Ole Jørgen Anfindsen

Alder: 63
  RSS

Om Ole Jørgen

Samfunnsdebattant, redaktør av nettstedet HonestThinking og forfatter av «Selvmordsparadigmet» og «Fundamentalistiske favntak». For informasjon om sistnevnte, se http://honestthinking.org/no/Fundamentalisme/

For en tematisk ordnet oversikt over mine VD-artikler, samt lenker til innlegg av andre VD-skribenter som argumenterer mot eller drøfter mine synspunkter, se www.honestthinking.org/no/div/Verdidebatt.html.

Noen utfyllende detaljer: Er udtannet dr. scient. fra Institutt for informatikk ved Universitet i Oslo. Har bl.a. vært forsker i Telenor (FoU) og Det Norske Veritas (R&I), gjesteforsker ved GTE Laboratories (Massachusetts) og Sun Microsystems Laboratories (California), samt førsteamanuensis II ved Institutt for informatikk, UiO.

Følgere

Hva var egentlig Bondeviks visjon for Norge?

Publisert rundt 12 år siden

Den 3. juli 2003 hadde daværende statsminister Bondevik en artikkel om innvandring og integrasjon på trykk i Aftenposten. Jeg sendte et innlegg til avisen i sakens anledning, men det ble ikke antatt. Mitt syn på islam og muslimer har endret seg siden da, men jeg gjengir den aktuelle artikkelen slik den ble skrevet den gangen. Selv om det er en del å glede seg over når det gjelder forholdet mellom Vesten og islam, er utviklingen i Europa fortsatt ganske bekymringsfull (jf den pågående, men i Norge lite omtalte, intifadaen i Sverige de siste ukene, med opptøyer, brannstiftelser, angrep på politi, brannmenn og ambulansepersonell, m.m.). Alt tyder på at integreringen ikke har klart å holde tritt med innvandringen i land som Sverige, Tyskland, Frankrike, Nederland og England, og vi har bare så vidt sett begynnelsen på de tilhørende utfordringene i disse landene. Bondevik har et ikke helt ubetydelig ansvar for at vi i Norge risikerer å havne i det samme uføret, og derfor er utfordringene han fikk i sin tid som statsminister, fortsatt aktuelle.

Her kommer artikkelen:

Statsminister Kjell Magne Bondevik gjør i Aftenposten 3. juli 2003 rede for en del tiltak og hovedlinjer i regjeringens innvandrings- og asylpolitikk. Artikkelen er en indirekte innrømmelse av at vi sliter med betydelige problemer på disse områdene, og at visse innstramninger er påkrevet.

Det er imidlertid påfallende at mens Bondevik kommer inn på noen av de momentene som bl.a. Arne Huuse har uttalt seg om de siste dagene, unnlater han å nevne andre. For eksempel sies det ingen ting om manglende kontroll av grunnløse asylsøkeres bevegelsesfrihet. Og det er i beste fall uklart om statsministeren er villig til å vurdere tiltak som vil gjøre det mindre attraktivt for asylsøkere å makulere sine identitetspapirer før de kommer til landet, slik mange gjør.

Men det som etter min vurdering er artikkelens store tilkortkommenhet, er dens mangel på langsiktig perspektiv. Og det burde man kunne forvente når regjeringssjefen skriver om det som kanskje er vår tids største etiske dilemma, og dermed vanskeligste politiske spørsmål. Regjeringen vil riktignok forsøke å begrense krimialitet og misbruk av asylinstituttet, men har den klare tanker om hva dagens politikk vil medføre på lang sikt?

Bondevik skriver for eksempel: ”Regjeringen legger vekt på å føre en human flyktning- og asylpolitikk som gir beskyttelse for dem som virkelig trenger det.” Men dersom Norge også i fremtiden skal være et trygt sted å søke tilflukt for dem som virkelig trenger det, er vi avhengig av å ha en viss kontroll med hvem som får bo her. Dette er og blir et etisk dilemma uansett hvordan man snur og vender på det; enkle og greie løsninger finnes ikke.

I denne sammenheng kommer vi ikke utenom å vurdere hvilke kulturer og religioner som lar seg integrere i et sekularisert, vestlig samfunn, og hvilke som vanskelig gjør det. Problemstillingen er spesielt aktuell i forhold til Islam. Jo lengre vi venter med å sette disse ubehagelige spørsmålene på dagsorden, jo vanskeligere blir det når vi før eller senere må.

Enkelte politikere, mediefolk og andre har lenge etterlyst demografiske prognoser fra myndighetene. Dette burde være en smal sak å legge frem, men det blir ikke gjort. Begrunnelsen, etter hva jeg forstår, er at det kan virke stigmatiserende på ulike minoritetsgrupper. Mulig det, men standpunktet virker likevel ikke særlig gjennomtenkt. Når folk får følelsen av at myndighetene ikke tør fortelle oss hvor stor andel av befolkningen ulike grupper i fremtiden vil utgjøre, er det neppe egnet til å fremme integrering og toleranse.

Et spørsmål som knapt lar seg feie under teppet særlig mye lenger, og som både direkte og indirekte har kommet frem i norske og utenlandske medier den siste tiden, er at den politikken som i dag føres, etter hvert kommer til å medføre til at flertallet av Europas befolkning vil være muslimer med ikke-vestlig bakgrunn. Norge er ikke noe unntak. Spørsmålet er bare hvor lang tid det tar. Innen det skjer, vil sikkert mange muslimer ha blitt påvirket av vestlige verdier, og kankje kan dette gi viktige bidrag til forståelse og forsoning mellom Vesten og den muslimske verden. La oss håpe det. Opplysninger som er presentert i Aftenposten de siste månedene, f.eks. av Human Rights Service 22. juni 2003 og Walid al-Kubaisi 5. juni 2003, gir imidlertid liten grunn til optimisme.

Demokrati, rettssikkerhet, ytringsfrihet, kvinners rettigheter og trosfrihet er sentrale verdier i Norge. Dersom flertallet av landets befolkning etter hvert består av grupper som har andre verdier enn disse, vil konsekvensene bli dramatiske. Noen avfeier slike bekymringer som fremmedfrykt. Det anser jeg som svært lettvint, gitt at vi snakker om en godt begrunnet frykt.  Ikke frykt for det som er fremmed i og for seg, men frykt for en religion som i andre deler av verden har skapt samfunnssystemer vi ikke ønsker å få innført her.

Inntrykket som skapes om dagen, er at regjeringen mangler kontroll og oversikt. I hvert fall fører den en politikk som med aksellererende hastighet bringer oss i retning av et muslimsk flertall i Norge. Er det slik at regjeringen Bondevik ser dette som en uunngåelig konsekvens av visse moralske prinsipper og internasjonale forpliktelser, eller har man tenkt å snu utviklingen? Jeg oppfordrer statsministeren til å gjøre rede for hvilke prognoser hans regjering legger til grunn når det gjelder den demografiske sammensetning i Norge om henholdsvis 10, 25 og 50 år.

Gå til innlegget

Sport og rase

Publisert rundt 12 år siden


Lars Gilberg kommenterer i Vårt Land 19. august det faktum at så å si alle som vinner medaljer eller setter rekorder på sprintdistanser i OL og VM, både menn og kvinner, har sine røtter i Vest-Afrika. Dette har, som Gilberg påpeker, sammenheng med at vestafrikanere har vært utsatt for et seleksjonspress som har favorisert fysisk styrke generelt og raske muskelfibre spesielt.

Esten O. Sæther kom med tilsvarende betraktninger i Dagbladet i fjor (18.08.2008), og da med henvisning til Jon Entines bok ”Taboo”, som er en standardreferanse på området. Denne boken har den tankevekkende undertittelen ”hvorfor svarte sportsutøvere er dominerende, og hvorfor vi kvier oss for å snakke om det”.

Jeg tar det for gitt at Gilberg har lest denne boken, eller i det minste kjenner til den. Det er derfor en smule ironisk at han nettopp kvier seg for å snakke om konsekvensene av den innsikten han har valgt å formidle til sine lesere. Ja, man blir nesten sittende igjen med inntrykk av at Gilberg mener det er tåpelig å tro at det finnes naturgitte forskjeller mellom ulike folkegrupper på andre områder enn det som har med sport og idrett å gjøre. Noe slikt ville imidlertid ha vært en biologisk umulighet (enten man aksepterer evolusjonsteorien eller ikke).

Dette er et område der man gjennom lang tid har kunnet observere at diverse samfunnstopper er unnvikende og/eller uvitende. Kristne, som er forpliktet på Bibelens formaninger om sannhet og ærlighet, er dessverre ikke noe unntak. Disse problemstillingene lar seg imidlertid ikke feie under teppet så veldig mye lenger, og jeg vil anbefale alle som ønsker å forberede seg på et nytt debattklima og uvante problemstillinger, at man begynner å lese noe av den tildels glimrende litteraturen som finnes på området. Jeg anbefaler særlig de lettleste bøkene ”Race – the reality of human differences” av Sarich og Miele, samt ”The 10,000 year explosion” av Cochran og Harpending (sistnevnte fikk 10.07.2009 bred omtale i Morgenbladet). Begge kan, i likhet med Entines bok, anskaffes for en billig penge ved noen få tastetrykk.

Den vestlige verden er, i et desperat forsøk på å gjøre soning for fortidens synder, i ferd med å vikle seg inn i enorme problemer gjennom virkelighetsfornektelse i forhold til det som gjerne kalles menneskelig biodiversitet. Slike holdninger er i ytterste konsekvens hykleriske, og jeg bærer på et visst håp om at det etter hvert vil stå frem kristne ledere som tar sin oppgave som lys og salt i verden tilstrekkelig alvorlig til at de tar bladet fra munnen og taler det politisk korrekte Roma mitt i mot.



PS, her er noen tilleggsrefleksjoner når innlegget nå publiseres på nettet:

Sportsjournalister og andre som er begeistret for Entines bok Taboo: Why Black Athletes Dominate Sports and Why We're Afraid to Talk About It, men som har tenkt at de ikke behøver å lese andre bøker som fortsetter der Entine slapp, bør merke seg at nettopp Vincent Sarich og Henry Harpending er to av de forskerne Etine støttet seg på da han skrev boken sin. Begge har altså senere skrevet bøker som viderefører og utdyper Entines tanker, og bøkene deres er lettleste og tilgjengelige for enhver som forstår engelsk.

De betraktningene jeg kommer med ovenfor, kan med fordel sees i sammenheng med min kommentar til Hanne Nabintu Herlands artikkel om makt som korrumperer. Når vi snakker usant om biologisk betingede forskjeller mellom kvinner og menn, eller om biologisk betingede forskjeller mellom raser, så ser det i begge tilfeller ut til å bunne i en kulturell marxisme som pålegger oss å undertrykke sannheten for å hjelpe den undertrykte. Det er spesielt tankevekkende at slikt tankegods tilsynelatende har opparbeidet seg et solid fotfeste i mange kristne sammenhenger (jeg skriver dette siste på generelt grunnlag, uten spesiell henvisning til VL eller dets medarbeidere).

Se også:
•    We Differ More Than We Thought, av Mark Pagel.
•    Faster evolution means more ethnic differences, av Jonathan Haidt.
•    Vi blir mer forskjellige, av Kristin Straumsheim Grønli.
•    Gener, tradisjon og søtpoteter, av Arne Hole.
•    Som skapt for sprint, av Esten O. Sæther.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere