Nils-Petter Enstad

Alder: 67
  RSS

Om Nils-Petter

Forfatter og frilansskribent - blogg: www.enstadmedia.blogspot.com
Tidligere offiser i Frelsesarmeen.
Utgivelser (utvalg):
Et parti for verdier og resultater. Østfold KrF gjennom 70 år (2015)
Gospelsangeren Elvis Presley (2015)
En liten slumsøster lå og skulle dø. Om Frelsesarmeen i nordisk skjønnlitteratur (2014) -
Døden i baksetet - bakgrunnshistorier om gospelsanger og -sangere (2013) -
Sommeren som endret Norge. Om dannelsen av John Lyngs regjering (2013) -
Vårherres sporhunder - om Frelsesarmeens ettersøkelsesarbeid (2012),
- I milla seg og himlen - en vandring i Alf Prøysens religiøse landskap (2010) -
Sverd eller kors? Kristningen av Norge som politisk prosess (2008).

Følgere

Når ble KrF et «borgerlig» parti?

Publisert over 2 år siden

Det er historisk feil når det blir hevdet at KrFs «fundament, tilblivelse og historie» har vært som et «borgerlig» parti, slik John G. Bernander skriver.

Begrepet «borgerlig» dukket først opp på 1950-tallet, og det var Høyre som brukte det som en samlebetegnelse på Høyre, Venstre, Bondepartiet og KrF. Ingen av dem hadde særlig sans for betegnelsen, mens Ap grep det med begjærlighet.

Bare forvirrende. Så sent som sommeren 1963, samtidig med at Lyng-regjeringen tiltrådte, skrev Egil Aarvik, daværende stortingsrepresentant for Oslo KrF og redaktør for partiavisa Folkets Framtid, en lederartikkel der han karakteriserte ordet som «et sjargonguttrykk i det politiske språk»: «Det brukes i fleng. Men ingen har gitt noen fyllestgjørende eller entydig definisjon av begrepet. (…) Ordet «borgerlig» er i beste fall en meningsløs, i verste fall en tvetydig betegnelse som bare virker forvirrende».

I Lyng-regjeringens regjerings-­erklæring ble ikke ordet «borgerlig» brukt. Man brukte samlende begreper som «kristne grunnverdier, (…) kulturelle og nasjonale tradisjoner og våre demokratiske institusjoner».

Det «borgerlige» samarbeid man fikk fra 1965 kom mer som en dyd av nødvendighet enn fordi kjemien var så god. Historikeren Hallvard Notaker, som skrev fjerde bind av partiet Høyres historie, har sagt at selv om «borgerlig samling» har vært en del av Høyres språkbruk i lang tid, har de borgerlige partiene egentlig ikke hatt mye felles, og de har ikke hatt noen felles visjon. Partiene har funnet sammen når de har trengt hverandre, og hatt en stor gevinst i sikte, så som regjeringsmakt.

Blankpusses igjen. Dette er nok også den viktigste forklaringen på at begrepet «borgerlig» blankpusses igjen i disse dager. Men 60-tallet er historie; det samme er den betingede politiske «idyll» som eksisterte den gang. Dette var før de store debattene om Fellesmarkedet, abortlov og andre beslektede, verdirelaterte spørsmål ble aktuelle. Heller ikke ruspolitikken, som i praksis var alkoholpolitikken, var et stridstema av betydning. Aps restriktive linje her hadde støtte langt inn i den «borgerlige» leiren. Dessuten fantes det ikke noe populistisk parti av betydning verken på høyre eller venstre fløy i politikken.

Den som etablerte som en slags sannhet at KrF og Høyre nærmest hørte organisk sammen i politikken var Kåre Kristiansen. I begge hans formanns-perioder hadde det å holde sammen med Høyre førsteprioritet. Han er også en av de få KrF-lederne som har insistert på at KrF var et «borgerlig» parti. Andre ledere har brukt andre ord.

Gjennom 1970-tallet fungerte abortsaken som en katalysator for det ulike verdisynet og dermed skillet mellom venstresiden på den ene siden og de «borgerlige» på den andre. Fram til 1981 hadde disse siste et sammenfallende syn på dette. Men da først Høyre og deretter Sp «nullstilte» seg i saken, begynte også det «borgerlige verdifellesskapet», som Bernander skriver om i sin kronikk, å forvitre.

Assosiert med høyresiden. Ser man på KrFs valghistorie, har det aldri vært slik at «borgerlig» samarbeid har vært noen suksessoppskrift. Snarere tvert om. Valgresultatene i 1973, 1977, 1997 og 2001 bekrefter dette. Men med Bondevik II begynte nedturen, først og fremst fordi KrF fra da ble stadig sterkere assosiert med høyresiden i norsk politikk.

KrF har i mange år oppfattet seg som et sentrumsparti. Skal en slik karakteristikk gi mening, må man også definere hva som er sentrum i norsk politikk. Ingen av dagens regjeringspartier kan regnes som sentrumspartier. Derimot gir det mening å definere Arbeiderpartiet som en del av sentrum. Samtidig må det tas høyde for at KrF aldri har vært helt bekvem i rollen som et «borgerlig» parti.

Gå til innlegget

KrF + H = ikke sant lenger

Publisert over 2 år siden

Jeg hører til de KrF-medlemmene som er begeistret for den strategien partileder Knut Arild Hareide har pekt ut når det gjelder partiets plass i norsk politikk.

Den begeistringen deles naturlig nok ikke av alle, verken innenfor eller utenfor partiet. Ikke minst virker det som man er i ferd med å få panikk i partiet Høyre. Fra den kanten hamres det nå løs med kronikker av Jan Tore Sanner, Torbjørn Røe Isaksen og nå sist Stefan Heggelund (Vårt Land, 29.09.18) om det visstnok gode forholdet mellom KrF og Høyre.
 De skriver i det som virker som manglende forståelse for at forholdet skrotet Høyre selv for flere år siden. Da Høyre hadde valget mellom KrF og Frp, valgte man Frp.

Slik Høyre-kronikørene nå framstår, minner de mest av alt om en som har dumpet kjæresten, men som likevel ønsker å ha vedkommende i beredskap for påkommende tilfeller.
 Det er mye å si om den typen strategi, men særlig troverdig er det jo ikke. Høyre får, som andre som har brutt opp fra forhold, prøve å nøye seg med å bevare et visst vennskap.

Nils-Petter Enstad, forfatter

Gå til innlegget

Sjekkliste for samarbeid

Publisert over 2 år siden

De som mener KrF bør gå inn i Solberg-regjeringen, bør krysse av på denne sjekklisten:


* Er det naturlig at KrF går i regjering med et parti som ikke har noe om kirke eller kristne verdier i utkastet til nytt partiprogram, slik tilfellet er med Høyre?
* Er det naturlig at KrF går i regjering med et parti som har programfestet aktiv dødshjelp, slik Frp har gjort?
* Tyder det på at det blir et godt samarbeid med et parti der fremstående tillitsvalgte bruker karakteristikker som «Judas» og «imamsleiker» om KrFs partileder, slik flere Frp-politikere har gjort?
* Hvor sannsynlig er det at de eventuelle gjennomslag KrF måtte få i en regjeringserklæring med Solberg-regjeringen blir respektert med tanke på at punktet i avtalen fra 2013 om at hovedlinjene i norsk alkoholpolitikk ble «oppfylt» med tidenes frislepp i den samme politikken?
* Hvor sannsynlig er det at KrFUs vedtak om nei til abort får gjennomslag i et samarbeid der FpU har vedtatt å innføre fri abort til uke 24 i svangerskapet.
* Hvem gir den mest presise beskrivelse av situasjonen, de to nestlederne som snakker lyrisk og emosjonelt om «alt» KrF har oppnådd i samarbeid med Solberg-regjeringen, eller partilederen, som beskriver resultatene som å holde igjen på en negativ utvikling; at det man har oppnådd er at resultatene ikke ble fullt så ille som de ellers ville blitt?
* Til slutt: De i KrF som vil gå inn i den nåværende regjeringen, og som mener kristne verdier må prege politikken i en slik regjering: Hvor stor sannsynlighet er det for at man kan oppnå det ved å gå inn i en regjering som fra før ikke nevner det kristne verdi- og kulturgrunnlaget med ett ord i den regjeringsplattformen som gjelder pr. dags dato?

Gå til innlegget

En hånd på rattet?

Publisert over 2 år siden

Som ung småbarnsfar på slutten av 1970-tallet kjøpte jeg min første bil: En pent brukt, tilårskommen «boble».

Det morsomste mine to gutter visste den gang, var å sitte mellom pappas lår, holde i rattet, dreie på det og liksom «kjøre». Hvis pappa fikk bilen til å rulle en meter eller to inne på gårdsplassen, var livet fullkomment.

Av en eller annen grunn er det disse minnene som dukker opp i hukommelsen hver gang jeg hører noen bruke dette som argument for at KrF skal gå inn i Solberg-regjeringen: Man får en hånd på rattet.

Jeg ser ikke bort fra at mine den gang henholdsvis to og fire år gamle gutter kan ha trodd det faktisk var de som kjørte pappas gamle boble der de satt mellom hans lår, men alle vet jo at slik var det ikke.

I Solberg-regjeringen er det allerede tre som mener de sitter med hendene på rattet. Det går sånn noenlunde fordi disse tre er enige om retningen. En fjerde aktør/sjåfør som dertil har ambisjoner om en annen retning, er selvfølgelig bare i veien.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere