Svein Ole Hansen

Alder: 64
  RSS

Om Svein Ole

Jeg er en bahá'í

Følgere

Mange rom

Publisert nesten 7 år siden

I Bibelen finnes mange vers – også dette:

I min Fars hus er det mange rom. Var det ikke slik, hadde jeg da sagt dere at jeg går og vil gjøre i stand et sted for dere? Johannes 14:2.

Verset innledningsvis er interessant. Her står det tydelig at det i Faderens hus er mange rom. Det er ikke slik at samtlige rom i Faderens hus er kun forbeholdt kristne og ikke andre troende. I alle fall leser ikke jeg noe slikt ut av verset.

Kan Jesus ha ment at de mange rom i Faderens hus - utenom stedet han ga løftet om å gjøre i stand for sine - skulle stå tomme for evig og alltid.

Er det noen som mener også andre profeter (før og etter Jesus) kan ha gjort i stand et sted for sine troende i Faderens hus.

Hvilke andre profeter eller Guds sendebud kan i så fall ha gjort i stand rom for troende i Faderens hus? Nevn gjerne noen slike sendebud ved navn.

Med vennlig hilsen Svein-Ole

Gå til innlegget

Forseglinger

Publisert rundt 7 år siden

Ateister er som folk flest, men med den forskjell - for en særdeles viktig oppgave - at Gud har forseglet deres forstand slik at de bare ser oppgaven de i varierende grad deltar i. Nemlig å rive et gammelt og råttent hus for utsikten fra tomten som det nå arbeides med å oppføre denne tids hensiksmessige hus. Det er kun Gud som kan bryte forseglingen til ateistenes forstand. Og det vil skje i fullkommen rett tid, slik at ateistene ikke bare fortsetter sitt virke så flisene flyger i det de også går løs på denne tids hensiktsmessige hus som nå er under oppføring. Ateistene synes å utføre en svært viktig oppgave så langt.

Teister er også som folk flest, men med den forskjell for mange blant dem – at Gud har forseglet forstanden deres. Det ville bli fullstendig kaos om mange teister - med gammel arv å bære på deres rygg - fikk løpe fritt imellom og hindre ateistene i deres virke, samt hindre bygningsfolket i å oppføre det nye hus etter Guds vilje. Det er kun Gud som kjenner tidspunktet for å bryte forstandens forsegling for de mange troende som nå klamrer seg til deres gamle fantasiers forestilling om Guds vilje.

Med vennlig hilsen Svein-Ole

Gå til innlegget

Dette innlegget har jeg kommet til å skrive etter å ha lest mange forvirrende, men dog outrert desavuerende innlegg og kommentarer her på VD fra kristne angående profeten Muhammed og den monoteistiske åpenbaringsreligionen islam.

De første muslimene var under særdeles åndelig innflytelse og påvirkning, selvsagt fra profeten selv, men også fra profetens nære familie og imam Ali – profetens fetter og svigersønn. Og videre under etterfølgende åndelig ledelse av de første tolv imamer. Dette bare for å hentyde grovt den viktigste linjen av innflytelse i islams heroiske tidsalder etter profetens oppfyllelse av innvarslingen fra tidligere hellige skrifter.

Det var nettopp denne familiære tilknytningen til profeten for det videre lederskapet som utgjorde det store stridsspørsmålet i tiden etter profetens død. Striden sto om videreføringen av lederskapet skulle følge profetens familiære linje eller komme etter valg av den man anså som best mulig skikket for oppgaven - uavhengig av en slektsmessig tilknytning til profeten. Som vel de fleste nå sikkert vet «kulminerte» denne lederstriden i umayyade-dynastiets oppkomme, befestning og ekspansjon.[Jfr. imam Husayins (profetens barnebarn og imam Alis sønn) martyrdød i slaget nær Karbala i år 680 e.Kr.]. Dette selv om sårene etter denne tidlige, men dog store striden blant muslimene enda ikke synes å være leget den dag i dag.

Utgangen av denne striden i den nære tid etter profetens bortgang kjenner vi nå, men kan også leses om (som profetert) i Johannes Åpenbaring. Nevnte dynasti var det siste og fjerde Dyret profeten Daniel (Daniel 7:23) så skulle komme, og det Dyret som ikke var da Åpenbaringen ble skrevet, men senere skulle komme.

«Dyret du så, det var, men er ikke, og det skal komme opp fra avgrunnen og gå sin undergang i møte...» (17:8).

Kvinnen - som vi kan lese om i begynnelsen av tolvte kapittel i Åpenbaringen - er en metafor for Guds Lov som profeten Muhammed åpenbarte. De tolv stjernene - som utgjorde kransen på kvinnens hode, er de tolv første imamer som fremmet Guds Lov og oppdrog folket etter nevnte Lov. Solen fra versene nevnte kvinne draperte seg med og månen under hennes føtter er hentydninger til land som spesielt befestet denne Lovens utbredelse og innflytelse. Iran (Persia) og Tyrkia er land med henholdsvis solen og halvmånen som kjente symbol.

At det mildt sagt ikke var uproblematisk med kvinnen (Guds Lov Muhammed åpenbarte) i møte med Dyret forstår vi også av dette verset:

Men kvinnen rømte ut i ødemarken, til et sted som Gud hadde gjort i stand, og der skulle hun i 1260 dager få den maten hun trengte. (12:6).

Og muligens enda tydeligere med dette verset:

Men når de har fullført sitt vitnesbyrd, da skal dyret som stiger opp fra avgrunnen, føre krig mot dem, seire over dem og drepe dem. (11:7).

Altså, Dyret agerte gjennom sin tilmålte tid uten å videreføre den livgivende ånd som ble åpenbart i Guds Lov av profeten Muhammed. Dette har jeg skrevet om tidligere.

Det mange kristne synes å være likegyldig til, eller lite villig til å tilkjennegi, er å skille mellom islam etter profetens åpenbaring og eksempel, og islam under Dyrets grep om for den tid nylig åpenbarte religionen. Med folkelige ord synes det som om mange kristne i dag sauser sammen eller visker ut dette markante skillet fra islams tidligste fase. Ellers synes unøyaktigheten mildt sagt å være hensiktsmessig for å påføre profeten selv Dyrets aggressivitet og truende egenskaper.

Hensikten med dette synes ikke å være spesielt godt skjult. Mange kristne ser det nærmest som tilhørende deres apologetiske oppgave å desavueres profeten Muhammeds liv og åpenbaringsreligionen islam så tydelig og klart som mulig. Den eneste årsaken jeg kan tenke meg til denne negative aktiviteten er at noe alvorlig galt har skjedd med kristen teologi og åndelighet på ett eller annet tidspunkt i historien eller at en betydelig teologiske plattform for kristne over tid har utviklet seg gradvis i sviktende retning, og at dette i dag utgjør en såpass indre trussel at mange kristne faktisk angriper sitt eget trosgrunnlag når de angriper oppfyllelsen av profetier fra deres egne hellige skrifter. Ja, slike angrep fremstår nærmest som et teologiens svar på en autoimmun sykdom. Og dette uten at disse mange kristne synes å være klar over rekkevidden av det de selv bedriver.

Med dette mener jeg at mange kristne ikke synes å være klar over er at de med å desavuere profeten Muhammed og islam - som en monoteistisk åpenbaringsreligion - også desavuerer oppfyllelsen av profetier fra deres egne hellige skrifter. En slik aktivitet bør på ingen måte tillegges Den hellige ånds ledelse over sanne troendes liv. Ei heller det å være født på ny, for ikke å nevne det å tale med en særdeles åndelig tunge. Selv ateister ser dette misforholdet hos kristne.

Nå mot slutten av innlegget minner jeg enda en gang - med noen vers fra Johannes Åpenbaring - om mandatet Muhammed var gitt. Han som ble innvarslet etter Johannes Åpenbaring (11:1-7) med et mandat tilsynelatende forskjellig fra det Jesus var gitt, men mer likt det Moses var gitt:

Jeg fikk nå en målestang som lignet en stav, og det ble sagt til meg: «Reis deg og mål Guds tempel og alteret, og tell dem som tilber der! Men forgården utenfor tempelet skal du ikke ta med, den skal du ikke måle. For den er overlatt til hedningene, og i 42 måneder skal de trampe ned den hellige byen. Men jeg vil sette mine to vitner, kledd i sekkestrie, til å profetere i 1260 dager.» Dette er de to oliventrærne og de to lysestakene som står foran jordens herre. Om noen vil skade dem, går det ild ut av munnen på dem og gjør ende på fiendene deres. Ja, slik skal den som vil skade dem, dø! De har makt til å lukke himmelen så det ikke faller regn i den tiden de er profeter. De har makt til å gjøre vann til blod og til å slå jorden med alle slags plager, så ofte de vil. Men når de har fullført sitt vitnesbyrd, da skal dyret som stiger opp fra avgrunnen, føre krig mot dem, seire over dem og drepe dem.

Det synes også å være denne innvarslingen og dette mandatet kristne desavuerer profeten Muhammed for å ha oppfylt. Og det på en slik måte at mange kristne sannelig også setter Muhammed opp mot Jesus på uredelig vis for førstnevnte. Sannsynligvis for å forsøke på forlokkende vis å villede andre med deres villfarelse eller befeste eiendommeligheten i forvillelsen de selv forfekter. Dette uten at alle disse mange kristne nå synes å vite om at straffen - etter dommen de henger på profeten Muhammed og islam - vil komme til å bli utmålt for dem selv. Straffen kommer ikke fra muslimene, men blir utmålt etter de mange kristnes egne mål og grad av profetisk desavuering – om de ikke selv i forkjøpet tar et oppgjør med denne særdeles nedbrytende aktiviteten for fremveksten av Guds rike blant alle folkeslag på jorden.

Med vennlig hilsen Svein-Ole

Gå til innlegget

Israels barn

Publisert over 7 år siden

Fra Koranen:

Israels barn, kom i hu den nåde som Jeg har vist dere, og at Jeg valgte dere fremfor all verden!

Frykt den dag når ingen kan tre i en annens sted, når ingen som taler en annens sak blir godtatt, når ingen løsepenger godtas, når ingen hjelp kan gis.

Disse to versene synes for meg å ha spesiell aktualitet på denne oppstandelsens dag. Opplyste har nå – i innledningen av denne Herrens dag – mulighet til å fornemme den fredelige utgang av versenes innhold. Dette gjelder spesielt for de som ikke fortaper seg fullstendig i vår tids krigshandlinger, lidelser og all sorgen forbundet med forandringenes mangeartede, smertefulle og brutale ubehag, grovt sett innenfor det gamle britiske mandatområdet som i dag utgjør Israel og Palestina. Alt av dagens onder i nevnte område gjelder rier forbundet med fødselen av den endelige enhet og evige fred - som snart vil få sin forløsning i Midtøsten, og få vidtrekkende innflytelse på resten av menneskeheten.

Israelerne er selv, etter mitt skjønn, nå i stand til å utarbeide en plan som ivaretar deres egne og palestinernes interesser. Og det visselig med en utmerket løsning av en byttehandel preget av raushet og gavmildhet til beste for begge parter. Det tilkommer den nåde Israels også nålevende generasjoner er vist at de selv fremskynder arbeidet med en fordelingsplan på fredelig og rettferdig vis. En plan de i dag er fullt ut er kapable til å søke, gjennomarbeide og fremsette.

En ikke ubetydelig grunn til at løsningen ikke kan komme utenfra (slik jeg ser det) er at israelerne og palestinerne selvsagt ikke kan bli påført smertefulle løsninger fra utenforstående. Utenforstående som ingen smerte kjenner ved det som påføres involverte parter av mer eller mindre intensjonelt gode løsninger. Viljen, initiativet så vel som smerten (som de involverte uansett ikke kommer utenom) må komme innenfra, fra israelerne og palestinerne selv, og bli bearbeidet av begge parter til gode broderlige løsninger. Senere vil det tilkomme verdens siviliserte land - bygd opp av folk under betydelig innflytelse fra tidligere tiders hellige skrifter – et ansvar å verne om etterslekten til så vel israelerne som palestinerne. Og det innenfor en avklart, anerkjent og avtalt plan israelerne og palestinerne er blitt enige om seg imellom. Dette kan bare skje ved å nærme seg (uten eller med viten om det) denne dags enhetlige åpenbaring av Guds plan for hele menneskeheten.

Slik jeg ser det er israelerne nå ikke avhengig av all verdens diplomati og muligens mer prestisjefylte løsninger på konflikten fra alle tenkelig engasjerte og innflytelsesrike lands forhandlere, diplomater, politikere, statsmenn etc. Spesielt ikke etter hvert som konflikten tilsynelatende synes å bli mer og mer fastlåst, komplisert og smertefull for berørte og involverte parter for hver dag som går.

Det er ikke noe israelerne og palestinerne ikke vet om konflikten som andre utenforstående makter nå må komme å fortelle dem. En ganske annen sak er at diplomatisk tyngde fra stormakter kan være som ad hoc løsninger på en krigslignende situasjon. Prosessen med fullførelsen og bekjentgjørelsen av israelernes plan kan nok betraktes å ha sin tilmålte tid. Bare relativt få utvalgte israelere - med verdslig og religiøs innflytelse - kan gradvis (og i uforstyrret hemmelighet) - under Guds nåderike innflytelse – allerede ha gjort store fremskritt med en slik plan. Det kan muligens også være relativt nært forestående at en slik plan blir gjort kjent av israelerne.

Jeg er ikke kjent med at israelerne allerede kan være godt i gang med en plan som antydet, En plan som antydet med vidtrekkende betydning for dem selv, palestinerne og verdenssamfunnet ellers. Og som innbefatter gode fordelingsløsninger for byer, landområder og fordums hellige steder som i dag berører mange troende. Steder som fra uminnelige tider og til denne dag har vært forbundet med tilsynelatende uløselige eller fastlåste konflikter.

Innlegget har jeg valgt å skrive i forvissning om at intet annet folk synes å være mer kvalifisert til å utarbeide en fullverdig fordelingsplan for berørte konfliktområder enn israelerne selv. Den sterke part i konflikten. Dette etter den nåde de er gitt ved Guds valg – som vist med versene innledningsvis.

Israelerne har nå mulighet til å overgå fordums sagnomsuste byttehandler av byer og landområder fra kongetiden. Dette med tanke på den religiøse og historiske tilknytning jødene har hatt til gjeldende by(er) - som selvsagt bør bli vurdert å inngå i nevnte byttehandel. Slik sett vil israelernes plan kunne få positiv innflytelse og ringvirkninger også på all verdens andre mindre og til dels forsvinnende små konflikter til sammenligning. Jeg tenker målt mot varigheten og graden av alle vanskeligheter mellom israelerne og palestinerne opp til denne tid.

At israelerne kan komme til å løse vanskelighetene som nevnt - med den smerte alle bør kunne forstå israelerne vil måtte komme til å bearbeide for egen del - vil i etterkant av en slik prosess få såpass omfattende positive ringvirkninger at knapt noe menneske er i stand til å forestille seg disse før det skjer.

Frelsen kommer fra jødene, etter Jesu gjengitte ord. Denne oppstandelsens dags administrative sete for Den enhetlige helligdom, er allerede godt innenfor Israels beskyttelse. Slik sett er profetier om Guds valg av Israels barn fremfor all verden oppfylt. Nå gjenstår bare at nevnte etterkommere – ved det som synes å være pålagt dem alene – oppfyller sin del.

Med vennlig hilsen Svein-Ole

Gå til innlegget

Evangeliets forventning

Publisert over 7 år siden

Ennå har jeg mye å si dere, men dere kan ikke bære det nå.

Etter teksten (Joh.16:12) å forstå, kan ikke frelsesverket ha blitt endelig fullført med Jesu død på korset. Hjørnesteinens plassering var fullført med Jesu død på korset, men frelsesverket var ikke dermed fullført med Sønnens første komme.

Teksten, som sitert fra Bibelen, gir forventning (fra Jesu tid) om en ny fremtidig åpenbaring om det som ikke kunne bæres på Jesu tid. Altså indikerer Jesu ord en forventning om en kommende fullførelse eller fullendelse frem i tid. Jeg mener nevnte ord ble endelig oppfylt med Menneskesønnens komme i sin Fars herlighet.

Hvordan kan det ha seg at sønnene (de kristne) enda ikke har oppdaget at det i deres teologi finnes betydelige hindringer for å kunne nå frem til oppfyllelsen avEvangeliets forventning om frelsesverkets fullendelse?

Sa ikke Jesus: Men den som holder ut til enden, skal bli frelst. 

Det vil si den som ikke har latt kjærligheten bli kald og heller ikke har sveket Evangeliets ånd for endetidens lovløshet i falske profeters splittende fremferd – i Jesu navn. Om kjærligheten er blitt kald og Evangeliets forventning er blitt fremmedgjort og formørket; hvordan skal da sønnene kunne nå frem til og anerkjenne Menneskesønnens komme i sin Fars herlighet?

De som nå - av sitt hjertes renhet - søker Sønnens gjenkomst i sin Fars herlighet, søkerfor sine livnærværet av rettferdighetens krone og kjærlighetens enhetlige kappe. 

Med vennlig hilsen Svein-Ole

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere