Morten Christian Groth

Alder: 53
  RSS

Om Morten Christian

Ikke lenger aktiv på verdidebatt.no

Følgere

En klype salt

Publisert rundt 9 år siden

Om å gå fullstendig trett av verdidebatt.no

Jeg er en person som med tiden har sett meg tilstrekkelig lei av Vårt Land's redaksjonelle føringer, som legger beslag på menigmanns meninger(en kontrovers som har vært oppe til debatt flere ganger). Vi "dødelige" - som ikke er yrkesaktive skribenter - burde hatt større frihet til å kunne slette våre blogginnlegg om det var ønskelig. Men det er visstnok ikke mulig.

Derfor; om noen skulle finne på å lese tekster fra min blogg, underkastet Vårt Lands overformynderi: ta mine synspunkter med en klype Salt, og en tilmålt porsjon Lys. Jeg har forandret mange av mine holdninger til kristenheten generelt, uten å ha forlatt Troens Gave.

Jeg har faktisk blitt så trett av verdidebatt.no, og den overspente samtaleformen som ofte fremlokkes; og jeg har heller ikke noe interesse av å redegjøre for min holdningsendring, utover denne sluttreplikk . . .

Det blir overflødig å takke for seg . . .

Gå til innlegget

Hvorfor ta anstøt?

Publisert nesten 10 år siden

Ofte tar vi anstøt av det meste som ikke samsvarer med vårt selververvede verdiregister. Vi dømmer noe for å være anstøtelig, fordi vi kjenner en rettferdighet som overgår andres. Er dette riktig?

Anstøt!? Ja, det er vel et gammelmodig ord, og bibelsk i så måte. Jeg har i lang tid undret meg over de anstøtsmekanismer som finnes i meg og som jeg ser hos andre. Det er som om vi ikke klarer å la være: vi må ta anstøt!

Eller  vi det? Jeg har erfart dette som et særdeles vanskelig tema, og jeg vil prøve å få litt klarhet i tankene mine ved dette innlegget. Ordets etymologiske opprinnelse sikter mot det vi forarger oss over; det som vekker harme i oss; oppsiktsvekkende og skandaløse hendelser som vi tar personlig avstand fra. Selv om vi reagerer på ytre hendelser – noe som blir sagt, eller noe som blir gjort – så er det inne i oss selv vi tar anstøt. Vi vil skille oss fra noe som vi mener ikke vedgår vårt eget verdiregister, eller våre egne preferanser, mens vi oppfører oss som om det angår oss i aller høyeste grad. Altså, bare det at vi tar anstøt viser hvor splittede vi er. Dette vil jeg utdype i all korthet ved å utforske menneskets anstøtsmekanisme fra tre perspektiver; estetisk, etisk og religiøst.

I all sin enkelhet er våre fem sanser opptatt med å prosessere informasjon. Fra den spede start i livet lærer vi at det er ting vi liker å se, høre, lukte, smake og kjenne på; like mye som sanseapparatet støter fra seg det vi ikke liker. Noe av dette er fysiologisk betinget – altså, arv – men mange sensoriske impulser formes av omverdenen. Fra barndommen, og ut ten-årene,  danner vi oss et verdensbilde(paradigme) fra det vi liker og ikke liker. Det er hovedsaklig ytre betingelser som former oss: vi lærer om det vi oppfatter som svart og det vi oppfatter som hvitt. Det estetiske har som premiss at det fremstår tilsynelatende; noe som våre fem sanser kan forstå – noe illusorisk som forfører vår oppfattelse til å kalle det for virkelighet. Det etstetiske er kanskje det minst troverdige, hvis vi med alvor vil tilnærme oss sannheten.

Når vi begynner å forme vårt eget etiske register, omtrentlig i tyveårene, så oppstår den tvilsomme gråsonen. Livet er ikke lenger like svart/hvitt som i barndommen, og vi må løsrive fra den vi var, for at vi skal bli den vi skal være. Og her begynner de store problemene! Min påstand er denne: om vi bygger en identitet kun på estetiske og etiske premisser, så vil vi aldri bli mer enn grå skygger av vårt opprinnelige selv – eksistensielt sett. Henrik Ibsen har villet opplyse om dette – ironisk nok – da han skrev “Gjengangere”. Når vi er fanget av estetiske og etiske betingelser, så vil vi ikke kunne gjøre annet enn å resirkulere “avdøde meninger og avdød tro”(Ibsen’s definisjon på gjengangere).

Vi tar anstøt av alt som ikke samsvarer med vårt selververvede verdiregister. Vi dømmer noe for å være anstøtelig – skandaløst i ytterste konsekvens – fordi vi kjenner en rettferdighet som overgår andres. Vår selvrettferdighet er åpenbar i våre egne øyne; eller som filosofen Hobbes sa, “Mennesket ser sin egen visdom på nært hold, mens de ser andres visdom på lang avstand”. Slik tar vi anstøt kontinuerlig, og slik er vi fanget i det som så lite populært omtales som arvesynd. Estetisk er det mulig – for en kort tid – å bedra seg selv og omgivelsene til å oppfatte at det står langt bedre til enn det i sannhet er. Men i en verden som vil bedras: hvem vil ha sannhet?

Anstøtsmekansimen settes i høygir når folk trekker seg sammen i flokk. Her er det mulig å gjemme seg; lik som Adam og Eva gjemte seg under palmene da Gud kalte dem til livet. Anstøt er egentlig en estetisk attributt til den etiske syndsproblematikken, og slik resirkuleres denne verdslige motviljen til å følge en høyere og mer forstandig vilje. Så lenge vi tar anstøt, så fanges vi av en åndelige fattigdom, og vi motsetter oss å bekjenne den. Det er ikke lett å innrømme sin synd, med dypfølt anger, gå ut av gråsonen og la sannheten få et virkelige grep om de faktiske forhold. Men det finnes ingen annen vei; det har blitt fortalt, like mye som det er befalt, – og bli født på ny – som et enkelt individ – innebærer lidelse! Fortrengt åndelig fattigdom = lav smerteterskel.

Kristus sa, “Salig er den som ikke tar anstøt av meg!”. For en kommentar! – til etterfølgelse. Hvis Ibsen’s Gjengangere skal få gå igjen og igjen, da blir det som Ibsen’s Nora sier, ” Da er vi så redningsløst fortapt!”. Folk kunne virkelig ha godt av å kjenne en større porsjon eksistensiell engstelse. Om da sannheten ble åpenbart som et stort lys i denne mørke verden, og dette lyset var den eneste veien ut – en åpen dør; skulle vi da være så lysredde at vi tar anstøt? Nei takk! Hellig uro vekker dette i meg.

Jeg tror det er noe alvorlig forløsende i Kristus ovennevnte kommentar. Jeg tror også at Sokrates ville likt den veldig godt; som en slags ironisk befaling. Det handler ikke bare om å ikke ta anstøt, når det vakreste Mennesket åpenbarer seg gjennom tidenes fylde: hva om det handler om å ikke ta noen form for anstøt i det hele tatt? – hva det enn måtte være som skulle plage oss. Det hadde krevd en karakterstyrke som de fleste av oss ikke kjenner. Spørsmålet som da gjenstår, er: om anstøtsmekansimen var blitt helt tilintetgjort, ville det da ha vært noen synd? Jeg spør mens jeg fremdeles undrer meg over dette vanskelige tema . . .

Gå til innlegget

I den stille tid

Publisert nesten 10 år siden

Det er juleaften idag og året er 2011.

Jeg minnes en stor skatt i den norske kulturarv: Draumkvedet! Verket omhandler "Olav Åsteson" som faller i dyp søvn på denne dag, og han våkner ikke før det har gått tretten dager. Han er i den stille tid - menneskekroppen som roer ned alle sine ytre aktiviteter - og han vender blikket innover. Han har sterke visjoner om mørket og lysets makter. Han er et menneske som står midt i mellom disse kreftene; det er hans frelse det handler om.

Nylig har vi passert vintersolverv, og på denne tiden av året er mørket stort og omfattende. Mørket og verdenskreftene er på det mest støyende. Tar vi del i alle de støyende aktiviteter, da ser vi ikke hvor mørkt det egentlig er. Men skulle vi omvende oss til stillheten, vende blikket innover, da vil vi se det som er åpenbart i denne mørketid: her står verdens lys midt iblant oss!

Det er ingen tilfeldighet at vi feirer Kristus, den 24. desember. Når det er på det mørkeste, da blir verdens lys åpenbaret. Det gir et løfte om en ny tid, og at lyset vil vokse i det mennesket som ser i kraft av verdens lys. Det er en visjon som strekker seg mot evigheten - det evige lyset.

I den stille tid er det et paradoks; når vi er samstemt med stillheten og i fredsrettet ro, da vekkes en lengsel etter bevegelse - i åndelig forstand. Er man fanget av mørket og det løgnaktige glitter, da er all virksomhet bare en motsigelse. Man befinner seg egentlig i stillstand; fordi, det mennesket som i sannhet ikke beveger seg, det merker ikke sine lenker.

Olav Åstenson i Draumkvedet er en poetisk skildring av Olav den Hellige(moren hans het Åsta). Han er et mytisk bilde av det første kristne mennesket i norsk sammenheng. Fortellingen er av arketypisk karakter. Selv om språket og billedbruken er gammelmodig, så har fortellingen på ingen måte mistet sin kraft. Olav er et menneske som er på "retreat"; han har trukket seg bort fra denne verden - i den stille tid. Han er i ett med tiden, og derfor ser han det han ser. Materialismens støy merker han intet til, fordi han er ledet av Guds Ånd, frem til en åpenbaring om sann frelse - frihetens lov som bryter verdens lenker. Derfor, når tretten dager har gått, da står han i kirkedøren - kyrkjedynni -  og synger om sin visjon. Desverre er det få som vil høre om Olav Åstenson i vår tid, fordi mørkets støy er så fengende.

For tretten år siden hadde jeg og en venn fått låne en hytte i Mattis-dalen, langt utenfor Tromsø. Vi skulle gjøre som Olav Åsteson: trekke oss tilbake på "joleftan" for å være i den stille tid - i tretten dager til ende. Vi sang hele Draumkvedet(52 vers) tre ganger hver dag; klokken 12.oo, klokken 18.00 og klokken 24.oo. I løpet av denne periode hadde vi mange sterke opplevelser. Det jeg kanskje husker klarest, var at det fysiske sanseapparatet fikk en åndelig oppgradering. Alle sansene fikk en ny dimensjon, som om de ble renset ved tilbaketrekningen - bort fra verden. Tidløsheten ble også et fenomen i seg selv; at vi kom nærmere en erkjennelse av det evige, det som vi er skapt til å lengte etter.

Paradokset er for meg helt klart; når vi ser hvor omfattende mørket er på denne tiden av året, som et bilde på verdens tilstand, da ser vi også verdens lys - Frelseren - som åpenbaret. Veien går ut av denne mørke tid, og hans navn er Jesus Kristus.

Gå til innlegget

Moralens problem

Publisert nesten 10 år siden

Det blir ofte satt likhetstegn mellom moral og etikk, men det er en sannhet med modifikasjoner. Skal vi ha en forklaret opplevelse av rettferdighet, da må vi se etikken subjektivt, så vel som vi oppfatter moralen objektivt.

Hvorfor er det så utbredt at mennesket motsier seg selv? Fra etikken formidles idealer som vi responderer på; hva er det som er virkelig godt; hva er riktig handling i en bestemt situasjon; hvordan oppfører man seg rettferdig? Etikken bringer idealene til oss, slik at vi blir gitt muligheten til å få en personlig erfaring. Men kan vårt levde liv bringe idealene tilbake til etikken? At vi lever - vedvarende - slik vi har blitt lært? Min påstand er at vi er 90% inkonsekvent i forhold til det vi gir oss ut for å være - konsekvent. (J.fr. Henrik Ibsen’s utalelse om sitt forfatterskap, at hele hans diktning har dreid seg om «motsigelsen mellom evne og higen, vilje og mulighet»). Hos noen mennesker er dette meget synlig, og de blir ettertrykkelig stigmatisert for det, men hos de fleste foregår det i det skjulte - det er et problem som er voldsomt utbredt. I kraft av seg selv er det sannelig ikke lett å være seg selv.

Men det er en grunn til at det er så vanskelig og utfordrende, fordi begrepet «synd» er noe som vekker umiddelbar anti-pati hos de aller fleste. Man kan si at synd er det som ikke er, som bekrefter opposisjonen mot Gud, den som Er. Syndens «dynamikk», som ikke har en virkelighet, den virker slik at den annullerer seg selv, igjen og igjen. Når vi synder, så fristes vi til å virkeliggjøre noe som ikke er virkelig - det får umulige konsekvenser. Og det blir et utgangspunkt for alle former for dobbelt-moral. Vår tankekraft er potent, fordi vi er skapt i Guds bilde, men vi fornedrer våre kreative ressurser hver gang vi gir det som ikke er, en status som om det var noe. Dette viser til noe av den illusoriske mekanikken, som styrer hvordan vi blir konsekvent inkonsekvente. Vi lar oss hefte, som Platon ville ha sagt,  med "skyggene på veggen"(j.fr. "hulelignelsen").

Det blir ofte satt likhetstegn mellom moral og etikk, men det er en sannhet med modifikasjoner. Skal vi ha en forklaret opplevelse av rettferdighet, da må vi se etikken subjektivt, så vel som vi oppfatter moralen objektivt. Subjektiv verdiforståelse er etikk - det gjelder det enkelte individ. Etikk er noe som må dannes i et enkelt individ. Et menneske trenger egne genuine erfaringer om sanne verdier, slik at verdiene kan få en vedvarende plass i hjertet til et menneske. Folk om "utdannes" moralsk, av kollektive oppfatninger, ja, de kan mekanisk "gjøre det som er rett",  men de har ikke sitt hjerte i selve handlingen. Dette er moralens problem.

Objektiv verdiforståelse er moral - det gjelder for det kollektive fellesskap av mennesker. Ideelt skal det rettledes av kategoriske imperativer; allmengyldige regler som skal gjelde for alle. Men fordi mange har en misoppfattelse av moral, fordi man er tilbøyelig til å maksimere sin egen selvrettferdighet, så blir moralen påtrengende. Det er noe inscestuøst over denne samhandlingen, en slag "innavl" av verdier, hvor man moralsk tvinger et menneske, slik at det ikke får lov til å dannes etisk - innenfra! Her har kristenheten gjennom historien gjort ufattelig mange moralske overgrep. Fordi rettferdigheten i Kristus er fullkommen, så er det mange som misoppfatter sin egen stilling - man tror man selv er fri for synd - og så overfører man syndigheten videre til andre.

Jeg påstår at det enkelte individ må først dannes etisk, før det skal blir underordnet fellesskapets moralske retningslinjer. Historisk sett har det vært helt motsatt - igjen, 90%. Man skal tvinges inn under en inkonsekvent forståelse av rettferdighet. De fleste av våre forbilder - moralskt sett - gjør de samme etiske feil som de insisterer på at andre skal etterfølge( j.fr. Mat. 7:4-5). Igjen er dette et tydelig bevis på moralens problem. Mennesker får ikke tillatelse til å gjøre sine egne feil - på sin egen dannelsesreise gjennom livet. Hvordan skal vi oppnå en klarhet i vår syndsbekjennelse, om vi ikke har en tydelig oppfattelse av hva vår synd egentlig er? Moralens problem er at mennesker oppdras til å bli konsekvent inkonsekvente.

Typisk for mennesker som har måttet finne sin egen vei i etikken, er at de kommer i grenselandet mellom det som er moralsk forkastelig og det som er etisk forsvarlig. Se, Henrik Ibsen's karakter i "En folkefiende", Dr. Stockmann; han oppdager at kurbadets vannforsyning er forgiftet. Samfunnet han tilhører er besatt av forestillingen om hvor bra dette kurbadet kommer til å bli for byens renommé, for ikke å snakke om alle inntektene. De moralske forestillingene er så inngrodd, at kurbadet representerer noe godt - uansett! Når da Dr. Stockmann frimodig går frem, for å ta de nødvendige forhåndsregler, slik at ingen skal komme til skade, da blir han iherdig motarbeidet. Tenk at han kan si noe sånt; det er jo moralsk forkastelig!

Jesus Kristus er et praktfullt eksempel i dette henseende. Han representerer en fullkommen renovasjon av etikken(les Bergprekenen). Men moralens voktere - de skriftlærde og fariseerne - de dømmer ham på det groveste: alt Jesus sier og gjør er jo moralsk forkastelig! Dette viser tydelig moralens problem, hvor selvrettferdigheten driver innavl med seg selv. Hør selv hva Jesus sier, når han irettesetter moralens voktere og deres bedrifter: "Ve dere, skriftlærde og fariseere, dere hyklere, som farer omkring over hav og land for å vinne en eneste tilhenger. Og når han er blitt det, gjør dere ham til et helvetes barn, to ganger verre enn dere selv!"(Mat. 23:15) Moralens problem er hykleri satt i system, og stakkars den som bekjenner seg til dette som et uttrykk for rettferdighet.

Noen ord helt til slutt om det vidunderlige i kjernen av kristendommen, og om Guds Ånd. Når Jesus sier at vi ikke skal kalle noen for rabbi(åndelig mester), og at vi er alle søsken, da er det et utsagn som sikter mot den Hellige Ånd. Vi skal bli opplært av Gud. Jesus representerer en fullkommen etikk, hvor alle som kjenner en ren kjærlighet til Gud, vil få oppleve en dannelse i hva det vil si å tilhøre Jesus - bare ham. Som etterfølgere av Jesus Kristus går vi på en lang smal rekke. Vi går ikke inn i himmlen side om side(ekteskapet er et unntak) - den brede rad. Hvert enkelt individ må komme i likedannelse med han som går helt foran: dette er etisk sett det mest forsvarlige.

Gå til innlegget

Catch 22: det absurde fenomen

Publisert nesten 10 år siden

Catch-22, som fenomen, har alltid utfordret Menneskets splittede natur. Det beskriver menneskets vanskeligste dilemmaer; vanskelige i den forstand at viljen til handling fremstår som umulig - fra to sider.

Alle opplever absurde forestillinger i/av livet! Det er enormt mye vi ikke forstår. Som mennesker er vi utrustet med en bestemt form for fornuft - det menneskelige intellekt - til adskillelse fra dyrene, og dette intellektet er ment til å være i tjeneste på åndens premisser. Men vi blir kontinuerlig eksponert, i mer eller mindre grad, for absurde og kaotiske impulser. Dette er ikke «morsomt» å forholde seg til, men min påstand er: Lærer vi å forstå hvordan/hvorfor Catch22-situasjoner oppstår, så vil frihet som mulighet alltid være nærliggende. Dette er gode nyheter!

Catch-22, som fenomen, har alltid utfordret Menneskets splittede natur, først og fremst som drivkraften til menneskenes selvmotsigelser. Sett i en forgjengelig sammeheng, så beskriver det menneskets vanskeligste dilemmaer, vanskelige i den forstand at viljen til handling fremstår som umulig - fra to sider. Joseph Heller skrev romanen «Catch-22» i 1961, og i flere variasjoner over inkonsekvens maler han et dystert bilde av Mennesket som er overmannet av verdens lenker - formørket av byråkratiets fordringer. Når et menneske blir tvunget til å motsi sin egen fornuft - sin åndskraft - så fremstilles en grad av absurditet. Desto mer av det absurde som vi aksepterer, jo mer mister vi vår egenart, og vi blir schizoide maskiner: istand til å utføre alle handlinger, men ikke istand til å føle dem. Nå følger et avsnitt fra boken «Catch-22» hvor Heller gir én definisjon av fenomenet(min oversettelse fra den engelske utgaven; hvor han beskriver Orr, hovedpersonen i boken, som var satt til å fly bombetokt under annen verdenskrig, mot sin egen vilje):

«Det var kun én hake og det var Catch-22, og denne spesifiserte; at bekymring for egen sikkerhet, når man befant seg i farefull situasjon som var reell og umiddelbar, var et uttrykk for de rasjonelle prosesser som fremkommer i et fornuftig intellekt. Orr var sinnsyk og han kunne få flyforbud. Han trengte bare å spørre; og med en gang han gjorde det, da var han ikke lenger sinnsyk, og derfor måtte han fly flere oppdrag. Orr var sinnsyk om han fløy flere bombetokter og fornuftig om han ikke gjorde det, men om han var forstandig, da måtte han fly flere oppdrag. Hvis han fløy dem var han sinnsyk og derfor trengte han ikke å utføre oppdragene; men om han ikke ville fly disse oppdragene, så var han frisk i forstanden men måtte likevel fly oppdragene».

Puh! Dette er ikke lett lesing! Denne form for tenkning er forstyrrende for sinnet. Men mye godt loves til den som våger å tenke slike tanker helt ut, uten å henfalle til en overbevisning om at det absurde er det eneste som gjelder. På grunn av den kaotiske forstyrrelsen i det absurde, så viker folk flest når slike tanker prosesseres av intellektet. Det blir akkurat som når Bøygen sier til den unge Gynt: «Gå utenom Peer!»

La oss derfor ikke gå utenom, men heller blåse litt lys inn i dette forskrudde mørket. Søren Kierkegaard sa en gang noe slikt som(sitatet er etter mitt minne): «Om du ikke har svaret på et viktig spørsmål, og du må driste deg til å spekulere, da er det bare å komme igang med spekuleringen». Spekulativ filosofi er ikke stueren som vitenskap, men det kan være et livsviktig redskap når det absurde mørket omfavner oss. Evnen til å tenke selv. Spekulativ filosofi bygger per definisjon ikke på de første prinsipper(j.fr. gresk filosofi), men er alene betinget av de forstandige tanker som et individ er istand til å produsere - i kraft av sitt Selv. Har man en kristen trosgang i sin tenkning - med omsorg fra Den Hellige Ånd - da kan spekuleringen ende i rene åpenbaringer. Forutsatt at det leder fra en subjektiv tanke til en objektiv erkjennelse av sannhet - det gode.

Dette er særdeles interessant: Catch-22 situasjoner oppfordrer oss til å tenke selv: vi må tenke selv om vi skal overleve - åndelig sett. En som spekulerer er en som tenker selv. Det er frigjørende å dvele ved det sannsynlige faktum, at: spekulativ filosofering trener opp evnen til forstandige refleksjoner over livet. Likevel, det er også sant at alle historiens forskrudde filosofier er et resultat av spekulativ tenkning. Hva er det som utgjør forskjellen?

Jeg tror at alle tankesystemer som ikke har et gudsbegrep, er overlatt til «seg selv» på en måte som ikke er godt. Platon sa at «Mennesket kun kan styres av én Gud alene». Vel, han sa Gud med liten g, fordi han ikke visste bedre - likevel er Platon's filosofi noe av det ypperste fra verdens barnelærdom. Men, det absurde som fenomen, kan få mange alvorlige konsekvenser når Mennesket blir styrt av tenkemåter som er i et uforenelig motsetningsforhold til hverandre, og det oppstår en «fortettelse av rommet»: Mennesket klarer ikke å tenke selv - uten Gud!

Hva jeg mener med en fortettelse av rommet er dette: Det tankemønster som styrer denne verden, det fortetter rommet, og åndelig sett får folk flest ikke nok pusterom. Det er noe kvelende over Catch-22. Jeg tror at vi fra Guds hånd er skapt til å tenke Hans tanke, det som strømmer ut fra kilden i vårt Selv(Kristus). Men, lik som kreft-celler er menneskenes tankebaner: de skjærer ut i "egne" absurde forestillinger, som ikke lenger har kontakt med opprinnelsen - altså, Gud!(ABB er et typisk eksempel for dette, lik som andre ekstremister)

Det er derfor to måter som beskriver hvordan et menneske tenker selv: det ene er å tenke rene tanker som bekrefter sannheten om hva et menneske er, det andre er å tenke absurde tanker som er kontrær til sannheten i det menneskelige uttrykk. Det er dette som kan virke så vanskelig: hva vil det si å tenke selv? Det er her vi paradoksalt nok er overlatt til oss selv, mens vi orienterer oss i en verden av absurde forestillinger. Som Kiergaard også sa: «Det er først når vi er helt alene at vi finner den sanne tilhørighet».

Jeg tror at flere trenger å modifisere sin oppfattelse av hva det vil si «å være overlatt til seg selv» - det kan oppfattes både negativt og ensomt. Henrik Ibsen har sin egen variant av det samme tema, fra «En folkefiende»: «Den sterkeste mann er den som står mest alene». Jeg har satt ordet mest i kursiv, for å åpne et større semantisk rom for forståelse. Skal vi oppnå frigjøring og forløsning - som det enkelte individ - da må vi lære hvor vi henter kraft for å kunne stå alene. Dette er et paradoksalt felt som lett kan misforstås; det handler ikke om å «stå alene», totalt avsondret fra alt og alle, men å erkjenne at det ene er alt og alt er det ene - det er uunngåelig at dette blir en abstraksjon. Det handler om å forstå relasjonen mellom det enkelte individ og Gud - i en kaotisk og absurd verden.

Catch-22 har i moderne tid fått en søster-variant som er blit navngitt Catch-99, og den gjelder «overspente feminister». Det kan uttrykkes avmektig hos en kvinne som er nedtynget av karriere-livets absurde motgang. Hun er istand til å si, at «Hvis du spiller rollen som den hjelpesløse kvinne, så sier de at du er ikke er istand til å gjøre en manns arbeid». Hun må overkompensere for å etterleve sine egne krav. Hun blir tvunget til å gå på akkord med seg selv som kvinne. Når jeg nevner Catch-99 i sammenheng med «overspente feminister» - ja, de lever bokstavelig talt i kursiv - så er det for å illustrere hvor fortettet rommet kan være for en kvinne som vil «realisere seg selv» i det hun opplever som et maskulint domene. De er kvinner som «realiserer seg som menn», og er overgitt til en tragisk serie av falliterklæringer som kvinne. (f.eks. "tidsklemma")

Om noen skulle være interessert i å studere dette fenomenet nøyere; se til den politiske arena! Politikere tvinges neste daglig til å gå på akkord med sin egen fornuft, og sine idealer. De må svelge sine kameler, fortrenge løfter som ender som valgflesk, fordi de frivillig har tatt del i "det politiske spill". Om jeg skulle ta frem et eksempel på en Catch-22 situasjon som nylig har vært i nyhetsbildet, da må det bli regjeringens anfektelser med å få sparket lederen for PST. Styresmaktene kommer i "en umulig situasjon"; de kan ikke sparke den ansvarlige, for da "sparker de seg selv" - det var jo de som godkjente hennes kvalifikasjoner til å ta hånd om rikets sikkerhet. Men de kan heller ikke la henne bli sittende, fordi PST's arbeid i forkant av 22/7 har vist flere forsømmelser. Jeg antar at hun vil få sitte såpass lenge i sjefsstolen, til det ikke blir fullt så ydmykende for regjeringen å få henne omplassert.

Hva er det da som er så bra med å kjenne til begrepet "Catch-22"? Tenk på dette: hvis du er klar over et bestemt adferdsmønster, som er en konsekvens av et formørket fenomen, én av årsakene til «helvete på jord», ville det ikke være i din frihets interesse å vite om det? - så du har en reell mulighet til å styre unna Det er Catch-22, det absurde fenomen, som bidrar til å tåkelegge det guddommelige uttrykk i et menneske. Et fritt menneske er ikke bundet til denne syke formen for selvmotsigelse, selv om man ikke kan unngå å merke dets bivirkninger. Typisk for syndigheten er at den fremmer fortvilelse i menneskesinnet, og fortvilelse kan føre et menneske langt inn i absurde forestillinger - bort fra Gud! Om man velger å følge et Catch22-livsmønster uten å komme til fornuft, da vil man til slutt bli grepet av en forferdelige oppdagelse: at livet har vist seg å være fullstendig bortkastet! Det er slike eksistensielle temaer vi må ha mot til å snakke om tidsnok- underlig nok, alminneliggjøre det som er alminnelig.

Om vi vet hvor fellene er, og om vi kjenner til fellens mekanisme - hvordan den utløses? - da kan vi også ta nødvendige forhåndsregler - for frihetens skyld. Dette er gode nyheter!

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere