Nils-Petter Enstad

Alder: 67
  RSS

Om Nils-Petter

Forfatter og frilansskribent - blogg: www.enstadmedia.blogspot.com
Tidligere offiser i Frelsesarmeen.
Utgivelser (utvalg):
Et parti for verdier og resultater. Østfold KrF gjennom 70 år (2015)
Gospelsangeren Elvis Presley (2015)
En liten slumsøster lå og skulle dø. Om Frelsesarmeen i nordisk skjønnlitteratur (2014) -
Døden i baksetet - bakgrunnshistorier om gospelsanger og -sangere (2013) -
Sommeren som endret Norge. Om dannelsen av John Lyngs regjering (2013) -
Vårherres sporhunder - om Frelsesarmeens ettersøkelsesarbeid (2012),
- I milla seg og himlen - en vandring i Alf Prøysens religiøse landskap (2010) -
Sverd eller kors? Kristningen av Norge som politisk prosess (2008).

Følgere

Eksklusjonsparagraf er en dårlig idé

Publisert rundt 2 år siden

Jeg har ved et par anledninger truffet på personer som, enten på egne eller andres vegne, har prøvd å skryte på seg at de er blitt ekskludert fra KrF. Da har det vært veldig greit å kunne avsløre bløffen deres: Man kan rett og slett ikke bli ekskludert fra KrF. Slik har det vært, og slik bør det fortsette å være.

I nyere tid er det først og fremst innen Fremskrittspartiet man har hørt om ekskluderinger/suspenderinger av medlemmer. Bare hittil i år har det vært to slike saker i dette partiet. Begge har vist hvor tilfeldig slike bestemmelser fungerer og hvor rettsløs den er som blir gjenstand for slike prosesser.
            Landsmøtet i KrF skal behandle et forslag fra landsstyret om at partiet skal innføre slike bestemmelser i lovverket sitt. Som grunnlag for at man skal starte slike prosesser nevnes «hatefulle ytringer og trusler» eller at man er dømt for seksuelle overgrep og annen alvorlig kriminalitet. 

Når medlemskap i andre partier også nevnes som kriterium for ekskludering, blir det nesten litt komisk – i hvert fall useriøst. 

Kriteriet «arbeidet for andre partier» er mer uklart.
Hva betyr det?
Vil det være grunnlag for å starte en ekskluderingsprosess dersom et KrF-medlem jobber i kantinen eller på sentralbordet i et annet parti?
Eller tar på seg oppdrag i forbindelse med egen næringsvirksomhet?
            Slike kriterier vil måtte være generelle og derfor gjenstand for tolkning. Og i det ligger det alltid en glideskala, og dermed en større fare for misbruk. Ikke minst har mange av de eksklusjonssakene man har sett i Frp vist dette.
Eksklusjonsparagrafer kan fort bli et hensiktsmessig redskap i hendene på folk som vil bli kvitte plagsomme kritikere. Derfor bør ikke landsmøtet gi dem et slikt redskap.


Gå til innlegget

Nettverk eller fraksjon?

Publisert rundt 2 år siden

Nettverket «Drivkraft» hadde sin første samling i midten av februar. Jeg var ikke til stede, men de som var det, har beskrevet den som en positiv opplevelse

Samlingen er blitt kritisert både fordi den i det hele tatt ble holdt, og på grunn av noen av de som sto i front under samlingen. Ordet «fraksjonsvirksomhet» er blitt hentet fram. Det er ett av de virkelig «stygge» ordene i politisk organisasjonssammenheng. Bruker man det ordet, er det fordi man vil oppnå en bestemt effekt: Stigmatisering, spredning av mistillit både når det gjelder motiver og demokratisk sinnelag.

Nettverk
Nå er det ikke noe nytt at grupper innen en bevegelse, eksempelvis politiske partier, danner nettverk i forbindelse med saker der det er stort engasjement. Foran begge folkeavstemningene om norsk medlemskap i EEC/EF/EU (bokstavkodene har endret seg!) hadde Arbeiderpartiet denne typen nettverk i sin organisasjon. Foran folkeavstemningen i 1972 het nettverket Arbeiderbevegelsens informasjonskomité (AIK), foran avstemmingen i 1994 het det Sosialdemokrater mot EU (SME). Begge var på «den seirende siden» i de aktuelle tilfellene, men mens AIK brøt ut og ble en del av SV, forble SME i partiet.
Begge må kunne betegnes som «fraksjonsvirksomhet»; de motarbeidet aktivt det som var partiets politikk.
          Det samme kan ikke sies om «Drivkraft». Bak dette nettverket står både personer som er utmeldt av KrF og personer som fortsatt er medlemmer. Nettverket har ikke noe eget program, de representerer ikke noen «trussel» mot partiledelsen. Det er nærliggende å betegne det som en råk i isen; et åndehull der man kan dukke opp fra tid til annen og få litt andre impulser. Det er et nettverk som er ideologisk, mer enn politisk. Sånn sett er ikke nettverket «Drivkraft» i dag prinsipielt annerledes enn hvordan tenketanken «Skaperkraft» har fungert i perioder.

«Like gode venner»?
Noen mener tydeligvis at etter en prosess som har delt partiet i to omtrent like store deler, og kløyvd det fra topp til bunn, skal man nå bare gå videre og være «like gode venner».
Det er en tankegang som preges like mye av naivitet som frekkhet. Ikke minst det siste, fordi et viktig premiss for det som ble landsmøtevedtaket var en illusorisk påstand om at det forelå en «historisk sjanse» til å endre abortloven.
De som trodde på det argumentet bør i dag sitte med den samme følelsen som den får som blir lovet en biff og får servert en hamburger.

Små seire
Den nye familieministeren har lagt en sak som var under arbeid om søndagsåpne butikker i skuffen, og får fortjent ros for det. Man han, og alle andre, vet at det samme kunne han gjort i et regjeringssamarbeid den andre veien.
Når man på den ene siden over-selger små seire og samtidig feier både kameler og elefanter under teppet, bør man ha respekt for at det kan være noen som har behov for å vite at det finnes noen fellesskap der man fortsatt kan være kristendemokrater og tenke helhetlig og ideologisk; ikke bare kortsiktig strategisk.

Publisert i papirutgaven 14. mars 2019

Gå til innlegget

KrF og regjeringsmakt

Publisert over 2 år siden

Kristelig Folkeparti (heretter KrF) har for åttende gang i sin historie blitt en del av en norsk regjering. I tre av disse regjeringene har partiet hatt statsministeren. Tidligere har det stort sett vært enighet i partiet om regjeringsdeltakelse. Denne gang er partiet delt på midten, fra topp til bunn.

KrF ble en del av norsk rikspolitikk ved stortingsvalget i 1933. Da stilte partiet liste kun i Hordaland fylke og fikk valgt inn en representant. Ved valget tre år senere fikk man valgt én til, også han fra Hordaland som fremdeles var det eneste fylket der partiet stilte liste. På grunn av krigen, var det valgresultatet fra 1936 som bestemte sammensetningen av Stortinget de ni neste årene.
            Da Einar Gerhardsen dannet sin «samlingsregjering» i 1945, var KrF det eneste av partiene på Stortinget som ikke ble invitert med. Kommunistpartiet, som ikke hadde en eneste stortingsrepresentant, fikk tre statsråder. Da Gerhardsen ble gjort oppmerksom på denne tabben, gjorde han et litt hjelpeløst forsøk på å overtale KrF-leder Nils Lavik til å godta døveprest Conrad Bonnevie-Svendsen som KrFs «representant» i regjeringen – han var ellers utnevnt på Hjemmefrontens «kvote». Lavik takket høflig nei. Døvepresten var sikkert en utmerket mann, men totalt ukjent for KrF når det gjaldt politikk.
I sine memoarer gjør Gerhardsen et om mulig enda mer hjelpeløst forsøk på å «forklare» denne tabben: KrF «ble den gang ikke regnet som en selvstendig gruppe», skriver han.

Presset inn i en «borgerlig» fold
Ved stortingsvalget i oktober 1945 fikk Arbeiderpartiet rent flertall, og slik var det fram til valget i 1961. KrF ble derfor en del av en nokså innflytelseslammet opposisjon, samtidig som partiet ønsket å framstå som verken sosialistisk eller borgerlig. Men årene med rent Ap-flertall tvang KrF mer eller mindre i en «borgerlig» fold. «Borgerlig» var ellers et uttrykk som først og fremst Høyre hadde en forkjærlighet for.
            Da Gerhardsens tredje regjering ble felt på Kings Bay-saken i august 1963, var KrF en del av flertallet som felte regjeringen, og måtte også være en del av det parlamentariske grunnlaget for den nye regjeringen. Beslutningen om å delta i Lyng-regjeringen var det partiets stortingsgruppe som tok. Verken sentralstyre eller landsstyre ble konsultert. Verken daværende partileder Einar Hareide eller nestleder Kåre Kristiansen var valgt til Stortinget. KrF fikk tre statsråder i regjeringen; bare en av disse kom fra stortingsgruppa (sosialminister Kjell Bondevik).
            Det er interessant å registrere at i løpet av de tre ukene regjeringen satt, skrev redaktør og stortingsrepresentant Egil Aarvik en lederartikkel i Folkets Framtid der han problematiserte bruken av ordet «borgerlig» som politisk/ideologisk begrep. Han kaller det «et sjargonguttrykk i det politiske språk», og fortsetter: «Det brukes i fleng. Men ingen har gitt noen fyldestgjørende eller entydig definisjon av begrepet. (…) Ordet «borgerlig» er i beste fall en meningsløs, i verste fall en tvetydig betegnelse som bare virker forvirrende», skrev han.

Lite til felles
Men selv om de fire partiene kunne opptre som en samlet opposisjon når det var påkrevd, hadde de egentlig ikke så mye til felles. De hadde ingen felles visjon, og har stort sett funnet sammen når de trengte hverandre eller hadde en stor gevinst i sikte, så som regjeringsmakt. Slik var det på 1960-tallet, og slik er det ennå, og i langt sterkere grad.
Når den politiske idyllen virker mer idyllisk på 1960-tallet enn senere, skyldes nok det at den faktisk var det. Ingen av de store debattene som senere skulle skille de «borgerlige» partiene - Europa-spørsmålet; abortspørsmålet - var aktuell politikk.
            Den første som gjorde ordet «borgerlig» til en del av KrF-språket, ser ut til å ha vært Kåre Kristiansen. Verken hans forgjenger Lars Korvald eller etterfølgeren Kjell Magne Bondevik brukte det uttrykket. Til nød kunne de snakke om de «ikke-sosialistiske» partiene. Korvald var først og fremst opptatt av at KrF skulle være «et kristent parti», mens Bondevik, som var svært ideologisk bevisst, som nevnt lanserte begrepet «kristendemokratisk» i norsk sammenheng.

Nyansert bilde

Prosessen fram mot deltakelsen i Solberg-regjeringen har vist at KrF denne gang er delt på midten når det gjelder valg av side. Men selv om KrF tradisjonelt har vært på «borgerlig» side i rikspolitikken, er bildet i lokal- og fylkespolitikken langt mer nyansert. Ikke minst er det lange tradisjoner i mange kommuner for et godt samarbeid mellom KrF og Arbeiderpartiet, både i budsjettarbeid og når det gjelder fordeling av verv.
            Jeg har selv lest referater fra rådsmøter i Østfold KrF på 1950-tallet der man diskuterte hvem man skulle samarbeide med i de ulike kommunene og hvilke ordførerkandidater man skulle støtte: Kandidaten fra Arbeiderpartiet, som man kjente som en troende kristen og aktiv bedehusmann, eller kandidaten fra Høyre, som man ikke visste noe om.

            Regjeringsdeltakelse har tradisjonelt gitt KrF drahjelp ved valg. Dette endret seg etter at Bondevik II tiltrådte i 2001. Både kommunevalget i 2003 og stortingsvalget i 2005 ble «katastrofevalg».

            Om få måneder skal velgerne felle sin dom og si hva de blant annet mener om at KrF har blitt en del av den blåeste regjeringen Norge har hatt noen gang. Selv da Willoch-regjeringen var en ren Høyre-regjering var den mer sentrumsorientert enn Solberg-regjeringen er. Det er derfor mange som holder pusten med tanke på årets valg.

Artikkelforfatteren er tidligere informasjonssjef og opplæringsleder i KrF

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere