Svein Ole Hansen

Alder: 65
  RSS

Om Svein Ole

Jeg er en bahá'í

Følgere

Fremadskridende åpenbaring II

Publisert rundt 10 år siden

Om noen tror at det er nok bare med navnet Jesus, så skulle guddommelig åpenbaring ha stoppet før Adam, for selv Adam fikk mer enn bare et navn å forholde seg til i Guds hage.

Jesus er gjengitt på å ha hevdet:

1)      …; for de omvendte sig ved Jonas' forkynnelse, og se, her er mere enn Jonas.

Og

2)      …, og se, her er mere enn Salomo.

Ved et annet tilfelle er han gjengitt på følgende ord:

3)      For hadde I trodd Moses, da hadde I trodd mig; for det er om mig han har skrevet; …

Jeg kjenner ikke til bibelvers som angår at Jesus skulle ha hevdet om seg selv at frelse er kun ved han, men det Jesus er gjengitt på å ha hevdet (som er ganske mye sitert) følgende:

4)      Jeg er veien og sannheten og livet; ingen kommer til Faderen uten ved mig.

Jeg tar med et siste sitat:

5)      Ennu har jeg meget å si eder; men I kan ikke bære det nu; men når han, sannhetens Ånd, kommer, skal han veilede eder til hele sannheten; for han skal ikke tale av sig selv, men det som han hører, skal han tale, og de tilkommende ting skal han forkynne eder.

 

Dersom vi ser på innholdet under punktene 1), 2) og 3), så gir innholdet under nevnte punkter opplysninger som er viktig å ta med seg videre, også for å forstå innholdet under punkt 4). Siden Jesus fremholder ’mer enn’ og ikke ’forskjellig fra’ eller ’bare ved’ (meg), så er det innlysende at veien, sannheten og livet er påbegynt før Jesu åpenbaring av blant andre nevnte profeter. Det vil si at Jesu evangelium bare er mer enn og ikke i ånden forskjellig fra tidligere åpenbaringer.

Denne forståelsen av innholdet under punktene som nevnt passer også med innholdet under punkt 5). Det vil si at progressiv åpenbaring ikke stopper med Jesus, men fortsetter slik vi kan lese i teksten sitert under punkt 5). Jeg mener denne betraktningen er av betydning for å korrigere teologi som i innhold er statisk. Det vil si som ikke ivaretar at guddommelig åpenbaring er progressiv og ikke statisk.

Veien ble forlenget, sannheten ble gitt i rikere monn og livet fikk et kvalitativt mer opphøyet innhold med Jesu åpenbaring. Dette mener jeg er å forstå med Jesu ord: ”mer enn”. Studerer vi teksten under punkt 5) forstår vi hvorfor guddommelig åpenbaring er progressiv; ” dere kan ikke bære det nå”. Altså, guddommelig åpenbaring kommer til fastsatt tid tilpasset troendes mulighet til å bære det som blir gitt dem.

Med vennlig hilsen Svein-Ole

Gå til innlegget

Til "de døde"

Publisert rundt 10 år siden

Jeg har tidligere skrevet om oppstandelsen som en åndelig oppvåkning blant disiplene i Jesu navn. Nå vil jeg vil jeg komme med betraktninger omkring min forståelse av "de døde" etter Jesu egne ord.

Kristne tror at når de døde oppstår angår det en legemlige oppstandelser av fysisk døde mennesker som kommer opp av markens graver etter slik de mener Jesus fysisk sto opp, men en slik forståelse er det ikke dekning for å tro etter Bibelen. Les og reflekter over Lukas 15:24:

For denne min sønn var død og er blitt levende igjen, var tapt og er funnet. Og de begynte å være glade.

Lignelsen jeg sikter til med sitatet fra Lukas er Jesus blitt gjengitt på som denne:

11Og han sa: En mann hadde to sønner,

 12og den yngste av dem sa til sin far: Far! gi mig den del av boet som faller på mig! Og han skiftet sin eiendom imellem dem.

 13Og ikke mange dager derefter samlet den yngste sønn alt sitt og drog til et land langt borte, og der ødte han sin eiendom i et ryggesløst levnet.

 14Men da han hadde satt alt over styr, blev det en svær hunger i det land, og han begynte å lide nød.

 15Da gikk han bort og holdt sig til en av borgerne der i landet, og han sendte ham ut på sine marker for å gjæte svin;

 16og hans attrå var å fylle sin buk med de skolmer som svinene åt, og ingen gav ham noget.

 17Men da kom han til sig selv og sa: Hvor mange leiefolk hos min far har fullt op av brød, men jeg setter livet til her av sult!

 18Jeg vil stå op og gå til min far og si til ham: Far! jeg har syndet mot himmelen og for dig;

 19jeg er ikke verdig lenger til å kalles din sønn; la mig få være som en av dine leiefolk!

 20Og han stod op og kom til sin far. Men da han ennu var langt borte, så hans far ham, og han ynkedes inderlig, og løp til og falt ham om halsen og kysset ham.

 21Men sønnen sa til ham: Far! jeg har syndet mot himmelen og for dig, og jeg er ikke verdig lenger til å kalles din sønn.

 22Men faren sa til sine tjenere: Ta frem den beste klædning og ha den på ham, og gi ham en ring på hans hånd og sko på hans føtter,

 23og hent gjøkalven og slakt den, og la oss ete og være glade!

 24For denne min sønn var død og er blitt levende igjen, var tapt og er funnet. Og de begynte å være glade.

I denne lignelsen kommer det ikke frem opplysninger som kan lede leseren til å tro at farens yngste sønn hadde vært fysisk død. Likevel står det mot slutten: ”For denne min sønn var død …”. Ser dere betydningen av å være død i bibelsk forstand - og det å bli levende igjen ved å søke hjem til Faderen med sjelsevnene en er gitt. Det er i denne sammenheng følgende ord bør forstås - som Jesus også er gjengitt på:

Gud er ikke de dødes Gud, men de levendes. I farer storlig vill.

Jeg kan vel tilføye at om ”de døde” (av alle) skulle kreve bevis for Guds eksistens, så vil ikke bevis bli gitt dem av Den levende Gud – etter begrunnelse fra sistnevnte sitat. Hvor i skulle forutsetningen være oppfylt for ”de døde” å kunne erkjenne Guds eksistens? ”De døde” bør først vende seg til Den livgivende eksistens ved sine sjelsevner. Først da kan den eksisterende forutsetning oppfylles og oppstå hos de som søker bevis for Guds eksistens og et liv etter Hans veiledning.

Med vennlig hilsen Svein-Ole

Gå til innlegget

Den største fred

Publisert rundt 10 år siden

Arbeidet for å etablere fredelig sameksistens for alle folkeslag på denne jord kan synes å være uoversiktlig krevende nå, for ikke å si uoverkommelig, selv om tenkelig under en koordinert ledelse.

Tar man ikke hensyn til den betydning religion har for verdens folk, har man en global arbeidsplass for et sisyfosarbeid uansett hvilket nivå eller posisjon en sitter i når en bretter opp ermene.

Dersom en ønsker å vise et troverdig grunnlag for et fredens arbeid til beste for alle her på denne jord - og til tross for at en mener å ha et oppriktig motiv – nytter det ikke å innta en ”nøytral” posisjon. Med ”nøytral” posisjon mener jeg uten referanse til religion og med bare anstendighet og god moral som banner over sitt arbeid. En vil vanskelig fremstå troverdig for troende som har det å underkaste seg Guds vilje nærmest som knyttet opp til sin personlige identitet. Skulle slike la seg lede av mennesker som ikke er kjent med Guds uttrykte vilje åpenbart av profetene? Hvordan skulle dette kunne skje?

En ”nøytral” posisjon som nevnt betrakter jeg som utopisk av troverdighetsgrunner i denne sammenheng. Den ”nøytrale” posisjon fungerer for å etablere en mindre fred ad diplomatiske veier og på politisk, økonomisk, handels- og ellers samfunnsrelaterte nivå, men dens fundament vil ikke være tilstrekkelig sikret for alle folkeslag før en større fred er sikret på religionens faste grunn. Dette kan sikkert oppfattes som å prøve å slukke et bål med bensin, men religion til grunn for sann fred – historiens største fred - er etter forventningene i alle eksisterende åpenbaringsreligioner. Slik sett er det ikke noe i veien med arvematerialet for fredens tilsynekomst om vi forholder oss til rekkefølgen av guddommelige åpenbaringer. I åpenbaringsreligionene er det ikke feil i arvematerialet.

Sann fred for verdens folk må selvfølgelig bære i seg åpenbaringsreligionenes ”arvemateriale”. Med disse religionenes ”arvemateriale” tenker jeg ikke nødvendigvis på troendes praktisering av religion som de fleste av oss er kjent med, men det i religionene som tilhører det guddommelig åpenbarte og oppfylte grunnlag. Det er etter mitt syn like umulig å være biologiske foreldre til et barn uten at barnets arvemateriale peker tilbake til sitt opphav, som det er umulig å tenke seg etablering av sann fred blant jordens folk uten at fredens ”arvemateriale” er av og oppfyller fremadskridende guddommelige åpenbaring fra Adam og til Bahá’u’lláh.

Om jeg skulle vise til religionens ”meny” for den største fred, ville nok de fleste religiøse som ikke-religiøse mennesker i dag rase, fortvile, latterliggjøre, overse eller kanskje stille seg vantro til at det etter Dagens ”meny” bare synes å være kameler å svelge. Dette tilhører en midlertidig situasjon som at den gamle verden enda preger den innbilte virkelighet. Om ikke lenge vil ”menyen” bli gjort kjent i stor skala og gradvis fremstå overkommelig i sann gudsfrykt og bønn for så vel jøder, kristne, muslimer som andre religiøse. De i dag ikke-religiøse vil også gradvis anerkjenne ”menyens” virkelige og guddommelig tilpassede innhold og glede seg over den største fred grunnfestet og tilsluttet av alle jordens folk.

Med vennlig hilsen Svein-Ole

(én bahá'í)

Gå til innlegget

Den fjerde del

Publisert over 10 år siden

Hos profeten Daniel er det referert til en tidsangivelse på sju tider som skal skride over han - Nebukadnesar i hans drømmers tydning - beskrevet i flere vers.

 Når vi så vet at halvparten av sju tider utgjør tre tider og en halv tid - som er tidsangivelsen beskrevet på tre forskjellige måter også som 42 måneder og som 1260 dager (spesielt knyttet til dyret beskrevet i Johannes’ Åpenbaring) - utgjør sju tider rimeligvis 2520 dager. Etter (profetisk) ”én dag for hvert år” blir 2520 dager å forstå som 2520 år i denne sammenheng.

Det er ikke gitt noe spesielt utgangspunkt for utregningen av denne perioden på sju tider hos Daniel, men vi vet at Nebukadnesar kom til makten i år 605 f. kr. To år etter begynte Nebukadnesar å få drømmer som gjorde ham urolig. Tolv måneder etter at drømmene begynte å komme, gikk Nebukadnesar inn i galskapen som beskrevet hos Daniel. Galskapens begynnelse må da kunne tidsfestes til år 602 f. kr. Dette tidspunkt er ikke urimelig som utgangspunkt med tanke på at det nettopp blir nevnt i flere vers at sju tider skal fare over deg og at de sju tider angår den tilstand han gikk inn i nevnte år.

Siden det siste dyrets varighet (det fjerde dyret) utgjør tre tider og en halv tid og inngår i de totale sju tider, må utregningen ta hensyn til at månekalenderen gjelder for dyrets dager og vi må da omregne antall dager fra månekalenderen til sol kalenderen.

Ett år etter månekalenderen utgjør 354,367 dager og 365,242 dager etter sol kalenderen.


Med utgangspunkt i år 602 f. kr. for de sju tider som 2520 år, kommer vi til følgende årstall etter denne utregningen:

2520 år * 354,367
365,242

= 2445 år.


2445 år fremover i tid fra år 602 f.Kr. gir:

2445 år
- 602 f.Kr.
+ 1 år (korreksjon for manglende år 0)

 =1844 e.Kr.

Jeg vil også få understreke at jeg har prøvd å kutte ned på tekstmengden og ikke minst prøvd å unngå bibelsitater (som jeg for øvrig mener det blir brukt for mye av i innlegg og kommentarer her på forumet). Her kunne imidlertid vers fra profeten Daniel og Johannes’ Åpenbaring gjort innlegget litt mer oversiktlig, samt en nærmere redegjørelse for det fjerde dyret, Umayyadene, avløst av dyrets bilde Abbasidene- og ellers historikk knyttet til det fjerde dyret som profetisk beskrevet i Johannes’ Åpenbaring.

Med vennlig hilsen Svein-Ole

Gå til innlegget

Tre deler

Publisert over 10 år siden

I disse tre deler ønsker jeg å ta for meg profetier knyttet til dager som år, slik disse fremkommer spesielt hos profeten Daniel.

Del I

Sytti uker er tilmålt ditt folk og din hellige stad til å innelukke frafallet og til å forsegle synder og til å dekke over misgjerning og til å føre frem en evig rettferdighet og til å besegle syn og profet og til å salve et Aller-helligste Og du skal vite og forstå: Fra den tid ordet utgår om å gjenreise og ombygge Jerusalem, inntil en salvet, en fyrste, står frem, skal det gå syv uker og to og seksti uker; det skal igjen settes i stand og opbygges med gater og vollgraver, men under tidenes trengsel. Og efter de to og seksti uker skal den salvede utryddes og intet ha, og staden og helligdommen skal en kommende fyrstes folk ødelegge, og enden på det er oversvømmelse, og inntil enden er det krig; ødeleggelse er fast besluttet. Og én uke skal gjøre pakten fast for de mange; og i midten av uken skal slaktoffer og matoffer ophøre, og på vederstyggelighetenes vinger skal ødeleggeren komme, og det inntil tilintetgjørelse og fast besluttet straffedom strømmer ned over den som ødelegges. Daniel 9:24-27.

Med disse vers som utgangspunkt vil jeg vise tidsperspektivet i gjenreisingen og ombyggingen av Jerusalem - etter opplysninger gitt i Bibelen – her som sytti uker. Som kjent er én dag å forstå som ett år i en profetisk sammenheng. (Jfr. 4Mos.14:34 og Esekiel 4:6). Sytti uker blir da 7×70=490 år – etter én dag for hvert år. Det neste av interesse er å finne årstallet for ordet som utgikk om å gjenreise og ombygge Jerusalem – siden dette tidspunktet er avgjørende for den videre utregning.

I Bibelen kan vi finne fire bud om gjenreisingen av Jerusalem. Den første befalingen skjedde i perserkongens Kyros’ første år – som er beskrevet hos Esra første kap. I Kap.6 samme bok finner vi at det første bud om oppbygging og gjenreising av Jerusalem ikke ble gjennomført, men et nytt bud om genreising kom med kong Darius. Arbeidet med gjenreisingen ble først fullført etter befaling gitt av kong Artaxerxes i år 457 f.kr etter det vi kan lese hos Esra 7 (en senere befaling om gjenreisingen år 444 f.kr. av den samme konge betraktes derfor bare som en bekreftelse av befalingen av år 457 f.kr (i kongens syvende regjeringsår.)).

Når vi så vet at den salvede (Messias) ble korsfestet i sitt 33 år blir regnestykket slik:

457+33=490

I det jeg har uthevet - i teksten innledningsvis fra profeten Daniel - finner vi denne setningen:

”Fra den tid ordet utgår om å gjenreise og ombygge Jerusalem, inntil en salvet, en fyrste, står frem, skal det gå syv uker og to og seksti uker”.

Disse syv uker utgjør den tiden det tok å gjenreise Jerusalem (altså 7*7) som er 49 år.

7*62=434. Det vil si 434 år er tiden fra Jerusalem ble gjenoppbygget og til korsfestelsen. 7 uker pluss 62 uker blir 69 uker og i uke 70 skjedde korsfestelsen. Og med den syttiende uken - oppstandelsen.

Del II

Så hørte jeg en av de hellige tale; og en annen hellig sa til ham som talte: For hvor lang tid gjelder synet om det stadige offer og det ødeleggende frafall - at både helligdom og hær overgis til nedtredelse? Og han sa til mig: To tusen og tre hundre aftener og morgener; så skal helligdommen komme til sin rett igjen. Daniel 8:13,14.

Etter den samme mal for dag profetisk for år - som jeg har brukt tidligere (i del I) - gjelder to tusen og tre hundre aftener og morgener som (2300) år. Jeg finner det som tatt for gitt at tidsreferansen med hensyn til året for utregningen av Jesu første komme er ment og brukes også for hans andre komme.Året for Jesu gjenkomst har av den grunn år 457 f.kr. - som også var utgangspunkt for å beregne hans første komme. Dette betrakter jeg som svært rimelig når ikke noe annet er oppgitt.

2300 – 457 + 1 (for manglende år 0) = 1844. Når to tusen og tre hundre aftener og morgener er gått fra år 457 f.kr. kommer vi til år 1844 AD.

Del III

I denne del vil jeg ta for meg de siste tidsangivelser som er gitt hos profeten Daniel i kapittel 12.

Mange skal bli renset og tvettet og prøvd; men de ugudelige skal bli ved å være ugudelige, og ingen ugudelig skal forstå det; men de forstandige skal forstå det. Og fra den tid det stadige offer blir avskaffet, og den ødeleggende vederstyggelighet blir stilt op, skal det gå tusen, to hundre og nitti dager. Salig er den som bier og når frem til tusen, tre hundre og fem og tretti dager. Men gå du din ende i møte! Du skal hvile og stå op til din lodd ved dagenes ende. Daniel 12:10-13.

Det første blir å finne ut hva tusen to hundre og nitti dager refererer til, men også hva tusen tre hundre og trettifem dager refererer til. Muhammeds åpenbaring startet ti år før islamsk tidsregning (med hans flukt fra Mekka til Medina). Fra begynnelsen av Muhammeds åpenbaring (10 år før begynnelsen av islamsk tidsregning) og til Bahá’u’lláh åpenbarte Guds vilje som den lovede, går det tusen, to hundre og nitti dager – som er år 1280 etter islamsk tidsregning og år 1863 AD (med dager etter sol kalenderen).

De tusen, tre hundre og tretti fem dager angår perioden mellom to årstall som er avgjørende for den etablerte og befestede sikkerhet for islam og bahá’í-troen. Seks år etter Hijra , altså år 628 AD ble sikkerheten for islam grunnlagt ved al-Hudaibiyah traktaten. Legger vi så til 1335 dager (som år etter sol kalenderen) kommer vi til år 1963 AD - som er året for etableringen av den grunnleggende sikkerhet for bahá’í-troen ved opprettelsen av Det Universelle Rettferdighetens Hus (i Haifa, Israel).

Med vennlig hilsen Svein-Ole

(Uthevet av meg)

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere