Tor-Olav Foss Baldersheim

Alder: 43
  RSS

Om Tor-Olav Foss

Følgere

På sitt beste er Verdidebatt et sted der noen av de fremste samfunnsdebattantene kan møte både hverandre og vanlige deltagere, men den siste tiden har antall syltynne konspirasjonstråder økt her inne.

Når dette kombineres med innlegg om USA som anti-krist og diverse mer eller mindre grove tråder om raseforskjeller senkes kvaliteten, samtidig som mer seriøse debattanter vil skremmes vekk.

Det ville med andre ord være en fordel om redaksjonen gikk gjennom gjeldende praksis for sletting av tråder og eventuell utestengelse av debattanter.

Gå til innlegget

Den grusomme ondskapen i sommer sjokkerte alle og en hver. Fokuset nå er først og fremst rettet mot Breiviks spesielle psyke, som selv fagfolk synes å slite med å klare å fatte og begripe, men bak lurer spørsmålet om den politiske konteksten

Et eksempel på hvor sårt dette er kunne sees i Stortinget, da Per Sandberg kom med en av de mest malplasserte kommentarene som jeg kan huske fra en norsk politiker og Helga Pettersen tok til tårene. Det var den type kommentar som nok aldri ville ha dukket opp, om ikke Sandberg hadde reagert emosjonelt på noe som var sagt tidligere, av Eskil Pettersen.

Stridstemaet var utviklingen hos terroristen, der ulike personer og miljø resonnerer forskjellig rundt hvordan han kan ha tenkt som han gjorde. Selv hevder terroristen i sitt vanvidd at han handlet for å hindre kontinentet fra undergang, men på veien dit må det ha vært mange trinn. Terroristen hadde åpenbart har bevegd seg fra alminnelig betenkelighet over et samfunnsspørsmål, til det å ty til voldelige og sadistiske midler for å tvinge gjennom sitt syn. Få vil være uenigei  at et eller flere steder på veien gikk det mye galt med resonnementene hans.

Hvis man tenker på hans prosess som en reise i et politisk landskap, så beveget han seg stadig mot det mer ekstreme. Spørsmålet jeg i så måte ønsker å stille her er om hvilke trinn som kan ha vært sentrale. Dreier seg om noen store, sentrale feilvurderinger eller om mange små underveis?

Gå til innlegget

Spilleautomater er i særklasse den mest problematiske formen for gambling og er nå også blitt utbredt på nett. Norsk Tipping ønsker å følge etter, men bør stanses da det vil føre til at flere begynner å spille.

I følge VG planlegger Norsk Tipping å starte med nettkasino. Rent økonomisk er det lett å forstå hvorfor. I følge en avisartikkel nylig skal det være snakk om et norsk marked på 1,3 milliarder (uklart om det er brutto eller netto) som per i dag håndteres av utenlandske aktører.

Dessverre er spilleautomater langt verre enn andre former for pengespill. Det har vært spesielt mange tragedier knyttet til fysiske spilleautomater sammenlignet med andre former for gambling. I Norge skal antall spilleavhengige ligge rundt 25 000 (Dagbladet 2007) og av disse kan man anslå at ca 20 000 ha hatt problemer med spilleautomater. Dette er basert på at av innringerne til hjelpetelefonen for spilleavhengige rapporterte 81 % problemer med automater, mot ca 7 % hver for oddsen og rikstoto. (EFTA-dom E-1/06 punkt 45). Dette var da også sterkt medvirkende til at EFTA-domstolen aksepterte at det var behov for å stramme inn på spilleautomatmarkedet.

Situasjonen på nett er om mulig enda verre. Her kan hvem som helst spille fra egen stue eller eget soverom, samtidig som han slipper stigmatiserende blikk. Det er også fort gjort å komme i en dårlig stim. Har man hatt en dårlig dag og begynt å tape, er det fort gjort å øke innsatsen i forsøk på å ende på pluss og da går det galt. Det er så ille at nettkasionene har fått kallenavnet ”gamblingens svar på crack cocaine.” Ingen ferdigheter kreves. De er tilgjengelige til alle døgnets tider og man kan spille for så mye eller så lite som man vil. Samtidig er vinnersjansene i lengden marginale. Det er heller ikke som med tipping eller poker, der man kan vinne om man er god. Hos nettkasinoene er alle mer eller mindre dømt til å tape i lengden.

I dag har nok mange et positivt syn på Norsk Tipping. Lottomillionærer fra Værdal og tippekupongen om lørdagen vekker positive assosiasjoner. Riktignok er det mange hobbytippere, meg selv inkludert, som synes de tar seg for godt betalt på oddsen og ser derfor å unngår å bruke dem, men i det store og det hele forbindes selskapet med litt uskyldig spenning i hverdagen og inntekter til sport og kultur.

Skulle Norsk Tipping dra i gang med spilleautomater er det nok mange flere som vil hive seg på. Brukerne slipper å forholde seg til betalingsbegrensninger og til utenlandske operatører av varierende pålitelighet. Selskapet er norsk og statlig. Det er tradisjon i mange familier for å bruke dem. Ja, det er nærmest som en del av helgekosen å regne.

Monopolet til Norsk Tipping blir begrunnet med hensynet til spilleavhengige. Det kan argumenteres for at gambling vil finnes, men at det er bedre at det skjer i ordnede former og at inntektene heller bør gå til veldedige formål. Alt dette kan være riktig, men tilgjengeligheten og synligheten må også tas med i betraktningen. Det er mye, mye lettere å handle i en butikk man allerede bruker enn å finne en ny, og det er mye lettere å komme på tanken om å bruke penger på noe når det reklameres på TV og i norske avsier. Dette er selvsagt kjent for både Norsk Tipping og norske myndigheter. 

Så lenge spilleproblemene er små er det i mine øyne ok med gambling og at det reguleres slik at inntekter tilfaller veldedige formål. Når gamblingen derimot fører til i tragedier i stort omfang må den begrenses kraftig. Det gjør den dessverre for spilleautomater og da bør politikken være deretter. Norsk Tipping bør derfor forhindres fra å lansere nettkasino.

http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=10077474

http://www.dagbladet.no/nyheter/2007/12/04/520162.html

http://www.eftacourt.int/index.php/cases/case_e_1_06

 

Gå til innlegget

Det er ikke så ofte jeg leser historier på nett som får meg til å reagere med optimisme og latter i starten, som så stilner i det jeg begynner å lese kommentarer i avisen, før optimismen på nytt vender tilbake.

Denne aktuelle fortellingen handler om en TV-stjerne som fikk for seg at hun skulle gå bort til tilfeldige par i parken i en av Pakistans storbyer og konfrontere dem med om de var gift eller ikke.

Sympatisk gjort? Nei, det syntes ikke seerne heller og da hun så nektet å komme med en uforbeholden unnskyldning, fikk hun da også sparken.

Nå kan denne historien kanskje sees som et tegn på at det er nok av dem som ikke ønsker moralpoliti som TV-underholdning. Derav optimismen. Latteren som også var der i starten skyldes tittelen på artikkelen: ”Vigil Aunti.” Det lar seg ikke helt oversette til norsk, men bildet som dannes er av tanter på tokt i parker og gater.

Ei så lenge moro, om enn ikke helt for de som fikk kameraet i fleisen, men så stilnet latteren. To leserkommentarer stod frem i feltet under. Begge mente at de avslørte/uthengte unge var kommet i fare. Bak det moraliserende speilet det langt verre ting enn ris. Det er kanskje en ting å flørte i skjul, noe helt annet å gjøre det på TV. En får håpe at de filmede ikke får for mange problemer med sine familier.

Offisielt moralpoliti har landet for øvrig også hatt, i følge artikkelen. På linje med Iran og Saudi Arabia var det på 80-tallet kontroller som skulle sikre sømmelig adferd. I Pakistans tilfelle innebar det at par på gaten kunne bli stoppet og bedt om å vise papirer på at de var gift. Hvis ikke risikerte de fengsel.

Et annet vel så tankevekkende aspekt som artikkelen bringer opp, går på forskjellen mellom rik og fattig, svak og mektig.”Tantene” kritiseres for at de kun gikk på fattige personer. Å sparke nedover er ikke noe særlig. Tilsynelatende kan det også ha minnet mange på forskjellene i landet. En av leserne hevder sågar at det var mangelen på mektige personer i ryggen som gjorde at hun ikke klarte å redde sin jobb.

http://www.dailymail.co.uk/news/article-2093498/Pakistani-TV-host-sacked-haranguing-couples-immoral-behaviour-public-parks.html

 

 

Gå til innlegget

Når det argumenteres for at gamle, tradisjonelle rettigheter bør fjernes bør man ta seg i akt.

I tråden om Malmø skremmer Anfindsen når han angriper menneskerettighetene med henvisning til andre hensyn. Hadde det bare vært han som isolert frontet lignende syn, ville det ikke vært et problem, men det faller inn i et mønster der tradisjonelle rettigheter med dype røtter er under angrep i Vesten.

Hver for seg kan argumentene for å innskrenke eller fjerne rettighetene ha noen poenger, men fremfor å gi en bedre situasjon helles barnet ut med badevannet.

Kanskje fremst blant de tradisjonelle rettighetene i Vesten er retten til å bli ført for en domstol og dømt etter lov, som nå amerikanerne går bort fra i kampen mot terror. Der tillates det fengsling på ubestemt tid for den som mistenkes å ha gitt betydelig støtte til terror, så lenge ”krigen mot terror” pågår. Overført til norsk setting ville det slik jeg ser det kanskje kunne medført at alle som hadde vært mistenkt for å samle inn penger til Al Shabaab for eksempel ville kunne bli satt i fengsel uten dom.

Kanskje kunne det etter hvert også bli trukket enda lengre, med stadig flere konflikter og et utvidet støttebegrep? Hva med de som uttaler støtte til utvalgte politiske mål som de måtte dele med mer voldelige organisasjoner?

I så måte kan man kanskje se det i sammenheng med et annet angrep på grunnleggende rettigheter som man nå har sagt. Med organisasjoner som OIC som pådrivere kommer det stadig forsøk å få ytringsfriheten innskrenket. For noen år siden prøvde til og med krefter i Arbeiderpartiet å innføre noe lignende. Heldigvis ble det stanset, blant annet takket være flere av deltagerne her inne.

Den samme tilslutningen av land har også hatt problemer med menneskerettighetene og kom derfor opp med en alternativ erklæring, den såkalte Kairo-erklæringen, som er dypt problematisk, men som jeg ikke skal problematisere her.

Anfindsen er i så måte i interessant selskap når han i denne tråden angriper menneskerettighetene. En ting er at eksempler som Mullah Krekar saken eller en tilsvarende sak nå fra England, der kjente terrorister får bli i vestlige land er problematiske, eller at tanken om åpne grenser som mange i Amnesty går inn for ikke er av det gode i lengden, men det er likevel mye fundamentalt viktig med det som står i erklæringen fra 1948. Dette bør være innlysende for en hver som leser erklæringen, så når hensynet til menneskerettighetene ”må balanseres” (les: underordnes) andre hensyn, så kan man begynne å undre på hva som kommer.

I Anfindsens tilfelle har argumentasjonen lenge gått på at ulike etniske grupper har ulike evner og hans grunnsyn er at vi står foran en slags undergang, et selvmord. I en slik setting kan begynne å undre på om Anfindsen har problemer selv med starten på menneskerettighetene, der første artikkel lyder:

Alle mennesker er født frie og med samme menneskeverd og menneskerettigheter. De er utstyrt med fornuft og samvittighet og bør handle mot hverandre i brorskapets ånd.

http://no.wikisource.org/wiki/Verdenserkl%C3%A6ringen_om_Menneskerettighetene

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere