Nils-Petter Enstad

Alder: 67
  RSS

Om Nils-Petter

Forfatter og frilansskribent - blogg: www.enstadmedia.blogspot.com
Tidligere offiser i Frelsesarmeen.
Utgivelser (utvalg):
Et parti for verdier og resultater. Østfold KrF gjennom 70 år (2015)
Gospelsangeren Elvis Presley (2015)
En liten slumsøster lå og skulle dø. Om Frelsesarmeen i nordisk skjønnlitteratur (2014) -
Døden i baksetet - bakgrunnshistorier om gospelsanger og -sangere (2013) -
Sommeren som endret Norge. Om dannelsen av John Lyngs regjering (2013) -
Vårherres sporhunder - om Frelsesarmeens ettersøkelsesarbeid (2012),
- I milla seg og himlen - en vandring i Alf Prøysens religiøse landskap (2010) -
Sverd eller kors? Kristningen av Norge som politisk prosess (2008).

Følgere

UNE og konvertitter - én av fire

Publisert 11 dager siden

Historien om konvertitten «Benjamin» (VL 7. april) føyer seg inn i den lange rekken av fortellinger om et norsk forvaltningsorgan som betrakter seg som kapable til å granske både hjerter og nyrer hos mennesker som vitner om en religiøs omvendelse. «Benjamin» ble ikke trodd av det norske forvaltningsorganet, men i Frankrike ble han trodd, nær sagt på første forsøk.

Hadde de franske myndighetene kunnskaper de norske ikke hadde?
Eller handler det om andre holdninger til og en annen respekt for menneskers personlige erfaringer og opplevelser?
Hvordan jobber man i UNE for å avklare hvorvidt konverteringen til kristendommen er «ekte» - i seg selv en meningsløs problemstilling? Bruker man fremdeles den dilettantiske quizen der man forventer at relativt nyomvendte personer skal svare på spørsmål som kirken og teologien har strevd med i to tusen år?

            UNE selv er tydeligvis godt fornøyd med seg selv og sin håndtering av mennesker som løper en stor personlig risiko ved å stå fram som kristne. Fungerende avdelingsleder Ingvild Solberg sier det slik: «Er våre beslutningstakere i tvil om noen kan risikere forfølgelse på grunn av sin tro, skal tvilen komme dem til gode. I perioden 2018-2020 behandlet UNE slike asylsaker til rundt 80 afghanske søkere, hvorav omtrent 20 personer fikk en tillatelse». 

Omtrentlige formuleringer som «rundt 80» og «omtrent 20» kan ikke pynte på det faktum at UNE maksimalt fester tillit til hver fjerde konvertitt. En slik skråsikker trygghet på egne vurderinger er ikke tillitvekkende; den er tvert om skremmende.

            Nå gikk det bra i tilfellet «Benjamin».
I Frankrike ble han trodd. Og Norge har føyd enda en sak til sin lange liste av eksempler på at i Norge er respekten for enkeltmenneskers religiøse valg fremdeles noe som bare tilhører festtaleretorikkens svulstige rom.

Gå til innlegget

Sp og Partiet Sentrum

Publisert 3 måneder siden

Senterpartiets klage er smålig

Senterpartiet har protestert mot at Partiet Sentrum skal få godkjent sitt navn. De er redde for at navnet Sentrum kan blir forvekslet med Senterpartiet. Klagen er smålig og argumentasjonen er tåpelig. Eller har man så liten tillit til intelligensnivået blant egne velgere i Senterpartiet at man faktisk tror på dette forvekslings-«argumentet»?

Det er ikke noe nytt at navn på politiske partier kan ha en viss likhet med hverandre. Man har både et Kristelig Folkeparti og et Partiet De Kristne. Man har både et Arbeiderpartiet og hadde i mange år et Arbeidernes Kommunistparti – og dertil et Norges Kommunistiske Parti.

            I 1972 forsøkte en ny partidannelse å få godkjent «Folkepartiet Nye Venstre» som navn. Den daværende fagstatsråden i Korvald-regjeringen, Johan Skipnes fra KrF, var innstilt på å godkjenne navnet, men et annet regjeringsparti, som i media stort sett ble omtalt som «rest-Venstre», ville ha saken behandlet i plenum. Der ble navnet avvist. Den saken er en av de få stygge ripene i Korvald-regjeringens ettermæle.

            I sin argumentasjonsarmod henviser generalsekretæren i Senterpartiet til at partiet i mange år har hatt (hadde?) en ukeavis som het (heter?) «Sentrum». Den avisa er det ikke mange som husker; den levde en anonym tilværelse allerede den gang avisa kunne kalle seg et regjeringsorgan.

            Ville Senterpartiet hatt et navn som ikke ville kunne forveksles med noe annet, og ikke ligne på noe annet, skulle de kanskje beholdt det navnet landsmøtet i Bondepartiet vedtok i juni 1959: Norsk Folkestyreparti (Demokratene).



Gå til innlegget

Julefortellingen anno 2020

Publisert 4 måneder siden

En liten familie var på vandring.Kanskje var de på flukt også? Men ingen hadde plass til dem noe sted.Den unge kona skulle straks føde, men både hjerterom og husrom var like lukket.

Til slutt fant de en garasje. Den var ikke tom, men det var plass til dem. Det var ly og litt varme.
Der tok de inn, og der ble barnet født.
Faren fikk laget en slags seng av en kasse som sto der. Han fylte den med litt treull og filler som han fant, og tok av seg t-skjorta si. Den brukte han som laken.
Kona tok sjalet sitt og svøpte barnet inn i det.
***
Ville julefortellingen sett omtrent slik ut om det var i dag Jesus var blitt født, og ikke for to tusen år siden?
Den gang det skjedde, var nok dette bare en fødsel blant mange andre, kanskje den samme natta, kanskje i samme byen.
De fikk ikke noe tilfluktssted, men måtte greie seg med det de fant.
Litt husly. Litt varme.
Bruke det de hadde, bruke det de fant. Som så mange må.
Også denne julehelgen.

Denne betraktningen er hentet fra andaktsboka «Hver morgen ny» (Blinke Forlag 2020)

Gå til innlegget

Professor Nils Johan Agøy gir en god analyse av forholdet mellom Arbeiderpartiet og Kristelig Folkeparti (VL 20. nov.), og hvorfor dette ble så komplisert etter hvert. Dette både kunne – og kanskje også burde? – vært annerledes.

Da KrF ble dannet i 1933 reserverte partiet seg mot å bli definert inn i de tradisjonelle blokk-kategoriene i norsk politikk. Slik var det i mellomkrigstiden og slik var det helt til dannelsen av Lyng-regjeringen i 1963 gjorde at begivenhetenes dynamikk mer eller mindre tvang KrF inn i den borgerlige fold.
Der har man trivdes sånn passe. I 1972 dannet KrF-leder Lars Korvald med stor sinnsro landets første sentrumsregjering, noe hans elev Kjell Magne Bondevik gjentok 25 år senere. Det var denne arven daværende KrF-leder Knut Arild Hareide prøvde å løfte da han i 2018 tok til orde for KrF burde søke samarbeid med sentrum-venstre-alliansen i norsk politikk. Og det var denne arven man valgte å kaste vrak på da et meget knapt flertall på partiets ekstraordinære landsmøte samme år vedtok å gå inn i en regjering som var dominert av Fremskrittspartiet.

Samarbeid
I lokalpolitikken har det vært lange og gode tradisjoner for samarbeid mellom KrF og Arbeiderpartiet. Mange steder ser man dette samarbeidet fremdeles. Jeg har selv lest gamle referater fra rådsmøter i Østfold KrF på 1950- og 60-tallet hvor man diskuterte hvilken ordførerkandidat KrF skulle støtte: En kristen Ap-kandidat eller en «borgerlig» kandidat man ikke visste hvor sto.
            Hadde Hareide lyktes med sitt prosjekt, ville han ha bidratt til å realisere tanker og – kan vi kalle det visjoner? – som var en del av norsk politisk tenking allerede i 1945. To ganger i løpet av dette året ble Einar Gerhardsen bedt om å danne regjering. Begge gangene var KrF inne i bildet, om enn på to helt ulike måter.

Året 1945
I juni tiltrådte en såkalt «samlingsregjering» med Einar Gerhardsen som statsminister. Det var enighet om at regjeringen skulle ha statsråder fra hele den politiske bredden i Stortinget. Kommunistpartiet, som ikke var representert på Stortinget, fikk to statsråder, mens KrF, som hadde to representanter fra Hordaland, ble ikke invitert med. Det vakte reaksjoner i andre partier.
I sine memoarer gjør Gerhardsen et litt hjelpeløst forsøk på å forklare dette: Partiet «ble den gang ikke regnet som en selvstendig gruppe», skriver han.
Mindre hjelpeløst var ikke forsøket hans på å rydde opp i sin egen tabbe: I et møte med gruppeleder Nils Lavik lurte han på om ikke døveprest Conrad Bonnevie-Svendsen, som representerte Hjemmefronten i regjeringen, kunne regnes som KrFs representant. Lavik takket høflig nei.

Valgvinner
Så gikk velgerne til urnene og Gerhardsen fikk grunn til å merke seg KrFs eksistens. Partiet ble en av valgets tre vinnere i 1945. De andre to var Kommunistpartiet og Arbeiderpartiet.
I sine memoarer, skriver Gerhardsen: «Jeg har ment at (KrFs) sterke framgang i 1945 hadde sammenheng med den alminnelige radikalisering under krigen. Partiet presenterte seg som et radikalt ikke-borgerlig parti som ville legge særlig vekt på arbeidet med sosiale reformer. Noen av dem som ikke lenger ville følge de gamle borgerlige partiene, og som ikke våget å ta skrittet fullt ut og stemme Arbeiderpartiet, de valgte Kristelig Folkeparti. Det skulle vise seg at partiet ved de seinere valg ikke bare holdt stillingen fra 1945, men styrket den».
En slik analyse er det lett å slutte seg til for en som kjenner partiets historie godt.
At organisasjonen Norges Kristne Arbeideres Forbund også framsto som stor og slagkraftig i 1945 var – og ble tolket som – et vitnesbyrd som at kristne verdier var på frammarsj i krigens kjølvann. Dette måtte Arbeiderpartiet ta på alvor.

Haakon Lie lørte KrF å drive valgkamp
Hans Olav Lahlum forteller i sin Haakon Lie-biografi at Lie på sensommeren 1945 satte av mange timer til en prat med KrFs nyansatte landssekretær Olav Bryn for å kurse ham i valgkamparbeid. Lie regnet med at et parti som KrF først og fremst ville hente stemmer fra de borgerlige partiene.
            Med 76 av 150 stortingsmandater, hadde Arbeiderpartiet rent flertall i det nye Stortinget. I tillegg hadde Kommunistpartiet 11. Det sosialistiske flertallet var således både stort og bekvemt. Men Gerhardsen, som ikke hadde noen rikspolitisk erfaring da han ble statsminister, ønsket en så bred regjering som mulig, også etter valget. Han tok derfor opp med sitt landsstyre om ikke både Kommunistpartiet, Venstre og KrF burde bli innbudt til å være med i regjeringen.

Liten støtte
Trygve Lie var den eneste i landsstyret som støttet tanken om en slik bred regjering, og en prøvevotering ga bare seks stemmer til forslaget. Man fikk derfor aldri vite om en slik bred regjeringsallianse var innen rekkevidde, hvordan norsk politikk hadde sett ut i dag dersom ideen var blitt realisert eller om KrF ville blitt med i et slik prosjekt.
Om KrF skriver Gerhardsen – helt korrekt - at partiet «med Lavik og Wikborg i spissen, kjente seg den gang ikke som en del av den borgerlige blokk». Han kommer også tilbake til KrF flere ganger når han skriver om den politiske situasjonen etter valget i 1945 og framover. Både Nils Lavik og Erling Wikborg «protesterte flittig mot at (KrF) skulle bli regnet som et borgerlig parti, og førte også stort sett en selvstendig politikk», skriver han, og om Nils Lavik: «Det var mitt inntrykk at han kjente seg lykkelig når han kunne slutte seg til de synsmåter regjeringen gjorde gjeldende».

Kontra-faktisk
Man får heller ikke vite hvordan verken Arbeiderpartiets eller KrFs videre utvikling hadde blitt om så hadde skjedd. Det blir kontra-faktisk tankespinn. Fram til Hareides utspill i 2018, var valget i 2001 det nærmeste man har vært en situasjon der Gerhardsens tanke kunne blitt realisert. Da kontaktet valgtaper Stoltenberg valgvinner Bondevik og lurte på om man ikke skulle drøfte et samarbeid. Bondeviks svar var av typen «ikke ring meg, jeg ringer deg».
Noen av oss tenker likevel at det kunne slått positivt ut for både KrF og Arbeiderpartiet om enten Gerhardsen, Stoltenberg eller Hareide hadde lyktes med sine forsøk.

Litteratur:
Bondevik, Kjell Magne: Et liv i spenning (Oslo, 2006)
Enstad, Nils-Petter: Et parti for verdier og resultater. Østfold KrF gjennom 70 år (Askim, 2013)
Enstad, Nils-Petter: Rosen og korset. En fortelling om et kristent venstre i Norge (Arendal, 2019)
Gerhardsen, Einar: Fellesskap i krig og fred (Oslo, 1970)
Gerhardsen, Einar: Samarbeid og strid (Oslo, 1971)
Lahlum, Hans Olav: Haakon Lie. Historien, mytene og mennesket (Oslo, 2009)
Solhjell, Kåre Olav: Tru og makt (Oslo, 2008)

Gå til innlegget

Abortloven i spill

Publisert 5 måneder siden

Fra flere politiske hold blir det bebudet at det vil komme forslag om ytterligere liberalisering av abortlovningen i neste stortingsperiode. Tida for når man kan få abort vil bli foreslått utvidet, det samme vil kunne skje med andre kriterier.

Dermed står et politisk kompromiss som har vart i mange tiår for fall.

Det som satte dette kompromisset i spill, var debatten i forbindelse med KrFs såkalte linjevalg i 2019 og argumentasjonen som ble brukt der. I debatt etter debatt hevdet nåværende partileder Kjell Ingolf Ropstad at dersom KrF gikk inn i Solberg-regjeringen, ville man stå overfor «en historisk sjanse» til å få endret abortloven.

De aller fleste – jeg vil tro også Ropstad selv – visste at dette ikke kunne stemme. Men påstanden traff tydeligvis mange nok til at meget knapt flertall på partiets ekstraordinære landsmøte valgte å følge Ropstad og Bollestad i retningsvalget.

Dette har partiet blødd for hver dag siden.

Resultatet av den «historiske sjansen» ble som forventet: Med et nødskrik fikk man vedtatt en kosmetisk endring av abortloven, så å si uten praktisk betydning, og som åpenbart lever på lånt tid.

Samtidig ble det skjøre, men seiglivede kompromisset om abortlovgivningen her i landet satt i spill. Dette kommer til å ha helt andre historiske konsekvenser enn det som kom ut av den politiske pludringen som må ha foregått mellom statsminister Erna Solberg og daværende nestleder i KrF, Kjell Ingolf Ropstad.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere