Mons Henrik Slagsvold

Alder: 81
  RSS

Om Mons Henrik

Uten profil-Profilløs.

Følgere

Putins Valdaitale. IV.

Publisert nesten 7 år siden

President Putin fortsetter sin redegjørelse for politikken til et fritt, selvstendig, stort, sterkt og mektig Russland. Den største av alle planetens vederstyggeligheter i den amerikanske maktelitens øyne.

Noen hevder at Russland antas å snu ryggen til Europa og ser etter nye foretningspartnere, fremfor alt i Asia. Vår aktive politikk i Asia-Stillehavs-regionen startet ikke i går og ikke som en respons på sanksjonene, men er en politikk vi har fulgt i mange år nå. Som mange andre land inkludert de vestlige så vi at Asia spiller en stadig større rolle i verden. I økonomi og politikk og det er ganske enkelt ingen måte å overse denne utviklingen på. 

La meg gjenta at alle gjør det samme som vi også gjør. Desto mer slik siden en stor del av vårt land ligger geografisk nettopp i Asia. Hvorfor skulle vi ikke gjøre bruk av denne konkurransefordelen? Noe annet ville være utrolig kortsynt av oss.

Å utvikle økonomiske bånd med disse landene og gjennomføre felles integrasjonsprosjekter innebærer også sterke insentiver for vår hjemlige utvikling. Dagens demografiske, økonomiske og kulturelle trender antyder alle at avhengighet av en eneste supermakt vil rent objektivt avta. Dette er noe europeiske og amerikanske eksperter også har snakket og skrevet om.

Kanskje utviklingen i global politikk vil speile den utvikingen vi ser i den globale økonomien, nemlig intens konkurranse om spesifikke nisjer og hyppige skifte av ledende nasjoner på spesifikke områder. Dette er fullt mulig.

Det er heller ingen tvil om at humanitære faktorer som utdannelse, videnskap, helsestell og kultur spiller en stadig større rolle i den globale konkurransen. Dette har en betydelig virkning på internasjonale relasjoner, også fordi denne  «myke makt»- resursen i stor grad vil avhenge av reelle resultater i å utvikle human kapital mer enn sofistikerte propagandatriks

Samtidig vil jeg gjerne henlede oppmerksomheten på at en såkalt polysentrisk verden i og av seg selv ikke skaper en stabil verden, kanskje snarere tvert imot. Målet med å skape et globalt ekvilibrium synes å være et svært vanskelig puslespill, en ligning med mange ukjente. 

Så hva har vi å hente hvis vi velger å leve i en verden med regler, selv om de kan synes firkantede og uhensiktsmessige, men allikevel bedre enn å leve uten regler i det hele tatt? Det scenariet er fullt mulig, vi kan ikke avvise det gitt spenningen i den globale situasjonen. Mange prediksjoner kan allerede nå gjøres hvis man tar i betraktning aktuelle trender og de er desverre ikke optimistiske. Hvis vi ikke skaper et klart og tydelig system av gjensidige forpliktelser og overenskomster, hvis vi ikke bygger mekanismer for å håndtere og løse krisesituasjoner vil tegnene på globalt anarki uungåelig tilta. 

I dag ser vi allerede raskt stigende sannsynlighet for hele sett av voldelige konflikter med eller uten deltagelse av verdens viktigste makter. Og risikofaktorene innebærer ikke bare tradisjonelle multinasjonale konflikter, men også indre ustabilitet innen enkeltstater. Særlig når vi snakker om nasjoner som er lokalisert i grenselandet mellom store staters geopolitiske interesser, eller på grensene mellom kulturelle, historisk og økonomisk siviliserte kontinenter.

Ukraina er et eksempel på denne typen konflikter som påvirker den internasjonale maktbalansen. Den blir neppe den siste. Ut av dette vokser den neste reelle trusselen som kan ødelegge det nåværende våpenkontrollsystemet. Og denne farlige prosessen ble utløst  av USA da de unilateralt trakk seg fra den Anti-ballistiske missilavtalen i 2002 og deretter satte i gang og fortsetter stadig aktivt å forfølge byggingen av sitt rakettforsvarssystem.

Kolleger og venner.

Jeg vil gjerne påpeke at vi startet ikke alt dette. Isteden for balanse i interesser og gjensidige garantier glir vi enda en gang inn i frykt og balanse i mulig gjensidig destruksjon for å hindre nasjoner fra å havne i direkte konflikter. I fravær av legale og politiske instrumenter begynner våpnene enda en gang å bli fokuspunktet på den globale agenda. De brukes av hvemsomhelst og hvorsomhelst uten sanksjoner fra FN’s sikkerhetsråd. Og hvis sikkerhetsrådet nekter å produsere slike beslutninger blir det erklært som et utdatert og ineffektivt instrument.

Mange stater ser ingen andre utveier for å sikre sin suverenitet enn å skaffe seg sine egne bomber. Dette er ekstremt farlig. Vi insisterer på fortsatte samtaler; vi er ikke bare for samtaler, men insisterer på fortsatte samtaler for å redusere de kjernefysiske arsenalene. Jo mindre vi har av kjernefysiske våpen i verden jo bedre er det. Og vi er klare for de mest seriøse og konkrete diskusjoner  om kjernefysisk nedrustning - men kun seriøse samtaler uten doble standarder.

Hva mener jeg med dette? I dag finnes mange typer høypresisjonsvåpen som allerede ligger nær masseødeleggelsesvåpnene når det gjelder hva de er i stand til og i tilfeller med full utryddelse av eller radikal reduksjon i kjernefysisk potensiale vil nasjoner som er ledende i å utvikle høypresisjonsvåpen ha en klar militær fordel. Strategisk likevekt vil være brudt og dette skaper etter all sansynlighet destabilisering. Bruk av såkalte forkjøpsangrep (First global pre-emptive strike) kan bli fristende. Kort sagt, risikoen avtar ikke, men intensiveres.

Den neste opplagte trusselen er videre escalering av etniske, religiøse og sosiale konflikter. Slike konflikter er farlige ikke bare i seg selv, men fordi de skaper soner av anarki, lovløshet og kaos i sine omgivelser, steder som er gunstige for terrorister og kriminelle, der piratvirksomhet, trafficking og narkotikatrafikk blomstrer.

I starten forsøkte våre kolleger å håndtere disse prosessene, bruke regionale konflikter og designet «farverevolusjoner» som passet deres egne interesser, men geniet spratt ut av flasken. Det ser ut som de kontrollerte kaos-teorienes fedre ikke aner hva de skal gjøre med det. Det er uorden i rekkene deres.

Vi følger nøye med på diskusjonen hos både den rådende eliten og i ekspertmiljøet. Det er tilstrekkelig å se på overskriftene i vestlig presse siste år. De samme folkene kalles først demokratiforkjempere deretter islamister. Først skriver man om revolusjoner og deretter om opprørere og vandaler. Resultatet er åpenbart: videre utbredelse av globalt kaos.

Gå til innlegget

Putins Valdaitale. Del III.

Publisert nesten 7 år siden

Vestens maktelite utmeisler sin politikk bak nedrullede gardiner i de lukkede bakrom. Russlands president eksponerer åpenhjertig og transparent Russlands politikk for all verden og legger dermed standhaftig sitt hode på blokka.

Kolleger, denne perioden av unipolar dominans har på en overbevisende måte demonstrert at å ha bare et maktsentrum gjør ikke globale prosesser enklere å  håndtere. Tvert imot har denne typen ustabil konstruksjon vist manglende evne til å motarbeide og stoppe de reelle truslene som regionale konflikter, terrorisme, narkotikahandel, religiøs fanatisme, sjåvinisme og ny-nazisme utgjør. Samtidig har det åpnet veien for forsterket nasjonal stolthet, manipulasjon av offentlig opinion og til å la den sterke bøllen undertrykke den svakere part.

I hovedsak innebærer en unipolar verden en rettferdiggjøring av diktatorisk makt over folk og land. Den unipolare verden viste seg å være ukomfortabel, tung og håndtere og en byrde selv for dens selverklærte leder. Dette er grunnen til at vi i den aktuelle historiske situasjonen ser forsøk på å gjenskape noe som ligner på en kvasi-bipolar verden som en hendig modell for å forevige amerikansk lederskap. Det spiller ingen rolle hvem som tar plassen som det ondes sentrum. I Amerikansk propaganda var USSR den gamle hovedfienden. Men det kan like gjerne være Iran som et land som vil skaffe seg atomvåpen, Kina som verdens største økonomi eller Russland som en kjernefysisk stormakt. Det spiller liten rolle hvem som tildeles rollen.

I dag ser vi nye anstrengelser for å fragmentere verden, trekke opp nye delingslinjer, raske sammen koalisasjoner som ikke er etablert for noe annet enn å være mot noe eller noen, skape et bilde av en fiende slik man hadde det under den kalde krigen  og på den måten skaffe seg retten til dette lederskapet eller diktatet om dere vil. Vi forstår alle dette og vet om det. US har alltid fortalt sine allierte: «Vi har en felles fiende, en forferdelig fiende, det ondes sentrum, og vi forsvarer dere, våre allierte, mot denne fienden og derfor må vi ha rett til å beordre dere rundt omkring, tvinge dere til å ofre egne politske og økonomiske interesser og betale deres andel av utgiftene med vårt felles forsvar, men vi må lede det hele selvfølgelig.» Kort sagt ser vi i en ny og forandret verden i dag forsøk på å reprodusere de kjente modellene for globalt herredømme og det hele har til hensikt å sikre USA’s eksepsjonelle posisjon og skaffe landet politiske og økonomiske fordeler.

Men disse forsøkene er i stigende grad løsrevet fra virkeligheten og står i motsetning til verdens forandringer, variasjoner og mangfold. Skritt i denne retningen skaper uungåelig konfrontasjoner og mottiltak og har den motsatte virkningen av det man håper på og har som måf. Vi ser hva som hender når politikere plutselig begynner å blande seg inn i økonomi der logisk rasjonale gir tapt for en konfrontasjonspolitikk som bare skader ens egen økonomiske stilling og interesser inkludert foretningsinteresser.

Felles økonomiske prosjekter og gjensidige investeringer bringer objektivt landene nærmere hverandre og bidrer til å glatte over aktuelle problemer i relasjonen mellom stater. Men i dag opplever foretningsverdenen uforutsett press fra vestlige regjeringer. Hva for slags foretninger, økonomisk flyt og pragmatisme kan vi snakke om når vi hører slagord som «hjemlandet er i fare», «den frie verden er truet», «demokratiet står på spill»? Og så må alle moblisere. Slik ser den reelle mobliseringspolitikken ut. 

Sanksjoner underminerer allerede grunnlaget for verdens handel, WTO-regler og prinsippet om privat eiendoms uangripelighet. Det dreier seg om en storm mot den liberale globaliseringsmodellen som bygger på markeder, frihet og konkurranse, den modellen som nettopp først og fremst har vært til de vestlige lands fordel. Og nå tar de risikoen på å tape tillit som globaliseringens lederskap. Vi må spørre oss selv, hvorfor var dette nødvendig? Når alt kommer til alt hviler De forente staters velstand  i stor grad på tilliten fra innvestorer og utenlandske satsinger på dollar og US-sikkerhet. Denne tilliten er åpenbart underminert og tegn på skuffelse over globaliseringens frukter er synlige i mange land nå.

Den velkjente Kyprosmodellen og de politisk motiverte sanksjonene har kun tjent til  å polstre nasjonenes egen økonomiske og finansielle suverenitet. Av enkeltland eller deres regionale grupper for å finne utveier som kan gjøre dem mindre avhengige av dollar og man setter opp alternative finansielle systemer, betalingsordninger og reservevalutaer. Jeg tror rett og slett at våre amerikanske venner sager over den grenen de sitter på. Man kan ikke blande politikk og økonomi, men det er nettopp det som skjer nå. Jeg har alltid tenkt og tenker fremdeles at politisk motiverte sanksjoner var et feilgrep som vil ramme alle.

Vi vet hvordan disse beslutningene ble tatt og hvem som presset på. Men la meg understreke at Russland er et selvberget land. Vi vil arbeide innen de utenlandske omgivelser som har dannet seg, utvikle hjemlig produksjon og teknologi og handle mer besluttsomt for å gjennomføre overgangen. Press utenfra slik tilfelle har vært før vil bare konsolidere vårt samfunn, holde oss klare og få oss til å konsentrere oss om våre viktigste utviklingsmål.

Selvsagt er sanksjonene en hindring. De forsøker å skade oss gjennom disse sanksjonene, blokkere vår utvikling og drive oss inn i økonomisk og kulturell isolasjon, tvinge oss til tilbakegang med andre ord. Men la meg si enda en gang at verden er et svært annerledes sted i dag. Vi har ikke til hensikt å stenge oss ute overfor noen og velge en eller annen form for lukket utviklingsvei og forsøke å leve i selvtilstekkelig autarki. Vi er alltid åpne for dialog inkludert en normalisering av våre økonomiske og politiske relasjoner. Vi satser her på en pragmatisk tilnærming og posisjon i foretningslivet i de ledende landene.

Gå til innlegget

Putins Valdaitale. Del II.

Publisert nesten 7 år siden

Fortsettelsen av Putins Valdaitale. Talen forklarer på en udmerket måte hvorfor et regimeskifte i Russland anses nødvendig.

Vi befinner oss i en periode  preget av ulike tolkninger og bevisst valgt taushet og stillhet i verdenspolitikken. Internasjonal lov er tvunget på retrett om og om igjen av anslag preget av legal nihilisme. Objektivitet og rettferdighet er ofret på alteret for det politisk fordelaktige uavhengig av moral. Tilfeldige tolkninger og tendensiøse vurderinger har erstattet legale normer. Samtidig har total kontroll over globale massemedier gjordt det mulig å gjøre hvitt til sort og sort til hvitt.

I en situasjon der et land og dets alierte, eller riktigere deres satelitter, dominerer vil enhver søken etter globale løsninger vendes til et forsøk på å påtvinge andre ens egne oppskrifter. Denne gruppens ambisjoner vokste seg så store at de begynte å presentere politikken de kokte sammen i sine maktkorridorer som hele det internasjonale samfunns syn på ting. Men dette er ikke tilfelle.

Selve begrepet «nasjonal suverenitet» ble en relativ verdi for de fleste land. Kort sagt var den foreslåtte formel slik: Jo større loyaliteten er til verdens eneste maktsentrum, jo større legitimitet har landets regjerende regime. Jeg ser gjerne at jeg blir motsagt på dette under diskusjonen.

Tiltakene mot de som nektet å underkaste seg er velkjent og har vært forsøkt testet en rekke ganger. De inkluderer bruk av makt, økonomisk og propagandamessig press, innblanding i indre anliggender og appeller til en slags «supralegal» legitimitet når de fikk behov for å rettferdiggjøre sine illegale intervensjoner i den ene eller andre konflikten eller styrte forstyrrende regimer. I det siste har vi også sett stigende evidens på at åpenlys utpressing har vært anvendt overfor flere ledere. Det er ikke for ingenting at «big brother» bruker milliarder av dollar på overvåking av hele verden, inkludert sine egne borgere.

La oss spørre oss selv: Hvor komfortable er vi med alt dette, hvor trygge er vi, hvor lykkelige liv har vi i denne verden og hvor fair og rasjonell er verden blitt? Kanskje er det ingen grunn til å bekymre seg, argumentere eller stille dumme spørsmål? Kanskje USA’s eksepsjonelle posisjon og måten de utøver sitt lederskap på i virkeligheten er til velsignelse for oss alle og at deres innblanding i begivenheter rundt omkring i verden bringer oss fred, velstand fremgang vekst og demokrati? Kanskje vi bare skulle slappe av og glede oss over det hele?

La meg slå fast: dette er overhode ikke tilfelle, absolutt ikke tilfelle.

En unilateral diktat der man påtvinger andre sine egen modeller skaper det omvendte resultat. I stedet for å løse konflikter fører det til at konfliktene escalerer. I stedet for stabile stater ser vi en voksende spredning av kaos, og istedet for demokrati støtter de en tvilsom offentlighet som springer fra nyfascister til radikale islamister.

Hvorfor støtter de den slags folk? Det gjør de fordi de har bestemt seg for å bruke dem som instrumenter på veien mot sine mål, men så brenner de fingertuppene og skvetter tilbake. Jeg slutter aldri å forundre meg over måten våre partnere tråkker på den samme rakeriva om og om igjen som vi sier her i Russland. Det betyr å gjøre samme feilen om og om igjen.

Engang sponset de en islamistisk ekstrem bevegelse til å slåss mot Sovjetunionen. Disse gruppene fikk sin kamperfaring i Afganistan og gav senere opphav til Al-Qaeda. Om ikke vesten støttet dem lukket de ihertfall øynene og, vil jeg påstå, ga informasjon, politisk og finansiell støtte til internasjonale terroristers invasjon av Russland og landene i den Sentralasiatiske regionen. Vi har ikke glemt dette. Først etter fryktelige terroristangrep på amerikansk jord våknet US opp til den felles trusselen fra terrorisme. La meg minne dere om at vi var det første landet som uttrykte vår støtte til det amerikanske folk den gang, de første som reagerte som venner og partnere ved den grusomme tragedien som hendte 11 sept.

Under mine samtaler med amerikanske og europeiske ledere snakket jeg alltid om behovet for å slåss mot terrorismen sammen, som en utfordring på globalt nivå. Vi kan ikke resignere og akseptere denne trusselen. Vi kan ikke dele den opp i passende biter og bruke dobbelte standarder. Våre partnere var enig i dette, men så gikk det en liten stund og alt var ved det gamle. Først var det en militær operasjon i Irak, så i Libya som ble skjøvet til randen av å falle fra hverandre. Hvorfor ble Libya presset inn i denne situasjonen? I dag er det et land i fare for å gå i stykker og er blitt et treningsområde for terrorister.

Kun besluttsomheten og klokskapen til dagens lederskap i Egypt reddet dette arabiske nøkkellandet fra kaos og ekstremister som gikk berserk. I Syria startet USA og deres allierte som i tidligere tider direkte finansiering og væpning av opprørere og lot dem fylle på med leiesoldater fra forskjellige land. La meg spørre hvor får disse opprørne penger, våpen og militæreksperter fra? Hvor kom alt dette fra? Hvordan var det mulig for ISIL å bli en slik mektig gruppe, i virkeligheten en væpnet hær?

Når det gjelder dagens finansiering kommer den ikke bare fra narkotika selv om narkotikaproduksjonen har øket til det mangedobbelte siden de internasjonale koalisjonsstyrkene etablerte seg i Afganistan. Dette vet dere selvsagt.Terroristene skaffer seg også penger gjennom salg av olje. Olje produseres på territorium kontrollert av terrorister som selger den til dumpingpriser, produserer og transporter den. Men noen kjøper denne oljen, selger den videre og tjener penger på det og tenker ikke over det faktum at de slik finansierer terrorister som på et senere tidspunk ankommer deres egen jord og sår destruksjon i deres egne land.

Hvor henter de nye rekrutter? I Irak, etterat Saddam Husein ble styrtet ble statens institusjoner inklusive hæren lagt i ruiner. Vi advarte den gang, vær svært, svært forsiktige. Dere jager folk ut på gatene og hva vil de foreta seg der? Glem ikke at de med rette eller urette satt i lederskapet for en stor regional makt og hva gjør dere dem til? 

Og hva var resultatet? Titusener av soldater, offiserer og tidliger Baath-partiaktivister ble jaget ut på gatene og har i dag slått seg sammen med opprørerne. Kanskje dette er grunnen til at gruppen Den Islamske Staten har vist seg så effektiv? Fra et militært synspunkt aksjonerer de meget effektivt og har en del svært profesjonelle folk i sin midte. Russland advarte gjentatte ganger mot unilaterale militære aksjoner og innblanding i suverene staters indre anliggender og flirting med terroristorganisasjoner. Men så vi resultater? Vi appelerte forgjeves.

Av og til får vi inntrykk av at våre kolleger og venner slåss konstant mot konsekvensene av sin egen politikk og bruker all sin energi på å håndtere risikofaktorer de selv har skapt og betaler en stadig høyere pris for det.

Gå til innlegget

Putins Valdaitale.

Publisert nesten 7 år siden

«Kjenn din fiende» sier gammel kinesisk visdom. For å imøtekomme dette behovet publiseres her Vladimir Putind Valdaitale. Pga. talens lengde vil den bli presentert i sin helhet i flere deler.

Talen ble holdt for 108 eksperter, historikere og politiske analytikere hvorav 62 utlendinger fra i alt 25 land under Valdaikonferansen i Sochi 24 okt. Den er av eksperter blitt karakterisert som den viktigste politiske talen siden Churchills «Jernteppetale» 5.mars 1946.

Vladimir Putin understreker innledningsvis vektleggingen av en fri og åpen  konferanseatmosfære  med vekt på alle slags åpne og ærlige synspunkter og fortsetter:

La meg si i denne forbindelsen at jeg ikke vil skuffe dere, men snakke direkte og rett frem. Noe av det jeg kommer til å si kan komme til å virke i hardeste laget, men hvis vi ikke snakker direkte og ærlig om hva vi egentlig tenker er det liten vits i å møtes på denne måten. Da ville det være greiere å holde seg til diplomatiske sammenkomster der ingen sier noesomhelst om ting som betyr noe, og for å gjenta en berømt diplomat: «Du gjenkjenner diplomaten på at han er utstyrt med en kjeft som mangler evnen til å si sannheten.»

Vi er her av andre grunner. Vi er her for å snakke åpent med hverandre. Vi har behov for være direkte og kompromissløse, ikke for å være ufine og skarpe, men for å kunne nærme oss bunnen av hva som egentlig foregår i dagens verden, forsøke å forstå hvorfor verden blir stadig mer utrygg og uforutsigbar og hvorfor risikofaktorene rundt oss stadig øker.

Dagens debatt har foregått under temaet: «Nye regler eller et spill uten regler?» Jeg antar denne formelen nokså nøyaktig beskriver det historiske vendepunktet vi står ved i dag og de valg vi alle står foran. Det er selvfølgelig ikke noe nytt ved forestillingen om at verden endres raskt. Jeg vet dere har snakket om dette før i dag. Det er virkelig vanskelig å unngå å legge merke til de dramatiske omveltningene som foregår i global politikk og økonomi, offentlig liv, i industri, i informasjon og sosialteknologi. 

La oss ikke glemme våre historielekser i våre analyser av dagens situasjon. For det første, endringer i verdensordenen - og det vi ser i dag av hendelser på denne skalaen - har vanligvis vært ledsaget av om ikke global krig og konflikt, så av kjeder av intense konflikter på lokalt nivå. For det andre handler global politikk fremfor alt om økonomisk lederskap, spørsmål om krig og fred og den humanitære dimensjonen inklusive menneskerettigheter.

Dagens verden er full av motsetninger. Vi må ærlig spørre hverandre om vi har et pålitelig sikkerhetsnett på plass. Beklageligvis finnes ingen garantier og ingen visshet om at dagens system for global og regional sikkerhet er i stand til å beskytte oss alle mot plutselige ødeleggelser. Dette systemet er blitt alvorlig svekket og deformert. De internasjonale og regionale politiske, økonomiske og kulturelle samarbeidsorganisasjonene har også vanskelige tider.

Ja, mange av de mekanismene vi har for å sikre en verdensorden ble skapt for lenge siden, medregnet først og fremst perioden umiddelbart etter annen verdenskrig. La meg understreke at det systemet som ble skapt den gang hvilte ikke bare på en maktbalanse og seierherrenes rett, men også på at grunnleggerne hadde respekt for hverandre, unngikk å presse hverandre og søkte å finne overenskomster. 

Hovedsaken er at dette systemet trenger å videreutvikles, og til tross for dets mange mangler i det minste bør være i stand til å holde verdens aktuelle problemer innen visse grenser og regulere intensiteten i naturlig konkurranse mellom landene.

Det er min overbevisning at vi kan ikke bare ta disse mekanismene for kontroll og balanse som vi har bygget de siste ti-årene, ofte med store anstrengelser og vanskeligheter og ganske enkelt rive dem i filler uten å bygge noe annet i steden. Ellers sitter vi igjen uten andre instrumenter enn brutal makt.

Hva vi trenger er å gjennomføre en rasjonell rekonstruksjon og tilpasse den til de nye realiteter i internasjonale relasjoner.

Men USA , som erklærte seg selv som vinner av den kalde krigen, så ikke noe behov for dette. I steden for å etablere en ny maktbalanse som er nødvendig for opprettholdelse av orden og stabilitet tok de skritt som kastet hele systemet ut i skarp og dyp ubalanse.

Den kalde krigen ble avsluttet, men den ble ikke avsluttet med undertegnelse av noen fredsavtale med klare og transparente overenskomster om respekt for eksisterende regler og med innarbeidelse av nye regler og standarder. Dette skapte et inntrykk av at de såkalte vinnerne av den kalde krigen hadde betemt seg for å presse hendelser og reformer på resten av verden som var i overensstemmelse med deres egne behov og interesser. Hvis de eksisterende systemene i internasjonale relasjoner, internasjonale lover kontrollmekanismer og balanser som gjaldt sto i veien for deres interesser ble systemet erklært verdiløst, utdatert og i behov for umiddelbar ødeleggelse.

Unnskyld analogien, men dette er måten nyrike oppfører seg på når de plutselig sitter med en svær formue. I dette tilfelle med verdenslederskap og dominans. I steden for å håndtere sin rikdom med klokskap til det beste for seg selv naturligvis, tror jeg de har begått mange feiltrinn.

Gå til innlegget

En annerledes president.

Publisert nesten 7 år siden

Det lille latinamerikanske landet Uruguay har en president ved navn Mujica som leder tankene til Frans av Assisi.

Bildet: President Mujica foran sin garasje.

President Mujica bor på en forfallen farm som er registrert på hans kone. Det eneste han eier som har en materiell verdi er en 1987-modell folkevognboble.

Ved en anledning satt president Mujica og pratet med Mexicos ambassadør. Praten kom inn på penger og personlig økonomi og i samtalens løp fleipet ambassadøren med at Presidenten kanskje skulle selge sitt ikon av en folkevognboble? Kanskje han kunne få flere 4-hjulstrekkere for beløpet?

På en eller annen måte kom samtalen en arabisk sjeik for øre. Han antok at Uruguays president var i desperat behov for kontanter så han bød Mujica 1 million dollar for hans gamle folkevogn.

Men den piperøkende presidenten var ikke interessert i pengene og donerte hele beløpet til et husbyggingsprogram for hjemløse.

Landets ukentlige avis, Busqueda, fikk tak i historien og spurte ham ut om det hele. Den ydmyke Mujica forklarte historien med at han hadde ingen interesse for biler og spøkte med at hans trebente hund, Manuela, var hovedgrunnen til at han hadde beholdt bilen så lenge.

Offisielle papirer viser at president Mujica har en lønn på §11000 i måneden. 20% av dette går til hans politiske bevegelse. Det rapporteres at resten av beløpet for det meste går til veldedighetsorganisasjoner som arbeider for de fattige.

Da den tidligere geriljalederen Mujica ble president i Uruguay i 2010 forandret det sosiale klimaet i landet seg merkbart. Han innførte bl.a. en radikal lov i narkotikapolitikken som dannet modell for resten av Latinamerika. Loven gjorde det mulig å stoppe narkotikahandelen fra nabolandet Paraguay.

I vide kretser anses Mujica som verdens mest jordnære politiske leder som stadig understreker betydningen av å være glade i hverandre fremfor å ha fokus på mateielle goder.

Til Al-Jazzeera sa han engang: «Å være president er en stilling på høyt offiselt nivå valgt for å fylle en funksjon. Han er ingen konge eller Gud. Han er ingen heksedoktor som vet alt mulig best. Han er en samfunnstjener. Jeg mener at idealet er å leve slik mesteparten av det folket han er satt til å tjene lever."

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere