Nils-Petter Enstad

Alder: 67
  RSS

Om Nils-Petter

Forfatter og frilansskribent - blogg: www.enstadmedia.blogspot.com
Tidligere offiser i Frelsesarmeen.
Utgivelser (utvalg):
Et parti for verdier og resultater. Østfold KrF gjennom 70 år (2015)
Gospelsangeren Elvis Presley (2015)
En liten slumsøster lå og skulle dø. Om Frelsesarmeen i nordisk skjønnlitteratur (2014) -
Døden i baksetet - bakgrunnshistorier om gospelsanger og -sangere (2013) -
Sommeren som endret Norge. Om dannelsen av John Lyngs regjering (2013) -
Vårherres sporhunder - om Frelsesarmeens ettersøkelsesarbeid (2012),
- I milla seg og himlen - en vandring i Alf Prøysens religiøse landskap (2010) -
Sverd eller kors? Kristningen av Norge som politisk prosess (2008).

Følgere

KrF og røttene

Publisert nesten 9 år siden

Kristelig Folkeparti har slitt både på meningsmålinger og i valg siden kommune- og fylkestingsvalget i 2003.

Dagens partileder er den tredje som må forsøke å finne en vei ut av denne oppslutningsmessige bakevja, og det mangler ikke på innspill fra både medlemmer, velgere og kritikere som mener de har svaret på dette. Jeg har ikke noe behov for å slutte meg til dette lauget, men ønsker heller å ta ett skritt tilbake og se litt på særlig ett av disse rådene. Det er det nesten mantraaktige «tilbake til røttene».

Det jeg ofte savner i den forbindelse er en konkretisering av hva en slik tilbakevending skal innebære, både politisk og ideologisk. I ett av disse innleggene i Dagen i sommer bruker innsenderen som argument at han ikke lenger kjenner seg igjen i det partiet han engasjerte seg i da KrF hadde sitt gjennombrudd som landsparti, nemlig i 1945 (Dagen 12. juli).
                Det er snart 70 år siden kalenderen viste 1945. Jeg tror ikke en eneste av de som engasjerte seg politisk det året, vil «kjenne seg igjen» i det partiet de sluttet seg, uansett hvilket parti vi snakker om – og godt er det! I 1945 hadde eksempelvis Arbeiderpartiet fremdeles på sitt program at partiets mål var et sosialistisk samfunn og Venstre var den gang et av de «store» partiene på Stortinget, bare for å nevne to eksempler.

Grunnverdier
Jeg mener KrF kan være bekjent av – kanskje tilmed stolt av? – sin historie som et parti som har orientert sin politikk ut et kristent grunnsyn og det vi gjerne kaller kristne grunnverdier. Samtidig må vi erkjenne at «kristne grunnverdier» var noe annet i 1945 enn det er i dag.
                Mange nordmenn mente trolig at det var i pakt med de kristne grunnverdiene at KrFs stortingsgruppe stemte samlet mot opphevelsen av jesuittparagrafen i Grunnloven på 1950-tallet. I dag synes man dette er pinlig. Det samme gjelder stemmegivningen mot Likestillingsloven på 1970-tallet. Den gang hadde KrF en stortingsgruppe på mer enn 20 medlemmer, og den eneste som stemte for loven fra denne gruppen var Anne Olaug Ingeborgrud fra Akershus. Heller ikke dette er en stemmegivning man er stolt av i ettertid – derimot er man med rette stolt av den ene som gikk mot resten av gruppa, selv om hun ikke ble renominert ved neste korsvei…
                I dag kan man få inntrykk av at å stå for de kristne grunnverdiene, er å bruke en retorikk der man sier de riktige tingene, men hvor den praktiske og konkrete oppfølgingen blir mindre viktig. Det er viktigere å si hvor sterkt man er imot abort, enn å jobbe for konkrete tiltak som får aborttallene ned – for eksempel ved at antallet uønskede/ikke planlagte svangerskap går ned. Det blir viktigere å ha sterke og bastante meninger om Midtøsten enn å bidra til en politikk som kan få løst opp på de mange knutene som situasjonen i Midtøsten består av.

Quickfix?
De som tror at «tilbake til røttene» fra 1933 og/eller 1945 er en slags quickfix som skal få oppslutningen om KrF til å stige til værs, mangler virkelighetskontakt. De mangler også historisk oversikt. Mange oppfattet valget av den presumptivt konservative Dagfinn Høybråten etter den ditto «radikale» Valgerd Svarstad Haugland i 2004 som en kursdreining tilbake til «røttene». Jeg har stor respekt for begge disse lederne, og jeg har arbeidet sammen med dem begge. Men vekslingen mellom dem bidro jo ikke til noen stor endring når det gjelder velgeroppslutning, for å si det forsiktig.
                KrF har hatt to oppslutningsmessige glansperioder i etterkrigstida, om man ser bort fra gjennombruddsvalget i 1945. Den første var valgene i 1973 og 1977, den neste var valgene i 1997 og 2001. Både i 1973 og 1997 var samfunnsdebatten preget av viktige, verdirelaterte saker. På 1970-tallet var det abortdebatten og i 1997 var den verdidebatten som Torbjørn Jagland på mange måter initierte med sitt norske hus, men som han skuslet vekk. Med midtbanespilleren Kjell Magne Bondevik på ballen, ble dette en viktig debatt som engasjerte mange, selv om det både da og i ettertid ble gjort mange forsøk på å latterliggjøre den, hovedsakelig fordi man ikke har hatt noen annen argumentasjon.
                Den typen debatter er ikke noe man kan programfeste eller organisere fram. Verdidebatt var da heller ikke noe KrF begynte med i 1997; det er noe partiet har drevet med gjennom hele sin historie. Da den kom, var KrF både forberedt og i stand til å ta den og prege den. Å vende tilbake til røttene kan derfor ikke være det samme som å vende tilbake til standpunkter og språkbruk som er gått ut på dato, men å ha en konstant beredskap på å holde varme de viktige, verdirealterte debattene i samfunnet, enten de gjelder det ufødte liv eller kampen mot diskriminering av mennesker som er midt i blant oss.

(Også publisert som kronikk i Dagen onsdag 19. juli 2012)

 

Gå til innlegget

Alkohol eller tobakk - hva er "verst"?

Publisert nesten 9 år siden

Da jeg var ung, var det "å drikke" noe av det mest stigmatiserende man kunne si om en person, mens det å røyke, var godtatt. Nå ser det ut til å ha blitt omvendt.

Jeg vokste opp på 1950- og 60-tallet, da avholdstanken fremdeles sto veldig sterkt i manges bevissthet, enten man var organisert som avholdsperson eller ikke. I kristen-Norge ble avholdslinja tatt for gitt, i hvert fall i frikirkeligheten, lavkirkeligheten og vekkelsesbevegelsene. Slik var det også i arbeiderbevegelsen.

Det som derimot var, om ikke godtatt, så akseptert, var røyking. Det foregikk alle steder: På gata, i møter, på kafeer, i hjemmene, i pauserommene, på kontorene. Hvor mange filmer har man ikke sett der den prototype klisjeen på et travelt kontor – en avisredaksjon, et advokatkontor – var de halvtomme kaffekoppene og de overfylte askebegrene?

Da de første advarslene mot helsefarene knyttet til røyking begynte å komme – det var vel også på 1960-tallet – ble de enten oversett eller latterliggjort. Selv det å påpeke hvor vanedannende røyken var, ble det smilt av. «Jeg kan slutte når jeg vil.»

Også i kristen-Norge kunne det være «høy sigarføring» i bokstavelig forstand. Det finnes bilder fra disse årene av biskoper, generalsekretærer og prester med enten pipe eller sigar, eller til nød en ferdigrullet sigarett.

Etter hvert har holdningene endret seg når det gjelder begge disse fenomenene. Holdningene ble skjerpet i forhold til røyking, men liberalisert i forhold til alkohol. I 1973 fikk Norge sin første «røykelov», eller «tobakksskadeloven» som var dens mer offisielle navn. Det var en litt kardemommelovaktig bestemmelses om var ment å verne både røykere og andre – først og fremst andre, kanskje – mot skadevirkningene av både egen røyking og passiv røyking. Senere er loven blitt skjerpet en rekke ganger, senest i 2003, da det blant annet ble forbudt å røyke på alle utesteder i Norge.

Når det gjelder alkohol, har utviklingen gått den motsatte veien. Lover er blitt liberalisert, man får stadig flere salgssteder og det blir stadig lengre åpningstider. Konsekvensen blir at folk drikker mer. Denne holdningsendringen har også spredd seg til miljøer som tidligere var sikre avholdsbastioner. Det er ikke lenger slik at man trygt kan henvise en nyfrelst alkoholiker til nær sagt hvilket som helst vekkelseskristent miljø, og være sikker på at der vil de ikke møte noen fristelser til å «ta et glass» eller kanskje tilmed budt på et. Hermon Forlag har nylig gitt ut ei bok som fokuserer på dette. Den er skrevet av en svensk pastor innen pinsebevegelsen og heter «Det er aldri galt å være totalavholdsmann». Det er vel ikke alt i denne boka jeg som totalavholdsmann og kristen selv er like komfortabel med, men særlig når det gjelder menigheten som alkoholfri sone, argumenterer han både sterkt og godt.

Jeg skal ikke invitere til noen «kappleik» om hva som er «verst» av røyking og drikking i et folkehelseperspektiv, selv om jeg kanskje har gjort meg noen tanker om det. Begge deler representerer store helsepolitiske utfordringer, og det er klokt med både et lovverk og holdningsarbeid som setter fokus på problemene, enten disse er knyttet til vanen som sådan eller til deskadevirkningene som følger i kjølvannet av enten en drikkevane eller en røykevane. Jeg synes det er flott at vi har helsemyndigheter som er offensive i forhold til tobakksskader. De norske røykelovsbestemmelsene blir kopiert i stadig flere land. Men jeg skulle nok ønske de samme myndighetene var like offensive i alkoholpolitikken. Der ser det ut til å være langt fram fremdeles. Og enda mer skulle jeg ønske at alle kristne fellesskap tok på alvor den utfordring alkoholskader representerer og definerte seg selv som klare, alkoholfrie soner både som fellesskap og i privat, sosial sammenheng. Det verken skader eller er galt å være totalavholds fra alkohol!

Gå til innlegget

Hevnens Gud?

Publisert over 9 år siden

I kjølvannet av tragedier og store ulykker, dukker det altfor ofte personer som prøver å plassere ansvaret for det som har skjedd på Gud, og definerer dette som «Guds straff» eller «en advarsel fra Gud».

Etter tsunamien i Asia julehelgen i 2004 presterte en norsk «TV-predikant» å si at Gud måtte jo straffe dette området for all den umoralen som fantes der (les: sex-turisme fra vesten). Etter Åsta-ulykken og Sleipner-forliset vinteren 1999/2000 var det de som hevdet at to så store ulykker på kort tid var nok ikke uten sammenheng med at Ludvig Nessa satt i fengsel på den tiden. Og Alexander Kielland-forliset i Nordsjøen på 1980-tallet hadde sammenheng med at Norge hadde nektet å selge olje til Israel.
Under et møte i Sarpsborg nylig føyde Per Haakonsen, frilansforfatter og foredragsholder, et nytt punkt til denne lista: Ifølge referat i Sarpsborg Arbeiderblad antydet han at det som skjedde på Utøya kan ha vært «en advarsel fra Gud».
Jeg har levd lenge nok og deltatt i mange nok samtaler med mennesker som har møtt det ubegripelige og smertefulle til både å vite og forstå at det er begivenheter i livet der både troen og tanken stanser opp.  Men jeg kommer ikke til rette med det ved å dytte ansvaret over på Gud. Det meningsløse får ikke mening ved at Gud framstilles som en trigger-happy hevnmaniker som vil «advare» ved å utslette ti-talls, hundretalls eller tusentalls mennesker som alle har det til felles at de er skapt i hans bilde. Det er derfor nokså maktpåliggende for meg å slå fast: Slik er ikke Gud!
Når tragedier skjer, enten den rammer millioner eller «bare» én, er Gud til stede. Når noen gråter, enten de er millioner eller «bare» én, gråter Gud med dem. Som speider og speiderleder gjennom mange år har jeg sittet rundt utallige leirbål og sunget leirbålssalmen framfor noen: Kumbayah. Ett av versene lyder slik i norsk utgave: «Noen gråter, Gud – vær dem nær.»
Bildet av en Gud som gråter, en Gud som trøster og en Gud som er til stede i menneskenes sorg og smerte gir et langt sannere bilde av både hvem han og hvordan han er, enn bildet av en som har kledd seg ut som politimann og går rundt og skyter vilt på unge mennesker som har engasjert seg i det samfunnet de er en del av.

Gå til innlegget

Barnetro og skapelse

Publisert over 9 år siden

Vi hadde vært studenter i faget ”kristendomskunnskap” like lenge, men var på forskjellige steder i livet. Han var ennå ung og forholdsvis nyfrelst. Jeg var eldre både i livet og troen. Noe plaget ham tydeligvis, der vi satt i kantina på MF.

– Visste du at det er to skapelsesberetninger i første mosebok? spurte han brått. Den kunne jeg svare bekreftende på. Det hadde jeg visst noen år. –Hvem av dem tror du på? var det neste spørsmålet; litt skarpt og utfordrende i tonen. Jeg tror jeg svarte noe sånt som at jeg trodde på dem begge. Det gjør jeg fremdeles.

Denne mer enn 20 år gamle opplevelsen dukket opp igjen i tanken da jeg leste intervjuet med Benedicte Adrian i Vårt Land 21. januar. Her sier hun at hun ”sliter litt med barnetroen”, og nevner som eksempel ”at jorda ble skapt på sju dager blir veldig rart for meg”.

Det blir rart for meg også. Så når hun føyer til at ”med Jesus og den kristne etikken blir det noe helt annet”, puster jeg litt lettet.

Jeg vet ikke helt når det gikk opp for meg at det ikke var noen forutsetning for å kunne kalle meg en kristen at jeg måtte ta teksten i 1 Mos 1 helt bokstavelig. Å oppdage at det er en skapelsesberetning til i 1 Mos 2 var derfor interessant, men det betydde ingenting for det jeg mente (og mener!) er kjernen i begge disse: At det står en skapende intelligens bak tilværelsen.  Alternativet til denne kreative intelligensen var – slik man i hvert fall fikk det framstilt – det kreative kaos. Hva som krever mest ”tro” av henholdsvis en skapende Gud og ”The Big Bang” får være opp til hver enkelt. Selv har jeg aldri sett at troen på ”The Big Bang” gir noe bedre svar på de spørsmålene som troen på en skapende Gud også reiser. Det blir tro mot tro. Derfor kjenner jeg meg godt igjen i det Einar Skjæraasen skrev om dette:
Og itte kan je lover,
og itte vet je bud
for alt som gror og yrer,
syg saft og fanger skrud.
Je bare lever i det
og kjem på namnet Gud.

Benedicte Adrian brukte ordet ”barnetro” om dette. Svært mange forbinder ordet med en sang framført av den litt sprukne stemmen til en eldre, svensk dame, eventuelt av frelsessoldater på et gatehjørne. Den sangen beskriver barnetroen som en bro til himmelen. Innholdet i barnetroen beskrives slik: ”Gud som har oss små så kjær, se til meg som liten er”.
Gud skal få ha sine arbeidstegninger i fred for meg. Barnetroen, akkurat som voksentroen, har et helt annet fokus.

Gå til innlegget

Kristen nok?

Publisert over 9 år siden

Det skal ha skjedd i den tiden da det å ha blitt konfirmert nærmest var et krav for å slippe ut i samfunnet. En ung mann hadde strøket til denne testen gang på gang.

Så kom det en ny prest til bygda, og den ukonfirmerte, som må ha nærmet seg 20 år, skulle prøve enda en gang.
- Kan du de ti bud? spurte presten. Nei, gutten kunne ikke de ti bud.
- Kan du ditt Fadervår, da? spurte presten. Men heller ikke sitt Fadervår kunne han.
- Hva kan du da? skal presten ha spurt nokså oppgitt. Da så gutten på ham og sa: ”Herren er min hyrde, meg fattes intet”, slik innledningen til Salme 23 var etter den gamle bibeloversettelsen.
- På de ordene konfirmerer jeg deg, svarte presten.

Denne gamle fortellingen, som kanskje bare er en anekdote, måtte jeg tenke på da jeg leste i Vårt Land 10. januar at UNE har gått tilbake til gamle uvaner, og setter seg til dommer over hva som foregår i andres menneskers tanke og tro. Asylsøkere fra muslimske kulturer, og som har konvertert til kristendommen, blir ikke uten videre trodd på at deres omvendelse og dåp er oppriktig. Denne offentlige tilsynsmyndigheten er så opphengt i sin konspiratoriske tankegang at de glatt overser at en muslim som er blitt døpt er en frafallen ut fra muslimsk tankegang. Det vil alltid få konsekvenser for vedkommende. Dette gjør tydeligvis ikke inntrykk på norske byråkrater. I stedet henfaller man til meningsløse vurderinger av om konvertitten er ”kristen nok”, eller man har testet vedkommende på bibelkunnskapene. Hvis konvertitten ikke gir uttrykk for et misjonerende sinnelag, har ikke omvendelsen vært vurdert som oppriktig nok i det norske byråkratiet. Den prest som har foretatt dåpen, skal nok ikke komme her og komme her.

Noen bidrag til den byråkratiske folkeopplysning: Det finnes millioner av kristne som ikke er ”misjonerende” av verken sinn eller natur. De lever stille med sin Gud og sin tro. Og det finnes millioner av kristne som ikke har annen bibelkunnskap enn den fordums konfirmanten. De tror at Jesus døde for dem. De tror at Herren er deres hyrde – ”jeg fatter ingenting”, som han sa, gutten hvis vokabular ikke hadde fanget opp det litt arkaiske ”fattes”.

Hvis noen skulle ønske å teste meg på om jeg er ”kristen nok”, tror jeg ikke det er bibelkunnskapen det skal stå på. Kanskje ikke det misjonerende sinnelaget heller. Men jeg er ikke alltid like sikker på om det er slikt jeg vil bli spurt om den dagen det virkelig gjelder.

 

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere