Nils-Petter Enstad

Alder: 67
  RSS

Om Nils-Petter

Forfatter og frilansskribent - blogg: www.enstadmedia.blogspot.com
Tidligere offiser i Frelsesarmeen.
Utgivelser (utvalg):
Et parti for verdier og resultater. Østfold KrF gjennom 70 år (2015)
Gospelsangeren Elvis Presley (2015)
En liten slumsøster lå og skulle dø. Om Frelsesarmeen i nordisk skjønnlitteratur (2014) -
Døden i baksetet - bakgrunnshistorier om gospelsanger og -sangere (2013) -
Sommeren som endret Norge. Om dannelsen av John Lyngs regjering (2013) -
Vårherres sporhunder - om Frelsesarmeens ettersøkelsesarbeid (2012),
- I milla seg og himlen - en vandring i Alf Prøysens religiøse landskap (2010) -
Sverd eller kors? Kristningen av Norge som politisk prosess (2008).

Følgere

Bildet av Ropstad

Publisert over 1 år siden

Knut Arild Hareide advarte Kjell Ingolf Ropstad om at det å spille ut abortkortet i debatten om KrFs linjevalg ville kunne skape et bilde av Ropstad som «mørkemann», skriver Emil André Erstad i sin bok om denne prosessen. Hadde det enda vært så enkelt!

Et bilde som «mørkemann» kan de fleste av oss leve greit med. Det er en klisjé uten noen som helst injurierende makt. Langt verre er det at Ropstad, ved å bruke abortsaken på den måten han gjorde, skapte et bilde av seg selv som en bløffmaker. 

Noen av oss ble nokså paffe da han, etter å ha kosepratet med statsministeren, gikk høyt på banen og snakket om «en historisk sjanse» til å få endre abortloven. Dette måtte jo folk flest forstå bare var bløff. Det var ikke – og er ikke – noe flertall verken i folket eller Stortinget for å gjøre slike endringer i abortloven at det kan forsvare betegnelsen «historisk» på noen som helst fornuftig måte. Men det kan se ut som han lyktes med bløffen.

Dette, sammen med nestlederkollega Bollestads påfallende passivitet under nominasjonsmøtet i Rogaland, vippet flertallet på landsmøtet og ga de få stemmene som trengtes for å gå inn i regjering.

At abortutspillet var en bløff, ble bekreftet til overmål av den kosmetiske endringen man faktisk klare å samle et slags flertall for i etterkant. Det er en endring uten noen praktisk betydning, utover at den har sørget for å skru temperaturen i abortdebatten mange hakk opp. Det er en endring som lever på lånt tid, noe blant annet regjeringspartner Venstre har gjort klart for lenge siden.

Etter å ha gått inn i regjering med det mandatet det gir å ha støtte fra så vel et landsmøte som et landsstyre som var delt på midten, vil Ropstad og Bollestad nå ha «ro», og de vil se framover.

Det kan virke som om det vil være en kortsiktig øvelse. Om mindre enn to år er det valg til et nytt storting. Slik målingene ser ut nå, og som de stort sett har sett ut siden det tragiske landsmøtevedtaket, er det lite som tyder på annet enn at KrF som parti vil gå med i dragsuget når velgerne feier ministeriet Solberg ut av regjeringskontorene.

Artikkelforfatteren er tidligere informasjonssjef og tidligere studiesjef i Kristelig Folkeparti

Gå til innlegget

Barna i Syria

Publisert over 1 år siden

Det er flertall på Stortinget for å hente hjem barna i Syria med norsk tilknytning. Humanitære og religiøse bevegelser aksjonerer for det samme. Men to av de fire partiene i regjeringen vil ikke høre snakk om noe slikt.

Det ene av dem, det mest fremmed-fiendtlige av dem, bruker dette til å bekrefte sine totalitære tendenser: Man kan bare slutte med slike aksjoner; det gjør ikke inntrykk på partiet likevel, kan man lese i Vårt Land 20. september.

At et ønske om humanitet og medmenneskelighet skulle gjøre inntrykk for Frp var det nok ingen som trodde. At partiet bare fnyser av hva et flertall på Stortinget ønsker, er heller ikke overraskende. Men, for å vri litt på et sitat av Berthold Brecht: En regjering som ikke kan bli enig med nasjonalforsamlingen, bør skaffe seg en annen nasjonalforsamling. Alternativt kan nasjonalforsamlingen sørge for en annen regjering. 

Rolleforståelse
Minst to av regjeringspartiene trenger åpenbart litt voksenopplæring når det gjelder rollene i politikken: Det er ikke regjeringen som er Stortingets oppdragsgiver, men Stortinget som er regjeringens.

I det aktuelle tilfellet kan Stortinget tvinge fram en endring i denne situasjonen ved rett og slett å pålegge regjeringen å hente hjem disse barna. Så får de to partiene Høyre og Frp vurdere om denne saken er så viktig for dem at de vil ta en regjeringskrise på den. Det vil i så fall være en betegnende avslutning og et logisk minnesmerke over det Solberg-Jensenske regime: De gikk fordi de ikke kunne eller ville vise vanlig medmenneskelighet og anstendighet.

Gå til innlegget

Velgerne har talt og både politiker og andre er opptatt av å fortolke det budskapet de norske velgerne har etterlatt seg. Ett signal kan verken misforstås eller bortforklares: Valgets tale er en gedigen mistillitserklæring til så vel regjeringspartiene som regjeringen som sådan.

Et lokalvalg får i utgangspunktet ingen rikspolitiske konsekvenser, men samtidig er det bare to år til neste stortingsvalg, og når alle de fire regjeringspartiene får en markant tilbakegang, kan vi fort få en tomme krybber-situasjon. I tre av de fire partiene er regjeringsdeltakelsen omstridt, og dette valgresultatet har gitt kritikerne vann på mølla.

Mer enn å spørre seg om når regjeringen sprekker, handler det om hvilket av regjeringspartiene som først kaster kortene. Det kan bli Frp og det kan bli KrF.
Ikke minst i KrF er skepsisen stor etter at et knapt landsmøteflertall og et delt landsstyre gikk inn i regjeringen. Sinnet og frustrasjonen over en prosess preget av både manipulering ved delegasjonsvalg og en uærlig argumentasjon knyttet til gamle hjertesaker er stor.

Veteraner med lang tjenestetid i partiet på til dels svært sentrale poster har meldt seg ut, og svært mange har gått i passivitet.
I Frp er mekanismene annerledes.
Populistene i Stortinget og i organisasjonen irriterer seg over at partiet må opptre ansvarlig, og populistene i regjeringen er et konstant irritasjonsmoment for de andre regjeringspartiene.

Men noen lever i sin egen boble. PDK bekreftet sin posisjon som et parti for mellom en kvart og halv prosent av velgerne, men er strålende fornøyd over å ha fått fem-seks politikere valgt inn i ulike fora, strødd over hele landet.
Hvor mange av disse som representerer PDK når perioden er over, står igjen å se. Ingen andre partier har en slik overløper-tradisjon som dette partiet, og faneflukten har tradisjonelt gått begge veier.

Gå til innlegget

KrF: Hva skjer etter valget?

Publisert nesten 2 år siden

Det var valgsendingen etter kommune- og fylkestingsvalget i 2003. Vi som var engasjert i KrF følte vi hadde slitt hele valgkampen. Det hadde ikke vært mulig å komme på banen med politiske saker; alt hadde handlet om en personalsak som strengt tatt ikke hadde noe med politikk å gjøre.

Mixen kristendom og sex, som denne personalsaken langt på vei handlet om, hadde gitt media en tenning som i ettertid må ha fortont seg som nokså pinlig for dem selv.

Så kom valgdagsmålingen, og kamera ble fokusert på KrF-leder Valgerd Svarstad Haugland. Hun er en person det er lett å lese; så også denne gang. Hva valgdagsmålingen viste, husker jeg ikke, men det var omtrent som det som ble resultatet: 6, 4 prosent. Det var så og si en halvering i forhold til resultatet to år før, som hadde ligget på 12,4.
            Det som videre skjedde, er en kjent historie: Partilederen varslet sin avgang og det ble innkalt til ekstraordinært landsmøte. Flertallet i den såkalte «havarikommisjonen» som ble satt ned mente håndteringen av personalsaken var årsaken til det elendige resultatet; et mindretall mente det like mye skyldtes regjeringssamarbeidet med Høyre. 

6,4
Sett i ettertid var resultatet på 6,4 prosent, med unntak av stortingsvalget to år senere, det beste resultatet KrF har hatt siden den gang. I 2005 lå resultatet på 6,8 prosent, i 2017 var det nede på 4,2. Man klarte sperregrensen med et nødskrik.
            Skulle man få et resultat ved høstens valg der man ser 6-tallet, ville det skape panegyriske reaksjoner. Ingenting tyder på at så vil skje. Ved måling etter måling har partiet klort seg fast på 2-tallet, med ørsmå avstikkere til 3-tallet og ett og annet brudd med vannskorpa på 4-tallet. Igjen kan man komme i den situasjonen at oppslutningen blir halvert/sterkt redusert fra ett valg til det neste.

Årsak
Det er liten tvil om hva som er årsaken til denne synke-effekten: Det er deltakelsen i en fra før upopulær regjering.
Det er en deltakelse som ble vedtatt av et landsmøte som var delt så å si på midten, og med en avtale som ble godkjent av et landsstyre som også var delt så å si på midten.
Den sittende partiledelsen forsøker tappert å gi inntrykk av at KrF har fått viktige gjennomslag i denne regjeringen, men dette kan bare være sant i den grad man mener at smuler også er mat. Man valgte å gi fra seg den maktposisjonen som lå i at man var Stortingets vippe-parti for noe som framstår for de fleste som knapper og glansbilder.
           
Abortloven
Nåværende partileder prøvde å selge inn sitt prosjekt med en påstand om at man hadde en «historisk mulighet» til å få endre abortloven. Men den endringen man fikk, og der store deler av regjeringens parlamentariske grunnlag måtte brøles på plass, er knapt nok kosmetisk, og i praksis så å si uten betydning.
Den er meget treffende blitt beskrevet som at det heretter er greit med tvilling-abort, bare den er godkjent av en nemnd. Det er dette KrFs historiske kamp mot abort er blitt redusert til.

Konsekvenser
Hvis høstens valgresultat ender et sted på 2 eller 3-tallet, er det nødt til å få konsekvenser, både for partiledelsen og for regjeringsdeltakelsen.
Det siste har allerede vist seg å være et altfor kostbart eksperiment, både når det gjelder velgeroppslutning og troverdighet.

Artikkelforfatteren er tidligere informasjonsmedarbeider og studieforbundsleder i KrF.


Gå til innlegget

Helligkåring som politisk sjakktrekk

Publisert nesten 2 år siden

Da Olav Haraldsson ble erklært hellig, handlet det like mye om politikk som tro. Å få den døde kongen helgenkåret ville være et støt mot regimet til guttekongen Svein og hans mor, som styrte landet på vegne av den danske kong Knud.


Kong Olavs død på Stiklestad skapte ingen ny, politisk situasjon i Norge, snarere tvert om. Den konsoliderte den eksisterende situasjon. Da Olav hadde flyktet i 1028 ble den danske kong Knud hyllet som norsk konge. Med kongens fall risikerte ikke lenger at Olav skulle dukke opp og kreve makten tilbake. En død konge var ingen utfordring, må man ha tenkt. Det skulle vise seg å være feil.

 Ambisjoner
Flere norske stormenn hadde ambisjoner om å styre landet på vegne av en konge som befant seg i Danmark. Einar Tambarskjelve og Kalv Arnason, begge med base i Trøndelag, var to av disse. Kalv skal ha vært en av de tre som ga Olav banesår på Stiklestad.
Men kong Knud hadde andre planer. Han sendte den ti år gamle frillesønnen Svein og satte ham inn som konge i Norge. Med seg hadde gutten sin høyst oppegående og meget maktlystne mor, Alfiva. Det nye regimet innførte noen forhatte bestemmelser som ble kalt «Alfiva-lovene». Mange av dem rokket ved urgamle tradisjoner og rettigheter i det norske samfunnet. De er blitt oppsummert slik: «Enhver mann var trygg på liv og lemmer i denne tiden, men ingen var trygg på sin eiendom». 
            Det tok derfor ikke lang tid før de stormennene som hadde stått mot kong Olav, nå samlet seg mot kong Svein og hans mor. En åpen, militær kamp verken våget de eller ønsket de å ta. Men det fantes andre arenaer. Ettermælet til den døde kongen, for eksempel.

Rykter 
Kong Olav ble ikke oppfattet som «en hellig mann» da slaget på Stiklestad sto. Kristne og ikke-kristne var jevnt fordelt i de to hærene som sto mot hverandre. Begge oppfattet slaget som en politisk kamp om hvem som skulle ha makten i landet.
            Men nå var kongen død. Det begynte å gå rykter om at det hadde skjedd mirakler rundt liket hans, og at folk fikk hjelp når de ba om kongens forbønn.
            Når Snorre skriver at helligkåringen skjedde allerede ett år etter slaget på Stiklestad, er dette trolig feil. Minst to eller tre år etter Stiklestad er mer sannsynlig. Det er lite trolig at motstanden mot kong Svein og hans mor skulle ha klart å bli så massiv og koordinert i løpet av bare ett år. For helligkåringen av kong Olav var vel så mye et politisk grep som et religiøst. Det var en måte å svekke kong Svein og hans mor på.

To versjoner
 Det er to fortellinger om hva som skjedde rundt helligkåringen av Olav. I den eldste av de Olavssagaene som er bevart heter det at kongens lik, som hadde ligget i Kristkirken, selv kom opp av jorden. Dette skal ha skjedd 3. august 1031. Prestene hadde da gitt beskjed om at liket skulle begraves på ny, samtidig som de ba Gud om et tegn. Dette tegnet skulle være at liket kom fram enda en gang. Det gjorde det etter ni dager, og da ble liket lagt i et skrin.
Snorre har en annen versjon. Han forteller at kisten ble gravd opp, at veden i kista fremdeles var frisk, og da den ble åpnet, strømmet det ut en herlig duft fra den. Denne herlige duften er et trekk som går igjen i mange helgenlegender fra hele verden. Da likkledet ble fjernet fra kongens ansikt, var ansiktet friskt og rød, og man kunne også se at både hår og negler hadde grodd. Dette ble utlagt som tegn på at kongen var en hellig mann.
De to fortellingene er like ved det at de bekrefter kong Olavs hellighet. I den legendariske sagaen er mirakelaspektet tydeligere enn hos Snorre. Her er det kongen selv som dokumenterer sin hellighet ved å «stå opp» fra graven. Hos Snorre er de politiske sidene ved helligkåringen langt tydeligere. Det begynte å gå rykter om at kong Olav hadde vært en hellig mann, og man valgte å åpne kisten for å få dette bekreftet – eventuelt avkreftet.
Slik Snorre framstiller det, er det tydelig at man til en viss grad har møtt opp med ferdige konklusjoner: Alfiva mente å kunne gi en fornuftig og logisk forklaring på hvorfor liket hadde holdt seg så godt: Det hadde ligget i sand, og ikke i jord. Den forklaringen interesserte ikke de som hadde en annen agenda.
 
Kirkelig ansvar
Om kirken hadde noen politisk agenda, er mer uklart. Trolig har biskopen konkludert etter å ha brukt sitt kirkelige og teologiske skjønn så godt og oppriktig som mulig. Og det var biskopen som avgjorde saken. Å anerkjenne kongens hellighet var et kirkelig ansvar, og ikke et politisk.
Helligkåringen av Olav skjedde helt ut i samsvar med de regler og prosedyrer som gjaldt for slike begivenheter på 1000-tallet. Det lå til den lokale biskopen å erklære om en person var hellig. Det var først langt senere at disse prosessene ble «sentralisert», og at paven i Roma fikk det siste ordet.
            Men om selve helligkåringen av Olav langt på vei var politisk motivert, og tjente politiske hensikter, ble Olav raskt en populær og folkekjær helgen. Han ble også en av de mest kjente helgener både i Norden og Europa.
            Etter en prosess som i praksis betydde at kirken hadde valgt side mot kong Svein og hans mor, var det klart for neste trekk: Å stille opp en konge mot Svein. I 1034 dro Kalv Arnasson og Einar Tambarskjelve til Gardarike, dagens Russland, for å hente hjem Olavs eneste sønn, ti år gamle Magnus. Ham sluttet nordmennene seg til, mot danskene. Helgenkongens sønn hadde større appell enn danskekongens sønn, som måtte flykte tilbake til Danmark med sin mor, der han døde kort etter. Dermed var det klar bane for Magnus – og for de norske stormennene som hadde hentet ham hjem.
            
Nøkkelen til skrinet
Nøkkelen til kong Olavs skrin var det kongen som hadde: først Olavs sønn Magnus, og så Olavs halvbror Harald Hardråde. Begge åpnet kisten hvert år og stelte liket, klippet neglene på det og låste så igjen. Kongen var alltid alene om dette. Noe av det siste kong Harald gjorde før han i 1066 satte kursen mot England og slaget ved Stamford Bridge, var nettopp å stelle kong Olavs lik. Men under overfarten til England kastet han nøkkelen til Olavs skrin i havet.
Helgenkongen hadde da vært død i 35 år. Harald tok tydeligvis ikke sjansen på at noen andre enn ham selv skulle åpne skrinet og se hva slags forfatning liket nå var i.
 
 Litteratur:
Enstad, Nils-Petter: Sverd eller kors? Kristningen av Norge som politisk prosess fra Håkon den gode til Olav Kyrre (2008)



Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere