Ole Jørgen Anfindsen

Alder: 63
  RSS

Om Ole Jørgen

Samfunnsdebattant, redaktør av nettstedet HonestThinking og forfatter av «Selvmordsparadigmet» og «Fundamentalistiske favntak». For informasjon om sistnevnte, se http://honestthinking.org/no/Fundamentalisme/

For en tematisk ordnet oversikt over mine VD-artikler, samt lenker til innlegg av andre VD-skribenter som argumenterer mot eller drøfter mine synspunkter, se www.honestthinking.org/no/div/Verdidebatt.html.

Noen utfyllende detaljer: Er udtannet dr. scient. fra Institutt for informatikk ved Universitet i Oslo. Har bl.a. vært forsker i Telenor (FoU) og Det Norske Veritas (R&I), gjesteforsker ved GTE Laboratories (Massachusetts) og Sun Microsystems Laboratories (California), samt førsteamanuensis II ved Institutt for informatikk, UiO.

Følgere

Biodiversitet

Publisert nesten 12 år siden

Raseforskinga er attende. Det er umoralsk å hevda at det ikkje er genetiske skilnader mellom menneskegrupper, seier to amerikanske professorar i tidsskriftet Nature. Slik lyder ingressen til Jon Hustads artikkel Inni er vi ulike i siste nummer av Dag og Tid.

Denne artikkelen er relevant for diskusjoner som har pågått i flere ulike tråder her på vdb de siste ukene, og den er viktig nok til at jeg oppretter et eget innlegg om den. Hustad fortsetter (uthevelser og hyperlenker tilføyd av HT):

Sitat.

Når slutta etterkrigstida? Det kjem sjølvsagt an på kva felt vi talar om, men for raseforskarar kan eit godt svar vera oktober 2009. I førre månad stod ein artikkel på trykk i tidsskriftet Nature – det mest prestisjetunge naturvitskaplege tidsskriftet – ein artikkel som berre for få år sidan truleg hadde vore utenkjeleg.

Tittelen er «Lat oss feira dei genetiske skilnadene mellom menneska». Ingressen går på si side slik: «Vitskapane finn prov for genetiske skilnader både mellom grupper og mellom individ. Desse funna bør vi omfamna, ikkje ottast», skriv dei mykje siterte amerikanske professorane Bruce T. Lahn og Lanny Ebenstein.

Dei to slår fast at ei rekkje studiar indikerer at det er til dels store genetiske skilnader mellom etniske grupper, og at vi trygt kan rekna med at vi i framtida vil finna mange prov på vesentlege og funksjonelle skilnader mellom menneskegrupper.

Problemet er berre at forskarmiljøa ikkje har tenkt over kva slags implikasjonar slike funn vil få: «Etter vårt syn er forskarfellesskapen spesielt og samfunnet generelt særs dårleg førebudde for dette. Vi treng ein robust moralsk respons på dette spørsmålet uavhengig av kva forsking vil avsløra av menneskelege skilnader

Sitat slutt.

Les artikkelen i sin helhet hos Dag og Tid. For en oversikt over de viktigste delene av den artikkelen i Nature som Hustad bygger på, henviser jeg til HT-oppslaget Human genetic diversity.

Gå til innlegget

Tony Blairs visjoner

Publisert nesten 12 år siden

Tony Blair er historisk på mer enn én måte. Ingen statsminister fra Labour har sittet lengre ved makten som statsminister i Storbritannia enn ham  (1997 - 2007). Ikke under noen annen partileder har Labour vunnet tre parlamentsvalg på rad  (1997, 2001, 2005). Og få om noen av hans forgjengere i statsministerstolen har oppvist den samme målbevisste vilje til revolusjonære endringer som ham. Året etter at han ble valgt til Labour-leder, gjorde han, i en tale til partikongressen, det klart hva slags ambisjonsnivå han ønsket å legge seg på (M. White 1995): “I didn't come into politics to change the Labour Party. I came into politics to change the country.” Fire år og ett brakvalg senere hadde Blairs selvtillit nådd nye høyder, og hans tale til partiet drøyt tre måneder før vi gikk inn i et nytt årtusen (i følge folkelig tidsregning), er en oppvisning i maktspråk, maktarroganse, hybris, stormannsgalskap og messianske pretensjoner. Her er noen smakebiter (min oversettelse; se også fullstendig originaltekst til Blairs tale):

Sitat:

I dag, ved terskelen til et nytt årtusen, vil jeg beskrive for dere hvordan vi, som en nasjon, kan fornye britisk styrke og selvtillit for det 21. århundre; og hvordan vi, som et parti som er født på ny, kan gjøre det til et århundre av progressiv politikk etter et [århundre] som har vært dominert av de konservative.

Et nytt Storbritannia der det britiske folks ekstraordinære talent blir frigjort fra konservatismens krefter som så lenge har holdt det nede, slik at vi kan bli en foregangsnasjon for det 21. århundre, ikke basert på privilegier, klasse eller bakgrunn, men på alles likeverd.

Og det Nye Arbeiderpartiet [New Labour], som har modernisert seg selv, inntar selvsikkert rollen som den progressive kraft i britisk politikk som kan modernisere nasjonen, og feie vekk konservatismens krefter slik at folket kan settes fri. Etter å ha eksistert i 100 år, og 22 av disse ved makten, har vi aldri tidligere klart å sikre oss en ny periode [med regjeringsmakt]. Her har vi en jobb som gjenstår å gjøre. La oss nå avslutte jobben, og la oss samtidig gjøre slutt på Toryenes muligheter for å få gjort like mye skade i det kommende århundre som det de gjorde i dette. [...]

Bare i løpet av de siste månedene har jeg blitt sammenlignet med Hitler, Mussolini og Milosevic. Kanskje de synes jeg burde bli tiltalt for krigsforbrytelser – [for eksempel] den forbrytelsen det er å lede Labour til regjeringsmakt, og på den måten forstyrre naturens orden. [...]

Jeg påstår ikke at Storbritannia har blitt omformet. Det jeg sier er at fundamentet for et Nytt Storbritannia er i ferd med å bli lagt. [...] Og det er vi, de nye radikalerne, det moderniserte Labour, som må påta seg denne historiske oppgave. Å frigjøre Storbritannia fra de gamle klasseskillene, de gamle strukturene, de gamle fordommene, de gamle måtene å arbeide og gjøre ting på, som ikke lenger duger i en verden i endring. [Vi skal være] den progressive kraften som beseirer konservatismens krefter.

Det 21. århundre kommer nemlig ikke til å handle om kampen mellom kapitallisme og sosialisme, men mellom fremskrittets krefter og konservatismens krefter. Det er disse som holder vår nasjon tilbake. Ikke bare i det Konservative Parti, men i oss, og i vår nasjon. Disse kreftene som ikke skjønner at det å skape et nytt Storbritannia basert på ekte likhet ikke er noe mer forræderi av Storbritannias historie enn hva det Nye Arbeiderpartiet [New Labour] er i forhold til det gamle partiets verdier. De gamle fordommene, der fremmed betyr dårlig. Der multikulturalisme ikke er noe som bør tiljubles, men en venstrevridd konspirasjon for å ødelegge deres måte å leve på. [...] Storbritannias politiske landskap er endret for alltid. [...]

I dag står vi her, mer selvsikre enn noen gang tidligere i våre 100 år, mer selvsikre fordi vi er i ferd med å vinne kampen om idéene; vi setter våre verdier ut i livet; vi er den eneste politiske kraft som er i stand til å frigjøre vårt folks potensial. Vi vet hva vi må gjøre, og vi vet hvordan vi skal gjøre det. Oppmarsjert mot oss: konservatismens krefter [...] På vår side, modernitetens og rettferdighetens krefter. [...] Våre verdier er vår ledetråd. [...] Og nå, endelig, Parti og nasjon slutter opp om det samme formålet: å sette vårt folk fri.

Sitat slutt.

At en åpenbart intelligent mann som Blair henviser til ”britiske folks ekstraordinære talent” samtidig som han implisitt påstår at det er ett fett hva slags etnisk sammensetning befolkningen i UK har, vil ikke bli ytterligere utdypet i denne omgang; en slik selvmotsigelse blir likevel bare en pølse i slaktetiden.

Blair nevner at han er blitt sammenlignet med Hitler, Mussolini og Milosevic. Hva disse sammenligningene kan ha gått ut på, vites ikke, men når historikerne etter hvert skal forsøke å danne seg et bilde av de skadevirkningene Blairs regime klarte å påføre UK i løpet av ca 10 år, virker det slett ikke utenkelig at denne talen av Blair vil kunne bli sammenlignet nettopp med tilsvarende taler holdt for eksempel av Hitler og Mussolini. Sannsynligvis vil han også bli sammenlignet med Quisling (se fotnote). Blair ligger uansett an til å gå inn i historien som den verste statslederen i europeisk etterkrigshistorie, og kanskje den mest illojale noen sinne (se fotnote).

Jeg grøsser ved tanken på at denne stormannsgale og maktsyke mannen ser ut til å ha vært et forbilde for kristelig- og sosialdemokratiske politikere over hele den vestlige verden, ikke minst Kjell Magne Bondevik (jf Hva var egentlig Bondeviks visjon for Norge?).

La oss gå Blairs tale litt nærmere etter i sømmene. Hans diagnose går ut på at UK holdes nede av ”konservativsmens krefter”. Disse kreftene hindrer fremgang, utvikling, frigjøring og utfoldelse, og derfor er det om å gjøre at Labour vinner det kommende valget (hvilket de lyktes med to år senere, altså i 2001). En slik seier ville ikke bare gjøre det mulig for partiet å fortsette med å implementere den politikken man mente var til det beste for landet. Neida, Blair hadde høyere ambisjoner enn som så; han ønsket en gang for alle, eller i hvert fall for de neste hundre år, å frata Toryene muligheten for å kunne gjøre noe mer ’skade’ på landet.

Demokratisk innstilte personer er gjerne av den oppfatning at det er naturlig at velgerne en gang i blant gir signaler om kursendringer. Dersom den sittende regjeringen går for langt i en eller annen retning, så vil velgerne si i fra om dette ved å stemme på andre partier enn det eller de som sitter ved makten. Blair har imidlertid ikke sansen for denslags, og i likhet med så mange andre europeiske politikere på venstresiden var han ikke mye i tvil om hva som var løsningen; import av velgere som bare i liten grad stemmer konservativt. Gjennom en dramatisk endring av den etnisk-religiøse sammensetningen av befolkningen, kunne Blair lykkes i å få på plass irreversible endringer i UK. En slik tenkning er ikke i tråd med det å ha et ærlig og demokratisk sinnelag, og det er, som Blair selv ironiserer over, ikke sikkert at det er noen dum idé å sette ham på tiltalebenken for å overgrep og maktmisbruk mot sitt eget folk.


Fotnoter og merknader:

Andrew Neather, tidligere taleskriver for Tony Blair og enkelte andre toppolitikere, har nylig bekreftet det mange av oss lenge har hatt sterk mistanke om, nemlig at Labour bevisst har ført en politikk der innvandring ble brukt som et virkemiddel for å forvandle samfunnet. Vi burde undersøke om en lignende form for maktmisbruk har funnet sted også i Norge. Det å importere stemmekveg for å hindre 'konservative krefter' hos landets opprinnelige befolkning fra å bestemme over sin egen fremtid, er et overgrep, og dessuten et alvorlig brudd med demokratiske spilleregler. Se i den forbindelse særlig Melanie Phillips' artikkel: The outrageous truth slips out: Labour cynically plotted to transform the entire make-up of Britain without telling us. Se også min vdb-arikkel (med oppfølgende kommentarer): Dårlig selskap.

Når det gjelder hvordan innvandringen ble mer enn tidoblet under Blair regime, henviser jeg til One in 10 people living in Britain born overseas. The Telegraph, 27.06.2007.

At Blair vil bli sammenlignet med Quisling tror jeg ikke det kan herske særlig mye tvil om. Jeg siterer fra Wikipedia: "In contemporary usage, 'Quisling' is synonymous with 'traitor', and particularly applied to politicians who appear to favour the interests of other nations or cultures over their own."

Når det gjelder min påstand om Blair ligger an til å gå inn i historien som den verste statslederen i europeisk etterkrigshistorie, og kanskje den mest illojale noen sinne, henviser jeg til følgende fire artikler:

Theodore Dalrymple, Delusions of Honesty – Tony Blair's domestic legacy: corruption and the erosion of liberty. The Wall Street Journal, 18.07.2007.

Fjordman. A Culture of Lies. The Brussels Journal, 26.07.2007. 

George MacDonald Fraser, 2008. The last testament of Flashman's creator: How Britain has destroyed itself. Kronikk i Daily Mail 05.01.2008.

Simon Heffer, 2008. Labour is malignant, not incompetent. The Telegraph, 02.04.2008.

Gå til innlegget

Dårlig selskap

Publisert nesten 12 år siden

Den som tar til orde for innstramninger i innvandringspolitikken, blir gjerne møtt med advarsler om at man seiler i urent farvann, at man kan gi næring til brune understrømmer i samfunnet, osv. Folk er med andre ord raske med å finne frem antydningene om at man befinner seg i dårlig selskap.

For min egen del er jeg svært bevisst på at jeg skriver om 'farlige' temaer, og jeg forsøker å opptre på en måte som tar hensyn til rasismens og nazismens tragiske historie; vi må snakke sant, men vi må gjøre det på en måte som er balansert og hensynsfull.

Men hvordan står det egentlig til med innvandringstilhengerne, slik som f.eks. Den norske kirkes biskoper; har de klart for seg hvilket selskap de befinner seg i? I et innlegg i Vårt Land 21. oktober skrev jeg blant annet følgende:

Den multikulturalistiske/antirasistiske ideologien, har dype røtter i marxistisk tenkning. I sin mest ekstreme form (NB) har vi her å gjøre med en hatideologi som søker å ødelegge den vestlige sivilisasjon, samt frata hvite mennesker deres ’hegemoni’. Et sentralt virkemiddel for å nå de nevnte målene er å sørge for at innvandringen hele tiden er så høy at integrasjonen ikke har mulighet for å holde tritt. Denne ideologien er omtrent like lite godartet som nazismen, og den har potensial til å kunne gjøre like stor skade.

Det kan legges frem en rekke sitater for å underbygge disse påstandene. Her er noen eksempler. Professor Kamau Kambon uttalte følgende i en tale på Howard University:

Vi er nødt til å utrydde hvite mennesker fra planetens overflate dersom vi skal få løst dette problemet. ... Jeg sier til dere at vi trenger å få løst dette problemet, for de kommer til å drepe oss. ... Denne planetens problem er hvite mennesker.

Susan Sontag skrev i Partisan Review, Winter 1967, side 57:

Mozart, Pascal, Boolean algebra, Shakespeare, parliamentary government, baroque churches, Newton, the emancipation of women, Kant, Balanchine ballets, et al. don't redeem what this particular civilization has wrought upon the world. The white race is the cancer of human history.

Den svensk-koreanske akademikeren og antirasisten Tobias Hübinette, uttrykte seg, i tiddskriftet Creol, nr. 1/1996, også klart og utvetydig om disse tingene :

Att känna eller t.o.m. tycka att den vita rasen är underlägsen på alla upptänkliga plan är naturligt med tanke på dess historia och nuvarande handlingar. Låt den vita rasens västerland gå under i blod och lidande.

Jeg er luta lei av fariseere som slår seg på brystet og takker Gud for at de er så mye frommere og bedre enn disse fæle rasistene som har sånt et forkastelig menneskesyn. Her er det fallgruber på begge sider, og enhver som tar formaningen om å være lys og salt i verden på alvor, må gjøre sitt beste for å unngå ytterligheter på begge sider. Som jeg har sagt og skrevet ved flere tidligere anledninger: At det finnes en rasistisk grøft å falle i betyr ikke nødvendigvis at antirasistene har en bedre grøft å by på.

Gå til innlegget

Den politisk korrekte kirke

Publisert rundt 12 år siden


Biskop Tor B. Jørgensen mener historien vil dømme oss for den manglende evnen til å ta i mot asylsøkere. Jeg tror historien vil dømme den norske kirke og dens biskoper for å ha opptrådt som nyttige idioter for en totalitær og menneskefiendtlig ideologi som dypest sett bygger på løgn og hykleri.

Hele problemkomplekset rundt innvandring og asyl er et gigantisk og komplekst etisk dilemma. Det er forstemmende å se at en biskop mener å vite at det finnes enkle og greie svar på de tilhørende utfordringene. Samfunnet er i ferd med å bli påført uopprettlig skade pga en naiv og snillistisk innvandrings- og integrasjonspolitikk, men biskopen synes han har rett til å sette seg til doms over dem som mener at innstramninger er det eneste etiske forsvarlige. Vi ser at lovløsheten er i ferd med å ta overhånd mange steder, vi ser at nordmenn fordrives fra visse bydeler, og vi ser at læringsmiljøet på mange skoler blir alvorlig skadelidende. Likevel er biskopen ensidig opptatt av at vi for all del ikke må stramme inn.

Jeg synes det kan være på sin plass å trekke frem en artikkel jeg skrev i en lignende situasjon for et drøyt år siden. Artikkelen fikk overskriften Den politisk korrekte kirke (kan leses med bedre formatering og med ytterligere noen hyperlenker til videre lesning på HT):

08.09.2008 (oppdatert 09.09.2008). Kirken går til kamp mot regjeringens asylpolitikk. Tirsdag vil Mellomkirkelig råd for Den norske kirke komme med en sterkt kritisk uttalelse. Dette melder DagenMagazinet. Les også om biskop Olav Skjevesland som tar et kraftig oppgjør med den rødgrønne regjeringens nye asylpolitikk.

HonestThinking kommenterer: Visse mønstre i norsk politikk er temmelig forutsigbare. Ett slikt mønster er at visse partier og politikere alltid er motstandere av innstramninger i innvandrings- eller asylpolitikken. Uansett. En del organer i Den norske kirke, samt store deler av bispekollegiet, har nå sluttet seg til den sedvanlige klagesangen. Men det er noen spørsmål som melder seg her.

En stygg skamplett på store deler av norsk kristenhet, er at man en gang på 1980-tallet, gjennom visse paraplyorganisasjoner, sluttet opp om det lettvinte slagordet "ja til et fargerikt fellesskap". Jeg husker særlig at det å gi sin tilslutning til dette, var ett av kontrollspørsmålene for den som skulle stille til valg for visse typer tillitsverv. Det handlet den gangen om utilslørt konformitetspress, og jeg lurer på om det samme skjer nå også. Jeg siterer fra DagenMagazinet:

    [Lederen i Mellomkirkelig råd, Olav Fykse Tveit,] er ganske sikker på at en samlet kirke vil stå bak en kritisk uttalelse. Han viser til det Kirkemøtet sa om asylpolitikken for to år siden. – Vi har også forhørt oss blant biskopene og andre og mener å ha rimelig god basis for en slik uttalelse, sier han.

Men hvor enkelt og greit kan det egentlig være for biskoper, prester og tillitsvalgte på ulike plan i Den Politisk Korrekte Norske Kirke å gi uttrykk for avvikende synspunkter når både Fykse Tveit og biskop Skjevesland (samt Laila Riksaasen Dah, Ole Christian Kvarme, Tor Berger Jørgensen, Ingeborg Midttømme og Finn Wagle) for lengst har kommet med sterkt fordømmende uttalelser om disse tingene? Stakkars den presten som sier det han/hun egentlig mener; hans/hennes karriere kan være ødelagt på et blunk, ikke sant? Men når man ikke engang forsøker å legge skjul på at dissens er uønsket, da kan man ikke samtidig påberope seg den tyngden det gir å ha bred støtte for sitt syn.

Bibelen advarer spesielt mot hykleri, men Skjevesland sier at vi må ha forståelse for at

    Det vil oppstå enkelte triste episoder i nyankomne miljøer.

Her forsøker han å batallisere tildels svært alvorlige forhold som for eksempel dramatisk økning i knivstikking, ran og voldtekt. Og mens biskopene denne uken la sine hoder i folder, ble tre unge kvinner med barnevogn truet av en mann med sverd. Og det er ingen spesiell grunn til å tro at han er 'nyankommen'. De problemene som nå tårner seg opp i samtlige innvandrertette land i Europa, skyldes alldeles ikke at de mange innvandrermillionene er 'nyankomne'; mange av dem er både andre, tredje og fjerde generasjons innvandrere. Problemene knytter seg til språk, kultur, religion og etnisitet; bare i noen få enkelttilfeller kan man skylde på krigstraumer eller lignende. Folk som fornekter disse faktorene, har ingen troverdighet.

Har biskopene og Mellomkirkelig råd i det hele tatt forsøkt å sette seg inn i de bakenforliggende problemstillingene? Skjevesland sier at

    Kirken vil ikke ha en naiv innvandringspolitikk, men en som er anstendig.

Javel. Og hvilke kriterier legger så kirken til grunn når man tar stilling til akkurat dette? Hvor går grensen for en bærekraftig, demografisk utvikling? Kjenner jeg kirken rett så har man ikke noe godt svar på disse spørsmålene, annet enn etterplapring av hva ett eller annet FN-organ måtte mene. Bibelfundamentalismen har trange kår i Den norske kirke. FN-fundamentalismen, derimot...

Den siste tiden har jeg studert en del dokumenter fra UNESCO, Den viljen til ideologisk og politisk styring av forskning som der kommer for dagen, og de totalitære og antivitenskapelige holdninger som skinner igjennom i en rekke erklæringer fra denne organisasjonen, viser at situasjonen der i gården er enda verre enn jeg tidligere har vært klar over. Et godt sted å begynne for å sette seg inn i dette, er The Race Question fra 1950. Dette er så å si innstiftelsesdokumentet for den antirasistiske ideologien som kirken nå omfavner. Men, som mange har påpekt før meg, en kirke som gifter seg med tidsånden, vil snart bli enke. Skjevesland & Co kunne kanskje ha godt av å lese pater Pollestads bok Peters svar når det gjelder dette siste (det kunne enkelte norske og amerikanske katolikker også).

Det er ellers verdt å merke seg at gode, gamle Paulus var en realist og pragmatiker på dette området. Jeg siterer fra Apostlenes gjerninger kapittel 17:

    Da sto Paulus fram for Areopagos-rådet og sa: Atenske menn! [...] Av ett menneske har han skapt alle folkeslag. Han lot dem bo over hele jorden, og han satte faste tider for dem og bestemte grensene for deres områder.

Men biskop Skjevesland er krystallklar i sin fordømmelse av slike som Paulus: dette handler om «nasjonal selvgodhet og hjertekulde».

Den norske kirke er nå i behov av folk som har tilstrekkelig ryggrad til å tale Roma midt imot. Kirkesamfunn som i mellomkrigstiden så hvilke farer og problemer som knyttet seg til kommunismen, og som av den grunn valgte å alliere seg med nazismen, har angret bitter på dette i ettertid. I dag står verden overfor en helt annen form for totalitarisme; den er innpakket i vakre ord om menneskeverd og menneskerettigher, men dens fundament er løgnaktig og falskt. At det finnes en rasistisk grøft å falle i, betyr ikke nødvendigvis at den antirasistiske ideologien har en bedre grøft å by på.

De to tyske professorene Walter Scheidt og Eugen Fischer advarte klart og tydelig om at UNESCO i 1950 var i ferd med å gjøre samme feil som nazi-Tyskland og Sovjetunionen, bare med motsatt fortegn. Deres advarsler ble ignorert, og vi har ennå bare så vidt sett begynnelsen på konsekvenene av dette. Og nok en gang ser vi altså at en del kirkeledere lar seg bruke som nyttige idioter av totalitære krefter. Det er nærliggende å parafrasere Skjevesland:

    Biskopenes innstramningstiltak overfor nordmenn er knapt en kristen kirke verdig. Særlig rammes barn og unge på en uakseptabel måte. Det er å stjele drømmer og håp fra fremtiden deres.

Tilføyelse på ettermiddagen 09.09.2008. Hans Rustad skriver blant annet følgende i sin kommentar Udugelige ledere:

    Norge råtner fra toppen. Kritikken av regjeringens innstramminger i asylpolitikken viser ikke bare ledere som ikke bryr seg, det viser ledere som er skuffet over folket og ønsker seg et annet. Det er DDR-takter. Vi snakker m.a.o om ledere som svikter, som har sin lojalitet et annet sted. [...]

    Dette er ikke bare et fantasifoster av retorikk, den er også antidemokratisk. Men heller ikke det kvier man seg for å si høyt: folket tar feil! -Skal myndighetene liksom følge folket nå? spørres det på ramme alvor. [...]

    Astrid Brekken er en erfaren NRK-journalist. I kåseriet 21.50 søndag kveld fortalte hun fra en konferanse i Stockholm. En internasjonal gjest hadde snakket om økologi og migrasjon. Det var blitt sitert statistikk som viste at om bare 10-20 år ville folkeøkningen utenfra overstige antallet innfødte barnefødsler. Brekken omtalte dette som løfterike scenarier. Et løfte om jorden som ett forent Earthland. Det hun sa var i realiteten at Sverige i løpet av få år vil oppleve en utskiftning av befolkningen.

    Man må være grepet av politisk vanvidd for å tro at en slik utskiftning kan foregå uten store konflikter. Det snakkes på ramme alvor om å endre befolkningssammensetningen i løpet av noen tiår, og dermed landets kultur. Hvordan skal demokratiet overleve en slik prosess? Slike utskiftinger er tradisjonelt forbundet med vold. En politisk-kulturell elite leker med krefter de vil miste kontroll over.

    Det er det folk har begynt å oppdage: at myndighetene mister kontrollen. Men likevel insisterer eliten på å holde døren åpen.

Se også Ukristelig asylpolitikk?.

Nok en tilføyelse samme dag. Det har tikket inn et tips om følgende innlegg på Dagbladet.no, der innsenderes blant annet skriver følgende:

    Det mest avskyelige og kvalmende ved biskopenes utspill er at det er så totalt blottet for en forståelse av at saken har flere dimensjoner enn hensynet til asylantene. Biskopene tenker kun på å lindre asylantenes nød, men tar ikke inn over seg hvilke destruktive konsekvenser asylstrømmene erfaringsmessig har brakt over landet. Her legger biskopene for dagen en etisk endimensjonalitet som i velvillighetens navn kanskje kunnne blitt betraktet som fordummende, men som blir direkte provoserende når den ledsages av kristensosialistisk hovmod og selvrettferdighet.

    Hvor er biskopenes omsorg for de mennesker som får sine lokalmiljøer ødelagt som følge av den vold og kriminalitet som erfaringsmessig følger i asylantenes fotspor? Hvor er biskopenes omsorg for alle de norske barn som får sin skolegang hemmet av å bli brukt som sosialpolitisk integrasjonspolster for asylanter fra utagerende voldskulturer? Hvor er biskopenes omsorg for de flere titalls nordmenn som er blitt drept av asylanter i løpet av de siste femten årene? Hvor er biskopenes omsorg for de flere titalls norske kvinner som er blitt voldtatt av asylanter i løpet av de siste femten årene? Hvorfor gir biskopene [blaffen] i hvordan det går med Norge, og i trygghet, nærmiljø og gode oppvekstvilkår for nordmenn?

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere