Tor-Olav Foss Baldersheim

Alder: 43
  RSS

Om Tor-Olav Foss

Følgere

Islam eller islamisme?

Publisert over 10 år siden

Et sentralt tema for debatt er om de islamistiske partiene og bevegelsene representer islam eller om de på mange måter bør forstås som noe annet. Jeg vil her argumentere for at man ikke bør sette likhetstegn mellom de to.

 

Islams historie starter med Muhammed og hans virke. Etter hvert som hans innflytelse steg kom han i konflikt med andre parter og han endte opp med å erobre Den Arabiske Halvøy. Dette var til dels en brutal prosess og mange av lovene fra den tiden kan fortone seg som å ha et militært tilsnitt. Det er en denne delen av historien som mange av de militante, revolusjonære bevegelsene ønsker å vende tilbake til og av den grunn oppfatter de seg selv som mer fundamentale og ekte.

Det er likevel noe med denne fortellingen som klinger feil i mine ører. For mye av aggresjonen til disse bevegelsene er rettet mot egne lands herskere. Det er da lett å glemme at disse herskerne og styreformen de representer også er en form for kontinuitet. Det har formodentlig også vært slik at Islam også vært noe som de styrende har søkt å bruke som det passer dem. Ofte er det videre slik at de styrer i større grad ønsker å bevare og øke sin makt. Det burde bety mer ro og harmoni, fremfor revolusjon.

Med andre ord utfordrer islamistbevegelsen det bestående. Den er revolusjonær og den søker dessuten å omdanne samfunnet og verden totalt.

Høres dette kjent ut?

For over 200 år siden ble kongen og adelen styrtet i en blodig revolusjon i et land som heter Frankrike. Idealet var likhet, frihet og brorskap. Resultatet ble terror, blodbad og kriger som vi dag kjenner som Napoleonskrigene. Noe av det samme gjentok seg også for 100 år siden. Da ble keiseren og adelen styrtet i Russland. På nytt var likhet idealet. Igjen endte det med død og elendighet. Etter en blodig borgerkrig kom Lenin og deretter Stalin til makten. Litt lenger vest, falt også de to tyske keiserdømmene, etter en blodig krig og en ydmykende fred. I starten så det like fullt ut til å gå bra, men så kom den store depresjonen og en ny bevegelse tok makten. De ville vende tilbake til flere tusen år gamle nasjonale idealer, krigerske idealer som på mange måter var utgått, som de selv konstruerte og mikset med andre tanker.

Det er en klar samfunnsmessig parallell her til islam. Store deler av den muslimske verden er styrt av korrupte autokrater som arver makten. For å ta et lite sidespor. Selveste Bin Laden skal en gang ha bemerket tørt at da Bush kom til Arabia så var det de som håpet på at dette ville gi demokrati, men de hadde ikke regnet med at inspirasjonen skulle gå andre veien, med arvet makt og valgfusk.

Mens samfunnene er gamle og føydale, så er den moderne islamismen strengt tatt ikke så gammel. Den starter med en mann som het Qutb. Som ung mann hadde Qutb dratt til USA og ble forferdet over det han så. Det er fra ham at organisasjonen ”Det Muslimske Brorskap” stammer. Legg her merke til likheten med det gamle franske idealet. Denne organisasjonen, som andre kan fortelle mer om, skal ha tatt til seg en hel del fra europeisk fascisme og kommunisme.

Felles med nazismen og kommunsimen er målet om å innføre et idealsamfunn, kombinert med stor grad av vilje til å bruke rå og brutal vold. Det er en total omveltning mange av dem søker og en slik tankegang bryter sterkt med det tradisjonelle, nærmest per definisjon.

Gå til innlegget

Islam – tro, ideologi eller tilhørighet?

Publisert over 10 år siden

Det er uheldig med for snevre definisjoner når man diskuterer islam, muslimer og ulike politiske synspunkt.

Innen de islamske samfunn er det krefter som ønsker å stille klokken mange århundrer tilbake. Noen av disse ortodokse kreftene ønsker endog å gå tilbake til 600-tallet, til slik Muhammeds nærmeste levde. Navnet som brukes på dem er salafister.

Blant en del av disse grupperingene finnes en del som mener seg berettiget til å definere hvem som er muslimer og hvem som er frafalne kjettere, takfirer. Al Qaidas ideolog, Al-Zawahiri, er blant dem som mener å ha denne retten og hans taler mot sjiamuslimer, er like så harde som de han har holdt mot amerikanere.

Denne tendensen til at grupper innen islam definerer hvem som ikke er muslimer er et gammelt problem og vil nok være noe som islam vil slite med også i den nærmeste fremtiden.

Interessant nok finnes det på sett og hvis en form for motstykke til dette i mange islamkritiske miljøer. Det er en gjenganger i islam-diskusjonene på nett at muslimer, som gruppe, skal identifiseres med og knyttes til ulike holdninger, handlinger eller synspunkt.

Der salafister og andre definerer muslimer ut av islam, defineres tilfeldige muslimer inn i eksempelvis salafismen av mange islamkritikere. I stedet for å se på muslimer som en gruppe ulike mennesker, som deler en felles identitet, men som i nokså varierende grad ønsker å implementere ulike regler og påbud, så blir de på mange måter ofte gjort til agenter for et politisk prosjekt, per definisjon.

Ser man derimot nærmere på holdninger aggregert, så vil man finne at det at det er betydelige forskjeller mellom land og over tid. Dette gjelder både i forhold til hva man ønsker av islamsk lov og hva man synes er tillatt og riktig i ulike situasjoner, herunder sett i forhold i konflikter med andre land. Det er mønstre og en del av dem må tas meget alvorlig, men bildet er ikke statisk.

Riktignok kan det gjerne være vanskelig å prate seg bort fra reelle uenigheter og motsetninger, men snakker man nærmere med muslimer på tomannshånd, så er det i hver fall min erfaring, at det gjerne er langt flere nyanser og refleksjoner bak de ulike synspunktene, enn hva mange har lett for å tro.

 

http://pewglobal.org/

 

 

Gå til innlegget

Hvilke fortellinger, hvilke konsekvenser?

Publisert over 10 år siden

Vi lever i interessante tider. Hvilke fortellinger og sammenhenger vi ser, vil være sentralt i måten vi ser på og håndterer det som skjer rundt oss. Det ligger en fare både i å være naiv og blind, men også i å være ensporet og sint.

 

Hvilke fortellinger, hvilke konsekvenser?

”May you live in interesting times” er det en velkjent kinesisk forbannelse som heter, og om det er noe vi lever i, så er det interessante tider. Fantastiske på mange måter, når en ser forbedringene i levestandard og helse over hele verden, men også meget dramatiske.

Det finansielle systemet kneler i USA og Europa, etter en voldsom lånefinansiert boligboble, mens det om Kina rapporteres enda voldsommere byggesatsning. Investoren Jim Chanos har hevdet hele 60 % av økonomien er knyttet opp mot byggebransjen, mot 30 % i Gulfen og 15 % i USA på det meste før krakket. I USA er nå på mange måter (de uoffisielle) statistikkene fullt på høyde med slik de var under den store depresjonen.

Det pågår også en enorm folkevandring, ikke bare til Europa fra Afrika, Midt Østen og Subkontinentet, men også til USA fra Latin-Amerika og til Kinas kyst fra innlandet. Alt dette til blandet glede for de landene som opplever innvandring.

Situasjonen er også slik at mange av områdene som opplever utvandring, har en befolkningsvekst som tilsvarer vår egen på 1900-tallet. Det er store omveltninger, der ny teknologi og nye ideer trenger inn.

Som i Europa, Russland og Kina, har forandringene i samfunnet også gitt opphav til totalitære bevegelser. Disse baserer seg igjen på ulike former for aggressive og til dels sjåvinistiske fellesskapsidealer, her med utgangspunkt i islam, fremfor sosialisme eller nasjonalisme.

Legger man så til at kampen om ressursene hardner, med ”peak oil” og skiftende maktbalanser som sentrale kriterier, så har man en oppskrift på uro og det stopper ikke der. For summen av alt dette vekker til live gamle fortellinger om dype konflikter, da spesielt tvekampen mellom kristenheten og islam.

På norske og internasjonale nettsteder hardner retorikken. Fordømmelsene av muslimer som kollektiv gruppe øker. Mer brutalt, men ikke helt ulikt likevel, øker trykket og volden mot kristne i mange arabiske land. Det kan nok være lett for mange å la seg rive med i en slik situasjon.

Konsekvensene av en kraftig eskalering vil bli svært alvorlige og på mange måter uoversiktlige. Der om er de fleste nok enige. Det som dog synes å mangle er en noenlunde realistisk plan for å dempe effektene av det som er i ferd med å skje. De rådende politikere har ignorert advarslene. Med andre har de ikke skjønt alvoret.

Advarsler har lenge vært der på nettet, men fortellingene som nå vokser frem på ulike fora synes meg i økende grad å dreie om skjulte agendaer og dype svik, der ulike parter demoniseres og mange av sammenhengene glemmes, enten man ser på enkeltpersoner eller de store historiske linjer.

Oppe i alt dette så klarer jeg likevel ikke være helt pessimist, for det er ikke den første finansielle krisen og jeg tror også at totalitære bevegelser har det med å brenne ut, men dramatisk blir det.

La oss håpe og eventuelt be om at tilstrekkelig mange klarer å holde hodet kaldt og hjertet varmt.

 

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere