Ole Jørgen Anfindsen

Alder: 63
  RSS

Om Ole Jørgen

Samfunnsdebattant, redaktør av nettstedet HonestThinking og forfatter av «Selvmordsparadigmet» og «Fundamentalistiske favntak». For informasjon om sistnevnte, se http://honestthinking.org/no/Fundamentalisme/

For en tematisk ordnet oversikt over mine VD-artikler, samt lenker til innlegg av andre VD-skribenter som argumenterer mot eller drøfter mine synspunkter, se www.honestthinking.org/no/div/Verdidebatt.html.

Noen utfyllende detaljer: Er udtannet dr. scient. fra Institutt for informatikk ved Universitet i Oslo. Har bl.a. vært forsker i Telenor (FoU) og Det Norske Veritas (R&I), gjesteforsker ved GTE Laboratories (Massachusetts) og Sun Microsystems Laboratories (California), samt førsteamanuensis II ved Institutt for informatikk, UiO.

Følgere

De tre avisene Göteborgs-Posten, Dagens Industri og Expressen er de siste månedene blitt mer høyreorienterte, hevder en del svenske journalister. Skribenten Elin Grelsson Almestad mener GP «normaliserar Sverigedemokraternas världsbild».

Det hevdes nå at de tre svenske avisene Göteborgs-Posten, Dagens Industri og Expressen i løpet av kort tid er blitt mer høyreorienterte. Særlig har Göteborgs-Posten visstnok lagt seg på en høyreekstrem linje. Dette ble for mye for den profilerte frilansskribenten Elin Grelsson Almestad at hun har valgt å si opp jobben sin i protest. Hun mener GP «normaliserar Sverigedemokraternas världsbild», og begrunner dette blant annet slik (mine uthevelser):

«Under sommaren har antalet texter på temat migration, flyktingpolitik och EU-migranter uppnått till en fjärdedel av samtliga texter. Nästan alla förespråkar mer restriktiv invandring och så kallade ”minskade volymer”, är starkt kritiska till nuvarande migrationspolitik och personer som inte instämmer i verklighetsbeskrivningen anses ”skönmåla verkligheten” och vara ”moraliskt förkastliga”. Budskapet som gång på gång trummas in är att de enda som motsätter sig GP ledares verklighetsbeskrivning, där invandringen är ett stort samhällshot, är en världsfrånvänd samhällselit som vill uppfostra folket

Elin Grelsson Almestad, Tack og hejdå.

Se også En högersväng att prata om, av Andreas Ekström på Journalisten.se, Dagensmedia-reportasjen Lämnar GP – i protest mot nya inriktningen, eller Vårt Lands omtale på side 4 i dagens papiravis.

Min kommentar: Almestad gir oss her nok en bekreftelse på at den svenske eliten generelt, og svenske mediefolk i særdeleshet, har fått det for seg at det er upassende å være opptatt av at integreringen må holde tritt med innvandringen (og at det nettopp derfor kan være helt nødvendig med «minskade volymer» om en katastrofe skal unngås). Disse folkene er opptatt av det de mener er Sveriges moralske forpliktelse til å ta imot enhver som kommer til landet og som med rimelighet kan anses å ha et beskyttelsesbehov, og fnyser foraktelig av bekymringer knyttet til de integreringsmessige utfordringene. Disse besserwisserne er i sannhet en «världsfrånvänd samhällselit som vill uppfostra folket». Resultatet av deres mangeårige hegemoni i svenske medier ser vi blant annet av de siste dagers nyhetsmeldinger (samt en fra i fjor høst), for eksempel:

  • Ikea-sikta budde på asylmottak. Den eine av dei sikta for Ikea-drapa er asylsøkjar frå Eritrea, opplyser det svenske Migrationsverket til NRK.
  • Malmö rammet av eksplosjon igjen. En håndgranat ble detonert rett ved en boligblokk i Malmø søndag kveld. Den urorammede svenske byen har så langt i år vært åsted for 30 eksplosjoner.
  • Polis: Skulle rädda liv, möttes av stenar. Den svenske politikvinnen Nikolina Bucht forteller hvordan det er å forsøke å gjøre jobben sin i innvandrertette bydeler når man møtes av steinkastende ungdommer.
  • 55 ”no go”-zoner i Sverige. Antalet bostadsområden i Sverige där polisen inte kan upprätthålla lag och ordning uppgår nu till 55. Rikskriminalpolisens underrättelsesektion har identifierat de geografiska områden där lokala kriminella nätverk anses ha en stor negativ påverkan på omgivningen. Det är områden där uppgörelser bland kriminella kan resultera i skottlossning på öppen gata, där invånarna inte törs avge vittnesmål och där polisen inte är välkommen. Rapporten ”En nationell översikt av kriminella nätverk med stor påverkan i lokalsamhället” publicerades i förra veckan. Där beskrivs områden där ”obevakade polisbilar angrips”, där poliser blir ”attackerade” och där det är ”vanligt förekommande att poliser utsätts för våld och hot”. Näringsidkare drabbas av skadegörelse, inbrott, rån och utpressning. Narkotikaförsäljning sker öppet, och även om inte gängen kontrollerar territoriet ”förekommer kontroller av fordon” i kampen om narkotikamarknaden. Polisen vill inte tala om parallellsamhällen, men i vissa områden upplever invånarna att ”det ordinarie rättssystemet till viss del sätts ur spel”, samtidigt som polisen noterar att ”ett bredare klientel vänder sig till den kriminella miljön för rättskipning”. De boende anser ”att det är de kriminella som styr i områdena”.
Gå til innlegget

Vårt Land blir stadig mer tendensiøs i sin behandling av spørsmål som har med innvandring og integrering å gjøre. Dette er etter min mening en sørgelig utvikling, som etter hvert kan komme til å skade avisens omdømme.

Jeg tror dessverre ikke at gårsdagens svært så tendensiøse artikkel om nordmenns 'fremmedfrykt' er en tilfeldighet (eller kun en glipp). Det kan selvsagt tenkes at det er noen sommervikarer i redaksjonen og/eller desken som går amok om dagen, men dette forsideoppslaget føyer seg inn i et mønster der Vårt Land det siste året eller to stadig mer agressivt fremstiller konservative holdninger som ekstremistiske eller hatefulle (og jammen følger man opp også i dagens avis). 

Denne utviklingen er såpass påfallende at jeg synes VL-redaksjonen nå snart bør koste på seg litt selvransakelse. Hva er årsaken til denne endringen i redaksjonell profil? Hvorfor utviser man så liten respekt for folk - herunder mange kristne - som har en konservativ grunnholdning? Hvordan kan en kristelig avis stille seg "uforstående" til at folk er bekymret over den utviklingen vi ser f.eks. i Sverige, og som det er stor fare for at vi kan komme til å oppleve også i Norge? Hvorfor er det bare her-og-nå-perspektivet som liksom er moralsk høyverdig, mens langsiktig og føre-var-tenkning så å si fremstilles som kynisme/egoisme satt i system?

VL-medarbeidere som ikke skjønner hvordan det er mulig for gudfryktige mennesker å ha en konservativ grunnholdning, anbefales å lese den glitrende boken The Righteous Mind, av den liberale (Obama-støttende) psykologen Jonathan Haidt. Denne boken er viktig fordi den legger frem empirisk forskning som viser at ulike mennesker resonnerer med utgangspunkt i ulike moralske matriser. Jeg har tidligere skrevet om dette her på Verdidebatt, og jeg synes det hadde vært fint om VL i fremtiden viste i praksis at de forstår og respekterer at mange av avisens lesere er dypt skuffet over å se at det som for oss er viktige verdier, stadig tråkkes på i avisens spalter.

PS: Jeg har ingen ting i mot at mine verdier settes under debatt, eller gjøres til gjenstand for saklig kritikk. Jeg misliker det imidlertid når mine verdier latterliggjøres, forhånes eller demoniseres. Eller når jeg blir slått i hartkorn med folk som faktisk er ekstremister (eller lavpannede nettroll).

PS: Dette innlegget er inspirert av Arne D. Danielsens artikkel Hva gikk galt?.

Gå til innlegget

En lovfestet lærerkrise

Publisert over 6 år siden

Hvem som helst kan fortelle elevene at arealet av en sirkel er «pi-r-i-annen». Det krever litt mer å forklare hvorfor.

I etterkant av Klassekampens intervju med meg 29. april om PPU-ordningen, har jeg fått en rekke reaksjoner, så vel muntlig som via epost eller sosiale medier, både fra lærere og andre. Det er tydelig at problemstillingen engasjerer mange.

De aller fleste, inkludert undertegnede, ser ut til å være enige i at pedagogisk kompetanse er viktig i skolen. Det er likevel to problemstillinger som dukker opp når vi snakker om PPU (Praktisk-pedagogisk utdanning). Den ene gjelder selve PPU-studiet og kvaliteten på dette. Den andre gjelder hvordan PPU-kravet skal settes ut i praksis.

Hva angår kvalitet, og da særlig spørsmål om nytte og relevans, har det kommet til dels ramsalt kritikk mot dagens opplegg. Jeg viser til kronikkene Praktisk-pedagogisk ulykke, Klassekampen 22.02.2014, av Nina Hovland Moronski (PPU-student) og PPU er verken praktisk eller pedagogisk, Dagbladet 05.07.2013, av Ole Martin Moen (utdannet pedagog med doktorgrad i etikk). Forøvrig kunne Klassekampen 25.09.2014 melde følgende: «Praktisk-pedagogisk utdanning (PPU) har i flere år blitt sterkt kritisert for å mangle relevans til læreryrket. Nå varsler kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen at han vil endre studiet.»

Mitt primære anliggende i denne debatten gjelder imidlertid praktiseringen av regelverket rundt PPU, som gir seg en del nokså urimelige utslag, hvilket har store, samfunnsmessige konsekvenser.

Det har i mange år vært snakket om mangelen på realfaglig kompetente lærere i skolen. For eksempel skrev Bergens Tidende 05.09.2001 at «skoleverket skriker etter lærere som kan matematikk og naturfag». I samme artikkel leser vi også følgende: «Resultatet er at mange lærere i ungdomsskole og videregående skole ikke har peiling på matematikk og naturfag. De er amatører, og ligger et halvt kapittel foran elevene, sier nestleder i Hordaland lektorlag, Svein Einar Bolstad.»

Nettavisen Khrono (som utgis av Høgskolen i Oslo og Akershus) trakk 30.10.2013 frem en SSB-studie om behovet for ulike typer arbeidskraft i Norge frem mot 2030, og der en av hovedkonklusjonene var at «det vil bli stor lærer- og sykepleiermangel». Artikkelens overskrift er: «Ingeniører bør heller bli lærere etter hvert». Mangel på realfagskompetente lærere ligger altså an til å bli en voksende utfordring for samfunnet i årene som kommer.

Gitt denne situasjonen, finner jeg det en smule paradoksalt at myndighetene i praksis gjør det så å si umulig for skolene å rekruttere folk med realfaglig kompetanse som ønsker å bli lærere. Dette fordi skolene er pålagt å forbigå slike søkere til fordel for kandidater som har PPU, om de måtte være aldri så ufaglærte når det gjelder de fagene det skal undervises i. Og det hjelper ikke om den realfaglig kompetente søkeren sier seg villig til å ta PPU på deltid innen et par år eller så; den som allerede har PPU, går foran den som ikke har det – uansett.

I stedet for å be skolene om å foreta en avveining av søkernes samlede, faglige og pedagogiske kompetanse (der blant annet tidligere undervisningserfaring og referanser kunne tillegges vekt), pålegges man altså å la PPU alene få avgjørende betydning.

Resultatet er at elevene kan ende opp med realfagslærere som så vidt har fått ståkarakter i matematikk på videregående skole, som har valgt minst mulig matematikk gjennom lærerstudiet, og som mangler både forståelse og entusiasme for faget. Disse antas nemlig å være bedre pedagoger enn folk som faktisk kan faget, men som ikke har PPU.

Den tenkemåten som muliggjør et slikt regime, ser ut til å være det Kjell Aarsund har omtalt som «metodenes hegemoni over fagene» (Verdidebatt 26.09.2014), og som han mener er en alvorlig hemsko for norsk skole.

Matematikk handler om forståelse, et poeng som kjapt kan illustreres som følger. Hvem som helst kan fortelle elevene at arealet av en sirkel er «pi-r-i-annen». Men når vitebegjærlige ungdommer ønsker å bli forklart hvorfor det er slik, da hjelper det fint lite å ha PPU, så lenge den matematiske forståelsen er fraværende.

Politikere, byråkrater og tillitsvalgte i lærernes organisasjoner, samt ikke minst foreldre og elever, bør stille seg selv følgende spørsmål: Hvem vil du foretrekke at underviser deg eller dine barn i matematikk: En faglig svak lærer som har PPU, eller en faglig sterk lærer som ennå ikke har rukket å ta PPU (men som likevel forutsettes å ha et minstemål av pedagogiske evner – noe som kan sikres på flere ulike måter)?

Svaret burde etter min mening gi seg selv, men reaksjoner i etterkant av ovennevnte intervju kan tyde på at meningene her er mer delte enn hva jeg hadde forstilt meg. Det skulle vært interessant å se en saklig begrunnelse på hvorfor den faglig svake mattelæreren med PPU er et bedre valg enn den faglig sterke uten PPU.

Disse spørsmålene har stor samfunnsmessig interesse, ikke minst på grunn av følgende problemstilling. Dersom vi skal klare å skaffe nok realfagslærere til skoleverket de neste ti til tjue årene, da vil dette neppe la seg gjøre uten at et betydelig antall ingeniører og andre realister blir lærere. Dagens regelverk vil for de flestes vedkommende gjøre en slik overgang svært vanskelig. Og det er altså på dette punktet jeg mener myndighetene bør ta grep, nemlig ved å åpne for at skolene kan engasjere kompetente folk som forplikter seg til å ta PPU innen rimelig tid.


Denne kronikken sto på trykk i Klassekampen 05.05.2015.

Gå til innlegget

Fundamentalistisk feminisme

Publisert over 6 år siden

I Klassekampens spalter bekymrer man seg for antifeministiske tendenser i samfunnet. Mitt stalltips er at en viktig årsak til den økende skepsisen til dagens feministiske bevegelse, er at den i så stor grad er fundamentalistisk.

Dagen før kvinnedagen (07.03.2015) hadde Klassekampens medarbeider Line Madsen Simenstad en større artikkel om antifeminisme på trykk i avisen (side 24 - 25). Her uttrykkes det betydelig bekymring for at den feministiske bevegelsen møter økende motstand i samfunnet, og hun har blant annet snakket med professor Mattias Gardell, som deler hennes bekymring: «Gardell kaller det et 'kraftig backlash' for feminismen. Han mener vi nå er vitne til en ny bølge.» Simenstad går langt i å beskylde dem som er skeptiske til dagens feminisme, for å være enten islamister eller høyreekstreme.

I den grad dette er en rimelig beskrivelse av hva Simenstad ønsket å si, tror jeg vi kan fastslå nokså kategorisk at hun gjør det litt for lett for seg selv. Man trenger aldeles ikke være ekstremist av verken det ene eller andre slaget for å nære skepsis og motvilje mot den type feminisme som stadig møter leserne av venstresidas forøvrig stort sett utmerkede dagsavis.

Takket være Pater Kjell Arild Pollestads innlegg i Vårt Land 21.03.2015, er jeg blitt oppmerksom på en Dag og Tid-artikkel av Kaj Skagen fra oktober 2013, Slaktarkjerringa og dei heilage kyrne.

Sitat (fete typer tilføyd av meg):

I Twitter-meldinga frå 2010, der [familieminister Solveig Horne] «lurer på om det er helt greit at barnehagene leser homoeventyr for små barn», tok ho ikkje til orde for å fremja diskriminering av minoritetar. Ho kommenterte ein artikkel i Vårt Land som handla om arbeidet til regjeringa med å «overføre den kjønnsnøytrale samlivsideologien til barnehagen», som journalisten skreiv.

New Age-kurs
Som ein lekk i dette arbeidet hadde departementet støtta produksjon og distribusjon av ei handbok som tok sikte på å «utvide barns kjønnsidentitet» og innlemma seksuelt mangfald i kunnskapsformidlinga til to-, tre- og fireåringar. Dette var eit prosjekt for endring av medvit på djupt nivå. Personlegdomen hos dei tilsette i barnehagen, hos borna og hos foreldra skulle endrast gjennom øvingar som gjev assosiasjonar både til medvitsutvidande New Age-kurs og til politiske omskoleringsprogram.

Under leiing av ein ekstern «profesjonell samtalepartner» skulle dei tilsette verta «kjønssensitive» gjennom sjølvgransking, liggjande på ei «yoga-matte» til «stillferdig musikk» medan «veilederen» med langsam røyst les opp spørsmål for dei, og dei finn ut om dei har vore utsette for «kjønnstypiske læringsstrategier» i barndomen.

Deretter skal borna og dei tilsette observerast med video-kamera «nærmest som et overvåkningskamera» med vidvinkel «for å få med hele rommet», for seinare analyse. Borna skal intervjuast, i løyndom, idet pedagogane læst som dei leikar med dei og lèt ei handdukke koma med spørsmål for å avdekkja kjønnsstereotypiske haldningar.

[...]

Ombytinga
Denne ombytinga av kjønns-roller kan møta på motstand hos borna, vert det åtvara mot i heftet. Borna vil kanskje streta imot ei slik omskriving av kjende og kjære forteljingar som dei har knytt kjønnsidentiteten sin til. Det kan vera at pedagogen «må utøve litt mildt press her», heiter det. Kanskje vil nokre gutar ikkje vera Raudhette og yta «litt motstand til å begynne med, slik at det kan være nødvendig med litt mildt press og støtte for å få barn inn i de ombyttede rollene».

Så set ein borna til å teikna forteljingane med dei ombytte kjønnsrollene. Dinest skal pedagogane hengja teikningane opp på veggen og nytta dei som utgangspunkt til å snakka med smårollingane om seksuell orientering. Teikningene kan òg gje høve til å «snakke med foreldrene om kjønnsstereotyper». Ein skal ikkje spørja foreldra om kva dei meiner om dette endringsprosjektet med borna deira, men tvert om prøva å endra foreldra òg

Alle var med
Kan det vera heimel i barnehage-lova for slike verkemiddel? Det har korkje forfattarane, pressa eller politikarane spurt seg om. Prosjektet vert applaudert av den norske staten. Lysbakken betalte, Likestillingsombodet støtta det, Kunnskapsdepartementet tilrådde resultatet som ein «inspirasjon for arbeidet med likestilling i barnehagen». Handboka ligg enno ute på heimesida til Utdanningsdirektoratet med statleg tilråding om å verta nytta i barnehagane.

Ein treng ikkje vera «homohatar» for å stilla seg tvilande til denne «pedagogikken». Solveig Hornes twitra tvisyn var ikkje berre heilt legitimt, men teikn på eit naudsynt og prisverdig liberalt instinkt.

Sitat slutt. Les artikkelen i sin helhet i Dag og Tid.

Dette kommenterer Pater Pollestad blant annet som følger.

Sitat (hans kursivering):

Det anbefales også å snakke med foreldrene om «kjønnsstereotypier», men derimot burde man ikke spørre dem om hva de mente om kjønnseksperimentene med barna deres.

Overgrep
Er dette en ublodig variant av den omskoleringsterroren som ble drevet av de såkalte rødegardistene under «kulturrevolusjonen» i Maos Kina? I seg selv er det en mindre forbrytelse å ville forandre folks politiske anskuelser enn å tukle med deres kjønnslige identitet. Til tross for at dette umenneskelige prosjektet ble godkjent og betalt av statsråd Lysbakken og støttet av «likestillingsombudet», kan det umulig ha hjemmel i barnehageloven.

Slike forsøk på manipulering av personligheten hos forsvarsløse barn er intet mindre enn overgrep, og burde straffes. Retten til å ha sitt eget kjønn og utfolde seg i samsvar med det, burde tilføyes som en egen paragraf i menneskerettighetene etter at en slik barnemishandling i statlig regi er avslørt. «Mildt press og støtte» er kamuflerende nyspråk for makt, og det kan «være nødvendig» å bruke makt mot gutter som nekter å opptre som Rødhette. SV skyr åpenbart intet middel for å fremme «likestillingen».

Sitat slutt. Kjell Arild Pollestad, Vårt Land, 21.03.2015 (side 30 - 31).

Den som fremdeles har problemer med å forstå hvorfor Skagen, Pollestad og mange andre reagerer på venstreideologiske forsøk på å endre folks naturlige kjønnsidentitet, kan f.eks. lese hva høyskolelektor Ragnhild Fjellro, skriver i artikkelen Kjønnet fanger - må man være kvinne for å være en god mor?, Klassekampen, 23.03.2015 (i spalten Feminist, javisst; min uthevelse):

«Men virkeligheten og det naturlige er ikke gitt. Det er noe vi skaper hver dag. Sammen. I går, og i dag, og i morgen, for seg selv, for barna, og for alle oss som gremmes av hemmende kjønnskategorier.»

Dette kan vanskelig tolkes som noe annet enn en påstand om at vi mennesker fødes som blanke ark, som foreldre og omgivelsene forøvrig så kan sette sitt preg på (altså den såkalte tabula rasa-hypotesen). Mange av oss vil mene at denne hypotesen er diskreditert, eller i det minste grundig problematisert (se f.eks. her), men Fjellro skriver som om det skulle være allmenn oppslutning om dette tvilsomme dogmet.

Fjellros problem er at hun opptrer som fundamentalist. Hun skriver som om det skulle være 99% sikkert at «virkeligheten og det naturlige er ikke gitt», mens sannheten nok heller er at vi kan være minst 99% sikre på at betydelige deler av virkeligheten og det naturlige nettopp er gitt. Herunder kan vi være minst 99% sikre på at kjønnsforskjeller er naturgitte og derfor mer eller mindre umulige å eliminere (og der myndighetene i sine tildels totalitære forsøk på å tvinge igjennom slike endringer, vil påføre samfunnet betydelig skade og enkeltmennesker urimelige og ufortjente belastninger og problemer).

Dersom Fjellro mener jeg gjør henne urett, foreslår jeg at hun tilbakeviser de argumentene jeg for drøyt ti år siden la frem på forskning.no, og som ingen hittil har vært i nærheten av å kunne tilbakevise:

Det er ikke greit at ansatte ved Høyskolen i Oslo og Akershus (eller andre høyskoler) matter-of-factly slår om seg med påstander om verden som beviselig, eller i det minste høyst sannsynlig, er feilaktige. Vi forventer av professorer, høyskolelektorer og andre vitenskapelig ansatte ved universiteter og høyskoler at de nettopp utviser en vitenskapelig grunnholdning, og at de avstår fra å bruke sine titler og sine stillinger til å fremme ideologisk propaganda forkledd som forskning/vitenskap.

Dersom feminisme handler om å kjempe for at jenter i alle verdens land skal få nøyaktig samme rett og mulighet til skolegang og videregående utdannelse som gutter, da vil jeg gjerne være feminist (bl.a. fordi jeg tror dette er en nøkkel til å frigjøre store deler av verdens befolkning fra religiøs og kulturell undertrykkelse).

Og dersom feminisme handler om å kjempe for lik lønn for likt arbeid, eller frihet fra sexpress og seksuell trakassering, om harde sanksjoner mot overgrep, mishandling eller seksualisert vold mot jenter og kvinner, om gode velferdsordninger som gjør det mulig å kombinere familie og karriere, om mannsidealer som understreker betydningen av respekt og hensynsfullhet (og der det å ydmyke kvinner ved å klappe dem på kinnet å kalle dem 'lille venn' e.l., slik VL nylig har skrevet om, selvsagt er uhørt), samt en rekke andre ting i samme gate, ja, da vil jeg gjerne være feminist.

Men når den agendaen som fremmes egentlig bygger på fundamentalistisk og ekstremfeministisk tankegods, der man fornekter naturlige kjønnsforskjeller, da sier jeg takk for meg. Det får ikke hjelpe om noen (i mangel av saklige argumenter) kaller meg reaksjonær, bakstreversk eller antifeministisk; slike merkelapper skal jeg om nødvendig bære med stolthet, for jeg setter min ære i aldri å jatte med på noe jeg har grunn til å tro er løgn.

Sentralstyremedlem i SV, Ingrid Fiskaa, avslutter sin artikkel i Klassekampen 23.03.2015, Tenk sjølv - SV trengst for å utfordra dei forenkla verdsbileta (side 2) som følger: «Verda vil bli ein farlegare stad dersom ikkje fleire tør å tenkja sjølv.»

Ja, det er som om jeg skulle ha sagt det selv. Og Fiskaa kan begynne med folk i sitt eget parti, som i stedet for å tenke selv, sluker hjernedød propaganda av den typen Fjellro kommer med ovenfor, om at naturgitte forskjeller mellom kjønnene knapt finnes, og at vi derfor bør jobbe for å bli kvitt «hemmende kjønnskategorier». Som Kaj Skagen og Pater Pollestad har påpekt, fører denslags utopisme bare i retning av overgrep og totalitarisme.

Vi trenger en livskraftig venstreside som kan verne om velferdsstaten, kjempe for utjevning og mot usunne forskjeller i samfunnet, kjempe for en sterk offentlig sektor, et godt helsevesen for alle, gode skoler for alle, mot turbokapitalisme og salg av nasjonalt arvesølv på ymse områder, og så videre. Men venstresiden ødelegger stadig sin egen troverdighet ved å sverme for utopier og fornekte ubehagelige sannheter. Dette trengs det et oppgjør med. Kan vi håpe at Fiskaa et co koster på seg litt selvransakelse i sakens anledning, og at man der i gården spør seg om man kanskje kan trenge å ta litt mer av sin egen medisin? Og da altså ved i større grad enn hittil å vise vilje og evne til selvstendig tenkning.

Som en av veteranene her på VD så treffende sa det for et halvt års tid siden (der jeg for balansens skyld tar med hele avsnittet):

«Fundamentalisme i enhver form er og blir farlig, absolutisme i enhver form er farlig - farlig fordi fellesnevner for alt dette er at de ikke har det felles beste, men det ene beste man har satt seg i hodet, som mål. Men la meg da også bemerke følgende: Også den liberale fundamentalisme er farlig og like undergravende for det den utgir seg for å fremme. Det finnes ingen frihet uten grenser. Frihet uten grenser konvergerer straks til sin egen motsetning og blir totalitær. Det er egentlig en ganske banal sannhet.»

Olav Rune Ekeland Bastrup, kommentar til tråden Er islamister farlige?, Verdidebatt, 04.09.2014

Gå til innlegget

Per Fugelli og andre skamløse antirasister

Publisert over 6 år siden

Antirasister bør slutte å skylde på andre for de problemene de selv bærer et hovedansvar for.

Antirasismen har lenge vært en kvasireligiøs bevegelse av fundamentalistisk karakter. De troende har da også langt på vei immunisert seg selv mot å kunne bli påvirket av ubehagelige fakta eller argumenter. Og nøyaktig slik det for lengst er blitt forutsagt, er det liten ydmykhet å spore fra antirasistisk hold når problemene etter hvert blir så store at de ikke lenger lar seg bortforklare. I stedet for å gjøre noe med bjelken i sitt eget øye, velger man heller å fokusere på flisen i andres.

Få er verre på dette området enn besserwisseren Per Fugelli; lite interessert i fakta, men desto mer opptatt av å moralisere. Slik har han vært så lenge jeg kan huske. Når problemene knyttet til det stadig økende nærværet av fundamentalistisk/fanatisk/rabiat/ekstrem/puritansk/wahhabistisk islam er i ferd med å eksplodere i Europa, skulle man kanskje tro at folk som Fugelli hadde hatt selvinnsikt nok til å forstå at han og hans meningsfeller bærer hovedansvaret for de tilhørende problemene, og at han i forlengelsen av en slik erkjennelse hadde hatt vett på å gå stille i dørene.

Men, nei, Fugelli er fullstendig tonedøv på dette området. Hovedproblemet, slik han ser det, er ikke at han og hans meningsfeller, stikk i strid med folkemeningen i de fleste (alle?) europeiske land, har trumet igjennom en politikk der integreringen ikke har hatt mulighet til å holde tritt med innvandringen. Neida, hans primære bekymring er at de som i årevis har forsøkt å få våre eliter til å ta rev i seilene, nå bruker litt for sterke ord om den faren som truer våre sivilisasjoner, vår frihet og våre demokratier.

Jeg skriver her bevisst 'sivilisasjoner' (flertall), fordi wahhabismen og dens like ikke bare truer den vestlige sivilisasjon, men helt spesielt også den muslimske. Altså den delen av islam som nettopp er sivilisert, representert ved det Abou El Fadl kaller moderate muslimer.

Når wahhabistene allerede har lykkes i å skaffe seg en skremmende god posisjon for å kunne sette sine ekstreme planer ut i livet de kommende tiårene, er dette ikke bare dårlige nyheter for kristne; det gir også jøder, hinduer, sikher, budhister og humanister m.fl. stor grunn til bekymring. Samt ikke minst moderate muslimer.

Jeg er for så vidt enig med Fugelli i at en for sterk retorikk kan være uheldig. Og særlig mener jeg at det er viktig å skjelne mellom moderate og ekstreme muslimer. Men vi må ikke bli så forsiktige at vi ikke lenger tør kalle en spade for en spade. Det er for lengst dokumentert hinsides enhver rimelig tvil at barbariet til grupper som ISIL, Boko Haram, al-Shabaab, etc springer ut nettopp av fundamentalistiske islamtolkninger, primært wahhabismen (se f.eks. her eller her).

Fugelli og hans meningsfeller bærer et enormt ansvar for det uføret de har manøvrert Europa inn i. Mitt forslag er at slike folk begynner å feie for egen dør, samt tar seg tid til å meditere litt over Poul Sørensens klassiske dikt Grå invasion.

Forøvrig anbefaler jeg to relevante leserinnlegg fra Aftenposten:

  • Per Fugelli har valgt feil side i verdikampen. Islamsk stat står for noe av det mest barbariske verden har sett. Men i Per Fugellis verden er det de som bekjemper barbariet som er farlige. [...] Fugelli gjør demokratisk innstilte mennesker med forankring i humanistiske verdier til et problem. Han bruker, selsomt nok,  Kokkvold som eksempel på ordbruk som fører til folkemord. Samtidig finner han det ikke bryet verdt å omtale de folkemordene som faktisk foregår i dag. Dette overlater han til modigere mennesker, som Per Edgar Kokkvold, Shazia Sarwar, Mohammad Usman Rana, Hege Storhaug og Vebjørn Selbekk. De to siste er også trukket fram av Fugelli som «farlige». Disse fem har ulik tilnærming til islam som religion, men står alle opp mot barbariet med sterke ord. De står på riktig side i kampen mot demokratiets fiender. Per Fugelli derimot har valgt feil side i verdikampen. Elin Ørjasæter.
  • Ulven er antisemittismen. Er det mulig at Per Fugelli ikke forsto dette? Spørsmålet fra avisen kom etter mord på jøder, bare fordi de er jøder, i et museum i Brussel, et supermarked i Paris, i synagogen i København – bare i løpet av de siste månedene. Legen Per Fugelli tillater seg å diagnostisere mine tanker og følelser i sakens anledning, og han stiller helt feil diagnose. Han mener at jeg er hysterisk og skaper fiendebilder. Jeg er realistisk, ikke hysterisk. Fugelli må gjerne leke struts, for det gjelder jo ikke ham, dette, men jeg har ikke råd til det. Jeg overlevde Holocaust ved et mirakel, og finner det utålelig at Holocaust blir brukt mot meg av Fugelli eller andre. Mona Levin.
Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere