Arild Vøllestad

Alder: 3
  RSS

Om Arild

Beskriv deg selv her
Pensjonert prest, skribent og foredragsholder

Følgere

HVORFOR TAUSHET OM HOVEDPROBLEMET?

Publisert over 2 år siden

Kjære Jan Rudy Kristensen, Rachel Lørum og Marianne Uri Øverland!

Jeg er enig i mye av der dere skriver. Og la meg uttrykke sympati for Johan Rosbergs kommentar, hvor han er "stolt over svetten, skrubbsårene og den kroppslige slitasjen".  Ja, for hvis kristne menneskers avvisning av arbeiderbevegelsen skyldes snobberi, er det både tankeløst og moralsk forkastelig. 

Velferdsordningene (fra uføretrygd til Statens lånekasse for utdanning), sikre ansettelsesforhold, vern mot farlige maskiner, stillaser, helsefarlig luft osv er svært nærliggende verdier ut fra kristendommen. Selv om de deles av ikke-kristne, og selv om Jesu navn ikke er nevnt. So far so good.

Underveis skriver dere at "en stor andel kristne kjenner seg hjemme i arbeiderbevegelsen".  Da må jeg spørre: Hvem eller hva er denne arbeiderbevegelsen i 2018? 

1)En navnløs hær under røde faner som danser og dyrker brorskapets frie kultur på Folkets hus? 

2)Et systembevarende parti som vil bevare de ansattes rettigheter i offentlig sektor? 

3)Et eller annet som jeg ikke har skjønt?

Men uansett omfatter den mer enn Arbeiderpartiet. Det jeg har hørt om innsatsen fra representanter fra partiet Rødt i en del bydelsutvalg for å renovere forslummede kommunale boliger, kommer etter min vurdering også inn under det Jesus ville kalt omsorg for mine minste? Og selv om SV's kritikk av USA og NATO ofte har vært statisk og rituell, kan det vel tenkes at de i vår Trump-tidsalder virvler opp noe viktig?

På 1980-tallet stemte jeg Ap ved noen valg. Rett nok med en nokså reservert begrunnelse - jeg mente det var et mindre onde enn den daværende høyrebølga. Etter hvert ble jeg betenkt partiets seindrektige holdning til miljøspørsmålene, og dets teknokratiske innstilling generelt. I dag er jeg på ekte postmoderne vis partiløs. 

Når jeg leser innlegget fra dere tre, kommer et stort MEN sigende: Hvorfor nevner dere ikke det som for svært mange kristne er den viktigste mentale sperre mot Ap, nemlig partiets hang til liberale løsninger knyttet til forståelsen av hva et menneske er, fra livets begynnelse til livets slutt: aktiv dødshjelp, genteknologi, abort i gammel og ny utgave? Når det gjelder den sistnevnte saken, vet jeg det samme som dere. Nemlig at det realpolitisk ikke er mulig å endre dagens abortlov. Og selv med en restriktiv abortlov vil vi i syndefallets verden ikke unngå aborter. Men en ledende Ap-kvinnes uttalelse fra 1970-tallet om at "abortmotstand er rørende omsorg for en celleklump" er likevel for enkel. Og dagens gjentatte "ikke-rør-abortloven!" (også når det gjelder det nye problem med tvillingaborter) er etter min oppfatning et av de klareste eksempler på sekulærfundamentalisme som vi har. Og med potensiell betydning for lignende saker som ennå ikke er politisk avgjort. 

Men når heller ikke dere fra Kristne arbeidere sier noe om dette, etterlater dette hos meg en merkelig tomhet. I det herværende forum har dere imidlertid sjansen til å opplyse mitt hjerte og forstand. 


 







Gå til kommentaren

Men en del spørsmål gjenstår

Publisert over 2 år siden

Oddbjørn Johannessen skal ha takk for suppleringer og nyanseringer i forhold til mitt innlegg. Men jeg kan ikke se at hans eksempler med  Eydehavn og Vennesla gir svar på det som var mitt hovedspørsmål. Nemlig hvordan Arbeiderpartiets budskap om klasseutjevning og bedre levekår ikke ble mottatt som manna fra himmelen av atskillig flere av småkårsfolk og fattige mennesker i agderfylkene under partiets gjennombruddsfase i norsk historie. 

For øvrig kunne det vært interessant og visst mer om hva Ap-velgere blant indremisjonsfolk, pinsevenner, frie evangeliske venner osv for eksempel i Eydehavn tenkte rundt spenningen mellom Ap's og fagforeningenes helt berettigede sosiale krav, og ideologien i Ap-eliten i mellomkrigstida, som var ganske sterkt preget av Mot Dag, som brukte marxisme og psykoanalyse i kristendomskritisk retning. Det er vel lite sannsynlig at de ikke har hørt om det, og ikke har følt på smertefulle dilemmaer?

To ting:

A)Trygge arbeidsforhold og anstendig lønn er selvfølgelig en kristen verdi, selv om den formuleres i et allment språk. Eller for å si det tilspisset: Det at Jesus døde på korset for menneskenes synd er ikke noe argument mot at arbeidere må vernes mot fattigdom, livsfarlige sagblad, giftgasser eller kulde!! Og her har vitterlig den politiske venstresida en styrke. 

B)Men det er heller ingen naturlov at kampen mot fattigdom, livsfarlige sagblad, giftgasser eller kulde nødvendigvis må kombineres med liberalisme i liv-død-spørsmål (abort i gammel og ny utgave, aktiv dødshjelp, genteknologi, sorteringssamfunnet osv). Slik venstresida stadig heller i retning av. Akkurat disse ting har ikke-sosialistiske partier vært mer lydhøre overfor. Det ser imidlertid dessverre ut til å smuldre opp nå, og dermed endres forutsetningene. 

Jeg har aldri stemt KrF. Men hvis Hareide lykkes i sitt forslag om å samarbeide med Ap og Sp (noe han antagelig ikke lykkes med), vil KrF for meg bli hakket mer aktuelt. Fordi det kanskje - på vår tids premisser - på noen punkter kan bygge bro mellom A) og B)?

Bortsett fra de få samfunnene Johannessen nevner, har landsbygda i agderfylkene etter hva jeg kjenner til hatt få industrimiljøer hvor ikke arbeiderne har hatt minst like sterk "bondeidentitet". Dette er litt annerledes på Vestlandet, som har hatt større, mer spesifikke industrisamfunn (Sauda, Odda, Ålvik, Dale, Høyanger osv). 

I 1967, da jeg var 15 år, flyttet min familie til Dale i Vaksdal kommune, Hordaland. Dale fabrikker var den gang Norges største tekstilfabrikk, med ca 1300 ansatte. Og et nokså svakt bedehus- og frikirkemiljø. Dale var en Ap-bastion! Folk stemte på Ap fordi de jobbet på fabrikken. Og jeg legger ikke noe negativt i det, de gjorde det fordi de umiddelbart så sine interesser tjent med det. Idag eies det som er igjen av fabrikken av det utenlandske konsernet Rossignol, som produserer luksusgensere, ikke minst til cruiseturister. Og få ansatte. Tilsvarende gjelder mange andre tidligere industribastioner over det ganske land.

På denne bakgrunn synes jeg ikke at Ap's resultat på 27,4% ved sist stortingsvalg er så dårlig. Partiets egne folk mener det var fordi deres valgkamp var rotete. Men først og fremst skyldes det strukturelle endringer. Pluss at de en gang så store sosialdemokratiske partiene generelt er på tilbakegang i hele Vest-Europa. Og de økonomiske forskjellene mellom folk synes å øke også når sosialdemokratiske partier sitter i regjering. 

Dette er, eller kan bli, alvorlig både for samfunnsstabiliteten og for mange menneskers dagligliv. For vi trenger partier som både vektlegger økonomisk utjevning og en fremtidsrettet miljøpolitikk som tør ta upopulære valg. Men om f. eks Ap om 10-20 år er et slikt parti, vet jeg sannelig ikke. Så bundet opp til industrisamfunnet som de synes å være. 

Derfor er det ikke bare KrF som vrir seg i en identitetskrise. Det gjør etter min mening også Ap. Som jeg for øvrig ønsker alt godt. 





Gå til kommentaren

Et internkirkelig reformasjonsjubileum

Publisert over 5 år siden

Professor Tarald Rasmussen er ikke fornøyd med utkastet til Den norske kirkes feiring av reformasjonsjubileet i 2017. Blant annet mener han mener det er for internt kirkelig på bekostning av reformasjonen som viktig kulturell og samfunnsmessig hendelse.

Etter nå å ha lest om det på www.reformasjon2017.no med et forsøksvis åpent sinn, må jeg i grove trekk si meg enig. Vel, overskriften "nåde" kan man ikke med rimelighet være imot i forbindelse med et reformasjonsjubileum! Men Luthers kamp for å finne en nådig Gud er ikke på samme vis menneskers kamp i vår tid. Og underpunktene "Frelsen er ikke til salgs", "Mennesket er ikke til salgs" og "Skaperverket er ikke til salgs" er tidløse etiske sannheter som man vel ikke trenger noe reformasjonsjubileum for å fremheve?

Rasmussen leter etter forklaringer på at det norske perspektivet på jubileet er snevrere enn f. eks. det danske og tyske. Som en delforklaring påpeker han at det for Norges vedkommende "finnes ingen historisk kobling mellom reformasjon og nasjon." Hvilket han selvføgelig har rett i.

I tillegg vil jeg nevne en annen mulig forklaring fra nåtiden: Jeg har et klart inntrykk av at det den siste mannsalder er blitt mindre utbredt blant kirkelig ansatte å henvise til at noe er "luthersk" for å begrunne ting i kirken. Noen ganger er dette befriende i forhold til tidligere tiders "Luther- og Augustana-fundamentalisme". Men andre ganger får det preg av at teologisk refleksjon faller bort, og inn i tomrommet går ensidige betraktninger om hva som "fønker", hva som samler folk, mellommenneskelige relasjoner, miljøet i vår menighet etc.

Mer brutalt sagt: Tidligere var Den norske kirke en lærdomsinstitusjon, det er den i liten grad nå. En følge av alt dette er at bruken av betegnelsen "evangelisk-luthersk" begynner å ligne mer og mer på et firmanavn - det fungerer til å skille oss fra andre "livssynsbedrifter", men sier lite om innhold.

Reformasjonen var ment som et korrektiv. Men når de kirkelige og samfunnsmessige hendelsene på 1500-tallet begynte å rulle (til tider ukontrollert!), ble korrektivet hovedsak. Nå gikk det som det gikk, og et betydelig antall mennesker i Norge tilhører fortsatt den evangelisk-lutherske kirke. Da må vi spørre etter hva som var viktig på 1500-tallet og hva som er viktig i dag. Jeg synes f. eks. følgende temaer kunne være på sin plass:

a)Er spørsmålet etter en nådig Gud og etter om Gud eksisterer dypest sett det samme?

b)Kan vi revitalisere skapelsesteologien i klimatrusselens tidsalder, som gjør kirkelig engasjement her til noe dypere og mer spirituelt enn politiske krav?

b)Kan vi øke kjennskapet til et historisk bibelsyn, for å redusere unødvendige fornuftsmessige problemer rundt den kristne tro? (allerede hos Luther møter vi ansatser til en historiske tilnærming)

c)Kan vi bli bedre til å si hva som er keiserens og hva som er Guds? Hvis noen her kunne finne et annet navn på dette enn toregimentslære, vil det vært bra. Men uansett er denne saken viktig i vår tid.

d)Kan vi trekke noen nåtidige konsekvenser av reformasjonenes engasjement for skole og opplæring?

e)Kan vi lære noe av reformasjonens betydning for kunst og kultur?

f)Hvilke verdifulle skikker etc ble i uforstand skylt ut med badevannet i reformasjonen? Vår tids retreat- og pilegrimsinteresse er på et vis en tilbakevending til en katolsk praksis, men noen ganger henger vel begrunnelsene for oss lutheranere litt i løse lufta?

Nå kan det være at slike temaer dukker opp under de overskrifter som er nevnt i www.reformasjon2017.no, og jeg frakjenner ikke planene all ære.  Men ved første øyekast pirret de ikke min nysgjerrighet.

Arild Vøllestad

 

Gå til kommentaren

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere