Arild Vøllestad

Alder: 3
  RSS

Om Arild

Beskriv deg selv her
Pensjonert prest, skribent og foredragsholder

Følgere

Ja til innestemme rundt abort

Publisert over 2 år siden

I sitt innlegg "Abortspørsmålet med innestemme" skriver Ingvar Olimstad følgende: "Eg er mellom dei som meiner at abortspørsmålet aldri burde ha vore ei sak under regjeringsforhandlingane. Ikkje fordi ikkje abort er ei viktig sak, men så snart ordet abort blir nemnt, går politikarane i skyttargravene....".

Olimstads situasjonsbeskrivelse er helt riktig. Og vi er kommet dit at det realpolitisk ikke er mulig å se for seg at abortloven fra 1978 på grunnleggende vis lar seg reversere. Dermed blir muligheten for at bønnen "vern barnet i mors liv" kan få støtte av samfunnets lovgivning kraftig redusert. Dette vil jeg i 2019 tro at både radikale, liberale og konservative kristne ser, og også alle de som på et allmennmenneskelig grunnlag er mot abort. Slik at abortspørsmålet beveger seg over fra det politisk-juridiske til det etiske område. For selv om noe er lovlig, er det ikke dermed automatikk i at det er etisk riktig. 

En viktig bakgrunnen er den sterke sekularisering av det norske folk som har skjedd de siste tiår. Den kristne tanke om at et biologisk påbegynt menneskeliv har noe å gjøre med Guds skaperverk og bilde, deles ikke lenger, og forstås ikke lenger, av svært mange. Og den type debatter om samfunnets verdigrunnlag som kunne oppstå i kjølvannet av biskop Per Lønnings embetsnedleggelse i 1975  i protest mot den abortloven som da var til behandling, synes å ha trangere kår idag. Ofte blir det hele innsnevret til bare å handle om "kvinnens rett til å bestemme over egen kropp". Selv om det er lett å se at dette argumentet er tids- og kulturbestemt, er det det som slår igjennom. 

Derfor må i 2019 Den norske kirke og andre kirkesamfunn for å verne det ufødte liv primært satse på andre ting enn kamp mot den foreliggende abortlov. Kort sagt: Tiltak som kan redusere aborter i stedet for politiske symboldiskusjoner. Dette vil, for å bruke Olimstads uttrykk, kreve "innestemme". 

Dette er en variant av et gammelt teologisk tema, nemlig at Guds ideelle vilje ikke alltid lar seg uttrykke i staters lovgivning. På grunn av at syndefallets disharmoni forkludrer. 

Til slutt: Vi må regne med at kvinner som har tatt abort av og til møter opp i kirkene, eller lytter til kristne mennesker. En del kristelige talemåter rundt abort har opp gjennom årene vært så høyrøstede at mange av disse kvinner må ha følt seg kraftig fordømt. Ja, kanskje slik at de har følt at tilgivelse ikke gjelder dem. En slik innsnevring av nåden må vi som kirke vokte oss for. 

Arild Vøllestad, pensjonert prest


Gå til innlegget

Bør kristne feire vintersolverv?

Publisert over 2 år siden

Hedenskap? Nei, det er himmelvid ­forskjell på å dyrke solen som gud og å takke Gud for at han skapte solen.

Under overskriften «Gi meg solen» skriver Geir Hellemo i Vårt Land 4. januar godt om lysets mangfoldige betydning. Han foretar interessante sideblikk både til naturvitenskapen og Johannesevangeliet.

Julehøytiden er jo en lysfest i mørke­tiden. Historisk sett ble den til ved å legge feiringen av Jesu fødsel til den førkristne festen for «den uovervinnelige sol» den 25. desember. I dagens Norge er jul blitt betegnelse på en intens handleperiode fra november fram til julaften, med sterke ­etterdønninger i romjulas bytteaktivitet og det såkalte januarsalget. Dette gjør den folkelige julen endimensjonal, den ligner for mye på det folk gjør ellers i året.

I kirkens julefeiring bidrar ofte en ­idylliserende bruk av Lukas­evangeliet kapittel 2 til at denne teksten blir ­loslitt. Blant annet slik at Jesus lett blir ­værende i krybben, uten å settes inn i de ­store ­sammenhenger som innledningen til ­Johannesevangeliet gjør: «Han var i ­begynnelsen hos Gud. Alt er blitt skapt ved ham, uten ham er ikke noe blitt til. Det som ble til i ham, var liv, og livet var ­menneskenes lys». Dessuten var lyset det første Gud skapte, ifølge 1. Mosebok.

Min lesning av Hellemos innlegg fører til følgende spørsmål: Ville det ikke ­berike og utdype den kristne julefeiring hvis kirken på en eller annen måte markerte vintersolverv?

Hedenskap? Nei, det er himmelvid ­forskjell på å dyrke solen som gud og å takke Gud for at han skapte solen.

Gå til innlegget

BØR KRISTNE FEIRE VINTERSOLVERV?

Publisert over 2 år siden

Under overskriften "Gi meg solen" skriver Geir Hellemo i Vårt Land 4. januar godt om lysets mangfoldige betydning. Han foretar interessante sideblikk til naturvitenskapen og Johannesevangeliet.

Julehøytiden er jo en lysfest i mørketiden. Historisk sett ble den til ved å legge feiringen av Jesu fødsel til den før-kristne festen for "den uovervinnelige sol" 25. desember. I dagens Norge er jul blitt betegnelse på en intens handleperiode fra november fram til julaften, med sterke etterdønninger i romjulens bytteaktivitet og det såkalte januarsalget. Den gjør den folkelige julen endimensjonal, den ligner for mye på det folk gjør ellers i året. 

I kirkens julefeiring bidrar den ofte idylliserende bruken av Lukasevangeliet kapittel 2 til at denne teksten blir loslitt. Blant annet slik at Jesus ofte blir værende i krybben, uten å settes inn i de store sammenhenger som innledningen til Johannesevangeliet gjør: "Han var i begynnelsen hos Gud. Alt er blitt skapt ved ham, uten ham er ikke noe blitt til. Det som ble til i ham, var liv, og livet var menneskenes lys". Dessuten var lyset det første Gud skapte, ifølge 1. Mosebok. 

Min lesning av Hellemos innlegg fører til følgende spørsmål: Ville det ikke berike og utdype den kristne julefeiring hvis kirken på en eller annen måte markerte vintersolverv?

Hedenskap? Nei, det er himmelvid forskjell på å dyrke solen som gud og å takke Gud for at han skapte solen.


Arild Vøllestad, pensjonert prest, Stavanger


Gå til innlegget

Et sprang i tiden

Publisert over 2 år siden

Stefanusalliansen har noen ukritiske overføringer av vår tids tankegang til tidligere historiske epoker som må problematiseres.

Generalsekretær Ed Brown i Stefanusalliansen og redaktør samme sted Johannes Morken (heretter «de to») har i Vårt Land 5. desember et innlegg med tittelen «Tung arv av maktmisbruk» – de sikter til den statskirkelige tradisjon fra den romerske keiser Konstantins tid.

Ukritiske overføringer. 

Stefanus­alliansens engasjement mot forfølgelse av kristne i dagens verden støtter jeg. Men underveis i innlegget har de to noen ukritiske overføringer av vår tids tankegang til tidligere historiske epoker som må problematiseres. Av flere slike temaer i deres innlegg velger jeg her ut ett: Da keiser Konstantin tidlig på 300-tallet først gjorde kristendommen til tillatt religion, deretter til ­dominerende religion.

Rett nok skriver de kort at «den første trusfridomen kom med Konstantin» – noe som vitterlig bør være et poeng for Stefanusalliansen! Men fristelsen til «makt og undertrykking» begynte visstnok med en gang. Realiteten var vel imidlertid heller at datidens kristne følte en enorm lettelse over at de mange­ bølger med kristendomsforfølgelse nå var slutt.

Folkefrelsar til oss kom. 

Også i ­datiden var det røster som advarte mot at nå kunne det bli for behagelig å være kirke. Men hvordan skulle man ha unngått at den store oppslutningen om kristendommen på 300-tallet skulle få innvirkning på statsstyret? Det måtte vært en isolert katakombekristendom som ville hatt store problemer med å gi «mange gode impulsar til samfunnet – i undervisning, vitskap og helse­stell», slik de to er inne på. Og det vi her snakker om skjedde i epoker da demokrati, pluralisme, menneskeretter og økumenikk var utenfor horisonten.

I disse førjulstider bør ellers vi merke­ oss at i keiser Konstantins epoke ble feiringen av Kristi fødsel etablert kirkelig skikk, vi fikk den nikenske trosbekjennelse, som tydeliggjør Jesu ­reelle menneskelighet og guddommelighet, og biskop Ambrosius i Milano gav oss adventssalmen «Folkefrelsar til oss kom». Dette tyder vel mer på et levende trosliv enn på «maktmisbruk»?

Klar tendens. 

Det er lett å finne kritikkverdige forhold i den konstantinske æra, og i dag er den over og ut. Men når vi ser på et verdenskart, er det klar tendens til at demokrati og menneskeretter står sterkest i de ­områder hvor kirken lenge var en bred samfunns­institusjon. At eventuelt en maktfri, ­minoritetsorientert kristendom løs­revet fra staten fra 300-tallet av hadde fungert bedre, tror jeg vil være vanskelig å påvise. Dessuten er det helt hypotetisk.

Gå til innlegget

MEDIA OVERFOKUSERER PÅ KRF'S VEIVALG

Publisert over 2 år siden

De siste ukene har svært mange media, inkludert Vårt Land, vært overfylt av stoff om KrF's veivalg. Stadige meningsmålinger får stor plass - 3,2 - 3,7, - 4,0 - på måter som kan minne om hesblesende sportssendinger. Og med større vekt på det taktiske spillet enn på politisk innhold.

Tirsdag kveld hadde vi satt oss ned for å se på den franske serien "Apokalypse - første verdenskrig" på NRK-2 (at det om få dager er 100 år siden første verdenskrig tok slutt, mener jeg faktisk fortjener oppmerksomhet). Men nei da, det programmet gikk ut! I stedet fikk vi et slags "Østfold KrF minutt for minutt", hvor billedstoffet i stor grad besto av folk som gikk mellom benkeradene og pratet og drakk kaffe.

For kort tid siden ble de siste fremskrivningene til FN's klimapanel lagt fram, med et dramatisk innhold. KrF's Hilde Frafjord Johnson skrev for vel en uke siden en artikkel i Vårt Land (rett skal være rett) om dette, med tittelen "En skjebnetid". Og i skrivende stund er den vist ca 3000 ganger i det herværende forum. Men debatten om hva denne skjebnetid kan bety for livsstil og politikk har ikke tatt av rundt forbi, etter hva jeg kan se. 

Nå er jeg klar over at media slites mellom verdiene  "oppmerksomhet" og "viktighet". Men at det de siste uker skulle tippe sånn over i favør av førstnevnte, er foruroligende. 

KrF ønsker å bygge sin politikk på "kristne verdier", og det er legitimt. Samtidig som kristendommen ikke er et politisk program, men et religiøst budskap. Derfor er det ikke alltid innlysende forbindelser mellom "kristne verdier" og praktisk politikk. Følgelig bør det ikke være noen sensasjon verd henimot ubegrenset spalteplass at det innad i KrF finnes politiske vannskiller. F. eks. mellom tradisjonelle kristne merkesaker (kamp for K-en i KRLE, kampen mot abort i gammel og ny utgave, kamp for friskoler osv) og mer allmenne verdier som kamp mot fattigdom og for å redde klimaet. Det eneste sensasjonelle måtte være at det varte helt til 2018 før disse spenninger kom så tydelig til overflaten. 







 


Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere