Arild Vøllestad

Alder: 3
  RSS

Om Arild

Beskriv deg selv her
Pensjonert prest, skribent og foredragsholder

Følgere

Å sammenligne muslim-skepsis med EU-motstand er en sammenligning på gyngende grunn.

Torolf Nordbø (Vårt Land 2. april) mener å se likheter mellom EU-motstanden rundt folkeavstemmingen i 1994 og deler av dagens muslim-skepsis. Men det blir vel å plassere seg på litt gyngende grunn å sammenligne to såpass ulike situasjoner?

Nordbø mener, hvis jeg forstår ham rett, at dagens folkelige muslim-skepsis har det til felles med EU-motstanden for over tyve årsiden at den er en protest mot sentralmakt og ekspertvelde. Jeg har selv vært inne på samme tanken, og avviser ikke at det hos noen kan være forbindelseslinjer her. La meg likevel nevne tre momenter som drar i motsatt retning:

1) Temaet foran folkeavstemningen i 1994 (og i 1972 for den del) var et annet enn i dagens innvandringssituasjon. Skjematisk sagt: Et fritt politisk valg versus en situasjon som har oppstått utenfor vår verdensdel.

2) Rundt folkeavstemningen i 1994 ble ordet "folkelig" tillagt positivt innhold vide kretser i media, akademia og i det politiske liv, assosiert med begreper som demokrati, nærhet, medvirkning. I innvandringsdebattene nå er det mitt inntrykk at begrepet "folkelig" i de samme toneangivende miljøer blir assosiert med noe negativt, f. eks. populisme, fremmedfrykt og nærsynthet.  

3) Nei-bevegelsene rundt 1994 (jeg mener de var flere, uten varige fellesinteresser utover å holde Norge utenfor EU) klarte den gang å rekruttere både innvandringsskeptikere og engasjerte universalister.  Altså noen som brukte selvbeskyttende nasjonale argumenter og andre som anklaget EU for å bygge opp "Festung Europa". På den måten fikk de dobbelt uttelling i velgermassen. Derfor er nei-bevegelsene fra 1994 etter min mening litt vanskelige å plassere langs dagens debattlinjer.

For øvrig (og det er en annen sak!): Etter å ha deltatt på nei-siden i 1972 og på ja-siden i 1994 har jeg kommet til at Norge under normale forhold aldri blir medlem av EU (eller hva dette samarbeidet kommer til å hete i fremtiden). Men samtidig har Norge en grunnleggende interesse i at dette samarbeid fungerer best mulig.

Gå til innlegget

Praktiserende kristen

Publisert over 5 år siden

Min erfaring som prest i kirkens sosiologiske ytterkanter har lært meg at mennesker man ikke kan se det på, noen ganger bærer i seg tro og troens lengsel.

I sitt innlegg «En personlig venn» (Vårt Land 12. februar) forsvarer Oddvar Søvik begrepet «personlig kristen» fordi i han er glad for å ha Jesus som sin personlige venn. Det er jeg også glad for å ha, men nettopp derfor tvinges jeg til å reflektere over hva dette uttrykk kan tenkes å bety for andre. Begrepet oppleves nok ulikt i ulike­ miljøer­ og generasjoner. Men jeg er redd for at det av mange oppleves som et innsnevrende begrep med krav til valg og avgjorthet som er over evne.

OLAV EGIL AUNE STARTET DEBATTEN MED «Hilsen en upersonlig kristen»

AUNE PRESISERTE: «Personlig er jeg kristen»

Søvik og jeg er sikkert enige om at klarhet er ønskelig i livets viktige spørsmål, og særlig på troens område. Men det er ikke alltid mulig. Min erfaring som prest, som stort sett er hentet fra diakonale sammenhenger i kirkens sosiologiske ytterkanter, har lært meg at mennesker man ikke kan se det på, noen ganger bærer i seg både tro og troens lengsel – kombinert med betydelig famling, som vi må forstå. Og overalt, også i samfunnets midte, finnes en god del mennesker hvor det å motta evangeliet blir forkludret av vettløse tros- og livsstilskrav i kristelig innpakning. For disse har begrepet «personlig kristen» neppe i seg den varme som det har for Søvik. Refleksjoner rundt disse ting er etter hva jeg kan se fraværende i hans innlegg.

Polemiserer. Søvik vektlegger­ å bli født på ny. Jeg er enig med Søvik at i en verden med mye eksistensiell tørke og stivnet liv er denne bibelske realitet viktig. Men den er ikke avhengig av betegnelsen «personlig kristen». Videre polemiserer Søvik mot at «kristen er blitt en betegnelse på en som er døpt og lever i et kristent land». Men så sier han ikke mer om dåpens betydning, til tross for at dåp og gjenfødelse i Det nye testamente er knyttet sammen!

Dette ligner på erfaringer fra min egen oppvekst med bedehusdominert kristendom på 1950-60-tallet. Jeg ser ikke vekk fra at ting der kan ha gått meg hus forbi (!), men jeg kan faktisk ikke huske at dåpen noen gang ble nevnt som betydningsfull for den kristne tro.
Omkvedet var stort sett at «dåpen må man ikke stole på». Det man visstnok skulle stole på, var vekkelse og omvendelse – ­fenomener som ofte var led­saget av særdeles flyktige stemninger.­ Et positivt unntak fra dette var en bok av generalsekretær i ­Indremisjonsselskapet og seinere biskop i Tunsberg Håkon E. Andersen, Hva har jeg i min dåp? (Nomi forlag 1966.)

Nedtoning. «Personlig kristen» er ikke et uttrykk hentet fra Bibelen, jeg antar det har oppstått i sammenheng med vekkelsesbevegelsers nedtoning av sakramentene og fremheving av menneskets evne til å velge. Omvendelsen, uansett hvor gjennomgripende den der og da kan føles, er etter luthersk oppfatning­ prinsipielt tilbakevending til ­dåpens nåde. Å erkjenne disse ting er ikke ullen folkekirkeideologi, ei heller ikke til hinder for at vi kan forkynne nytestamentlig meta-noia (som ofte oversettes med omvendelse, bokstavelig betyr det «skifte av sinn»). Men her må vi ikke glemme også å være hyrder for dem som biskop Berggrav kalte «troens spede spirer».

Å finne et godt uttrykk i stedet for «personlig kristen» er ikke helt enkelt i vårt samfunn, hvor kristendommen er til stede både som kulturtradisjon og som trosengasjement. Selv synes jeg det katolske «praktiserende kristen» kanskje er minst misforståelig.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere