Nils-Petter Enstad

Alder: 67
  RSS

Om Nils-Petter

Forfatter og frilansskribent - blogg: www.enstadmedia.blogspot.com
Tidligere offiser i Frelsesarmeen.
Utgivelser (utvalg):
Et parti for verdier og resultater. Østfold KrF gjennom 70 år (2015)
Gospelsangeren Elvis Presley (2015)
En liten slumsøster lå og skulle dø. Om Frelsesarmeen i nordisk skjønnlitteratur (2014) -
Døden i baksetet - bakgrunnshistorier om gospelsanger og -sangere (2013) -
Sommeren som endret Norge. Om dannelsen av John Lyngs regjering (2013) -
Vårherres sporhunder - om Frelsesarmeens ettersøkelsesarbeid (2012),
- I milla seg og himlen - en vandring i Alf Prøysens religiøse landskap (2010) -
Sverd eller kors? Kristningen av Norge som politisk prosess (2008).

Følgere

«Å ta en Ropstad»

Publisert over 2 år siden

Jeg vil med dette lansere et nytt uttrykk til bruk i den politiske retorikk: «Å ta en Ropstad». Det kan være betegnelsen på et politisk utspill som er basert på en bløff, og der den som kommer med utspillet vet at det er snakk om en bløff.

         
I prosessen fram mot KrFs veivalg, og hvor man nå er ved veis ende, hamret Kjell Ingolf Ropstad løs med en påstand om at ved å gå inn i Solberg-regjeringen ville man få «en historisk mulighet» til å endre abortloven. Rent konkret gjaldt det paragraf 2c i abortloven, som gir mulighet til å fjerne et foster som man enten vet, tror eller frykter kan lide av en alvorlig sykdom. 

Dette utspillet hadde han for så vidt klarert med statsminister/Høyre-leder Erna Solberg, selv om hun visste like godt som Ropstad selv at en slik endring ville det ikke være flertall for verken i Høyre, i de andre regjeringspartiene eller i Stortinget. 

Det visste Ropstad også, men han satset på at bare han gjentok sitt mantra ofte nok, ville tilstrekkelig mange kjøpe det og svelge det.
            Det fikk han rett i.
            Det gamle visdomsordet om at en usannhet er en usannhet, uansett hvor ofte den gjentas, ble parkert for anledningen.
            Det som kom ut av forhandlingene på Gran på Hadeland bekreftet da også dette. Der ble man enige om at adgangen til såkalt «tvillingabort» skal avskaffes. Det må skje gjennom en lovendring, og det er fremdeles et åpent spørsmål om et slikt forslag får flertall i Stortinget. Ingen av de tre nåværende regjeringspartiene har noen tradisjon for å binde sine representanter i det som kan oppfattes som samvittighetsspørsmål. Og selv om det skulle bli vedtatt, vil det i praksis bety omtrent ingenting dersom målet er å redusere antall aborter her i landet. Det foretas mindre enn ti slike inngrep i året.
            Noen har stilt seg spørsmålet om Kjell Ingolf Ropstad ble «lurt» av Erna Solberg da han kom med dette utspillet.
Å stille et slikt spørsmål er en grov undervurdering av mannens intelligens. Kjell Ingolf Ropstad har vært heltidspolitiker hele sitt voksne liv. Han vet godt hva som det er realistisk å gjennomføre, og hva som ikke er det.
Han har visst hele tiden at abortutspillet hans var basert på en bløff.
Men han «tok en Ropstad», og lyktes med det.


Gå til innlegget

To blekkhus

Publisert over 2 år siden

Det fortelles at det var en tid da norske embetsmenn hadde to blekkhus på skrivebordet: Et for offentlig bruk og et for privat bruk. De to ble holdt nøye adskilt. Om det var noen kontroll på når det ene ble brukt contra det andre, er jeg usikker på. Trolig var det snakk om en æressak.

Dette muligens litt anekdotiske poeng dukker opp når man leser om den kreative måten enkelte stortingsrepresentanter fører reiseregningene sine på. Siste bidrag foreløpig er en som skulle på det som kan ha vært en harrytur til Sverige. Siden veien går gjennom en kommune der vedkommende representant har en partifelle som varaordfører, arrangeres det et møte, og det bestilles rom på et forholdsvis «fint» hotell. Regningen sendes til Stortinget.

            I forbindelse med et familieselskap gjør representanten det samme: Han berammer et møte – denne gang med direktøren på det hotellet der selskapet skal holdes – og lar velgerne betale sin egen overnatting. 

            I andre tilfeller legger han også inn møter i forbindelse med det som ellers framstår som ferieturer for ham og familien, og lar Stortinget betale. Men bare for seg selv, passer han på å presisere; ikke for familien. Det virker som om han synes det blir ryddig på den måten.

            Men snarere enn «ryddig» blir det bare litt mindre uryddig. Representanten selv mener han er innenfor regelverket, og kan teknisk sett ha rett i det. Men for folk flest – som hans parti påberoper seg å være talsparti for – framstår det som om han tøyer regelverket lengst mulig.

            Hvor nødvendig det er med et «politisk møte» underveis til Strømstad, eller i forkant av et familieselskap, får det være opp til andre å vurdere. For mange av oss hadde det nok vært mer naturlig å la et slikt møte bare være noe som «comes with the territory», og latt det bli med det, eller rett og slett tatt det en annen gang og i en annen setting.

            Skikken med to blekkhus var et signal om noen verdier som man kanskje burde hente fram igjen.

Publisert i papirutgaven 12. januar 2019

Gå til innlegget

Ros for folkeskikk?

Publisert over 2 år siden

Vårt Land gir stortingsrepresentant Sylvi Listhaug ros på lederplass fordi hun har uttalt seg mot enkelte rabiate nettkommentarer mot blant andre stats-
minister Erna Solberg (18. desember).

Denne manøveren fra Listhaugs side kan selvsagt skyldes at hun er i ferd med å moderere seg i forhold til hvordan hun har framstått i den offentlige debatt fram til nå, med språklige nyskapninger som «imamsleiker» og liknende.
 Samtidig må det være grunn til å spørre om det ikke er litt forhastet å gi en politiker på Listhaugs nivå – stortingsrepresentant og statsråd gjennom flere år – ros for at hun ytrer seg på en måte som de aller fleste vil mene er i tråd med den mest grunnleggende folkeskikk?

Hva slags forventninger forteller det at man har til denne politikeren når en slik banalitet vekker noe som til forveksling kan minne om begeistring?
 Faktum er jo at Sylvi Listhaug, sammen med en rekke andre Frp-politikere, gjennom flere år har bidratt til å legitimere den typen holdninger som hun nå tilsynelatende går imot.
 I lederartikkelen heter det at Listhaug taler «med stor tyngde», og at de nye signalene av den grunn er viktige.
 Tja, mon det?

Det som har gitt Listhaug «tyngde» er jo det forhold at hun så sterkt har bidratt til å gi politisk legitim-
itet til nettopp slike holdninger som gjør at enkelte strør rundt seg med karakteristikker som «landssvikere». Faller den legitimeringen bort, vil de som trenger det, søke slikt andre steder. De behøver ikke gå langt. Det er flere i Listhaugs parti som gjerne bidrar med den slags.

Gå til innlegget

Voksen og ledig

Publisert over 2 år siden

«Med en så spennende CV er det klart at du får deg en ny jobb!»
 Det var ikke få ganger jeg fikk denne velmente oppmuntringen, blant annet fra saksbehandlere i NAV, etter at jeg ble ufrivillig arbeidsledig i en alder av 59 år. Da hadde jeg vært i jobb sammenhengende siden jeg var 18. Men om cv-en var aldri så spennende og jobbjakten aldri så intens – som regel ble man ikke engang invitert til et intervju. Man fikk i stedet bekreftet utsagnet om at det arbeidslivet vil ha er 30-åringer med 20 års erfaring.

Vårt Land skriver 10. desember om at 13 tidligere stortingsrepresentanter fremdeles er på etterlønn, ett år etter at de gikk ut av nasjonalforsamlingen ved valget i 2017. Etter å ha sjekket på Stortinget.no ser jeg at seks av de 13 er over 60 år gamle; tre av dem mellom 58 og 49 år.
 Det er deres frustrasjon jeg tror jeg kan identifisere meg med. Jeg vil anta samtlige av dem har søkt et antall stillinger, men de er altså i en alder da arbeidslivet rett og slett ikke er interessert i dem, uansett hva Nav, NHO og andre miljøer måtte hevde.

Ved en anledning opplevde jeg at det sto mellom meg og en cirka 30 år yngre person når en ansettelse skulle foretas. Den unge fikk selvsagt jobben. Året etter ble den lyst ut igjen. Den unge hadde valgt å gå videre. Den eldre – i dette tilfellet meg – ville mest sannsynlig ha blitt i stilling i årene fram til eventuell pensjon. Jeg tror mange arbeidsgivere opplever det samme, uten at det virker som om det får dem til å vurdere situasjonen med alder og erfaring opp mot ungdom og ambisjoner. Det kan ikke være tvil om at den eldre vil representere en langt mer stabil arbeidskraft enn den unge.

Nå er ikke tidligere stortingsrepresentanter blant dem som trenger å ha den største næringssorgen om vedkommende går ledig en stund. Etterlønnsordningen er svært lukrativ, sammenliknet med et liv på dagpenger, med innlevering av meldekort og innkalling til obligatoriske, ikke alltid spesielt relevante «kurs».
 Mitt anliggende er derfor ikke de 13, men holdningene blant arbeidsgiverne og misforholdet mellom festtalene om at man trenger erfaring og kompetanse på den ene siden, og de beske realitetene på den andre. De holdningene bør man gjøre noe mer med enn bare å snakke halvhjertet om dem.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere