Svein Ole Hansen

Alder: 65
  RSS

Om Svein Ole

Jeg er en bahá'í

Følgere

Morgenstjernen

Publisert rundt 11 år siden

Hva vil det si at morgenstjernen går opp i menneskers hjerter – eller som det står i Peters Andre Brev: ” … inntil dagen lyser frem og morgenstjernen går op i eders hjerter.” (1:19)?

Dagen er skrevet i bestemt form entall. Det er selvsagt ikke å forstå slik at dagen er ment som en hvilken som helst ukedag enhver troende kjenner seg inspirert til å uttrykke sin personlige frelse, men refererer til en åpenbaringsdag. Grunnen til det er at når morgenstjernen går opp i hjertene må dette være å forstå som Jesu gjenkomne ånd som går opp i hjertene. Før morgenstjernen går opp i hjertene må nødvendigvis hjertenes ”status” heller sies å bære preg av nattens mørke som tilkjennegir seg med frafall av forskjellige årsaker som antydet i Andre Tessalonikerbrev 2:3 med referanse til Daniel 9:24:

La ingen dåre eder på nogen måte! for først må frafallet komme, og syndens menneske åpenbares, fortapelsens sønn.

Med referanse til:

Sytti uker er tilmålt ditt folk og din hellige stad til å innelukke frafallet og til å forsegle synder og til å dekke over misgjerning og til å føre frem en evig rettferdighet og til å besegle syn og profet og til å salve et Aller-helligste.

Siden ordene om morgenstjernen ble tilgjengelig ved Jesu første komme angår ordenes oppfyllelse rimeligvis hans gjenkomst.

Jesu ånd uttrykkes i Johannes’ Åpenbaring (22:16) som: ”Jeg er den klare morgenstjerne” og hjertenes tilkjennegivelse i en for menneskeheten enhetlig tiljubling av dennes tilsynekomst kan kun skje i tiden for hans gjenkomst - slik ånden vitaliserte disiplene ved Jesu første komme. Av det jeg har skrevet er Jesu gjenkomst etter min forståelse uløselig oppfylt med Báb som ofret seg på Sønnens vis for Faderens tilsynekomst tilkjennegitt i Bahá’u’lláh – Guds herlighet.

Om noen vil innvende at ikke mange enhetlige tegn i menneskeheten har vist seg i tiden etter 1844, er mitt svar at dette kun må tilskrives menneskene selv og ikke morgenstjernens tilsynekomst hos de som har våknet og bejublet den nye Dag. Hadde troende ikke latt seg forføre av mennesketillagt tro ville muligens heller ikke frafallet kommet som kjent, men disse to gjenstridige posisjonene som menneskene synes for alt i verden IKKE å ville forlate er i dag til stor forsinkelse for tilsynekomsten av Guds rike. Dette er imidlertid et forhold mellom Gud og hvert enkelt menneske som er ansvarlig alene for sitt liv.

Min henvisning har jeg fremført nå over flere år og blitt møtt med likegyldighet, skuldertrekk, religiøst tøv og manglende interesse eller interesse kun for egne prosjekt  og gjøremål. Dette berører egentlig ikke meg for min henvisning hadde ikke vært mulig uten Guds innflytelse og beror ikke på en personlig tilfredsstillelse. Fra kristent hold har jeg blitt møtt med ord som falske profeter og djevelens forførelse. Og dette kommer fra troende som etter å ha skrevet slike ord ikke en gang rekker å blunke før de folder sine hender og fremføre denne bønnen:

Derfor skal I bede således: Fader vår, du som er i himmelen! Helliget vorde ditt navn; komme ditt rike; skje din vilje, som i himmelen, så og på jorden; gi oss idag vårt daglige brød; og forlat oss vår skyld, som vi og forlater våre skyldnere; og led oss ikke inn i fristelse; men fri oss fra det onde. For riket er ditt, og makten og æren i evighet. Amen. Matteus 6:9-13.

Med vennlig hilsen Svein-Ole

(Uthevet av meg)

Gå til innlegget

Sannsynliggjøring

Publisert rundt 11 år siden

Per Steinar Runde: Eg brukar sjeldan å engasjere meg i teologisk debatt, fordi det her er snakk om tru og ikkje om det ein veit. Var trusgrunnlaget noko ein kunne sannsynleggjere eller bevise, trong ein ikkje tru. Då kunne ein vite.

 

 

Til PS Runde

Nå er ikke jeg opptatt av ditt manglende engasjement i teologisk debatt. Det er for så vidt noe som bare angår deg selv, men jeg ble litt interessert i begrunnelsen du gir. Om vi betrakter din uttalelse som et jordskjelv av størrelse tidligere ikke målt på Richters skala og ”jordskjelvuttalelsen” utløser en voldsom tsunami av tvil rundt tro med virkning bakover i tid - og de enorme havmassene slår inn over Jesu virke i tiden for hans dager; hva TROR du er mest sannsynlig?

1) At Jesus er uberørt tsunamien fordi han befinner på visshetens fjelltopp.

Eller:

2) At Jesus ”stryker med” fordi han befinner seg på uvisshetens havnivå om enn på tørt land blant andre troende.

PS: Jeg skiller mellom Jesu ord utrykt som i evangeliene og ulike utgaver av kristendommen - slik kristendommen kommer til uttrykk i dag - med den begrunnelse at forståelsen av Jesu ord har endret seg over tid. Hvordan kan jeg så hevde det? Fra mitt stå sted er det utenkelig at noen som bekjenner tro på Jesu ord ikke er i stand til å fornemme eller gjenkjenne hans gjenkomst, men dette tilhører en annen tråd.

Med vennlig hilsen Svein-Ole Hansen

Til Svein Ole Hansen må eg berre seie at eg forstår ikkje det du skriv. (PS Runde)

Til Runde!

Mener du dine uttrykte ord innledningsvis ville rokket Jesu visshet.

Med vennlig hilsen Svein-Ole

Gå til innlegget

Gud, straff og naturkatastrofer

Publisert rundt 11 år siden

 

Jeg vet ikke om dette innlegget med letthet kunne ha vært ”knyttet” som kommentar til én av flere mulige eksisterende tråder som allerede henger under tema relatert til naturkatastrofen i Japan, men jeg håper at min manglende oversikt kan betraktes med overbærenhet.

Dersom en skal kunne svare et klart ”ja” på spørsmålet om Gud straffer gjennom naturkatastrofer (som nå i Japan), må en jo på et eller annet vis kunne – som i dette tilfellet - forbinde intelligens til de tektoniske plater og at disse platers intelligens frembrakte bevegelse på et gitt tidspunkt eller at jordplatene beveges som følge av intelligens og ikke lovmessighet. Med andre ord må det være en korrelasjon mellom intelligens som utfører og intelligens som oppfatter - om jordplatenes bevegelse angår straff. Hvis en slik kobling ikke er påviselig må spørsmålet kategoriseres inn under fantasi og innbilning. Dette angår selvfølgelig ikke det forhold at intelligent liv kan avdekke naturens lovmessighet. Dersom intelligent liv kan avdekke naturens lovmessighet, ja, så er intelligent liv i stand til å forholde seg til naturens lovmessighet, men naturens skiftende forhold er betinget av dens lovmessighet og ikke direkte styrt av intelligens. Jeg bør vel tilføye at naturens lovmessighet ikke må forveksles med menneskelige lover for der naturen ufravikelig følger dens lover synes intelligente vesen å ha en nærmest notorisk tendens til å bryte med eller overse Guds lov (eller Lovens opphav som rettleder i mellommenneskelige forhold).

Gud straffer ikke gjennom naturkatastrofer. Alle må da skjønne at en slik tanke mer peker i retning av massepsykose (om katastrofen er omfattende nok) enn tilnærming av Gud - og forfølgelsesvanvidd for den enkelte om en driver en slik forståelse langt nok på det individuelle plan og ser Guds straff i alle daglige prøvelser. Hvor skal grensen gå, ja, for ikke å si hvem skal avgjøre hva som er straff til forskjell fra en ubetydelig hendelse eller prøvelse i dagliglivet?

Dersom en knytter straff til en naturkatastrofe som den i Japan så er det vel rimelig å anta at de som eventuelt er straffet er seg straffen bevist. Noe annet ville jo være urimelig. Hva da med alle de berørte japanere som har en fullstendig indre ro og setter sin lit til Gud uansett prøvelser de gjennomgår nå? Hva er deres straff? Straff relateres til lovbrudd og er ikke underlagt naturens lovmessighet. Straff angår intellektet. Gud straffer ikke materie.

PS: Det kan for så vidt også stilles spørsmål om Gud (som intelligent årsak) forårsaket tilblivelsen av mennesket. På samme vis gjelder det at spørsmålet ikke lar seg besvare med mindre det kan påvises intelligens hos mennesket (noe konstruert, men dog).

Med vennlig hilsen Svein-Ole

Gå til innlegget

Rotskudd, ætt og den klare morgenstjernen

Publisert rundt 11 år siden

Det er vel med dette innlegget en mulighet for å starte en ny dialog – også med Kjell Kristensen – spesielt siden dette innlegget tar utgangspunkt i en kommentar publisert av han under en annen kategori.

 

SITAT:

Gal.4.16: Gud ga løftene til Abraham og hans ætt. Det står ikke «til dine ætter», som om det gjaldt mange, men det blir talt om én, « til din ætt», og det er Kristus.

Kan du Svein Ole forklare hvor du ser en person i dette verset, eventuellt et annet vers hvis du kan host opp et?

Åp.22.16: Jeg, Jesus, har sendt min engel for å vitne om dette for dere i menighetene. Jeg er Davids rotskudd og ætt, den klare morgenstjerne.»

Hvor finner vi Jesus forklart som person?

SITAT SLUTT

Jeg kan vel begynne med å utlegge verset 3:16 fra Galaterbrevet.

Først vil jeg henlede oppmerksomheten til vers 4:6 fra samme brev med teksten:

Og fordi I er sønner, har Gud sendt sin Sønns Ånd i våre hjerter, som roper: Abba, Fader!

Om vi så går til vers 3:16 med denne teksten:

Nu blev løftene gitt Abraham og hans ætt; han sier ikke: Og dine ætlinger, som om mange, men som om én: Og din ætt, og dette er Kristus.

Først vil jeg få nevne at jeg ikke tar stilling til debatten som eventuelt pågår angående Galaterbrevets ekthet i betydningen om dette brevet er skrevet av Paulus eller ikke. Jeg forholder meg kun til tekstens innhold og den betydning jeg mener det er viktig å fremheve av den tekst jeg har tatt med fra dette brevet.

Når det siktes til Abraham og hans ætt og ikke ætlinger, som om mange, men som én relateres én til Ånden og ikke til åndene med ætlinger for Guds Ånd kan ikke oppfattes i flertall. Den er ÉN. Altså den ætt som én, angår de mange i Sønnens Ånd som én ætt. Ætt relateres til ånden i budskapet PERSONEN Jesus formidlet som er den samme ånd som også PERSONEN Abraham fikk i de løfter fra Gud han forholdt seg til og formidlet. Alle som etterfølger én i Ånden er én ætt i ånden i rekkefølge etter PERSONEN Abraham, PERSONEN Moses, PERSONEN Jesus, PERSONEN Muhammed, PERSONEN Báb og PERSONEN Bahá’u’lláh. De er ikke ætlinger som om hver og en av disse sendebudene har åpenbart ulik ånd, men altså de mange sendebud og troende utgjør en enhet i ånden som én ætt for Ånden er én - om enn sendebudene tilhører et høyere nivå enn de troende.

Man bør ikke surre bort forståelsen av eksistensen av et fysisk sendebud som har formidlet et åndelig budskap fordi personens navn er knyttet til, forbundet med eller omtalt i spesielle vendinger slik formuleringen er med nevnte tekst fra Galaterbrevet.

Når det gjelder verset fra Johannes’ Åpenbaring (22:16) gjelder den samme forståelse. Ordene vi finner benyttet der: rotskudd, ætt og den klare morgenstjerne kommer selvfølgelig ikke inn til fysisk fortrengsel for personen som fremsetter eller er knyttet til ordene. Det er umulig for noe menneske å forestille seg at et rotskudd, en ætt og morgenstjernen skulle kunne presentere seg i jegform i en tekst, men disse ord er brukt metaforisk og inngår i dette tilfellet i et åndelig budskap knyttet til personen som fremsetter ordene eller som ordene relateres til.

Med vennlig hilsen Svein-Ole

Gå til innlegget

Fortapelsens sønn

Publisert over 11 år siden

La ingen dåre dere på noen måte! for først må frafallet komme, og syndens menneske åpenbares, fortapelsens sønn,

 

 

han som står imot og opphøyer sig over alt som kalles gud eller helligdom, så han setter sig i Guds tempel og gir sig selv ut for å være Gud.

Minnes I ikke at jeg sa eder dette da jeg ennå var hos eder?

Og nu vet I hva som holder igjen? så han først skal åpenbares i sin tid.

For lovløshetens hemmelighet er alt virksom, bare at den som nå holder igjen, ryddes av veien;

og da skal den lovløse åpenbares, han som den Herre Jesus skal fortære med sin munns ånde og gjøre til intet ved åpenbarelsen av sitt komme. Andre Tessalonikerbrev 2:3-8.

Teksten jeg har tatt med fra andre Tessalonikerbrev kan leses med rette slik at frafallet det siktes til og syndens menneske, fortapelsens sønn som den lovløse er nært knyttet i tid. Fra Paulus tid og mot vår tid er det ikke noe nevneverdig frafall å skrive om før vi kommer til opplysningstiden - i alle fall ikke som en bølge eller en bevegelse som river med seg mange og som kan identifiseres med et klart innhold. I senmiddelalderen var det riktignok reaksjoner på indre stridigheter i kirken, men disse reaksjonene førte ikke til noe frafall i betydelig grad, men snarere førte disse reaksjonene med seg reformbevegelser knyttet til ulike størrelser som etter hvert fremsto med budskap som berørte den tidens skjæringspunkt mellom tro og politikk med dertil følger siden disse (tro og politikk) i denne tid var nært knyttet til kirkens maktutøvelse eller den politiske makts forbindelse til kirken.

Fra avslutningslinjene jeg har tatt med fra andre Tessalonikerbrev er det heller ikke urimelig å knytte Jesu gjenkomst nært i etterkant av omstendighetene rundt frafallet og tilsynekomsten av fortapelsens sønn, siden det nevnes at denne gjøres til intet ved hans gjenkomst. Om det er opplysningstiden vi bør rette oppmerksomheten mot i denne forbindelse skulle det selvfølgelig også være mulig å identifisere så vel fortapelsens sønn som Jesu gjenkomst siden begge vel må sies å være forventet å fremstå som nokså markante skikkelser - hver på sin måte.

Jesu gjenkomst har jeg skrevet om tidligere, men fortapelsens sønn kan det være litt grunn til å dvele med. Denne skikkelsen kan jeg ikke minnes å ha gjort rede for. Av den grunn benytter jeg denne anledningen til det.

Hos profeten Daniel kapittel elleve finner vi en del opplysninger som etter mitt skjønn skulle være tilstrekkelig til å plukke ut skikkelsen vi søker etter - gitt tiden vi leter i:

 

1)      Og kongen skal gjøre som han vil, og opphøye seg og heve seg over enhver gud, og mot gudenes Gud skal han tale forferdelige ord.

2)      Han skal ha fremgang, inntil vreden er til ende.

3)      På sine fedres guder skal han ikke akte, heller ikke på kvinnenes lyst eller på noen annen gud skal han akte; for han skal opphøye seg over alle.

4)      Men festningenes gud skal han ære i stedet.

5)       En gud som hans fedre ikke har kjent, skal han ære med gull og sølv og dyre stener og andre kostelige ting;

6)      og således skal han gjøre med de sterke festninger og med den fremmede gud: Dem som vedkjenner sig denne gud, skal han vise stor ære, og han skal sette dem til å råde over mange, og han skal dele ut jord til dem som lønn.

7)      Men i endens tid skal Sydens konge føre krig med ham, og Nordens konge skal storme frem mot ham med vogner og hestfolk og mange skip og falle inn i landene og oversvømme og overskylle dem.

8)      Han skal også falle inn i det fagre land, og store skarer skal falle; men disse skal slippe unna hans makt: Edom og Moab og de ypperste av Ammons barn.

9) Og han skal utstrekke sin hånd mot andre land, og Egyptens land skal ikke slippe unna.

10)  Han skal tilegne seg skattene av gull og av sølv og alle Egyptens kostelige ting, og libyere og etiopere skal være i hans følge.

11) Men tidender fra Østen og fra Norden skal forferde ham, og han skal dra ut i stor harme for å ødelegge og tilintetgjøre mange.

12)  Og han skal slå op sine palasstelt mellom havet og helligdommens fagre berg; men så bærer det til enden med ham, og det er ingen som hjelper ham.

 

Hvem kan dette være? Til den siste linjen i punkt tolv kan jeg kommentere at han endte sine dager alene og forlatt på en til dels svært så øde øy sør i Atlanteren. Mitt forslag blir da - til den som er opptatt av emnet - å finne kommentarer som står til punktene over av det som kan leses om denne svært markante historiske personen her - (og sikkert mange andre steder).

 

Med vennlig hilsen Svein-Ole

(Uthevet av meg)

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere