Tor-Olav Foss Baldersheim

Alder: 43
  RSS

Om Tor-Olav Foss

Følgere

Gadaffis død og usmakelige reklamer

Publisert nesten 10 år siden

VG har et klipp ute med Gadaffis avrettelse. Som i mange av de andre klippene starter det med en reklame...

Slik innledes artikkelen om Gadaffis død på VG:

(VG Nett) En ny video viser den spontane feiringen etter Muammar Gaddafis død. En ung soldat hedres for å ha drept diktatoren. 

Amatøropptaket som nyhetsbyrået Reuters publiserer viser ambulansen med Gaddafi på vei til Misrata. Men så stopper den, og det danner seg en lang kø av biler og en rekke personer kommer stormende til.

Muammar Gaddafi skal akkurat ha dødd inne i ambulansen. Folk samler seg og mange roper at Gaddafi er død. Dette fører til spontan feiring, og spesielt en ung militærkledd person er sentral trekkes frem.

- Dette er denne mannen som drepte Gaddafi! Han brukte denne, roper en mann. Han holder opp hånden hans, og viser frem pistolen.

- Han gjorde det foran meg! Jeg så det! Dette er mannen som drepte ham. Dette er drapsmannen!, roper det angivelige øyenvitnet.

 

Mot bedre vitende trykket jeg på linken som skulle vise scenene. Denne startet ikke umiddelbart. Først var det reklame fra det verdensomfattende selskapet Sony. Hva var så dette selskapets innledning til klippet jeg skulle til å få se hos VG? 

”Fang de verdifulle øyeblikkene og del dem med andre!”

 

Behøver jeg si mer?


http://www.vg.no/nyheter/utenriks/libya/artikkel.php?artid=10015016V

 

Gå til innlegget

Kristen livsvisdom kun for troende?

Publisert nesten 10 år siden

For meg som ikke-troende kjennes det lettere å finne og plukke opp en bok med østlig livsfilosofi enn en basert på kristendommen. Dette tror jeg har med kontekst og forventning om tro å gjøre.

Det hevdes at troende mennesker har mer livsglede enn andre. Selv er jeg ikke blant de religiøse, men etter at jeg ble oppmerksom på fenomenet har jeg likevel søkt inspirasjon og visdom i både kristne, buddhistiske og konfucianske bøker, i tillegg til at jeg har lest en del psykologi. 

På sett og hvis er det et konservativt valg, for de store religionene er utviklet og utprøvd over århundrer og årtusener. Likevel kjennes det ut som om jeg er på fremmed mark, der jeg tilnærmer meg området uten å være troende. Med det bryter jeg en forutsetning og dette kjenner jeg mest når jeg ser på kristendommen. 

Selv om det er vanskelig å argumentere for at verdens mest populære religion ikke har funnet en vinneroppskrift, om jeg får uttale meg litt flåsete, så lurer jeg likevel på om ikke mer av kristendommens verdier og erfaringer hadde nådd frem til flere, om ikke terskelen om tro var like høy?

For mange synes det er lettere å plukke opp en ”self help” bok eller til nød en bok om buddhisme eller meditasjon, enn det er å plukke opp bøker basert på visdom og varme fra bibelen. I den grad man finner dem.

Den eneste boken som jeg har liggende og som først og fremst er basert på kristendommen, måtte jeg bestille på nett. Den heter for øvrig ”Worldwide Laws Of Life: 200 Eternal Spiritual Principles” og er skrevet av sir John Templeton og kan anbefales, for den er full av både varme og klokskap, men noe tilsvarende kan jeg kan ikke huske å ha sett hos norske bokhandlere.

Betyr det at de ikke er skrevet eller at de ikke når frem?

Noe sier meg at hvis bibelen kan være mestselgende år etter år, så burde det vært flere bøker basert på den. Så hvor finnes de enkle bøkene av, de som sammenfatter og gir utdrag?

Hvor er de korte pocketbøkene som man kan kjøpe på Narvesen og ta med på toget, enten man er troende eller ikke? Hvor er bøkene for de som er nysgjerrige og ute etter å ha noe å ta med seg videre?

 

Gå til innlegget

Shāh Māt i Irak?

Publisert nesten 10 år siden

Obama har nå erklært krigen i Irak for å være over, men hvem er det som har vunnet?

Obama har nå erklært krigen i Irak for å være over og har lovet å trekke tilbake 30 000 soldater. Med et valg om et års tid vil det nå være vanskelig for ham å gå tilbake på dette. Samtidig er oljeressursene i landet fremdeles enorme og noe i meg tviler jeg på om USA har gitt opp å kontrollere landet.

Sikkert er det at om de forsvinner, så etterlater de et splittet land, med et forholdsvis uavhengig Kurdistan i nord, et sunni-belte i midten og en stor shiamuslimske befolkning, som nå tilsynelatende sitter med den politiske makten.

Reelt sett er bildet av et uavhengig Irak ikke nødvendigvis så riktig. Som ofte når land er sterkt splittet og det har vært borgerkrig, har de ulike faksjonene måttet skaffe seg støtte fra sterkere makter utenfra. For shiaene sin del har dette betydd andre shiaer, det vil si Iran, mens sunniene har søkt støtte hos Saudi Arabia.

Slikt koster. De utenlandske støttespillerne søker innflytelse og skaffer seg det, gjennom å infiltrere organisasjoner, sende inn egne agenter og frivillige og ved at de sitter på mye av pengestrømmen. Israelske Debka hevder at det skal være hele 30 000 soldater og personell i Irak som er knyttet til iranske elitestyrker, strategisk plassert som sikkerhetspersonell, soldater og livvakter.

For en irakisk politiker betyr dette at han hele tiden må spørre seg om hvem som er rundt ham. ”Er han som skal passe på meg en iransk agent? Kanskje jeg skal lytte litt ekstra til forslagene som kommer fra Teheran?”

Kongen er maktesløs.

Shāh Māt

 

http://www.atimes.com/atimes/Middle_East/MG27Ak01.html

http://debka.com/article/21412/

 

Gå til innlegget

Fryktdebatten

Publisert nesten 10 år siden

Det er en fin linje mellom å være forsiktig og se problemer før de oppstår på den ene siden, og det å så frykt og dyp mistillit på den andre siden.

Et av de mest betente temaene i debatten er dette med fremtidsutsiktene for Norge og Europa, der betraktninger om fremtidige sammenstøt og det som verre er i et langsiktig perspektiv, går som en rød tråd i diskusjonen.

For den som frykter at de demografiske endringene og de sosiale/politiske/religiøse forskjellene skal gi negative utslag kjennes det som en plikt å si fra. Gi lyd vil også også en del personer som er motivert av sinne eller verre ting.

I motsatt del av debatten finnes det en annen gruppe. Mange av dem er mennesker som reagerer veldig sterkt når scenarier om konflikter, krig og annet trekkes opp. De ser ikke grunnlaget for frykten og har som grunnsyn at det kommer mer godt ut av optimisme, velvilje og at man retter oppmerksomheten mot det positive.

Det er liten tvil om det siste er det hyggeligste. Så for min del ville vært om jeg klarte å være enig med den andre gruppen, men jeg klarer likevel ikke å bli helt overbevist. I en slik situasjon stilles jeg da overfor et valg. Skal jeg si min mening, som er at vi burde ta uroen og advarslene på alvor, og med det bidra til å øke dem. Eller skal jeg tenke positivt og unnlate å så frykt og mistanke?

Den etiske vurdering jeg tok for noen år siden var følgende: Dersom jeg har rett og andre lytter til mine advarsler, vil vi lettere kunne unngå konfrontasjoner. Prisen på kort sikt ville være mer mistillit og surhet, men det var en langt mindre pris å betale enn den som vil komme dersom de bangeste anelsene slår til.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere