Arild Vøllestad

Alder: 3
  RSS

Om Arild

Beskriv deg selv her
Pensjonert prest, skribent og foredragsholder

Følgere

Hva betyr "å unnskylde" på norsk i 2018?

Publisert over 2 år siden

Dette innlegg handler om språk mer enn om politikk. I sin kommentar skriver Berit Aalborg følgende i Vårt Land 26. oktober: Etter Listhaugs bokutgivelse unnskyldte hun sin uttalelse om at Hareide "sleiket imamer oppetter ryggen".

Men burde ikke dette på norsk hete at hun "ba om unnskyldning for"? Mens Aalborgs uttrykksmåte betyr vel ut fra tradisjonell språkforståelse at Listhaug angivelig tildeler seg selv syndenes forlatelse i denne saken, selv erklærer sin frihet til å vandre ut av skyldens skygge?  

Denne diffuse måten å bruke ordet unnskylde på var også i omløp tidligere i år, da flere topp-politikere var i søkelyset ut fra MeToo-kampanjen. En del av dem drev også og "unnskyldte seg". Betyr det på norsk i 2018 at de mente å frikjenne seg selv fra sitt etiske underskudd (skyld)?  Eller betyr det at de ba om andre menneskers raushet, storsinn og tilgivelse? Det er en viss forskjell på de to. 

Er språket i flyt her? Står vi overfor et tilfelle av at "det dunkelt sagda är det dunkelt tänkta"?

Gå til innlegget

AGDERFYLKENES SKEPSIS MOT ARBEIDERPARTIET

Publisert over 2 år siden

Under overskriften "Agders blåtoner" forsøker Vårt Land 18. oktober å forstå hvorfor motstanden i KrF mot Hareides forslag til veivalg er så stor i agderfylkene. Men denne skepsis er mye eldre enn KrF!

Dette innlegg handler mest om Vest-Agder, Aust-Agder er litt mer "østlandsk". Jeg er oppvokst i Gyland, ei bygd med ca 600 innbyggere, idag en del av Flekkefjord kommune. De siste 120 år har Gyland antagelig vært Norges tetteste bedehusbygd. Fra min oppvekst på 1950-,60-tallet visste vi bare om en "etnisk gylending" som talte til fordel for Arbeiderpartiet. De få andre som sympatiserte med partiet, vil jeg tro var tilflyttere fra Telemark eller Østlandet som var ansatt ved NSB. 

Denne lave oppslutning kom ikke av at folk på landsbygda i Vest-Agder generelt var rike, tvert imot! Vil man forstå regionen til innpå 1900-tallet (herunder hvorfor så mange emigrerte til USA), bør man besøke Barnevandrersenteret i Konsmo. Som viser hvordan knapphet og fattigdom tvang mange foreldre i Vest-Agder vestre del til å sende barn ned i 8-9-årsalderen til bygdene øst ved Kristiansand og Lillesand for å gjete hele sommeren. Fordi de selv ikke klarte å fø dem på karrige gårder (fra de vestligste bygdene som Gyland skjedde nok ikke dette - det var for langt å gå). 

Hvis det er slik at økonomiske faktorer alene er avgjørende for samfunnsutviklingen og folks politiske valg, skulle man forventet at småkårsfolk i Vest-Agder ville strømmet til Det norske Arbeiderparti da det ble dannet i 1887, med dets krav om klasseutjevning og bedre levekår. Det skjedde i mindre gard enn i landet for øvrig. I 2018 er dette historie, men ettervirkningene er merkbare. 

VL er i sin reportasje inne på en mulig materiell årsak. Nemlig at den knudrete geografien i området gjør storgårder umulig, slik at det ikke ble noen klassefiende av storbønder eller skogeiere å opponere mot. En delforklaring, ja.

Men uansett hva historisk og sosiologisk forskning kan si, er jeg i praksis sikker på at den pietistiske lekmannsbevegelsen bidro svært mye til å legge inn en mental sperre mot arbeiderbevegelsen. Samtidig som mange hadde og har sympati for dens økonomiske politikk. Ap-ideologen Edvard Bulls forslag på 1920-tallet om å avskaffe kongedømmet, staskirken og kristendomsundervisningen skremte vettet av mange. Og selv om mange tiår med Ap-styre slett ikke har utryddet (!) kristendommen her i landet, så synes jeg ikke partieliten har vært særlig begavet i å forstå agderfylkenes rurale kultur. Ap's nære tilknytning til industrisamfunnet gjorde at det ble fremmedartet for sauebønder, bøkkere, norskamerikanere og løsarbeidere.

Ut fra norgeskartet ligger ikke agderfylkene i utkanten. Men en sterk periferi-identitet gjør seg likevel gjeldende, og den ytrer seg i skepsis mot østlands- og oslodominans. Når så alle Ap-statsministre med unntak av Nygaardsvold har vært enten fra Oslo eller det sentrale østlandsområde, styrker heller ikke det partiets aksjer.

Gå til innlegget

Overoptimistisk ­narkoliberalisering

Publisert rundt 3 år siden

Det overordnede mål må være at færre ­rekrutteres inn i narkotikaens verden.

Det går en bølge av ønsker om på ulik vis å liberalisere norsk ­narkotikapolitikk, ikke minst i flere politiske ungdomspartier. En fellesnevner synes å være at mange tror at hovedproblemet med ­narkotiske stoffer er at de er forbudt. Men etter å ha arbeidet som prest i fengselsvesen og rusomsorg i en mannsalder (i dag ­pensjonist), må jeg minne om at hovedproblemet med narkotiske stoffer er at de er svært avhengighetsskapende, ofte med alvorlige konsekvenser for misbrukernes fysiske og psykiske helse, og alvorlige ­belastninger på deres pårørende. Og som en følge av det er de i mange land forbudt.

I klisteret. 

Nå finnes det en god del mennesker som har en begrenset bruk av for eksempel cannabis, eller kokain slik at de fungerer i arbeids- og familieliv. Men det opphever ikke lidelsen for alle dem som virkelig sitter i klisteret.

Liberaliseringstilhengerne pleier å vektlegge at vi må komme bort fra straff og over til behandling. Ja, behandlingstilbudet må bli bedre. Straff i seg selv ­løser sjelden livsproblemer. Tvert imot er fengsel for mange en høyskole i ­kriminell identitet. Men tilbud om behandling for narkotikaavhengige har vi hatt i Norge i mange tiår.

Det er historisk sett store svingninger i hva fagfeltet regner som god rusbehandling. Ved rusreformen i 2004 gikk rusmiddelavhengige over fra å bli klienter til pasienter, med pasientrettigheter. Og rusmiddelavhengighet ble igjen definert som sykdom, blant annet for å dempe den moralske stigmatiseringen. Problemet er bare at mange i denne pasientgruppen ofte er i grunnleggende tvil om de ønsker å bli kvitt sin sykdom. Rett og slett fordi de mener at sykdommen gir dem mange gevinster på det sosiale og opplevelsesmessige plan.

Lett tilgang. 

Vel er det lange ventelister noen steder, men det er ikke slik at alle rusmisbrukere står i kø for behandling. Svært mange av dem er mer interessert i lett tilgang på rusmidler, enten disse er lovlige eller ei.

Vår tids narkotikaproblem har en ­irrasjonell karakter som gjør at ingen samfunn i den vestlige verden egentlig har klart å få bukt med det. Verken de land som tidvis har hatt en liberal ­tilnærming, for eksempel Nederland og Danmark, eller de som har hatt en ­restriktiv tilnærming, for eksempel Norge og Sverige.

Uansvarlig regulering. 

Det over­ordnede mål må være at færre ­rekrutteres inn i narkotikaens verden. ­Alminnelig fornuft tilsier at liberalisering vil ­bidra til ufarliggjøring. Men jeg tror jeg har til gode å se ­liberaliseringstilhengere ­komme med konkrete forslag for å motvirke denne ufarliggjøringen. Og ­forbedrede tilbud om behandling kan aldri ­demme opp for en uansvarlig regulering av ­tilgjengeligheten.

Isolert sett skjønner jeg tanke­gangen til liberaliseringstilhengerne: Hvis de eller de stoffene blir legalisert ­eller ­«depenalisert», vil omsetningen, ­optimistisk vurdert, kunne ­kontrolleres og bli mindre skummel. Men dagens ­narkotikasituasjon handler om mye mer enn juss og markedsmekanismer.

Undervurderer ikke. 

Jeg undervurderer ikke fattigdom ­eller trøblete sosiale og psykologiske forhold som bakenforliggende årsak til rus­avhengighet. Men i dag er det ikke bare folk fra vanskelige oppvekstvilkår som rammes, det gjelder også såkalt ­ressurssterke. Så i det lange løp unngår vi neppe å rette ­fokus på etiske og eksistensielle verdier – eller mangel på slike. Det er et tanke­vekkende faktum at i vår del av verden har de ­aller fleste bedre økonomi og større tilbud om utdanning, ­opplevelser og spennende erfaringer enn noen gang. Og mulighet for frie, informerte valg på svært mange livsområder. Hvordan kan det da ha seg at så mange likevel gir ­avkall på friheten ved å skli inn i ­kjemisk ­avhengighet?

Trykket i Vårt Land 16. juli 2018.

Gå til innlegget

Luthers jødehat er ubehagelig

Publisert over 5 år siden

Professor i kirkehistorie Tarald Rasmussen tar til orde for at Den norske kirke må ta avstand fra Martin Luthers jødehat. Men hvem er målgruppen(e), og hvordan kan det gjøres på en troverdig måte?

Professor i kirkehistorie Tarald Rasmusssen minner oss under overskriften "Jødehateren Luther" i VL 5. april om noe vesentlig og ubeghagelig. Nemlig at Martin Luthers utfall mot jødene mot slutten av hans liv ikke kan bortforklares som situasjonsbestemte, eller bagatelliseres ved å vise til at andre i hans samtid ordla seg på tilsvarende vis.

Teologien i de lutherske kirker er selvsagt ikke bundet av alt det personen Martin Luther sa og gjorde. Men selv om man har dette klart for seg, forsvinner ikke ubehaget.

Rasmussen tar til orde for at Den norske kirke i forbindelse med Reformasjonsjubileet neste år må "komme med en formell avstandtagen fra den antijødiske arven etter Luther". Vel og bra. Men skal målgruppen for denne erkjennelse primært være jøder, i Norge og andre steder? Eller skal en slik avstandtagen være til "indremedisinsk" bruk i Den norske kirke, slik at vi i nåtid og framtid ikke (uforvarende?) dras inn i antisemittisme og andre former for rasisme? 

Uansett, å ta "formell avstand fra" noe som andre sa på 1500-tallet er i seg selv enkelt og kan bli nokså uforpliktende. Hva må til for at det skal bli troverdig?

Jeg vet ikke helt. Men min erindring går tilbake til et seminar om antisemittisme i 1995, hvor bl.a. professor i psykiatri Leo Eitinger deltok. Forsamlingen var nokså kristelig og generelt sympatisk innstilt til det jødiske folk, men underveis sa likevel Eitinger: "Dere tror at dere forstår oss jøder, men det gjør dere ikke" (!). 

Inntil da hadde jeg ikke vært så interessert i spørsmål relatert til jødedommen. Da jeg på 1970-tallet studerte teologi på Menighetsfakultetet, var der hissige debatter etter skjemaet "enten pro-Palestina eller pro-Israel". Men begge sider var så ildfulle at det bidro til at jeg skygget unna jødedommen som fagfelt (helt usaklig, egentlig, men jeg får skylde på min unge alder). Så jeg ble stående i det som dengang var nokså vanlig i teologien, nemlig at jødedommen etter tempelets fall i år 70 utgjorde et sidespor av stadig minkende interesse for kirken.

Men når en så fornuftig person som Leo Eitinger sa det ha sa, tenkte jeg at dette må jeg prøve å sette meg inn i. Jeg er tross alt kristen prest fra Europa, et kontinent hvor der har vært jøder siden antikken, et kontinent som av mange jøder oppfattes som antisemittismens arnested par excellence. Og siden har jeg lest meg til at den kristent inspirerte antisemittismen opp gjennom historien overgår mine verste fantasier! Luthers anti-jødiske utfall er en forgrening av dette, "dominikanere og fransiskanere på 1300-tallet er ikke mindre anstøtelige å lese enn tekstene fra den sene Luther", som Rasmussen skriver. Men det hjelper altså ikke.

Jeg er antagelig et eksempel på at man i Den norske kirke får lov å gå løs ganske lenge med  sjablon-aktige forestillinger om jødisk religion, kultur og folkeliv. Om det i Norge har vært "Jødisk-kristne dialoger" med samme dybde som i Tyskland etter 1945, kjenner jeg ikke til.

Jeg registrerer at Mellomkirkelig Råd siden 1998 har vært involvert i nasjonale kontaktgrupper med Det mosaiske trossamfunn. Men det hører vi vel ikke så mye om?

Jeg tror at økt kunnskap og forståelse innad i Den norske kirke om alle sider ved jødedommen er en av forutsetningene for at en formell avstandtagen fra Martin Luthers jødehat skal bli troverdig. For å få det til, må temaet etter min vurdering i den grad det er mulig kobles fra de stadige Israel-Palestina-debattene, hvor slagordene går i ring. De jøder som befinner seg innenfor Den norske kirkes hovedområde, bor faktisk i Norge.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere