Ole Jørgen Anfindsen

Alder: 63
  RSS

Om Ole Jørgen

Samfunnsdebattant, redaktør av nettstedet HonestThinking og forfatter av «Selvmordsparadigmet» og «Fundamentalistiske favntak». For informasjon om sistnevnte, se http://honestthinking.org/no/Fundamentalisme/

For en tematisk ordnet oversikt over mine VD-artikler, samt lenker til innlegg av andre VD-skribenter som argumenterer mot eller drøfter mine synspunkter, se www.honestthinking.org/no/div/Verdidebatt.html.

Noen utfyllende detaljer: Er udtannet dr. scient. fra Institutt for informatikk ved Universitet i Oslo. Har bl.a. vært forsker i Telenor (FoU) og Det Norske Veritas (R&I), gjesteforsker ved GTE Laboratories (Massachusetts) og Sun Microsystems Laboratories (California), samt førsteamanuensis II ved Institutt for informatikk, UiO.

Følgere

Arbeiderpartiet ønsker å prioritere klimavennlig transport i sitt alternative statsbudsjett, og vil gi en milliard til sykkel, buss og bane i storbyene.

Ap vil gje éin milliard til sykkel, buss og bane. Tommel opp frå Venstre og KrF. Dei neste 20 åra skal Oslo vekse med 200.000 innbyggjarar. Arbeidarpartiet meiner veksten må innebere ein massiv utbygging av kollektivtransport og gang- og sykkelvegar.

Ap har i lengre tid ønskt å få ein grønare profil, og diskusjonen har gått om kva partiet skal meine om alt frå oljeboring på norsk sokkel til subsidiar av elbil. Men på eitt felt har Ap bestemt seg: No skal det satsast på grøn transport.

I statsbudsjettet har regjeringa lagt opp til å støtte såkalla bymiljøavtalar med 70 millionar kroner. Desse avtalane er eit spleiselag mellom kommune, fylke og stat, og inneber at dei to fyrste får pengar over statsbudsjettet dersom dei lokale samferdsletiltaka er miljøvenlege. I tillegg vil regjeringa gje 975 millionar kroner til ulike beløningsordningar for konkrete kollektivprosjekt i storbyane.

Seint, men godt. Dette meiner Ap er for dårleg, og no vil dei doble innsatsen: – Vi legg éin milliard oppå bymiljøsatsinga i budsjettet.

Les mer om denne saken i Klassekampen.

Dette er etter min mening gledelig. Gode kollektivløsninger i og rundt storbyene hører med blant de beste miljøtiltakene vi kan iverksette. Det reduserer støy og forurensning, det sparer liv og helse, og reduserer dermed sorg og lidelse, ved å forhindre trafikkulykker. Og dessuten gir det vanlige arbeidstagere en bedre og billigere hverdag, der man kan slappe av eller lese på vei til og fra jobben (dersom man får sitteplass ...), i stedet for å stresse bak rattet i bilkø. I denne saken heier jeg på Arbeiderpartiet, Venstre og Krf, samt alle andre som støtter Aps forslag.

Samtidig er dette er grei anledning til å løfte frem et mer langsiktig forslag som etter min mening ikke har fått den medieoppmerksomheten det fortjener, nemlig Sørvestbanen. Tanken er å knytte Vestfoldbanen sammen med en ny jernbanetrasé som vil gå innom en rekke kystbyer fra Porsgrunn via Kristiansand til Stavanger. Dels er det snakk om en trasé som går gjennom mer folkerike områder enn dagens Sørlandsbane, dels snakkes det om høyhastighetstog.

Jeg er litt skeptisk til realismen i dette med høyhastighetstog i Norge, skjønt det kommer vel også an på hva slags hastigheter vi snakker om; 150, 200, 250 eller 300 km/t. De høyeste hastighetene krever mye større investeringer, og dessuten vil konsekvensene ved en evt terroraksjon (alldeles ikke utenkelig i det Europa mange av våre politikere ivrer for) bli ekstra store dersom et tog i høy fart sporer av.

Men det å få en skikkelig jernbaneforbindelse langs kysten mellom Oslo og Kristiansand, og gjerne videre til Stavanger også, høres for meg ut som en glimrende og fremtidsrettet satsning for et grønnere og mer klimavennlig Norge. Det vil formodentlig kreve ekstraordinære investeringer, samt vilje til langsiktig tenkning, så dette vil neppe være gjort i en håndvending. Jeg håper likevel denne snøballen snart begynner å rulle for alvor. Både her og i spørsmålet om utbygging av t-banesystemet og andre lokale tiltak i de største byene, har vi muligheten til å gjøre et skikkelig miljøløft for fremtiden.

Gå til innlegget

Praktisk-pedagogisk utdanning (PPU) har i flere år blitt sterkt kritisert for å mangle relevans til læreryrket. Nå varsler kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen at han vil endre studiet.

Ovenstående ingress er hentet fra Klassekampen 25.09.2014, side 8. Avisens reportasje handler altså om at det er kommet såpass mye kritikk mot PPU-studiet at kunnskapsministeren mener tiden er inne til å se på muligheten for å gjøre endringer.

Den aktuelle reportasjen innledes med å sitere Nina Hovland Moronski som i sin kronikk Praktisk-pedagogisk ulykke (Klassekampen 22.02.2014, side 34 - 35) skriver blant annet følgende: «Jeg orker ikke mer, det er nok, roper jeg mens jeg står utafor blokka mi på Tøyen og griner. Jeg er midt i andre og siste semester på Praktisk-pedagogisk utdanning (PPU), og det er i ferd med å klikke fullstendig for meg. Jeg er neppe den første.»

I samme kronikk skriver Moronski dessuten:

«Jeg kan takke meg selv, jeg visste hva jeg gikk til. PPU har i hele sin levetid vært utsatt [for] kritikk fra alle hold. Ikke minst tidligere studenter mener studiet er bortkastet.

    [...]

For å si det enkelt: Det er langt mellom liv og lære. Man lærer ikke å mekke bil av å lese ei bok, og man blir ikke lærer av å fôres med pedagogiske tåketeorier. Selv har jeg jobbet som ufaglært lærer i flere år, og har en omvendt følelsesladet opplevelse. La oss kalle den «Helga Eng-depresjonen». Dette er den tilstanden man umiddelbart kommer i når man befinner seg på forelesning i auditoriet på Helga Engs hus og på patroniserende vis belæres av en skrivebordspedagog med undervisningsplikt.

    [...]

Spørsmålet er om PPU ikke bare må gjennom en ansiktsløftning, men en grundig lobotomi.

    [...]

Pedagogikken, derimot, er et heksebrygg av den ene fabelaktige pedagogiske teorien etter den andre, og blir forbausende ofte presentert gjennom lettsidig bruk av teorier og på et så tynt empirisk grunnlag undertegnede aldri før har sett maken til ved et universitet.»

Les kronikken i sin helhet i Klassekampen.

Jeg mener det er gledelig at kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen nå varsler en gjennomgang av PPU-ordningen. Etter min mening bør han også lytte til Ole Martin Moen (utdannet pedagog med doktorgrad i etikk) som i Dagblad-kronikken PPU er verken praktisk eller pedagogisk (05.07.2013) tok til orde for å avskaffe praktisk-pedagogisk utdanning (PPU), som han mener har begrenset verdi. Han avslutter sin kronikk slik (mine uthevelser):

«Hva kan vi gjøre for å komme ut av dette uføret? Snarere enn nok en gang å reformere PPU, foreslår jeg et grep som kan gjøres med et pennestrøk:

Tillat rektorer å gi fast ansettelse til lærere uten PPU.

Dette vil gi tilflyt av fagfolk til en utdanningssektor med akutt lærermangel. Mange potensielle lærere med master- eller doktorgrad ivrer etter å formidle kunnskap, men holdes utenfor skoleverket av kravet om PPU. De ha sjelden tid eller råd til å bruke et år på dette studiet. PPU er en flaskehals som alle med universitetsutdanning må gjennom for å bli lærere. Derfor har studiet lange ventelister trass i lav kvalitet og mange blir også nektet adgang.

Dersom det absolutte PPU-kravet fjernes, mister PPU sin monopolstilling. Da må landets høyskoler og universiteter tilby noe nyttig for å tiltrekke seg lærerstudenter.

Vi viser landets rektorer tillit ved å la dem avgjøre hva som skal veie tyngst ved nyansettelser på deres skole. I dag er det lovfestet at enhver søker med PPU skal gis forrang foran enhver søker uten PPU, uansett hvilke andre kvalifikasjoner søkeren har og uansett hvordan skoleledelsen bedømmer vedkommende.

Slik bør det ikke være. Vi må ta problemet ved roten og avskaffe det absolutte PPU-kravet.»

Les kronikken i sin helhet i Dagbladet.

Dette lyder fornuftig. Skolen har betydelig mangel på faglig kvalifiserte lærere, samtidig som et stort antall mennesker med relevant fagkompetanse og ikke minst med evner og erfaring i å formidle stoff på en god måte, utestenges fra skoleverket pga kravet om PPU.

  • På den ene siden har man folk som kan faget sitt, er begeistret for faget sitt, og liker å formidle dette til andre. Slike folk vil stort sett alltid være gode pedegager (med mindre de er nerder uten sosiale antanner og/eller uten evne til å formidle; slike folk bør rimeligvis ikke bli lærere). Folk i denne gruppen trenger ikke nødvendigvis PPU. Hva med å tilby et opplegg som kunne stimulere ingeniører, forskere og andre med realfaglig bakgrunn og erafring til å helt eller delvis komme seg over i læreryrket, uten at de må gjennom den ganske betydelige bøygen det er å ta PPU?
  • På den annen side har man folk som er faglig svake, og derfor mangler begeistring for et fag de selv ikke behersker skikkelig, og som derfor selvsagt heller ikke har forutsetninger for å kunne formidle faget på en ordentlig måte. Å sende sistnevnte type folk på PPU er også bortkastet; de kan aldri bli gode lærere samme hva slags kurs man gir dem. Det eneste som evt kan hjelpe noen av dem, er om de får anledning til å bli faglig sterke, slik at begeistringen kanskje kan komme på plass etter hvert (samt at de også må ha det nødvendige 'lærergenet', som gjør at de kan formidle stoff de selv behersker).
  • Så finnes det selvsagt en del som ikke hører hjemme i noen av de to ovennevnte kategoriene. Mange av disse vil formodentlig kunne ha godt av å gjennomføre PPU. Men så spørs det da; er eksistensen av slike lærere et tilstrekkelig godt argument til å gjøre PPU obligatorisk, og dermed utestenge tusenvis av kunnskapsrike, etusiastiske og dyktige formidlere fra læreryrket?

PS, og for ordens skyld: Jeg er ikke nøytral i disse spørsmålene. Jeg er en høyt utdannet realist som mangler PPU, men som brenner for å formidle matte og andre realfag, og som dessuten kunne tenke meg å engasjere meg sterkere på dette området i årene som kommer.

Gå til innlegget

Underdose matte kan gi overdose medisin

Publisert rundt 7 år siden

Manglende matteforståelse i befolkningen er et alvorlig samfunnsproblem. En av de sektorene der dette merkes, er innen helsevesenet. Flere pasienter dør hvert år fordi sykepleiere beregner feil dose av farlige medisiner.

To tenåringar fekk torsdag 18.09.2014 ein livstrugande overdose med cellegift ved Universitetssjukehuset i Nord-Noreg (UNN). Begge er utanfor livsfare etter å ha fått motgift som måtte fraktast med fly frå sentrallageret i Oslo til sjukehuset i Tromsø. Det er NRK.no som melder dette. Se også Dagbladet.

Min kommentar: Det er farlig å bli syk. Særlig kan du ligge tynt an dersom du blir så syk at du må på sykehus. Der er det nemlig mye som kan gå galt. En sak er at inkompetente og styringskåte politikere og byråkrater kan få det for seg at noenlunde velfungerende sykehus bør fusjoneres gjennom mastodontprosjekter som på forhånd er dømt til å skape enorme problemer, og som på lang sikt neppe vil gi verken økonomiske besparelser eller et bedre helsetilbud til befolkningen (empirisk forskning kunne f.eks. ha informert de aktuelle besserwisserne om farene ved sammenslåing av Oslo-sykehusene). En annen sak er at mange sykepleiere er så svake i matematikk at de har problemer med medisindosering.

I flere tiår har vi hørt advarsler om den bekymringsfulle nivåsenkningen i norsk skole, og da helt spesielt innen matematikk. Mange politikere har imidlertid visse overordnede målsetninger når det gjelder hva som skal skje med elevene de årene de oppbevares i skolen, så de nevnte advarslene er knapt blitt tatt alvorlig. I hvert fall ikke alvorlig nok, gitt at store deler av elevene går ut av videregående skole som matematiske analfabeter.

Den bakenforliggende forakten for kunnskap bidrar sakte, men sikkert, til å ødelegge samfunnet. Når f.eks. våre demokratier ikke alltid fungerer slik de burde, skyldes det blant annet at politikerne stadig forsøker å tekkes velgere som er såpass kunnskapsløse at de har problemer med å skjønne selv enkle sammenhenger. Samt selvsagt at vi har en rekke politikere som heller ikke skjønner ting de burde ha skjønt.

Og nå er vi altså inne i en ond sirkel der det er prekær mangel på lærere med tilstrekkelig faglig tyngde i matematikk (hvilket er en forutsetning for å kunne formidle faget på en skikkelig måte), noe som i sin tur gjør at vi i fremtiden ligger an til å få enda færre lærere som har peiling på matte, og så videre. Og det er altså ikke bare lærerstudenter som utmerker seg med sin matematiske inkompetanse (det kan ødelegge skolegangen for barna dine); også mange sykepleierstudenter er totalt ute å kjøre på dette området (det kan koste deg livet).

Dette siste var hovedsaken i Vårt Land 27.11.2012:

Enkelte sykepleiere trenger opptil ti forsøk på å bestå eksamen i legemiddelutregning. – Ti forsøk får man ikke ute i praksis, sier sykepleiertopp. En forskjell i dosering på 0,1 og 0,01 kan i medikamentutregning bety en forskjell på liv og død.

Mange av de menneskene som skal stelle deg og meg når vi blir gamle, har altså store problemer med å skjønne hvordan man skal beregne riktig dosering av livsviktige/livsfarlige medikamenter, og Høyskolen Diakonova har en strykprosent på 58 i faget medikamentberegning. Studentene forsøker seg tydeligvis om og om igjen, inntil de endelig får full klaff og kan hangle seg videre gjennom studiet, før de etter hvert slippes løs på deg, meg og bestemor.

Det som sjokkerer meg mest i nevnte VL-oppslag, er hvor banale oppgaver som faktisk gis til eksamen i medikamentberegning. Se f.eks. eksamen ved Høgskolen i Bergen, bachelor i sykepleie, forprøve i medikamentregning, 16.02.2010:

Oppgave 1
Gjør om (ikke rund av svarene)
a) 0,057 liter = ml
b) 120 μg (mikrogram) = mg
c) 15 % = mg/ml
d) 2 timer 12 minutter = minutter
e) 18 mol = mmol

Fire av disse fem spørsmålene er på ungdomsskolenivå, skjønt mange barn vil også kunne klare dem. Hvor gammel synes du din sønn eller datter bør bli før det er rimelig å forvente at han eller hun skjønner at 0,057 m = 57 mm? Eller at 57 cm = 570 mm? Eller at 0,057 kg = 57 g? Eller at 18 m = 18000 mm? Det å sjonglere med ulike måleenheter (angitt ved prefiks som f.eks. mikro-, milli-, centi-, kilo-, mega- eller giga-), ved å flytte komma noen plasser til høyre eller venstre, er i hvert fall såpass enkelt at man blir litt i stuss over at høyskolestudenter spørres om dette på eksamen. Men, ok, i dette faget må man, etter hva jeg forstår, svare riktig på alle spørsmål for å bestå eksamen, så det kan jo kanskje være greit å varme opp kandidatene med noe enkelt.

Forhåpentlig er det ikke så mange studenter som er ute av stand til å regne ut at 2 timer og 12 minutter = (60 + 60 + 12) minutter = 132 minutter, men ut fra de generelle opplysningene i VL-artikkelen kan man kanskje mistenke at en del av dem ikke skjønner hvor mange milligram av et stoff man må ha per milliliter (oppgave 1c ovenfor) for å få en 15% oppløsning.

Hint: Om vi antar at 1 l væske har en masse på 1 kg (slik tilfellet er for vann, og slik oppgaven ser ut til å forutsette), da vil 1 kg/l være en 100% oppløsning. Og hvis 1000 mg/ml (= 1 kg/l; se nedenfor) tilsvarer 100%, da vil f.eks. 500 mg/ml tilsvare 50%, 250 mg/ml tilsvare 25%, og 150 mg/ml tilsvare 15%. Fasitsvar på oppgaven er altså 150 mg/ml. Her er det en fordel å ha klart for seg at 1 kg = 1000 g, og at 1 kg/l derfor er det samme som 1000 g/l, hvilket i sin tur nødvendigvis er det samme som 1000 mg/ml (overgangen fra g/l til mg/ml gjør ikke noe annet enn å introdusere 'milli' både over og under brøkstreken, hvilket ikke endrer noen ting, men som er nyttig siden det gir oss den samme benevnelsen (mg/ml) som i oppgaveteksten). Slutt på hint.

Da røyner det tilsynelatende mer på når studentene blir bedt om å svare på følgende (rett skal være rett, det aktuelle oppgavesettet (se her) inneholder enda vanskeligere oppgaver enn dette):

Oppgave 5a:
En pasient skal ha Furix 40 mg i.v. [betyr formodentlig intravenøst]. Furix injeksjonsvæske har styrke 10 mg/ml. Hvor mange ml av injeksjonsvæsken med Furix skal du gi til pasienten?

samt:

Oppgave 5b:
Injeksjonen med Furix skal gis med hastigheten 5 mg per minutt. Hvor mange minutter må du bruke på å sette injeksjonen?

Vel, dersom du som pasient ikke selv er i stand til å skjønne at du trenger 4 ml av en injeksjonsvæske med styrke 10 mg/ml for at sluttresultatet skal bli at du får i deg de foreskrevne 40 mg Furix, da er du ikke uten videre kvalifisert til å være innlagt ved et norsk sykehus. Det kan nemlig ikke helt utelukkes at den som kobler deg til slangen, er en sykepleier som med nød og neppe har kommet seg gjennom medikamentregning under utdannelsen sin, og at det derfor går litt på lykke og fromme når han eller hun likevel må utføre slike vanskelige oppgaver.

Og dersom du som pasient ikke selv er i stand til å skjønne at du etter 8 minutter har fått din dose på 40 mg av Lurix (eller hva det nå måtte være du er blitt foreskrevet), når du får 5 mg av stoffet per minutt, da får du bare håpe at du har hatt flaks og at sykepleieren som koblet deg til slangen, var en av dem som er i stand til å regne ut at 40 delt på 5 blir 8 (eller som i det hele tatt innser at 40 mg nettopp må deles på 5 mg/min for å få det korrekte antall minutter; denslags kan selvsagt være innhyllet i en solid porsjon tåke for folk som nok er i stand til å bruke kalkulator, men som ikke skjønner selv de enkleste, matematiske sammenhenger). I motsatt fall får du håpe at vedkommende har gjort sin bommert i den minst skadelige/dødelige retningen (overdose versus underdose).

Er det ikke snart på tide at det blir slutt på tomt snakk og bortforklaringer? Norsk skole lider under en akutt og prekær mangel på lærere som skjønner matematikk, og som derfor er i stand til å formidle faget på en adekvat måte til elevene. Denne mangelen på kvalifiserte lærere er sterkt medvirkende årsak til at Norge har betydelig mangel på f.eks. ingeniører, og det fører altså også til at unødig mange pasienter feilmedisineres - og i en del tilfeller dør - på norske sykehus hvert eneste år, siden en ikke helt ubetydelig andel av sykepleierne er matematiske analfabeter.

Noe må gjøres, og det haster.

Et sivilisert samfunn med demokrati, rettssikkerhet, et noenlunde velfungerende skole- og helsevesen og andre ting mange av oss tar for gitt, forutsetter et visst minimum av kunnskap og intelligens hos betydelige deler av befolkningen. Det er denne umistelige arven vi nå er i ferd med å forskusle. Skam og vanære over alle de illojale og selvgode politikere og byråkrater som (av hensyn til en eller annen politisk-idelogiske dille) har bidratt til å underminere Norges fremtid!

PS: Etterutdanning av lærere vil i mange tilfeller være bortkastede ressurser. For de fleste som har rukket å bli voksne, og som ennå ikke har opparbeidet den nødvendige forståelse og intuisjon for matematikk, vil løpet ofte være kjørt. Slike folk vil bare i unntakstilfeller kunne bli istand til å formidle matematikk til elevene på en forsvarlig måte. Det er helt andre tiltak som må til, og det finnes høyst sannsynlig ingen enkle løsninger. Hva med å nedsette en havarikommisjon, som kan komme med konstruktive forslag til hvordan man i løpet av de neste 20 årene eller så kan rette opp den verste skaden?

*****

Ovenstående kommentar ble (minus noen språklige justeringer ovenfor), opprinnelig postet på HonestThinking 27.11.2012.

Se forøvrig Dagbladet 20.09.2014: - Nesten hvert år dør pasienter på grunn av overdosering av kreftmiddelet. Legemiddelverket forstår ikke hvordan feildoseringen kunne skje.

Se dessuten Aftenposten 23.09.2014: Mange mattelærere har aldri studert matematikk. Det er slett ingen selvfølge at elevene har lærere som selv har studert fagene de underviser i.

PS: Jeg har ikke sett noe i media om hva som antas å ligge bak den alvorlige episoden fra forrige uke, annet enn at det dreier seg om menneskelig svikt. Det er nærliggende å tro at dersom matteforståelsen hos den/de involverte hadde vært bedre, ville sannsynligheten for å unngå feilen ha vært større.

Gå til innlegget

Spørsmål til Stålsett

Publisert rundt 7 år siden

Åpen folkekirke arbeider for innføring av vigselsliturgi for likekjønnede par i Den norske kirke. I den forbindelse har jeg noen spørsmål til organisasjonens leder, Sturla Stålsett.

Sturla Stålsett ble tidligere i år valgt til leder av den nystiftede organisasjonen Åpen folkekirke, som særlig vil kjempe for at vigselsliturgi for likekjønnede par i Den norske kirke (Dnk). Han har i den forbindelse publisert følgende artikler her på Verdidebatt:

Undertegnede er ikke medlem av Dnk. Jeg er likevel svært glad i Dnk, og rett som det er går jeg på gudstjenester der. Faktisk er jeg ekstra glad i Dnk fordi liturgien i gudstjenestene der hjalp meg til å bevare troen gjennom noen vanskelige ørkenvandringsår jeg etter hvert har fått lagt bak meg.

Den pågående utviklingen i Dnk bekymrer meg. Jeg har forståelse for at homofile har behov for ordnede forhold rundt sine samliv (jf Partnerskapsloven), og jeg innsér at en folkekirke ikke kan være upåvirket av den generelle samfunnsutviklingen. For meg ser det likevel ut til at man er i ferd med å foreta et ganske dramatisk brudd med to tusen års kristen tenkning og praksis når man ikke bare aksepterer homofilt samliv, men også insisterer på at dette skal være å betrakte som ekteskap.

Selv har jeg vært til stede på to bryllup i år, og det er alltid rørende og flott (særlig når det er noen av ens egne barn som gifter seg). Det er vanlig at presten leser litt fra Bibelen i løpet av vielsen, og i hvert fall deler av minst to av følgende bibelavsnitt ser ut til å være nærmest obligatorisk (muligens omtalt i en eller annen type retningslinjer for vielser i Dnk?):

  • «Som mann og kvinne skapte han dem. Og han velsignet dem og ga dem navnet menneske den dagen de ble skapt.» 1 Mos 5:2.
  • «[Jesus] svarte: "Har dere ikke lest at Skaperen fra begynnelsen av skapte dem som mann og kvinne og sa: ‘ Derfor skal mannen forlate far og mor og holde fast ved sin kvinne, og de to skal være én kropp.’ Så er de ikke lenger to; de er én kropp. Og det som Gud har sammenføyd, skal mennesker ikke skille."» Mat 19:4-6.
  • «Dere menn, elsk konene deres, slik Kristus elsket kirken og ga seg selv for den, for å gjøre den hellig og rense den med badet i vann, i kraft av et ord. Slik ville han selv føre kirken fram for seg i herlighet, uten den minste flekk eller rynke. Hellig og uten feil skulle den være. På samme måte skal altså mennene elske sine koner som sin egen kropp. Den som elsker sin kone, elsker seg selv. Ingen har noen gang hatet sin egen kropp. Nei, man gir kroppen næring og pleier den på samme måte som Kristus gjør med kirken. For vi er lemmer på hans kropp. Derfor skal mannen forlate far og mor og holde fast ved sin kvinne, og de to skal være én kropp. Dette er et stort mysterium; jeg tenker på Kristus og kirken.» Ef 5:25-32 (kursivering i Bibelen 2011).

I denne forbindelse håper jeg Stålsett vil være villig til å si noe om hvordan Åpen folkekirke tenker seg at disse bibelavsnittene vil bli brukt i fremtiden. Følgende ser for meg ut til å dekke de hovedalternativene man står overfor:

  1. Det kan/bør leses høyt fra disse bibelavsnittene både under heterofile og homofile vielser i Dnk.
  2. Det kan/bør fortsatt leses høyt fra disse bibelavsnittene under heterofile vielser i Dnk, men de bør/må unngås under homofile vielser.
  3. Det utarbeides kjønnsnøytrale oversettelser av 1 Mos 5:2, Mat 19:4-6, Ef 5:25-32 (og litt til), slik at disse bibelavsnittene ikke lenger vil virke diskriminerende i forhold til homofile.
  4. Det blir frarådet (evt forbudt) å lese høyt fra de nevnte bibelavsnittene i Dnk.

Jeg håper Stålsett vil fortelle om det er alternativ 1, 2, 3 eller 4 han og Åpen folkekirke går inn for. Dersom han mener at det finnes andre hovedalternativer enn de 4 jeg har skissert, ber jeg ham om å redegjøre for dette.

*****

PS: Jeg ber leserne merke seg at dette ikke er ment å være en diskusjonstråd. Dette med homofilt samliv/ekteskap har vært en verkebyll for Dnk i mange år, og vil formodentlig fortsette å være det en god stund ennå. Dersom Stålsett er villig til å forklare hvordan han og hans meningsfeller i Åpen folkekirke tenker om punktene 1 - 4 ovenfor, er det mulig at jeg vil ha et og annet oppfølgingsspørsmål. Men, altså, jeg er lite interessert i å bidra til skyttergravskrig og/eller skittkasting mellom partene i den pågående konflikten (hovedstandpunktene i saken er forøvrig godt kjent for lengst, det samme gjelder partenes begrunnelser for sine respektive syn). Derimot er jeg svært interessert i å få en bedre forståelse av hvordan Stålsett et al tenker om de praktiske konsekvensene av det å innføre vigselsrituale for likekjønnede par. Vennligst respektér at det er dette som er siktemålet med denne VD-tråden.

Gå til innlegget

Djevelens Ummah

Publisert rundt 7 år siden

VGs journalister fortjener ikke kritikk for å ha latt talsmann for Djevelens Ummah, Ubaydulla Hussain, snakke til det norske folk i 42 minutter; de fortjener SKUP-prisen.

Det har kommet en god del kritikk mot VG etter at avisen publiserte et 42 minutter langt intervju med talsmann for Djevelens Ummah (som Faten Mehdi Al-Hussaini så treffende kaller dem), Ubaydullah Hussain.

Denne kritikken er etter min mening fullstendig urimelig. Dersom det finnes rettferdighet i medieverdenen, bør VG-journalistene Brynjar Skjærli, Morten S. Hopperstad, Jonas Tjersland, Silje Ensrud, Nikolai Kleivan og Harald Henden være sterke kandidater til å få SKUP-prisen.

Det sies (f.eks. av Linda Alzaghari i Minotenk) at intervjueren ikke er tilstrekkelig kritisk til Ubaydullah Hussain. Dette er etter min mening en grov feilvurdering. For det første taler hans mimikk, tonefall og talemåte sitt tydelige språk; hans intense motvilje mot Hussains budskap er åpenbar for enhver som ikke i utgangspunktet er vrangvillig innstilt. For det andre lykkes han på en glimrende måte i å kle Hussain, i all sin latterlige ubehjelpelighet, naken foran hele Norge. I stedet for å være superkonfronterende når Hussain blamerer seg selv med idiotiske påstander om at det så å si er smertefritt å bli hals-'hugget' med kniv, eller at kristne og andre vil være garantert et trygt og greit liv under IS dersom de bare er villige til å betale jizya, lar han ham stort sett steke i sitt eget fett, i trygg forvisning om at enhver oppegående seer skjønner hva det er som utspiller seg for åpent kamera. I stedet for å kaste bort dyrebar tid på kverulering og motspørsmål, gir han Hussain mest mulig tid til å demonstrere for alle og enhver hvor dum det er mulig å bli når man først er tilstrekkelig grundig hjernevasket.

Det sies at media ikke bør gi taletid til voldsforherligende gærninger. Vel, her setter man fingeren på et ikke helt ubetydelig dilemma, den saken er klar. Jeg mener likevel at det nå ikke lenger kan være noen særlig tvil om at VG har gjort en klok avveining av kryssende hensyn. Allerede fra dag én har det vært klart at VG lyktes i å dokumentere for oss alle hva som i ytterste konsekvens blir resultatet når man baserer sitt livssyn og sin samfunnsforståelse på en wahhabistisk (eller puritansk, som Khaled M. Abou El Fadl foretrekker å kalle det) lesning av Koranen. Men etter gårsdagens demonstrasjon foran Stortinget bør det også være klart for de fleste at VG-intervjuet har fått positive ringvirkninger.

Min konklusjon: VGs elegante blottstilling av Djevelens Ummah er det viktigste noe norsk mediehus har gjort hittil i år - kanskje på flere år. Gratulerer!

Denne kommentaren ble opprinnelig publisert på HonestThinking.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere