Ole Jørgen Anfindsen

Alder: 63
  RSS

Om Ole Jørgen

Samfunnsdebattant, redaktør av nettstedet HonestThinking og forfatter av «Selvmordsparadigmet» og «Fundamentalistiske favntak». For informasjon om sistnevnte, se http://honestthinking.org/no/Fundamentalisme/

For en tematisk ordnet oversikt over mine VD-artikler, samt lenker til innlegg av andre VD-skribenter som argumenterer mot eller drøfter mine synspunkter, se www.honestthinking.org/no/div/Verdidebatt.html.

Noen utfyllende detaljer: Er udtannet dr. scient. fra Institutt for informatikk ved Universitet i Oslo. Har bl.a. vært forsker i Telenor (FoU) og Det Norske Veritas (R&I), gjesteforsker ved GTE Laboratories (Massachusetts) og Sun Microsystems Laboratories (California), samt førsteamanuensis II ved Institutt for informatikk, UiO.

Følgere

Ydmykhet og selverkjennelse

Publisert over 5 år siden

Det er ynkelig når folk som har opptrådt kritikkverdig, nekter å ta selvkritikk, og er mer opptatt av å skylde på andre enn av å ta ansvar for egne feilvurderinger.

Påskens Brussel-terror har naturligvis avstedkommet et stort antall kommentarer og en betydelig mengde debatt i media. Etter mange år med bagatellisering, er det fint å se en økende erkjennelse av at Europa faktisk har alvorlige utfordringer knyttet til manglende eller dårlig integrering av store og voksende innvandrergrupper.

Det som imidlertid er en smule forstemmende, er at mange av dem som nå motvillig innrømmer at utfordringene er større enn hva man tidligere har trodd/påstått, i så liten grad er villig til vedstå seg sin del av ansvaret for tingenes bedrøvelige tilstand.

I mange år har moderate motstemmer forsøkt å rope varsku, men disse har hånlig blitt avfeid med invektiver og hersketeknikker. Som Mahmoud Farahmand skriver (Vi lot fanatismen gro, Dagbladet, 22. mars): «Vi har med åpne øyne [tillatt] parallelle samfunn der fanatismen og hatet mot storsamfunnet er i fritt utløp. De som har advart mot utviklingen har selv i stor grad risikert stigmatisering og marginalisering.»

I en slik situasjon burde vi kunne forvente noe mer enn en tafatt konstatering av at det har oppstått problemer, samt lettvint synsing om at vi må bli flinkere til ditt, eller bevilge mer penger til datt, kombinert med fortsatt moralisering mot dem som lenge har etterlyst større grad av realisme, samt ikke minst med formaninger om at nå må vi for all del ikke endre på den politikken som har lagt til rette for de aktuelle problemene.

Det vi burde kunne forvente, er ydmykhet og selverkjennelse.

Det er ynkelig når folk som haropptrådt kritikkverdig, nekter å taselvkritikk. Dette var det bred enighet om i etterkant av Breiviks terror, men hver gang islamske ekstremister begår terror i Europa, glimrer de samme holdningene med sitt fravær hos dem som ga terroristene muligheten.

Det er skuffende og trist når folk som har bidratt til å svekke den generelle tryggheten og sammenhengskraften i samfunnet, er mer opptatt av å skylde på andre enn av å erkjenne egne feilvurderinger.

Dagbladets kommentator John Olav Egeland (Det som er trendy nå: Å si at medfølelse er moralisme og maktmisbruk, Dagbladet 25. mars) og Europarådets generalsekretær Thorbjørn Jagland (Jo mer vi snakker om dem og oss, jo mer vi ønsker å vinne over dem, jo flere blir rekruttert, Dagbladet 24. mars) er to av mange eksempler som illustrerer nevnte, generelle tendens. Gjennomgangsmelodien her er at den virkelige faren er dem-og-oss-tenkning, samt høyreekstreme krefter.

Problemet er ikke at alt som her sies er galt; tvert imot er jeg enig i at Jagland, Egeland og deres meningsfeller har en del fornuftige ting på hjertet.

Problemet er det som ikke sies; problemet er elefanten i rommet som våre eliter helst ikke vil snakke om, men som sannsynligvis er den viktigste faktoren av dem alle, nemlig antall immigranter.

I sin kronikk Innvandringsevangeliet går mot slutten (Aftenposten 29. mars) skriver Helge Lurås, leder ved Senter for internasjonal og strategisk analyse, blant annet: «Hvor mange ikke-etniske nordmenn kan vi klare å absorbere før vi får svenske eller belgiske tilstander?»

Den innlysende observasjon at antall innvandrere nødvendigvis vil ha avgjørende betydning for hvilken grad av integrering vi kan oppnå, blir imidlertid ikke bare forbigått i stillhet av mange; den blir utrolig nok eksplisitt fornektet av enkelte.

Således valgte Liv Tørres, direktør ved Nobels Fredssenter og med doktorgrad i statsvitenskap fra UiO, gjentatte ganger i sitt tilsvar Dommedagsprofeti om innvandring (Aftenposten 29. mars) å gjøre det til et hovedpoeng at Lurås her tok fullstendig feil, og at «antallet [ikke] er viktig».

Et slik oppvisning i aktiv virkelighetsfornektelse fra en fremstående representant for den norske eliten er heldigvis ikke daglig kost. Tørres selvblamering kan tjene som et skrekkeksempel på hvordan det går når behovet for å ri ideologiske kjepphester får anledning til å trumfe elementære krav til intellektuell redelighet. Det er på tide å stikke fingeren i jorden og innsé at ett eller annet har gått galt på veien mot det multikulturelle paradiset.

Sentrale kjennetegn på intellektuell redelighet inkluderer villigheten til å innrømme feil når de påpekes, samt evne og vilje til på forhånd å kunne si hvilke observasjoner eller fakta som eventuelt vil få en til å endre oppfatning.

Hva ville Jagland, Egeland, Tørres og deres meningsfeller si dersom islamske ekstremister for eksempel hadde lammet en rekke europeiske flyplasser og/eller togstasjoner i en koordinert aksjon, og med hundrevis av døde og sårede? Eller hvis de hadde bombet eller skutt ned flere passasjerfly? Eller hvis de hadde drept tusenvis på en fotballstadion? Eller sprengt et betydelig antall tog- eller t-banevogner i ulike land på samme dag? Eller lykkes i å bruke ABC-våpen mot en europeisk storby? Med andre ord: hvor ille må det bli før vi kan håpe på en uforbeholden unnskyldning fra dem som har vært pådrivere for den politikken som har gjort at denne typen scenarier nå fremstår som alt annet enn utenkelige?

Når dette er sagt bør det tilføyes at det finnes formildende omstendigheter. For det første er dagens menneskerettighetsbaserte regime konstruert for å forhindre en gjentagelse av det som skjedde før og under Andre verdenskrig. Min vurdering er at man er kommet skjevt ut etter hvert, og at viljen til kursjusteringer er skremmende liten, men det bør likevel være mulig å ha en viss forståelse for det hele.

For det andre har vi her å gjøre med et intellektuelt paradigme som har fått en så sterk stilling at dets tilhengere etter hvert blir ute av stand til å ta inn over seg perspektiver som bryter med paradigmets forestillinger og antagelser. I min siste bok argumenterer jeg for at dette har gått såpass langt at vi med god grunn kan snakke om en form for fundamentalisme.

Det er trist at det skal være slik, for det betyr at Europa høyst sannsynlig vil fortsette å grave sin egen grav en god stund ennå, og at den nødvendige kursendring vil la vente på seg. Kanskje helt til det er for sent (jf Janne Haaland Matlary, Sikkerhet på territoriet, Dagens Næringsliv, 29. mars).

For all del, jeg tror Norge og Europa kan integrere folk med religiøs, etnisk og kulturell bagasje som skiller seg fra vår egen, og at slike prosesser kan være gjensidig berikende. Dessuten er jeg enig i at vi i det rike Vesten har et moralsk ansvar for våre mindre privilegerte medmennesker. Jeg er imidlertid ikke enig i at vi skulle ha en moralsk forpliktelse til å begå demografisk og kulturelt selvmord.

På lengre sikt må vi håpe at det vil lykkes oss å eksportere demokrati og menneskerettigheter til andre folkeslag. Det tok sin tid før den slags vant frem her hos oss, og det kommer til å ta tid andre steder også. Dersom vi i moralsk overmot gaper såpass høyt at våre egne samfunn blir ødelagt, da vil vi på lang sikt også ha fratatt resten av menneskeheten håpet om å få ta del i våre verdier.

I stedet for en langsiktig plan for en bedre verden, har vi i så fall fått et kortvarig velferdskalas som kun har gavnet en liten brøkdel av alle dem som har skrikende behov for de intellektuelle, vitenskapelige, teknologiske og politiske landevinninger Vesten har brukt flere hundre år på å kjempe frem.

Hvor lenge må vi vente før det blir mulig å diskutere dette på en grundig og ordentlig måte, uten å bli stigmatisert av representantene for det som i sannhet har utviklet seg til å bli et godhetstyranni?

En noe forkortet versjon av dette innlegget ble publisert som kronikk i Dagbladet 08.04.2016.

http://www.dagbladet.no/2016/04/08/kultur/debatt/meninger/kronikk/terror/43790369/

Ole Jørgen Anfindsen

*****

PS: Etter at jeg skrev ovenstående tekst, har Helge Lurås kommet med et nytt innlegg i Aftenposten:

http://www.aftenposten.no/meninger/debatt/Torres-og-Luras-er-blitt-enige--Helge-Luras-8423076.html

Se dessuten professor Terje Tvedts kritikk av Jagland i Dagblad-kronikken «Om tenkemåter og dogmatikk» (som inneholder lenker til tidligere innlegg i denne debatten):

http://www.dagbladet.no/2016/04/09/kultur/meninger/kronikk/debatt/thorbjorn_jagland/43816098/

Lenker fra innlegget mitt gjentatt i klartekst:

http://www.dagbladet.no/2016/03/22/kultur/meninger/debatt/terror/integrering/43627196/

http://www.dagbladet.no/2016/03/25/kultur/meninger/hovedkommentaren/kommentaren/43651786/

http://www.dagbladet.no/2016/03/24/kultur/meninger/terror/jagland/politikk/43644972/

http://www.aftenposten.no/meninger/kronikker/Innvandringsevangeliet-gar-mot-slutten--Helge-Luras-8407705.html

http://www.aftenposten.no/meninger/debatt/Dommedagsprofeti-om-innvandring--Liv-Torres-8409661.html

http://www.dn.no/meninger/2016/03/29/1216/Molenbeek/sikkerhet-p-territoriet (krever abonnement)

Utdrag fra Janne Haaland Matlarys DN-artikkel finnes her:

http://honestthinking.org/no/arkiv/HT.index.2016.04.html#Parallellsamfunn

Gå til innlegget

Nobels Fredssenter snakker ikke sant

Publisert over 5 år siden

Noe er alvorlig galt når vestlige eliter stadig velger å si noe som ikke stemmer for å forsvare sine ideologiske kjepphester.

Liv Tørres er, ifølge Wikipedia, «en norsk forsker, politiker og humanitær leder. Hun er direktør ved Nobels Fredssenter fra januar 2016. Tørres var generalsekretær i Norsk Folkehjelp fra 2011 til 2015. Hun tok doktorgrad i statsvitenskap ved Universitetet i Oslo i 2000.»

Tørres har altså en solid bakgrunn, både i form av studier og erfaring. Når hun uttaler seg i offentligheten burde vi kunne forvente at hun er etterrettelig. Særlig burde vi kunne forvente dette når hun uttaler seg på vegne av Nobels Fredssenter (som er «opprettet ved vedtak i Stortinget»). I dagens Aftenposten velger hun, i et tilsvar til Helge Lurås, dessverre å si ting som ikke stemmer..

Helge Lurås, leder ved Senter for internasjonal og strategisk analyse, hadde nylig kronikken Innvandringsevangeliet går mot slutten på trykk i Aftenposten. Der spør han blant annet: «Hvor mange ikke-etniske nordmenn kan vi klare å absorbere før vi får svenske eller belgiske tilstander?»

http://www.aftenposten.no/meninger/kronikker/Innvandringsevangeliet-gar-mot-slutten--Helge-Luras-8407705.html

Dette har fått Tørres til å se rødt, og i dagens Aftenposten svarer hun Lurås i innlegget Dommedagsprofeti om innvandring, der vi blant annet kan lese følgende:

«Grobunn for ekstremisme og terror finner vi i utenforskap, parallellsamfunn og manglende integrering, ikke i antallet innvandrere. [...] Lurås mener terroren skyldes et stort antall innvandrere, men det er faktisk ikke mange som kommer, sett i forhold til migrasjon internasjonalt, størrelsen på den norske befolkningen og våre ressurser. Det er heller ikke antallet som er viktig, men hvordan de blir tatt imot.»

http://www.aftenposten.no/meninger/debatt/Dommedagsprofeti-om-innvandring--Liv-Torres-8409661.html

Til dette er det bare én ting å si, nemlig at Nobels Fredssenter, ved sin direktør, ikke snakker sant.

For det første viser all erfaring at antallet migranter som kommer til et land faktisk har betydning for integreringsprosessen. Hovedårsaken til at f.eks. Sverige og Belgia har betydelig større problemer enn Norge, er ikke at vi nordmenn er så mye bedre enn svensker og belgiere på å ta imot og integrere innvandrere; den viktigste grunnen til at det svenske og belgiske samfunnet er i ferd med å bli ødelagt, er at de har tatt imot for mange innvandrere på for kort tid.

For det andre kan hvem som helst resonnere seg frem til at det er nødt til å være en sammenheng mellom integrering og antall migranter. La oss gjøre et lite tankeeksperiment.

Hvordan ville forholdene bli her i landet dersom vi f.eks. skulle ha tatt imot ti millioner pakistanere i løpet av en passende tidsperiode (la oss si tjue år), uten nevneverdig innvandring fra andre land i samme tidsrom? Vel, da ville Norge ha begynt å ligne svært mye mer på Pakistan enn hva det gjør i dag - både på godt og vondt; både gode og problematiske sider ved norsk kultur ville formodentlig ha blitt neddempet, samtidig som både gode og problematiske sider ved pakistansk kultur ville ha blitt forholdsvis dominerende. Herunder ville de religiøse konfliktene som i dag rir Pakistan som en mare (både mellom muslimske grupper, samt mellom muslimer og andre, ikke minst kristne) etter hvert sette et stadig sterkere preg på Norge.

Forøvrig er det velkjent fra migrasjonsforskning (og dessuten noe enhver selv kan tenke seg frem til, i hvert fall om man blir gjort oppmerksom på problemstillingen) at jo større en gruppe immigranter er, desto mindre behov har de for kontakt med andre enn sine egne i det nye samfunnet der de har slått seg ned. Altså blir integreringsprosessen direkte påvirket av hvor mange migranter som kommer til et land. Selvsagt gjør den det!

Demokratiet bygger på den implisitte forutsetning at representanter for byråkratiet, offentlige organisasjoner, og så videre (samt selvsagt helst også politikere) skal bestrebe seg på å snakke sant. Det motsatte bidrar alltid til å underminere den tilliten som må finnes mellom folk og elite i et velfungerende demokrati. Det er derfor alvorlig at direktøren for Nobels Fredssenter (som altså er opprettet av Stortinget) velger å servere påstander som åpenbart ikke stemmer for å fremme en ideologisk agenda! Det er såpass alvorlig at jeg mener det bør vurderes om hun er skikket til å fortsette i stillingen.

Hennes feilaktige fremstilling i Aftenposten føyer seg dessverre inn i et mønster av behagelig svada som vestlige eliter ved mange anledninger har gjort bruk av (selv om noen av disse påstandene etter hvert er såpass grundig avslør at mange nå kvier seg for å gjenta dem). For eksempel:

  • Islamistisk terror har ingen ting med islam å gjøre.
  • Nordmenn vil ikke bli en minoritet i Norge i overskuelig fremtid.
  • De biologiske forskjellene mellom kvinner og menn er insignifikante (unntatt de som har med reproduksjon og amming å gjøre).
  • De aller fleste migrasjonsrelaterte problemer/utfordringer har primært med sosioøkonomiske forhold å gjøre; etnisk-religiøse motsetninger er av underordnet betydning.
  • Og så videre.

Den stadig bruken av denne typen mer eller mindre 'hvite' løgner (som jo har til hensikt å hindre debatt om sensitive, men viktige, problemstillinger) er et alvorlig problem.

PS: Tørres solide bakgrunn (se ovenfor), kombinert med den komplett innlysende observasjon at antall innvandrere har betydning for integreringen, gjør at jeg forkaster hypotesen om at hun bare er inkompetent; inkompetent nekter jeg å tro at hun kan være. Jeg tror hun vet utmerket godt at hun sier ting som ikke stemmer.

(MODERATOR HAR BYTTET UT NOEN ANKLAGENDE ORD SOM BRYTER MED RETNINGSLINENE)

Gå til innlegget

Torino-kledet - der tro og vitenskap møtes

Publisert over 5 år siden

Jostein Andreassen og Oddvar Søvik har skrevet en meget interessant liten bok om «Mysteriet, oppdagelsene og budskapet i verdens mest utforskede objekt», nemlig likkledet i Torino. Det er gode grunner til å tro at dette kan ha vært Jesu likklede.

De fleste har hørt om likkledet i Torino, også kjent som Torino-kledet. Dette er et tøystykke av lin som har vært brukt som likklede for en korsfestet mann. Alternativt kan det være en ekstremt forseggjort forfalskning som noen har fått til å se ut som det har vært brukt til å svøpe liket av en korsfestet mann.

For min egen del mistet jeg interessen for Torino-kledet i 1988. Da ble det nemlig, basert på C14-analyser, slått fast at kledet kunne dateres til en gang mellom 1260 og 1390, altså mer enn tusen år for ungt til å kunne ha vært brukt som likklede for Jesus. Case closed, trodde jeg.

Forfatterne Jostein Andreassen og Oddvar Søvik kan imidlertid fortelle oss noe som verdenspressen ikke har vært like ivrig på å slå opp som dateringsresultatene fra 1988, nemlig at nyere granskning viser at nevnte C14-datering er mer eller mindre verdiløs. Hvorfor det? Fordi analysene ble utført på små tøybiter som var hentet fra et stykke på likkledet som var blitt påsydd mange år etter at det opprinnelig ble brukt. Hvordan kunne en slik brøler være mulig? Fordi reparasjonen av den aktuelle skaden på likkledet var utført av usedvanlig dyktige håndtverkere - såpass dyktige at det hele er mer eller mindre umulig å oppdage med det blotte øye.

Andreassen og Søvik har interessert seg for Torino-kledet i mange år, og de ser ut til å være godt oppdatert hva gjelder relevant litteratur og forskningsresultater. De legger frem en rekke interessante momenter, blant annet at det er gode, vitenskapelige grunner for

  • å avise at likkledet kan være en forfalskning,
  • å tro at likkledet opprinnelig er fra Palestina,
  • å tro at likkledet er ca to tusen år gammelt,
  • å tro at likkledet faktisk har vært brukt til å svøpe likete av en korsfestet, tornekronet og pisket mann på ca 35 år,
  • å tro at likkledet ikke kan ha vært brukt til å svøpe den korsfestede og døde mannen mer enn drøyt tretti timer (ellers ville ikke avtrykket av den døde kunne ha blitt såpass tydelig).

Boken er billig, liten og lettlest, men inneholder likevel en rekke opplysninger som jeg vil tro de færreste kjenner til fra før. Boken gir også referanser til videre lesning (både på norsk og engelsk) for den som vil gå dypere i materien.

Her er bokens hjemmeside:

http://torinokledet.no/

La det også være nevnt at Atle Ottesen Søvik (professor på MF, sønn av Oddvar Søvik, og aktiv VD-skribent) etter lange og grundige undersøkelser skiftet mening om Torino-kledet, og kom til den konklusjon at det mest sannsynlig er ekte. Han har publisert sine funn og konklusjoner i artikkelen «Likkledet i Torino – en kritisk vurdering», i Teologisk tidsskrift.

http://www.academia.edu/4476369/Likkledet_i_Torino._En_kritisk_vurdering

http://www.academia.edu/4473455/Ekskurser_til_artikkelen_Likkledet_i_Torino._En_kritisk_vurdering._

Det er verdt å merke seg at også den profilerte 'mythbuster' Bjørn Are Davidsen har engasjert seg her, se hans artikkel «Likkledet i flere deler»:

http://dekodet.blogspot.no/2013/09/likkledet-i-flere-deler.html

La det til slutt være nevnt at jeg personlig ikke er opptatt av om forskerne hittil har klart å fremsette gode eller ikke fullt så gode hypoteser om hvordan i all verden det kan ha seg at en korsfestet mann som ligger innsvøpt et døgn eller to skal avsette et slags fotografisk avtrykk på likkledet sitt. For eksempel har noen spekulert i om et jordskjelv kan ha frigjort nøytrinoer, som kan ha påvirket det som skjedde (se nrk.no-artikkel nedenfor). Det kan selvsagt være spennende og interessant å spekulere på denslags, men sistnevnte hypotese virker en smule far-fetched, spør du meg. Mitt råd er at man enn så lenge ikke legger vekt på slike ting.

Til slutt et par referanser for videre lesning:

http://forskning.no/religion/2013/09/argumenterer-likkledet-er-ekte

http://www.nrk.no/viten/slakter-forklaring-pa-jesus-gate-1.11540900

Gå til innlegget

Merkelapper – og dialog

Publisert over 5 år siden

En moralistisk, arrogant, bedrevitende, fordømmende, ovenfra-og-nedad-holdning, kombinert med manglende vilje til å lytte, kvalifiserer etter min mening til betegnelsen fundamentalisme.

Takk til biskop emeritus Tor B. Jørgensen for nok et innlegg med konstruktiv kritikk her i avisen (20. januar) – det setter jeg stor pris på!

Jeg er enig med ham i at vi ikke bør sette merkelapper på hverandre i hytt og pine. Vi bør tvert imot respektere at vi er utstyrt med ulike moralske matriser, og derfor ofte kommer til ulike konklusjoner i møte med etiske problemstillinger.

Jørgensen har imidlertid misforstått meg på et sentralt punkt. Han skriver: «Men Anfindsen bruker begrepet [fundamentalistisk humanisme] om noe annet. Om et bestemt samfunnssyn som har dominert den offentlige diskursen i store deler av etterkrigstida. De som har bestemt hva som er ‘politisk korrekt’. De som har støttet en multikulturell visjon og har vært velvillige overfor innvandring.»

Nei, jeg bruker ikke fundamentalisme (eller avledede begreper) om et bestemt samfunnssyn, eller om de som har et slikt syn. De som er tilhengere av det samfunnssynet «som har dominert den offentlige diskursen i store deler av etterkrigstida», vil jeg forsøke å møte med respekt, forståelse og villighet til å lytte. Jeg innser at jeg ikke alltid har levd opp til et slikt ideal, men dette er likevel hva jeg ønsker å strekke meg etter.

Derimot tar jeg i bruk merkelappen fundamentalisme når enkelte 'humanister' – til tross for det jeg selv anser som tungtveiende argumenter fra min side – stempler meg med nedsettende og stigmatiserende betegnelser, i stedet for å argumentere på saklig vis for sitt eget syn.

Det er altså denne moralistiske, arrogante, bedrevitende, fordømmende, ovenfra-og-nedad-holdningen, kombinert med manglende vilje til å lytte, som etter min mening kvalifiserer til betegnelsen fundamentalisme; ikke det ene eller andre standpunktet i seg selv. Vi trenger et begrep som kan betegne det fenomenet jeg her skisserer. Andre ord og uttrykk kunne ha vært benyttet (f.eks. fanatisme eller ekstremisme), men jeg har – av helt bestemte årsaker – valgt å bruke fundamentalisme-begrepet, hvilket er begrunnet i min bok Fundamentalistiske favntak.

Jeg er ellers glad for at Jørgensen skriver følgende: «Som Anfindsen er også jeg opptatt av den åpne samtalen både i samfunnet og på det religiøse området. Om alle slags fakta og sannheter. Lukkes dette rommet er det fare på ferde. Det er en viktig problemstilling.»

Her er biskopen og jeg hjertens enige. Norge, Europa og resten av Vesten er i en vanskelig situasjon. Vi trenger å holde kanalene for dialog og meningsutveksling åpne.

***

Dette innlegget sto på trykk i Vårt Land 23.01.2016 (side 35), og er en modifisert versjon av kommentar #4Jørgensens tråd.

Gå til innlegget

Humanismen kan bikke over i fundamentalisme

Publisert nesten 6 år siden

Humanisme bikker over i fundamentalisme i det øyeblikket motforestillinger ikke lenger tåles; når etiske dilemmaer ikke kan drøftes; når moralske fordringer ikke kan veies mot hverandre; når velbegrunnede, deskriptive utsagn stemples som umoralske.

Takk til biskop emeritus Tor B. Jørgensen for hans betraktninger her i avisen 12. januar om min nye bok Fundamentalistiske favntak. Jeg er glad for å se at vi er enige på flere punkter, og setter dessuten pris på det jeg oppfatter som innspill til konstruktiv debatt om punkter der vi er uenige.

La meg først svare på to konkrete utfordringer han kommer med, før jeg drøfter dette med «humanistisk fundamentalisme».

Jørgensen skriver: «Det høres likevel søkt ut når en slik humanisme oppsummeres slik: ‘Den vestlige sivilisasjon bør avskaffes, og det er viktig at hvite blir redusert til minoriteter i alle land’ (side 55). Er det noen seriøse aktører som har et slikt program?»

Svaret er dessverre ja. Den siterte påstanden er da også belagt med kildehenvisninger. Tim Wise (kjent, amerikansk-jødisk forfatter og samfunnsdebattant, mye brukt i media og som foredragsholder på amerikanske universiteter, m.m.) er et eksempel på en antirasist som, så langt jeg kan bedømme, står for en slik holdning. Hvor mange norske antirasister som står for det samme, er vanskelig å vite, siden de ikke pleier å uttale seg like klart som Wise i slike spørsmål.

Forøvrig presiserer jeg at vi her har å gjøre med et ytterpunkt («nivå 3») på en skala over anti-vestlige og anti-hvite holdninger. Dette er dessverre hva fundamentalistiske antirasister har det med å drømme om.

Jørgensen skriver også: «Når Anfindsen i boken Selvmordsparadigmet (side 162) skriver at det over den vestlige offentlighet hviler en marxistisk forbannelse som pålegger oss å ta parti med den svake part, eller anlegge den undertryktes perspektiv, er dette heller for meg en grunnleggende bibelsk tanke. Det skjuler ikke sannheten og er ikke i mot rasjonell tenkning.»

Her tror jeg ganske enkelt han tar feil. Det finnes utallige eksempler på at prinsippet om å anlegge den undertryktes eller underprivilegertes perspektiv fører til at man nekter å tale sant om ubehagelige spørsmål. Var det ikke nettopp ønsket om å skåne de underprivilegerte asylsøkerne som fikk henholdsvis tysk og svensk politi til å lyve om sine respektive overgrepsskandaler? «Hvorfor er man redd for å si sannheten?», var overskriften NRK.no valgte (Verdibørsen). Jeg tror jeg vet svaret.

Jeg er imidlertid hjertens enig med Jørgensen i at det ikke er noe fundamentalistisk ved å ha et humanistisk grunnsyn, og søke å la dette få praktiske konsekvenser for politikken, inkludert innvandringspolitikken.

Men denne formen for humanisme bikker over i fundamentalisme i det øyeblikket motforestillinger ikke lenger tåles; når etiske dilemmaer ikke kan drøftes; når moralske fordringer ikke kan veies mot hverandre; når velbegrunnede, deskriptive utsagn stemples som umoralske; og så videre.

Dette er ikke tatt ut av løse luften, kjære biskop! Jeg har skrevet om disse tingene i min nye bok fordi jeg og mine nærmeste har fått føle fundamentalistenes vrede på kroppen. I flere år nå har jeg måttet forholde meg til en del folk som ser ut til å være fullstendig hinsides rasjonelle argumenter, og som har møtt meg med mange av den religiøse fanatismens kjennetegn.

En av grunnene til at jeg kjenner lusa på gangen, er at jeg selv i mange år var en bibelfundamentalist. Jeg vet av dyrekjøpt erfaring hvordan dette påvirker ens tenkemåte, og jeg forsøker nå å advare andre så sterkt jeg bare kan: sky all fundamentalisme som pesten, enten den er av religiøs eller politisk karakter; enten den kommer fra islamister, antirasister eller andre! Fundamentalisme ødelegger samfunnet.

Publisert i Vårt Land 15.01.2016 (side 23).

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere