Tor-Olav Foss Baldersheim

Alder: 43
  RSS

Om Tor-Olav Foss

Følgere

Hvem blunker først av USA og Iran?

Publisert over 9 år siden

USA og Iran veksler nå på å true hverandre med krig.

Iran og USA kjemper om kontroll over Gulfen og det skal lite til før det smeller. I forbindelse med en øvelse for noen dager siden klarte Iran å stenge trafikken i fem timer, ettersom de skipene som skulle ha passert vurderte at det var greiest å vente til den varslede rakettøvelsen var over.

USA hadde i forkant varslet at stengning av skipsleien ikke ville bli tolerert, men grep ikke inn og har nå trukket ut hangarskipet de hadde i området. Iranerne har nå eskalert spenningen ytterligere og sier at de ikke vil tolerere at skipet vender tilbake:

 In another heated escalation over the strategic Strait of Hormuz, Iran Tuesday, Jan. 3, threatened to take action if the US aircraft carrier which "moved to the Sea of Oman because of our drill returns to the Persian Gulf." Army chief Lt. Gen. Ataolla Salehi said:" Iran will not repeat this warning."

 He referred to the USS Stennis as "the enemy's carrier," which "I recommend and emphasize… not return to the Persian Gulf." He avoided naming the US vessel or the details of action Iran might take if it returned.

Ettersom dette er en sentral internasjonal sjøvei som dessuten grenser opp mot USAs arabiske allierte vil det være svært vanskelig for amerikanerne å gi etter for truslene fra Iran. 

Jeg ville tro at om det skulle det da bli trefninger, vil det trange sundet favorisere iranerne som har en del rakettbatterier i nærheten, men er truslene reelle? Kommer Iran til å bakke ned når amerikanerne sannsynligvis vender tilbake eller prøver de mot formodning å fremprovosere krig med USA? 

http://debka.com/article/21615/

 

 

Gå til innlegget

Symptomdebatten

Publisert over 9 år siden

Erna Solberg og Høyre har lansert ti forslag som skal forebygge hat og ekstremisme uten å i tilstrekkelig grad adressere grunnlaget for radikalisering. Det vises til flere andre dokumenter og rapporter, deriblant regjeringens handlingsplan for ekstremisme. Samme kritikk kan rettes mot dem. 

Ekstremisme defineres i regjeringens handlingsplan som vilje til å bruke vold. Det er en veldig smal, men funksjonell definisjon som åpner opp for at det kan være stor uenighet om mål, så lenge man holder seg innenfor demokratiet. Med et slikt utgangspunkt kan man da velge å se på prosessene som fører enkeltmennesker fra det radikale, men ikke-voldelige og over i ekstreme voldelige holdninger.

Premisset for både Høyre og regjeringens forslag synes å være at vi har det bra og at det i grunn derfor bare gjelder å fange opp en og annen så de ikke detter utenfor. Det snakkes om forebygging i skolen og om at debatten på internettet er for hatsk, og jeg får inntrykk av at oppfatningen er at det er der det ukontrollerbare og skremmende stammer fra.

Ulempene med slike utgangspunkt er det blir sett bort fra at vold har historisk sett vært et mye brukt virkemiddel i konflikter. Riktignok dempes dette vesentlig i demokratier, noe som er en av de viktigste fordelene med vårt styresett, men selv her opplever man tidvis at noen ikke vil følge spillereglene. 

Underkjennelsen av systemet fra ulike ekstremister sin side vil sannsynligvis alltid være et problem, men styrken i bevegelsene og deres vil vilje til å bruke vold vil variere. Ting som vil kunne øke ekstremismen vil være uro, vold og konflikter i samfunnet, hva som skjer i utlandet og hvor sterke de ideologiske motsetningene vil kunne være. 

I Høyres og Arbeiderpartiets forslag fokuseres det lite på disse problemstillingene. Kun med få ord nevnes det og da i forsiktig og nedtonet språk. Jeg kan forstå motviljen, for temaene er betente. Det hjelper heller neppe på motivasjonen deres at samfunnsdebatten til tider er hatsk, samtidig som man har sine ønsker og drømmer om at tingene skal gå bra, men det er ikke særlig konstruktivt måte å gå frem på dessverre. For ser en på andre land som har opplevd terror, så har det som regel vært i forbindelse med situasjoner der det har vært uforsonlige konflikter og motsetninger. 

Vi har i stor grad vært forskånet for mye av dette i Norge, konsensussøkende og på mange måter heldige som vi er, men trykket og temperaturen har økt både her og i resten av Europa. Denne uken skjøt en marokkaner ned belgiere samme dag som en italiener skjøt ned senegalesere. Det viser sårbarheten vi alle lever under. Skuddene i Malmø, på Utøya og ved Fort Worth i USA er andre eksempler. Det er også fort gjort at slike hendelser vil kunne ført til nye udåder. Særlig i land uten velfungerende ordensmakt man kunne havne i blodige spiraler, som i Irak der den ene terrorgruppen får svar fra den neste, med uskyldige sivile som ofre i alle tilfeller. 

Vi er heldige som lever i et demokrati, men vi må bruke systemet konstruktivt. Jeg mener det nå er påkrevd at vi begynner å se på de underliggende stridstemaene, så vi kan komme nærmere en konsensus.

Ekstremisme er det motsatte av harmoni. 

http://stortinget.no/no/Saker-og-publikasjoner/Publikasjoner/Representantforslag/2011-2012/dok8-201112-042doc/

http://www.regjeringen.no/upload/JD/Vedlegg/Handlingsplaner/HP_ekstremisme.pdf

Gå til innlegget

Krig i julen?

Publisert over 9 år siden

Krigstrommene fra Midt Østen blir stadig kraftigere. Den israelske etterretningsavisen Debka, som riktignok har det med å rop ulv-ulv, skriver at både Syria og Israel forbereder seg på krig innen 2-6 uker.

Stormskyene trekker opp i Midt Østen igjen. Opprøret i Syria er i ferd med å gå over i borgerkrig. Det muslimske brorskapet utgjør kjernen i opprørsbevegelsen og er støttet av sunnimuslimske nasjoner, med Tyrkia som den viktigste, med vestlige nasjoner involvert også. Frankrike har tatt til orde for å ta kontroll over kysten av Syria, mens USA sendte et hangarskip mot kysten.

Samtidig er det også uro lengre øst, både rundt Iran og i Pakistan. Iran først. Her har det vært flere eksplosjoner i atomanlegg og attentater mot forskere og den republikanske garden. USA mistet en drone over landet for få dager siden, noe som fyrte opp iranerne. Her hører det også med til historien at det i sommer ble det lagt frem en påstand fra visepresident Biden om at Iran var tatt på fersken i å planlegge terror i mot landet, uten at det overbeviste alle.

I Pakistan-Afghanistan tyder mye på at dansen som har pågått mellom USA og myndighetene i Islamabad, er i ferd med å ta slutt. Bin Laden ble drept ved en militærbase på forsommeren, noe som burde få amerikanerne til å reise på øyenbrynene. Samtidig er ikke pakistanerne spesielt glade for amerikanske droneangrep i landet. Sivile rammes ofte og for få dager siden ble på toppen av dette et over tyve pakistanske soldater drep. Meldingen som nå er gått ut til militæret er at de har å skyte tilbake neste gang.

Den internasjonale situasjonen virker mye mer alvorlig enn på lenge. Krigen i Libya i sommer kan ha vært opptakten til noe større. Bak Syria og Iran står Russland og Kina, som ikke ønsker angrep eller regimeskifte. Som motrekk mot opprøret leverte russerne topp moderne raketter til Syria og sendte ned sitt hangarskip. Amerikanerne trakk så bort et av sine. Kinesernes reagerte også. Oppsiktsvekkende aggressive uttalelser har kommet. Ikke helt fra toppen riktignok, men Australia fikk en advarsel mot å legge seg for tett opp mot USA. På toppen av det hele uttalte en kinesisk general at de ville risikere 3. verdenskrig fremfor å la Iran bli angrepet.  

Det spilles nå høyt med andre ord. I tillegg til det nevnte, har både Russland og Pakistan har gitt amerikanerne beskjed om at de vil nekte forsyninger til Afghanistan, hvilket vil skape store problemer for NATO-soldatene som er der. Iran truer med terror hvis de blir angrepet. Syria testet nå nettopp sine raketter. Ikke trå oss for nærme, er budskapet til Israel, Jordan og Tyrkia.

Om alle de ulke advarslene tas til følge er uklart. Israel har selv lenge truet Iran, som snart ventes å få atomvåpen, hvis de ikke alt har fått fatt i noen på det svarte markedet. USA synes mindre positive til krig mot Iran. De siste kommentarene fra Hillary Clinton om demokratiet i Israel tolkes av israelske analytikere som en melding til landet om ikke å foreta seg noe.

I forhold til Syria derimot, må USA ha hatt en finger med i spillet, og faller dette regimet, svekkes Iran kraftig. Shiaene i Irak har uttalt at de mener at dette også vil føre til storkrig i regionen. Nå melder også israelsk etterretningskilder i Debka at både Israel og Syria forbereder seg på krig innen to til seks uker.

http://debka.com/article/21543/ 

Gå til innlegget

Europeiske politikere alene vite best?

Publisert over 9 år siden

Europeiske politikere virker mer og mer tonedøve overfor velgerne. Det er ikke bra og spesielt ikke i en situasjon der fascismen på ny er på fremmarsj.

I sted kom jeg over en avisartikkel i en av de tabloide engelske avisene der en ny EU-plan om økt innvandring fra Nord Afrika ble presentert. Leserkommentarene i avisen var på et nivå som ville fått selv Nettavisen til å rødme. Jeg vil ha krig igjen og de politiske lederne bør tiltales som forrædere, var det en som skrev. 

Etter 22/7 er den type kommentarer ikke spesielt lystige, men jeg må tilstå at det var nettopp det jeg forventet å finne da jeg bladde nedover. Dels fordi jeg har sett mange rare leserkommentarer før, men også fordi et slikt forslag som EU kom med var så til de grader i strid med de signalene som meningsmålinger gir.

La oss ikke lure oss selv. Krisen i EU er sammenlignbar med den i 30-årene. Gjelden er større enn da og arbeidsledigheten blant de under 30 er skyhøy i mange land.

Mens problemene i 30-årene ble forsterket av proteksjonisme tas beslutningene nå på overnasjonalt nivå. Dessverre er det heller ikke bare heldig. Det gir en voldsom avmaktsfølelse og når det også kommer frem via fransk presse, at mye av den nye ledelsen har bakgrunn fra en av de største investeringsbankene, som nettopp tjente store summer på boblen som var, så gjør ikke det den politiske ledelsen mer populær. 

At denne banken er assosiert med jøder kunne under andre tider skapt problemer, men det er en annen religiøs gruppe som er upopulær nå. I Danmark er det stilt et håpløst spørsmål: ”Synes du det er for mange muslimer?” Jeg sier håpløs, for oppfølgingsspørsmålene som ville kunne komme er skrekkelige. Uansett svarte 43 % ja. Bildet ligner i England, Nederland, Frankrike og Tyskland.

I en slik situasjon skulle man trodd at kloke politikere begrenset innvandringen og så på tiltak som kunne dempe de økende motsetningene, men neida.

Først bombes Libya og så fermenteres en borgerkrig i Syria, så det blir enda mer uro og flere som tar seg mot Europa. Deretter foreslår EU-kommisjonen en plan om økt innvandring fra det lutfattige Nord Afrika og begrunner dette med at det er økonomisk nødvendig. Det er liten grunn til å anta at det vil bli tatt godt i mot av en europeisk befolkning som sliter med arbeidsledighet, finanskrise og som allerede er mer enn bare skeptisk fra før av.

Dette får meg til å undre. Hva er det som gjør at EU reagerer med mer overnasjonalitet og åpner opp grensene i en slik situasjon?

Er det gamle ideer som ikke er oppdatert, om at mer overnasjonalitet og interaksjon er svaret på alle problemer? Er det mangel på selvinnsikt og respekt for synspunktene til velgerne? Er det en trang til å samle beslutningsmakt hos seg når verden rundt ser ut til å bli mer og mer kaotisk?

Trolig er det litt av alt sammen og sikkert mer til, men det er risikabelt av flere årsaker. En ting er at problemene neppe blir løst av den politikken som ble ført før krisen. Noe annet og kanskje vel så alvorlig, er at det å fjerne makt fra de vanlige velgerne nå neppe er smart. Ved å gå på tvers av deres ønsker i en situasjon, der veldig mange opplever mye større avmakt og usikkerhet enn vanlig, nærmest garanteres det ulike former for reaksjoner.

Noen av reaksjonen er harmløse, men det er ikke til å stikke under en stol at flere av protestpartiene på høyresiden i Europa har røtter og forbindelser til fascister av gammelt og nytt slag. Det gjør ikke velgerne til like ekstreme, langt i fra, men det er uheldig og det kunne det vært en fordel om politikerne hadde vært mer lydhøre noen ganger. 

http://ec.europa.eu/news/external_relations/111121_en.htm 

http://oyvindstrommen.be/2011/11/18/men-fascismen-var-ikke-død-2

 

Gå til innlegget

Ti år med feil nobelprisvinnere?

Publisert over 9 år siden

Rabalderet rundt Hagens eventuelle plass i Nobelkomiteen skygger for det som burde være en viktigere debatt: Har nobelprisene gått til de riktige personene?

Nobelprisen for fred har tapt anseelse. Da tenker jeg ikke på at Kina raser og delvis boikotter Norge, eller at det strides i Fremskrittspartiet, men snarere på at det har bredd seg en oppfatning om at prisen er politisk motivert. I USA mener nå seks av ti dette, mot fire av ti for bare to år siden. 

Noe av dette er naturlig med tanke på at det er tidligere politikere som sitter i komiteen og fred er nært knyttet opp til verdens politiske situasjon, men jeg undres likevel på om det ikke har vært gjort for mange feil de siste ti årene.

2002     Jimmy Carter for fredsarbeid. I USA er han mindre velansett, da han i stor grad er forbundet med dårlige økonomiske tider og at Khomeini tok makten i Iran.

2003     Shirin Ebadi for menneskerettigheter i Iran. Kom denne prisen som respons på at Carter fikk prisen året før?

2004    Wangari Muta Maathaisom drev med treplanting i Kenya. Viktig område, men her dreier prisen seg over mot utvikling og lite kjente personer. Burde det heller vært egne priser for utviklingsarbeid?

2005     El Baradei og Det internasjonale atomenergibyrået for deres innsats mot spredning av kjernefysiske våpen. Priser for arbeid mot atomvåpen gis hvert tiende år, men i forbindelse med krigen mot Irak og krigstrommene mot Iran var det så pass mange løgner ute og gikk, med USA i FN, som et eksempel, at mange til slutt begynte å lure på sannferdigheten til mange av de ulike involverte.

2006     Utviklingspirs som i 2004. Denne gangen Muhammad Yunus og Grameen Bank for mikrolån. Yunus dukket opp på radaren via norsk næringsliv i Bengal. Etter tildelningen han umiddelbart i kraftig krangel med sin norske partner. Siden har det fortsatt stormet noe rund Yunus, men kanskje verre er det at  det har blitt hevdet at lånerente på mikrolånene var urimelig høy. 

2007     Al Gore og FNs klimapanel. En pris som også oppfattes som kontroversiell, grunnet støyet rundt climategate, samt at Al Gore gjorde butikk på sine foredrag. Han var også den andre demokratiske politikeren fra USA som fikk prisen på seks år.

2008     Martti Ahtisaari for fredsmekling. Jeg fikk aldri med meg hva han fikk til og lurer også på om slike priser bør gis til meglere, fremfor de som tar støyten med å inngå eventuelle fredsavtaler. Jeg skriver støyten, da mange har blitt angrepet eller truet i etterkant.

2009     Barack Obama. Fersk amerikansk president og den tredje demokraten som fikk prisen på åtte år. Selv så han mest ut som om han skulle ha vært prisen foruten og han har etter tildelning også utvidet krigen fra Afghanistan til Pakistan, bombet Libya og i skrivende stund er det usikkert hva som vil bli utfallet av omveltningene han satte i gang i Midt Østen og Nord Afrika. Mange frykter at islamistene vil komme til makten. I år har det også vært skriverier i norske aviser om dårlig forhold mellom forrige amerikanske administrasjon og den norske regjering, noe som heller ikke setter prisen i godt lys.

2010     Liu Xiaobo fra Kina, for hans kamp for menneskerettigheter. I prinsippet prisverdig, med det skapte mye støy med Kina. Prisen sammenfalt også med økt temperatur mellom USA og Kina.

2011     Tredelt pris som av den grunn ble oppfattet som utydelig og av enkelte som en devaluering av de tre vinnerne. Kvinneaspektet ble fremhevet, men ingen av dem fikk prisen fullt. I tillegg kom prisen samtidig med et presidentvalg i Liberia og opposisjonen kom med kraftig kritikk av tildelningen. 

 

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere