet, bør ha færre felles endogene retrovirus.

Og man kan være enda mer spesifikk enn som så. Faktisk har man her et glimrende redskap til å kunne teste gyldigheten av evolusjonære stamtrær for grupper av arter. For dersom et gitt stamtre er korrekt, bør man kunne forvente å finne et bestemt mønster når det gjelder forekomster av endogene retrovirus.

Ta for eksempel stamtreet for sjimpanser, gorilla, orangutang og en del andre aper, samt mennesket, og la oss betrakte dette treet på en slik måte at vi setter fokus på vår egen avstamning. Vår nærmeste slektning er sjimpansene, altså bør vi forvente at det finnes identiske endogene retrovirus som ligger i samme posisjon i våre kromosomer som i sjimpansenes kromosomer. Men det som er minst like viktig, er at vi bør forvente at noen av disse endogene retrovirusene bare finnes hos mennesker og sjimpanser, og ikke hos noen av de andre apene (og ikke hos noen andre dyr heller).

Tilsvarende bør vi forvente at det finnes endogene retrovirus som er felles for gorilla, sjimpanse og menneske, men som de andre artene ikke har. Og vi bør forvente at det finnes endogene retrovirus som er felles for orangutang, gorilla, sjimpanse og menneske, men som de andre artene ikke har. Og så videre.

Det er da også akkurat slik det viser seg å være når man undersøker saken. For eksempel har man undersøkt forekomstene av såkalt humant endogent retrovirus K (HERV-K) i visse kromosomposisjoner hos mennesker og en rekke aper, og resultatet er vist i [Figure 4.4.1 in 29+ Evidences for Macroevolution].

Merk at man her tar utgangspunkt i kjente forekomster av HERV-K hos mennesker, og så undersøker man om man finner eller ikke finner det samme endogene retroviruset hos de andre artene man har valgt å undersøke. Dette er forklaringen på at [Figure 4.4.1] bare viser endogene retrovirus som finnes hos mennesker, og ikke endogene retrovirus som for eksempel kun finnes hos sjimanser eller kun hos orangutanger.

De vertikale pilene indikerer de relative tidspunkter i vår evolusjonære fortid da HERV-K ble satt inn i de ulike posisjonene i våre kromosomer. Alle grener på treet som kommer etter (det vil si til høyre for) en gitt forekomst av HERV-K ble introdusert, vil ha denne. Dette skyldes, som nevnt ovenfor, at når et endogent retrovirus har lykkes i å infisere kjønnscellene til en organisme, så vil genomet til dette viruset arves av alle denne organismens etterkommere.

En annen undersøkelse som er utført, gjelder kattefamilien. I følge det ordinære stamtreet for katter, er de små kattene blitt skilt ut senere enn de store kattene (løve, tiger, leopard, etc.). Det viser seg da også at de små kattene deler et bestemt retrovirusgen, mens de store kattene (og alle andre rovdyr som har blitt undersøkt) mangler dette genet. Igjen en ytterligere bekreftelse på at det man lenge har hevdet, faktisk er korrekt.

Pseudogener

Som nevnt innledningsvis, er pseudogener rester etter det som en gang har vært fullt fungerende gener, men som nå av en eller annen grunn ikke lenger fungerer. Det finnes i hvert fall tre ulike typer pseudogener.

Klassiske pseudogener

Noen ganger hender det at et helt gen blir duplisert, altså slik at det plutselig finnes to identiske kopier av genet. Ettersom tiden går, kan det imidlertid inntreffe mutasjoner som fører til at de to kopiene ikke lenger er identiske. Dette kan føre til at de to genene får litt ulike funksjoner, slik tilfellet er for eksempel med genene for henholdsvis alfa- og beta-hemoglobin (hemoglobin er et protein som frakter oksygen i blodet, og alfa- og beta-hemoglobin er to varianter av dette proteinet).

Men mutasjonene kan også føre til at den ene gen-kopien slutter å fungere, og da er den blitt til et pseudogen. Pseudogener som er dannet på denne måten, kalles klassiske pseudogener.

Prosesserte pseudogener

Som forklart i forrige artikkel er det slik at gener koder for proteiner; det vil si at et gen inneholder informasjon om hvilke aminosyrer som skal inngå i det proteinet genet spesifiserer. Når en celle skal benytte seg av informasjonen som finnes i et gen, lages ikke det aktuelle proteinet direkte fra DNA-representasjonen av genet. I stedet skjer det en såkalt transkripsjon fra DNA til det nært beslektede molekylet RNA, og den resulterende RNA-versjonen av genet blir så, etter en del prosessering, brukt til å framstille det aktuelle proteinet.

En sjelden gang i blant kan det skje en omvendt transkripsjon, slik at genet som er blitt transkribert fra DNA til RNA, blir transkribert tilbake fra RNA til en ny posisjon i cellens DNA. Imidlertid vil genet bare unntaksvis kunne fungere etter å ha gått veien fra DNA til RNA og tilbake til DNA, for eksempel fordi genet i løpet av prosessen er blitt ribbet for visse typer kontrollinformasjon.

Og dersom genet ikke lenger kan fungere, er det blitt til et prosessert pseudogen (navnet henspiller på at genet har gjennomgått den prosesseringen som skjer med RNA, som bl.a. innebærer fjerning av overflødig informasjon i form av såkalte introner). Merk at prosesserte pseudogener er et spesialtilfelle av retroposoner, omtalt ovenfor.

Unitære pseudogener

Den tredje, og enkleste, typen pseudogener er de såkalte unitære pseudogenene. Det er ganske enkelt gener som er blitt ubrukelige på grunn av en eller flere mutasjoner. De har ikke blitt utsatt for flytting, kopiering, transkripsjon eller noe annet mystisk og komplisert; de har bare endret seg såpass mye at de ikke lenger fungerer.

Pseudogener bekrefter evolusjon

Det finnes en stor mengde eksempler på pseudogener som har relevans i denne sammenheng, men vi skal bare ta for oss en liten brøkdel. La oss begynne med å se på unitære pseudogener.

Bare det at visse typer unitære pseudogener eksisterer, er i seg selv vitnesbyrd om evolusjon. For eksempel kan man ta for seg muldvarper, huleboende fisker, og andre mer eller mindre blinde dyr. Dersom disse dyrene stammer fra forfedre som hadde normalt syn, burde man forvente å finne i deres genomer pseudogener som koder for øyestrukturer. Og det gjør man. Dette stemmer perfekt med evolusjonsteorien (og har vært forutsagt av evolusjonister), men passer dårlig med tanken om at skaperen har designet disse dyrene på en slik måte at de passer til å leve i sine respektive miljøer.

Videre burde man hos arter som har redusert luktesans, f.eks. mennesket, forvente å finne unitære pseudogener som koder for proteiner som er i bruk hos arter som har god luktesans. Og det gjør man. Igjen, dette er akkurat slik evolusjonistene forventet, men er problematisk for kreasjonistene.

De fleste dyr kan selv produsere vitamin c, men f.eks. primater (dvs høyerestående aper og mennesker) og marsvin kan ikke det. Men deres forfedre kunne det. Altså burde man forvente å finne unitære pseudogener som koder for produksjon av vitamin c hos de nevnte artene. Og det gjør man. Akkurat slik evolusjonsteorien forutsa.

Så et eksempel på et klassisk duplisert pseudogen. Det finnes et protein med det velklingende navnet 21-hydroxylase, og det har betydning i forbindelse med visse hormonprosesser i kroppen. Det tilhørende 21-hydroxylase-genet finnes i to varianter hos oss mennesker; som et ordinært gen og som et pseudogen. Vi kan gjøre to interessante observasjoner når det gjelder dette genet.

For det første er det slik at mennesker som får sitt ordinære 21-hydroxylase-gen inaktivert, blir alvorlig syke. Dette viser at det tilhørende pseudogenet er ubrukelig til å lage 21-hydroxylase-proteiner. Vi vet dessuten hvorfor 21-hydroxylase-pseudogenet virkelig er et pseudogen, og altså ubrukelig. Det er fordi 8 basepar (se forklaring i forrige artikkel) fra det opprinnelige genet er blitt fjernet. Hva vil kreasjonistene si til dette? Hvorfor skulle skaperen utstyre oss med en defekt versjon av dette genet?

For det andre viser det seg at sjimpanser har det samme 21-hydroxylase-pseudogenet som oss, og med nøyaktig de samme åtte baseparene fjernet. Nok et bevis på at mennesker og sjimpanser har felles forfedre.

I avsnitt 4.3 i sin artikkel Plagiarized Errors and Molecurlar Genetics skriver Edward Max at det finnes mange forekomster av prosesserte pseudogener som er felles for ulike arter. Han nøyer seg imidlertid med å nevne et eksempel han selv har vært med på å oppdage, nemlig det som gjelder genet som koder for et protein som kalles epsilon immunoglobulin (et antistoff som inngår i visse allergiske reaksjoner).

Max og hans medarbeidere fant et pseudogen for epsilon immunoglobulin hos mennesket, men hadde grunn til å tro at mer eller mindre identiske pseudogener også ville finnes hos sjimpanser. Det viste seg da også at man ikke bare fant nesten identiske pseudogener hos sjimpanser, men også hos gorilla, orangutang og enkelte andre aper.

Det er dessuten interessant å merke seg at de nevnte epsilon immunoglobulin-pseudogenene befinner seg i de samme DNA-posisjonene hos de ulike artene. Den eneste rimelige forklaringen på dette er, nok en gang, at de aktuelle pseudogenene har gått i arv gjennom millioner av år.

Oppsummering og konklusjoner

Dersom en bedrift som utgir kataloger (f.eks. telefonkataloger), mistenker at en konkurrent stjeler opplysninger fra disse katalogene, kan det være et smart mottrekk å legge inn enkelte falske opplysninger i katalogene. For mens det kan være uhyre vanskelig å bevise at konkurrenten har stjålet de ordinære opplysningene (de kan jo ha samlet dem inn på lovlig vis), vil det være meget vanskelig å vri seg unna dersom det blir oppdaget at også de falske opplysningene er tatt med i konkurrentens kataloger.

Kreasjonistene har samme utfordring når det gjelder pseudogener og annet genetisk tomgods. Kreasjonistene kan alltids hevde at likheten i ordinære gener mellom f.eks. mennesker og sjimpanser skyldes at skaperen har funnet det tjenlig å bygge disse organismene med omtrent de samme byggeklossene (selv om et slik resonnement, som påpekt i min forrige artikkel, fort blir ganske så anstrengt).

Men jeg har ennå til gode å se noe i nærheten av en god kreasjonistisk forklaring på hvorfor skaperen skulle ha funnet det for godt å legge inn unyttig genetisk tomgods i nøyaktig de samme posisjonene i DNA-molekylene til nært beslektede arter. Kreasjonistene får altså det samme troverdighetsproblemet som den som har gått i fella og kopiert falske opplysninger fra en konkurents katalog.

Den norske kreasjonisten Jon Kvalbein har blant annet i Aftenposten hevdet at en viktig årsak til at forskere godtar evolusjonsteorien, er at de har en positivistisk grunnholdning, og derfor allerede i utgangspunktet har avskåret seg selv fra å kunne vurdere noe annet enn materialistiske forklaringer på fenomener i naturen (i dette tilfellet mangfoldet av livsformer). Et slikt argument for å underkjenne evolusjonsteoriens troverdighet, er ganske så verdiløst i møtet med de argumentene som er gjengitt ovenfor i popularisert form.

Her blir problemstillingen faktisk snudd på hodet. Det er ikke bare det at man kunne tenke seg en naturlig forklaring på noe som kreasjonistene mener skaperen har gjort. Her er det i stedet slik at vi observerer et fenomen (forekomsten av genetisk tomgods) som det er nærmest utenkelig å skulle tillegge en skaper (med mindre denne skaperen bevisst har ønsket å villede oss).

Det finnes enkelte kreasjonister som er villige til å forklare for eksempel geologiske formasjoner som forskerne mener har blitt til ved naturlige prosesser gjennom millioner av år, ved å hevde at skaperen kan ha skapt jorden med slike ting fiks ferdig for noen få tusen år siden. Noen vil til og med gå så langt som til å hevde at skaperen skapte fjell med innlagte fossiler.

Fossilene er i så fall bare tilsynelatende levninger etter noe som en gang har levd, og skaperen skapte jorden med slike fossiler for å gi den en tilsynelatende alder. Noen opplever kanskje dette som et søkt eksempel, men tanken ble framsatt i fullt alvor av den britiske naturviter Philip Henry Gosse i 1857, i hans bok Omphalos, og er for eksempel behandlet i Stephen Jay Goulds essay Adam's Navel. Stakkars Gosse fikk hard medfart den gangen, og jeg kjenner ikke til noen norske kreasjonister som ønsker å argumentere slik han gjorde.

Jeg føler meg altså nokså sikker på at Kvalbein og hans likesinnede tar avstand fra Gosses ideer. Men i forbindelse med genetisk tomgods får de nøyaktig det samme problemet å forholde seg til. På samme måte som fossiler bærer vitnesbyrd om ulike livsformer som har levd på jorden gjennom millioner av år, bærer særlig pseudogener og endogene retrovirus vitnesbyrd om hva som har skjedd med den genetiske informasjon som har vandret gjennom myriader av ulike organismer gjennom millioner av år.

Tenk på kromosomene i et befruktet egg. Der ligger det lagret informasjon om hvordan fosteret skal utvikle seg. Men kromosomene inneholder ikke bare informasjon om den nye organismen som er i ferd med å bli dannet, de inneholder også informasjon om denne organismens forfedre. Endogene retrovirus og pseudogener er så å si en slags DNA-fossiler!

Og nettopp derfor er ulike arters DNA-molekyler en gullgruve for forskerne, og det er et område der man bare såvidt har begynt å skrape litt i overflaten.

Kreasjonister har i alle år yndet å karakterisere evolusjonsteorien som useriøs og ikke-falsifiserbar, og de har gjerne hevdet at den er ute av stand til å komme med forutsigelser (prediksjoner). Alt dette er feil, og jeg kjenner ingen enkelt fagdisiplin som mer grundig enn molekylærbiologien gjør slike påstander til skamme.

Dette er altså et forskningsfelt der man bare så vidt har kommet igang, og det er derfor bare noen få evolusjonære slektskap som har blitt bekreftet ved hjelp av den type resultater som denne artikkelen presenterer. Det betyr at vi i årene som kommer vil vi kunne forvente hundrevis av sammenligninger mellom arter og grupper av arter. Men det innebærer at evolusjonsteorien kommer til å bli satt på stadig tøffere prøver; enten vil den få problemer eller så vil den bli ytterligere styrket - det vil i praksis være nærmest utenkelig at kartleggingen av ulike arters genomer skulle gi resultater som er nøytrale i forhold til evolusjonsteorien.

Hvilke mønstre (eller mangel på mønstre), når det gjelder forekomster av endogene retrovirus, transposoner og pseudogener hos ulike arter, tror Kvalbein og hans likesinnede at forskerne vil finne i framtiden?

La meg i denne sammenheng komme med en forutsigelse: Jeg er trygg på at det vil bli funnet stadig nye bekreftelser på at evolusjonsteorien i det store og hele er korrekt, og jeg er overbevist om at folk med den nødvendige kunnskap vil kunne gi meget detaljerte prediksjoner, basert på evolusjonære stamtrær, om hva man kan forvente å finne når man undersøker visse posisjoner på gitte kromosomer.

Kreasjonistene er mer enn velkomne til å konfrontere meg med ovenstående forutsigelse når som helst i framtiden. Samtidig utfordrer jeg kreasjonistene til å komme med alternative forutsigelser, dersom de tror at min er feilaktig. Dette vil være en enkel og grei test på om kreasjonistene virkelig tror på sine egne ideer. Gjør de ikke det, bør de slutte å kritisere evolusjonsteorien.

Kilder, forbehold og videre lesning

Ovenstående framstilling bygger primært på to artikler fra det prisbelønte nettstedet TalkOrigins.org, nemlig Plagiarized Errors and Molecurlar Genetics av Edward E. Max, og 29+ Evidences for Macroevolution - part 4: the molecular sequence evidence av Douglas Theobald. Forøvrig har jeg benyttet en rekke sekundære kilder. Noen er referert som linker i teksten, andre finnes på TalkOrigins.org, og mange av dem finnes i den generelle litteraturen om evolusjonsteori og kreasjonisme.

Jeg ønsker å takke både Edward Max og Douglas Theobald, som har svart på diverse spørsmål jeg har sendt dem. Forøvrig anbefaler jeg deres artikler på det varmeste. Begge artiklene er populærvitenskapelige, men særlig Max sin tar for seg en rekke tekniske detaljer som jeg, av flere grunner, har funnet det riktig å unngå i denne artikkelen.

Til lesere som er interessert i å gå dypere i stoffet enn hva de nevnte artiklene gjør, kan for eksempel følgende to bøker anbefales: Molecular Evolution - a phylogenetic approach av R. D. M. Page & E. C. Holmes, og Genomes (2nd edition) av T. A. Brown. For ordens skyld nevnes at jeg selv bare har lest deler av disse bøkene.

Undertegnede er ikke biolog, men informatiker med interesse for evolusjonsteori. Jeg er ingen ekspert på molekylærbiologi, men har forsøkt å holde meg til stoff jeg behersker sånn noenlunde. Dersom det oppdages feil i artikkelen, vil jeg sette pris på om folk med relevant kompetanse kommer med korrigerende informasjon.

PS: Denne artikkelen ble første gang publisert på forskning.no 11.06.2004, og republiseres med tillatelse. Det er kun gjort mindre justeringer i forhold til originalen.

Gå til innlegget

Evolusjon og proteiner

Publisert over 7 år siden

Kreasjonistene må velge mellom pest og kolera når de skal forholde seg til evolusjon og proteiner. En del proteiner fremtrer i mønstre som stemmer godt med evolusjonsteorien, men som passer dårlig med tanken om spesiell skapelse.

Dette er artikkel nummer to i en serie om evolusjonsteoriens troverdighet. Første artikkel gjennomgår en del begreper og filosofiske forutsetninger som bør være på plass dersom problemstillingene skal kunne drøftes på en saklig og ryddig måte.

Nedenfor skal vi se hvordan systematiske variasjoner i visse typer proteiner hos ulike arter bekrefter evolusjonsteoriens påstand om felles avstamning.

Allestedsnærværende proteiner

Proteiner er en viktig type biologiske molekyler. Et protein er bygd opp som en kjede av såkalte aminosyrer. Det finnes nøyaktig 20 aminosyrer som inngår i proteiner, og ved å koble disse sammen i forskjellige rekkefølger får man ulike proteiner med ulike egenskaper (blant annet på grunn av ulik tredimensjonal utforming). Proteiner består gjerne av alt fra noen titalls til flere hundre aminosyrer.

Dette betyr at antallet av ulike proteiner som kan dannes er ufattelig stort. Man trenger for eksempel bare en kjede med litt over 60 aminosyrer før antall kombinasjonsmuligheter overstiger antall atomer i det kjente univers (som er sånn omtrent en million trilliarder trilliarder trilliarder, eller 10 opphøyd i 79).

Legger man på noen titalls aminosyrer til, øker antall kombinasjonsmuligheter ytterligere med trilliarder ganger trilliarder ganger trilliarder.

Med mulighet for å bygge opp proteiner som består av hundrevis av aminosyrer, blir antall kombinasjonsmuligheter hinsides alt vi er i stand til å forestille oss. Jeg understreker dette med det enorme antallet ulike proteiner som finnes, fordi det er viktig for å forstå noen av de argumentene som kommer nedenfor.

Livet, slik vi kjenner det, kan ikke ekstistere uten proteiner. Alle levende organismer, enten de er bakterier, sopp, planter, fisk, krypdyr, fugler, mennesker, amøber eller noe annet, er avhengige av proteiner for å fungere.

Noen proteiner opptrer bare hos visse arter, mens andre proteiner er felles for alle arter. Proteiner som finnes hos alle arter, kalles allestedsnærværende proteiner (engelsk: ubiquitous proteins).

Ett av de best kjente allestedsnærværende proteiner heter cytokrom c. Det spiller en sentral rolle når det gjelder energiomsetning i cellene til alle levende organismer.

Det er interessant å legge merke til at cytokrom c, i likhet med andre allestedsnærværende proteiner, forekommer i mange varianter. Og, som vi snart skal se, har nettopp dette med ulike varianter av cytokrom c spesiell relevans i forbindelse med evolusjon.

Et cytokrom c-protein består vanligvis av 104 aminosyrer. Det viser seg imidlertid at man kan gå inn på en rekke av de 104 posisjonene og bytte ut en aminosyre med en annen, og likevel få et cytokrom c-protein som oppfører seg identisk, eller nesten identisk, med det opprinnelige (dette forutsetter at den tredimensjonale strukturen på cytokrom c-proteinet ikke endres).

Det er altså ikke slik at enhver kombinasjon av 104 aminosyrer blir et fungerende cytokrom c-protein. Tvert imot, så ser det ut til å være mindre enn en trilliarddel av en trilliarddel av alle sammensetninger av 104 aminosyrer som er "brukbare" i denne sammenheng.

Så da kan det ikke være så veldig mange brukbare kombinasjoner som gjenstår, tenker du kanskje. Men her kommer dette med de enormt store tallene inn i bildet igjen. Det er faktisk estimert at det i hvert fall finnes mer enn 10 opphøyd i 93 mulige, funksjonelle cytokrom c-aminosyresekvenser.

Merk at store tall skrives som såkalte tierpotenser, og at nevnte 10 opphøyd i 93 er det samme som et 1-tall etterfulgt av 93 nuller (hvilket jo ville ha vært helt upraktisk å skrive på den vanlige måten).

Det finnes altså et ufattelig stort antall mulige variasjoner av cytokrom c-proteiner, men nøyaktig hvor mange av disse som faktisk forekommer i naturen - det er det ingen som vet svaret på.

Grunnen til dette er enkel. Dels er det ingen som vet nøyaktig hvor mange arter som finnes på jorden (de fleste tror det finnes noen titalls millioner - og nye oppdages hvert år). Dels har man ikke rukket å undersøke cytokrom c-proteinene til alle de ca 1,5 millioner arter som faktisk er kartlagt.

Vi har altså ikke full oversikt over bruken av cytokrom c-proteiner i naturen, men vi snakker utvilsomt om tusenvis av ulike varianter av cytokrom c, sannsynligvis om millioner av varianter.

Det er viktig å merke seg at forekomsten av disse mange variantene av cytokrom c-proteinene er alt annet enn tilfeldig; det følger et bestemt mønster. Man kunne tenke seg mange mulige mønster som fordelingen av cytokrom c-variantene kunne følge.

For eksempel kunne man tenke seg at dyr som har behov for spesielt hurtige muskelbevegelser, har nært beslektede cytokrom c-proteiner. Eller at dyr som lever i de samme miljøene, eller fyller de samme økologiske nisjene, eller spiser den samme type mat, har nært beslektede cytokrom c-proteiner. Og så videre.

Slik er det imidlertid ikke. Det eneste mønsteret man hittil har klart å finne, er at fordelingen av cytokrom c-proteiner i det store og hele samsvarer med evolusjonære slektskap.

Evolusjonistene har altså i mer enn 100 år arbeidet med å kartlegge hvilke evolusjonære slektskap som gjelder mellom arter og grupper av arter.

Så, i nyere tid, får forskerne metoder som gjør det mulig å finne ut hvordan organismene er skrudd sammen på molekylnivå. Da er det jo ganske så interessant å finne ut om de nye resultatene stemmer overens med de gamle.

Vi kunne ha risikert at resultater fra molekylærbiologien hadde kullkastet de gamle resultatene som var basert på sammenligninger av helt andre fysiologiske karakteristika. Eller vi kunne ha risikert at man måtte ta ibruk ganske anstrengte forklaringsmodeller for å få de nye dataene til "å passe" med de gamle.

Men slik gikk det altså ikke. Vi fikk data som stemte meget bra med de gamle. Riktignok har man fått noen overraskelser her og der, men i hovedsak har man fått en flott bekreftelse på at man hele tiden har vært på rett spor. For et enkelt og greit eksempel på bestemmelse av evolusjonært slektskap basert på sammenligninger av cytokrom c-varianter, se her.

Hva sier kreasjonistene til dette?

Kreasjonistene sier i hovedsak to ting til dette.

For det første sier noen kreasjonister at det er feil at undersøkelser av cytokrom c og andre proteiner gir støtte til det livets tre som evolusjonistene opererer med.

For det andre sier en del kreasjonister at selv om de molekylære dataene stemmer forholdsvis bra med evolusjonsteorien, så er det slett ikke noe bevis for at evolusjonsteorien er sann.

Den ene innvendingen går altså på det naturvitenskapelige plan, den andre går på det filosofiske plan. La oss se litt på begge deler.

Den første typen innvendinger har jeg problemer med å ta helt alvorlig, og så langt jeg kan bedømme, er kreasjonistene på temmelig tynn is. 

Lesere som ønsker å undersøke nærmere hvilke argumenter kreasjonistene benytter, anbefales å se på en debatt som ble gjennomført mellom kreasjonister og evolusjonister i USA i 2002 og 2003. Les mer om debatten her.

Noen av leserne vil nok ha problemer med å forstå alle argumentene som benyttes. Men i så fall kan det være interessant ganske enkelt å fokusere på argumentasjonsteknikk og stil hos de to partene: Hvem er trygg, saklig og nøktern? Hvem er desperat, krampaktig og urimelig?

Begge parter i denne debatten har forøvrig nettsteder med en rekke artikler og linker til relatert stoff, så interesserte lesere anbefales å ta en titt.

Så var det den andre typen innvending, nemlig den at selv om de molekylære dataene stemmer forholdsvis bra med evolusjonsteorien, så er ikke det nødvendigvis noe bevis for at evolusjonsteorien er sann. Det vil kanskje overraske leserne, men i prinsippet er jeg enig i dette.

Her har vi etter min vurdering en ganske god illustrasjon på dette med positivisme som Jon Kvalbein gjorde til et helt sentralt poeng i sine angrep på evolusjonistene i Aftenposten de siste månedene i 2003.

Den som forventer, eller forlanger, en naturlig forklaring på alt vi observerer i verden, har grunn til å hevde at variasjonsmønsteret for cytokrom c hos ulike arter gir en god bekreftelse på evolusjonsteorien. Men en kreasjonist kan avfeie dette med å si at det var tilfeldigvis slik Skaperen valgte å gjøre det. Han kan ha hatt sine grunner for å gjøre det slik, vi vet ikke, men dette beviser altså ikke at artene har utviklet seg fra et felles opphav.

På denne måten er det, i prinsippet, mulig å avvise absolutt hva som helst innen naturvitenskap som man ikke liker. Men kreasjonister bruker denne fremgangsmåten med en viss forsiktighet, for de innser at det noen ganger blir for ekstremt (for eksempel når man drøfter jordens alder). Men når det gjelder dette med cytokrom c og evolusjon, tror jeg mange kreasjonister føler at de har grunn til å bruke dette argumentet. La oss se litt på nærmere på dette.

Dersom en kreasjonist altså godtar at de observerte data stemmer med evolusjonsteorien, men likevel fastholder at denne er feilaktig, så har vedkommende et visst forklaringsproblem. For hva kan det komme av at Skaperen, som fritt kunne velge mellom 10 opphøyd i 93 ulike varianter av cytokrom c for de ulike artene, valgte slik han gjorde?

Kanskje Skaperen ikke kunne velge helt fritt likevel? Kanskje det ikke stemmer at ulike varianter av cytokrom c ville ha gjort samme nytten for en gitt art? Dette spørsmålet er interessant enten man er kreasjonist eller evolusjonist, og forskere har gjennomført eksperimenter som belyser det.

Informasjon om hvilke aminosyrer som skal benyttes for å bygge opp ulike proteiner, finnes i en organismes DNA-molekyler i form av gener. Hvert protein har sitt gen. Det er blitt gjennomført eksperimenter der gjærceller har fått fjernet sitt cytokrom c-gen (altså det genet som koder for cytokrom c-proteinet) og erstattet det med et fremmed cytokrom c-gen fra henholdsvis tunfisk, due, hest, flue, rotte eller menneske.

I alle disse tilfellene har altså den aktuelle gjærcellen gitt seg i kast med å produsere cytokrom c-proteiner som inneholder andre aminosyrer enn det den vanligvis benytter, men i alle tilfellene har dette fungert greit; cytokrom c-proteinene har gjort jobben sin inne i gjærcellen selv om de kom fra helt andre arter.

Nå kan det selvsagt tenkes at nevnte forsøk ikke har vært omfattende nok. Kanskje det ville ha blitt avdekket problemer med de genmodifiserte gjærcellene dersom man hadde gått grundigere til verks? Kanskje det ville ha blitt avdekket problemer dersom man tok for seg andre kombinasjoner av arter enn de som er nevnt ovenfor?

Vel, helt sikker på dette kan man ikke være. Det vi vet, er at mer enn 40 års forskning ikke har klart å finne vesentlige funksjonelle forskjeller mellom de ulike variantene av cytokrom c-proteiner. Dette bør i det minste være et tankekors for kreasjonistene. For dersom det altså ikke er funksjonelle forskjeller her, hva kan da forklaringen være på det mønsteret vi faktisk observerer?

Menneskets evolusjon

Evolusjonister hevder at mennesker og aper er i nær slekt med hverandre. Merk at man ikke påstår at mennesker stammer fra noen av de nålevende apeartene, bare at vi har felles forfedre. Spesielt hevder evolusjonister at mennesker og sjimpanser er nært beslektet.

Et naturlig spørsmål i denne artikkelen er derfor hvordan det er med cytokrom c-proteiner hos mennesker og sjimpanser; ligner de hverandre? Svaret er at mennesker og sjimpanser har identiske cytokrom c-proteiner; ikke én eneste av de 104 aminosyrene er forskjellige. Samtidig finnes det, så vidt jeg vet, ingen andre arter som har akkurat denne varianten av cytrokrom c-proteiner.

Kreasjonister tvinges til å avfeie dette som uvesentlig i forhold til menneskets evolusjon, men det er et standpunkt de er alene om. For hvorfor i all verden skulle akkurat mennesker og sjimpanser ha identiske cytokrom c-proteiner, om det ikke nettopp er fordi vi er i nær slekt med hverandre?

Vel, kreasjonistene kan argumentere med at mennesker og sjimpanser har så mange fysiologiske likheter at Skaperen fant ut at vi trengte identiske cytokrom c-proteiner (ikke særlig sannsynlig gitt at ulike varianter av dette proteinet gjør samme nytten; se drøftelse ovenfor).

I så fall bør kreasjonistene også kommentere hvorfor sjimpansene har behov for de samme cytokrom c-proteinene som oss mennesker, mens deres nære slektninger gorilla og orangutang klarer seg med andre varianter av dette proteinet. For er det ikke ganske så påfallende, fra et kreasjonistisk perspektiv, at sjimpanser, på molekylært nivå, er nærmere i slekt med oss mennesker enn de er med gorilla og orangutang?

Ytterligere utfordringer på DNA-nivå

Men problemene for kreasjonistene stopper ikke her, de fortsetter med full styrke når vi beveger oss fra proteiner til gener. Som nevnt ovenfor, er det slik at oppskriften til et protein finnes i form av et gen. Gener er lagret i DNA-molekylene (kromosomene) til en organisme, og informasjonen som genene inneholder er kodet ved hjelp av fire såkalte baser (disse fire basene angis gjerne med bokstavene A, C, G, T).

Her kommer en kjapp og forenklet forklaring på en bestemt sammenheng som eksisterer mellom gener og proteiner. Husk at det finnes 20 aminosyrer som brukes som byggesteiner i proteinene. Når et gen skal angi en av disse 20 aminosyrene, gjør det det ved hjelp av et visst antall av ovennevnte baser (som kan betraktes som bokstavene i DNA-alfabetet).

Hvor mange slike base-bokstaver må man bruke for entydig å kunne angi en aminosyre? Svar: minst tre. Hvorfor det? Jo, en base gir fire muligheter, to baser gir 4x4 = 16 muligheter (som ikke er nok, gitt at vi har 20 aminosyrer å velge mellom), mens tre baser gir 4x4x4 = 64 kombinasjonsmuligheter (som altså er mer enn nok). En slik sekvens av tre baser kalles et kodon.

Og i naturen er det nettopp slik at nøyaktig tre baser brukes i et gen for å angi en aminosyre. Men det betyr at vi bruker 64 ulike koder for å angi 20 forskjellige aminosyrer, noe som medfører at vi har såkalt redundans (les: sløsing med plassen) i overgangen mellom gener og proteiner. En annen måte å si det samme på, er at det finnes gjennomsnittlig omtrent tre (64 delt på 20) ulike kodon som angir den samme aminosyren.

Så hvor mange ulike gener finnes det som vil kode for nøyaktig den samme sekvensen av 104 aminosyrer som det vi finner i cytokrom c hos mennesker og sjimpanser? Svar: det finnes omtrent 3 opphøyd i 104 = 10 opphøyd i 49 slike gener (ti millioner trilliarder trilliarder).

Og nå kan vi se hvorfor dette er et problem for kreasjonistene. Av de ti millioner trilliarder trilliarder ulike gener Skaperen kunne ha brukt for å utstyre sjimpanser og mennesker med identiske cytokrom c-proteiner, så viser det seg at han valgte gener som er identiske med unntak av én base. Altså, 103 av cytokrom c-genenes kodon er identiske hos sjimpanser og mennesker, mens ett kodon er ulikt.

På dette punktet regner jeg med at i hvert fall noen av mine eventuelle kreasjonistiske lesere er på bristepunktet av indignasjon. Disse vil si, antar jeg, at selvsagt er det ikke slik at kreasjonister hevder at Skaperen valgte å utstyre mennesker og sjimpanser med identiske cytokrom c-proteiner, mens han valgte å la genene som koder for disse proteinene være ørlite grann forskjellige hos de to artene, sånn nærmest for å spille oss et puss.

Neivel, så disse kreasjonistene ønsker kanskje heller å hevde at sjimpanser og mennesker fra skapelsen av var utstyrt med identiske cytokrom c-gener, men at den ene basen som nå skiller oss er blitt endret ved hjelp av en mutasjon? I så fall er kreasjonister og evolusjonister helt enige på dette siste punktet. En mutasjon er den eneste rimelige forklaringen på den ene basen som er ulik i cytokrom c-genene hos sjimpanser og mennesker.

Men dersom kreasjonister er villige til å forklare forskjellen i cytokrom c mellom sjimpanse og menneske ved mutasjon, hva da med den litt større (!) forskjellen i cytokrom c som finnes mellom sjimpanse og gorilla eller mellom sjimpanse og orangutang? Skyldes også disse forskjellene mutasjoner?

Ovenstående spørsmål høres kanskje uskyldige ut, men de er ikke det. For hvis kreasjonistene er villige til å trekke inn mutasjoner også der hvor forskjellene mellom cytokrom c-gener er mer enn bare en base eller to, hvor har de da tenkt å stoppe?

Det vil være vanskelig for dem å si hvilke forskjeller som skyldes mutasjoner og hvilke som er planlagt fra Skaperen, ganske enkelt fordi et slikt skille vil oppleves kunstig, samme hvor skillet settes. Så uansett hva kreasjonistene velger å svare, får de problemer.

De får problemer fordi de hele tiden forsøker å vri seg unna det som enhver nøytral observatør vil se at følger som en nærmest innlysende konklusjon ut fra de foreliggende molekylærbiologiske data, nemlig at en evolusjon faktisk har funnet sted.

Oppsummering og konklusjoner

Fordelingen av cytokrom c-varianter mellom ulike arter gir i det store og hele uavhengig bekreftelse på de evolusjonære slektskap forskerne hadde funnet frem til på andre måter, lenge før molekylærbiologiens tid. En slik uavhengig bekreftelse er meget viktig innenfor all naturvitenskap, og for evolusjonsteoriens vedkommende representerer dette en stor triumf.

Kreasjonistene må velge mellom pest og kolera når de forholder seg til disse tingene. De kan velge å hevde at ting bare er som de er fordi Skaperen valgte å gjøre det slik, eller de kan trekke inn naturlige forklaringer der de måtte føle behov for det. I begge tilfeller ender de opp med mildt sagt anstrengte forklaringsmodeller.

Etter min mening finnes det molekylærbiologiske argumenter for evolusjonsteorien som er enda mer overbevisende enn de som er presentert ovenfor, og som dessuten er enda mer immune mot kreasjonistenes argumenter knyttet til positivisme. Jeg kommer tilbake til dette i en senere artikkel.

Kilder og forbehold

Ovenstående fremstilling bygger primært på Douglas Theobalds artikkel 29 Evidences for Macroevolution - part 4: the molecular sequence evidence, tilgjengelig fra det prisbelønte nettstedet TalkOrigins.org.

Forøvrig har jeg benyttet en rekke sekundære kilder. Noen er referert som lenker i teksten, noen finnes på TalkOrigins.org, og andre finnes i den generelle litteraturen om evolusjonsteori og kreasjonisme.

Undertegnede er ikke biolog, men informatiker med interesse for evolusjonsteori. Jeg er ingen ekspert på molekylærbiologi, men har forsøkt å holde meg til de deler av evolusjonsteori og molekylærbiologi jeg behersker sånn noenlunde.

PS: Denne artikkelen ble første gang publisert på forskning.no 05.02.2004, og republiseres med tillatelse. Det er kun gjort mindre justeringer i forhold til originalen.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere