Marit Vikan Sævareid

Alder: 2
  RSS

Om Marit Vikan

Jeg er født i 1980. Har mastergrad i filosofi fra NTNU og Bachelorgrad i religionsvitenskap fra UiT - Norges Arktiske Universitet. Sitter i Menighetsråd i Stjørdal sokn der jeg bla har ansvar for misjon. Jobber ellers som vitenskaplig assistent for NTNU på Institutt for Filosofi og Religionsvitenskapi

Følgere

Er en kristen transetikk mulig ?

Publisert 12 måneder siden

Må kirka fungere ekskluderende for personer med andre kjønnsidentiteter?

Mange av oss kristne tenker i tråd med skapelsesberetningen at Gud har skapt oss til menn og kvinner. Innebærer dette at kirka må fungere ekskluderende ovenfor personer med andre kjønnsidentiteter ?

Som kristne er vi opptatt av å vise nestekjærlighet, spesielt ovenfor de mest sårbare i samfunnet. Det gir seg utslag blant annet i det diakonalt arbeidet i den enkelte menighet og i det store engasjementet for flyktninger som vi ser i Den Norske Kirke nå. Et område hvor vi derimot er langt mer unnvikende er i forhold til skeive  og kanskje spesielt transpersoner. Dette  er  beklagelig, ikke minst fordi det her dreier seg om marginaliserte minoriteter som er under stort press og i flere land møter fordømmelse og undertrykking. I Polen skjer dette med den katolske kirken sin velsignelse og i Brasil er mange kristne ivrige støttespillere til den LHBTQ fiendtlige politikken som føres av president Bolsonaro. Denne situasjonen gjør det ekstra viktig at vi som er kristne og ikke støtter  kjønnsdiskriminering våger å ta avstand fra det og være tydelige.   

I forhold til aksept og inkludering av homofile vil vel de fleste si at det har  gått fremover i Den Norske Kirke så vel som i mange andre kristne trossamfunn. Den skeive bevegelsen møtes derimot med mer skepsis, noe som blant annet viste seg ved at flere kristne for en tid tilbake gav sin støtte til oppropet «Ja til tokjønnsmodellen - Nei til Radikal Kjønnsideologi» . Sistnevnte ideologi ble i oppropet spesielt knyttet til organisasjonen FRI - Foreningen for kjønns og seksualitetsmangfold. 

Blant medlemmer i FRI legges det gjerne vekt på at kjønn ikke primært handler om kropp men om  identitet og at det er noe den enkelte må få frihet til å definere selv. Dette er en tilnærming som lett kan oppleves som fremmedartet  og kontraintuitiv i miljøer med et mer tradisjonelt syn på kjønn. Følgelig møtes den også med heftige protester, noe det allerede nevnte oppropet er et eksempel på. 

I et demokrati har vi alltid lov å diskutere og være uenige med hverandre. Det burde slik sett ikke være noe problem verken for kristne eller andre å være uenig med FRI i dette spørsmålet. Uenigheten blir først et problem når etiske hensyn settes til side og  personer eller grupper av personer blir skadelidende.  I den ofte opphetede debatten omkring hvorvidt kjønn er kropp eller identitet skjer dette hele tiden med trans og intersex personer og andre seksuelle minoriteter som av ulike grunner  er ukomfortable i "tokjønnssystemet".

Mennesker som ikke identifiserer seg som kvinner eller menn, føler seg «født i feil kropp» eller bare føler at kroppen og identiteten deres motsier hverandre, det fins mange varianter av trans,  er blant de mest sårbare minoritetene vi har. Det ville derfor være nærliggende å tenke at vi i tråd med kristen nestekjærlighetsetikk må være støttespillere her og jobbe aktivt for aksept og inkludering, både i menighetene våre og i samfunnet mer generelt. Isteden skjer det motsatte. Fordi disse menneskene bare med sin eksistens ser ut til å motsi et virkelighetsbilde vi er fortrolige med blir mange isteden skeptiske og tilbakeholdene og i verste fall direkte negative. De som blir ofre for denne skepsisen er mennesker som allerede sliter med ekskludering og utenforskap,  gjerne unge jenter og gutter i en  utsatt livssituasjon. At vi som kristne og kirke ikke engasjerer oss  mer og stiller opp  for disse menneskene er ikke noe vi i lengden  kan leve med. Spesielt ikke med tanke på at det sannsynligvis sitter noen av de i kirkebenkene våre de fleste søndager i året.  

I skapelsesberetningen i 1.Mosebok står det at Gud skapte oss til mann og kvinne. I tråd med dette har filosofen Luce Irigaray  uttalt «Menneskeheten som helhet består av kvinner og menn, og ingenting annet». Som kristne tenker nok de fleste av oss som Irigaray her, naturen så vel som menneskets natur er todelt og denne todelingen er en forutsetning for at arten vår kan leve og formere seg: «Uten kjønnsforskjell ville det ikke eksistert liv på jorden. Det er livets manifestasjon og betingelsen for dets produksjon og reproduksjon. Luft og kjønnsforskjell er kanskje de to dimensjonene som er avgjørende for livet». Må dette synet på kjønn som en opprinnelig tohet, slik vi finner det i Bibelen så vel som mange andre steder, føre til at vi ekskluderer mennesker  som ikke føler seg umiddelbart hjemme i det ?  

Vi som er kristne vil jo gjerne tro at menneskene er Guds skapninger, at Gud  har skapt oss i sitt bilde. I likhet med alle andre skapninger på jorda er vi likevel både kroppslige, sårbare og dødelige. At han skapte oss som mann og kvinne betyr ikke bare at vi er kjønnede men også at vi fra begynnelsen av er flere. Menneskeheten utgjør et mangfold hvor ingen er helt lik den andre og vi er skapt for å være sammen, både med Gud og hverandre; «Gud skapte ikke mennesket men menneskene», har filosofen Hannah Arendt uttalt. Denne vekten på mangfold og relasjoner, til Gud så vel som til andre mennesker gir oss et godt utgangspunkt, ikke for ekskludering men snarere tvert imot, for solidaritet med andre, uavhengig av hvem de er eller hvordan de forstår seg selv og sitt være i verden.

 Kjønn kan oppfattes som kropp, identitet, sosial konstruksjon og sikkert mye annet. Det vi derimot ikke kan komme utenom er at kjønn også er eksistensielt viktig for oss, det er noe som sitter dypt i identiteten vår og griper inn i hele vår kroppslige integritet. Denne eksistensielle dimensjonen ved kjønn, som sjelden gjøres eksplisitt, tror jeg de fleste kristne så vel som FRI aktivister kan enes om. Dette bør også kunne gi oss kristne et grunnlag for å integrere denne dimensjonen ved livet i gudstjenestene våre, i bønnene, liturgien og ritualene. 

Vi sier ofte at vi ønsker at mennesker skal kunne komme til kirka med hele sine liv. For mange unge som vokser opp i dag har spørsmål omkring eget kjønn og kjønnsidentitet fått et eksistensielt alvor vi som vokste opp for en eller to generasjoner siden knapt kan forestille oss. Dette er noe vi som kristne og kirke kanskje snart må begynne å ta innover oss. Vårt bidrag her kunne f.eks være  å finne anledninger hvor vi kan be ved alteret for alle mennesker som strever med kropp og identitet, alle som på grunn av sitt kjønnsuttrykk opplever forfølgelse, vold og trakassering, alle som sliter med å akseptere seg selv. Den kjente amerikanske teologen Nadia Bolz-Weber utformet i sin menighet et eget ritual for mennesker som hadde byttet kjønn. Dette er sikkert ikke noe som passer å innføre alle steder men er et eksempel på at det går an å gjøre kirka mer åpen, mer kjønnsinkluderende og at det å gjøre noe slikt kan ha noe å si for langt flere enn den mikroskopiske minoriteten som kalles trans.    



Gå til innlegget

Fra barnetro til overtro ?

Publisert over 2 år siden

Den religionskritiske organisasjonen Ateistene markerte på lørdag ateistdagen. I tillegg til å jobbe for religionskritikk og kritisk tenkning står organisasjonen også på for ateisters rettigheter som dessverre ikke er så godt ivaretatt mange steder i verden.  

Vi som er kristne bør være takknemlige for religionskritikk. Historisk har kritikken fra bla Marx, Freud og Nietzsche virket stimulerende for utviklingen av kristen teologi. At noen tar på seg jobben med å gå oss etter i sømmene i vår daglige virksomhet er også bra, innen de fleste trossamfunn fins det garantert mindre heldige, for ikke å si undertrykkende praksiser som trenger å trekkes frem i lyset. Ateistene har derfor en viktig jobb å gjøre.

Mindre positiv stiller jeg meg til det reduksjonistiske utgangspunktet organisasjonen argumenterer ut i fra, et utgangspunktet  de deler med den nyateistiske bevegelsen i USA som anført av kjente vitenskapsmenn, Dawkings, Harris m.fl, forsøker å forsvare vitenskapelig fornuft mot religiøs overtro. Over dammen er diskusjonene  harde og frontene steile, ikke minst fordi ulike kreasjonisme teorier står sterkt blant mange kristne der som akseptable alternativer til Darwins evolusjonsteori.

Her i Norge har det så langt vært fredelige forhold, de færreste kristne protesterer mot seksualundervisning i skolen eller krever at barna deres ikke skal undervises i evolusjonsteori. I tråd med opplysningsfilosofene, Kant, Newton med flere, tenker vel de fleste av oss at tro og vitenskap stort sett kan leve i symbiose. En verden opplyst av vitenskap kan fortsatt ha plass for mysteriet. Slik har vi tenkt, vi som fortsatt tror på Gud og ikke føler at vitenskapen egentlig truer det prosjektet. Det er derfor trist å lese at leder i Ateistene Dagfin Eckhoff anser menneskers religiøse tro som en trussel mot den vitenskapelige fornuften og vil kjempe for barns rett til å vokse opp uten det han kaller overtro.

Eckhoffs utgangspunkt ser ut til å være at det fins et absolutt skille mellom fornuft og ufornuft, sant og usant, og at vi kan innta et nøytralt ståsted hvor vi kan skille de to krystallklart fra hverandre. Barna må få lære naturvitenskap, logikk og matematikk inntil de er blitt gamle nok til selv å velge hva de vil tro på. Etter å ha nådd en viss alder kan de så introduseres for de ulike religionene for å velge om de vil tro på en av de. Dessverre vil et slikt valg, uansett hvor optimalt det måtte være organisert, aldri kunne bli virkelig fritt, begrensninger i den menneskelige eksistensen sørger for det.

Fra vårt første åndedrag og til vi dør er vi del av en felles verden hvor kunnskap, verdier, fornuft og ufornuft i en salig blanding overleveres og bearbeides i oss. Selvsagt har disse barna, lenge før de ble introdusert for religionene fått noe å tro på. Ikke minst har de lært å tro på vitenskap og kunnskap tilegnet gjennom vitenskapelig metode. Mennesker som over tid har fått høre at dette er det eneste tillatte perspektiv på verden vil ikke uten videre kunne velge det bort og fritt erstatte det med noe annet. Nå kan det hende Ateistene ville blitt svært glade for det, men jeg tror ikke vitenskapen  er tjent med å absolutteres på denne måten. Forhåpentligvis er det heller ikke Ateistenes intensjon.  

 Det vitenskapelige blikket er et av mange mulige perspektiver vi mennesker kan se verden gjennom. Kunst, religion så vel som den enkeltes hverdagserfaringer kan gi andre vinklinger på den samme verden. Å anerkjenne at denne pluralismen fins er trolig en langt bedre vaksine mot overtro, irrasjonalitet og fremtidig intoleranse enn å prøve å sikre barna mot potensielt skadelig påvirkning fra foreldrenes religion.

Gå til innlegget

Hva driver KrF med?

Publisert rundt 3 år siden

KrF valgte som sin kampsak i regjeringsforhandlingene å stramme inn på abortlovens paragraf 2C. Prioriteringen er skuffende. Det burde være mulig å profilere seg som et kristendemokratisk parti uten å drive kamp imot kvinnerettigheter som abort. Det burde også være mulig å ivareta retten til selvbestemt abort uten å forsvare et «sorteringssamfunn».  

Medisinsk teknologi gir oss nå muligheten til lange og stort sett komfortable liv. Samtidig stiller den oss, både som enkeltindivid og samfunn ovenfor vanskelige eksistensielle valg, og vi kan dessverre ikke få det ene uten også å ta med det andre.

Å avgjøre om noen skal leve eller dø er ikke en lettvint avgjørelse en kvinne tar, utelukkende av hensyn til seg selv og egen komfort. I tilfellene som faller inn under 2C kan det likeså gjerne tenkes at foreldrene bestemmer seg for å ofre gleden over et kommende barn nettopp av hensyn til barnet, for at det skal slippe å lide for mye. Jeg tror derfor ikke det bare er hensynet til kvinners selvbestemmelse som kan rettferdiggjøre abort. Det handler like mye om det kommende barnets velferd, hva slags liv som venter det.  I fremtiden vil vi i stadig større grad bli nødt til å ta avgjørelser som gjelder liv og død. Å overlate disse til Gud ved å vise til prinsipper om menneskeverd og livets hellighet kan fort fortone seg mer uansvarlig enn fromt.  

Medisinsk bioetikk er blitt et område hvor det er lett å kappes om å vise de mest høyverdige moralske prinsipper. Like lett er det visst også blitt   å bruke Marte Wexelsen Goksørs person som et levende argument mot selektiv abort. En abortlov som tillater svangerskapsavbrudd ved påvist Downs kommuniserer indirekte at mennesker som henne, og andre med tilsvarende handicap, er uønsket.

Det er ikke vanskelig å se at eugenikk, det vi ofte omtaler som sortering, kan bli en trussel imot menneskelig mangfold.  Dersom det blir vanlig praksis å fjerne fostre med påvist Downs vil denne gruppen mennesker kanskje bli utrydningstruet. Vi må likevel spørre oss her; hvordan er det for et barn å bli født inn i en familie hvor det ikke er ønsket? Samfunnet som hele kommuniserer gjennom loven at barnet er velkomment, men hva hjelper det hvis foreldrene det skal vokse opp med i utgangspunktet helst ville slippe å ta imot det?

Jeg føler meg som en minoritet sa Goksør i debatten forleden dag. Det er ingen tvil om at hun er en ressurssterk person, og det fins mange som henne der ute. Vi viser at vi verdsetter menneskelig mangfold ved å anerkjenne minoritetspersoner, bla de med Downs, som de unike og ressurssterke individene de ofte er. Funksjonshemmede og «annerledes» barn av alle slag trenger sosiale ordninger som ivaretar behovene deres. Foreldrene deres trenger å føle seg trygge på at samfunnet vil inkludere disse menneskene i skole og arbeidsliv og la de få blomstre og utfolde seg i et meningsfullt liv. Da kan vi motvirke, ikke sortering men selve ønsket om å sortere vekk noen.

Gå til innlegget

Samme etikk for dyr som for mennesker?

Publisert rundt 3 år siden

I artikkelen «Kjøtt kan ikke forsvares» konkluderer Lage Nøst: «Hvis vi vil være konsistente, uten å ofre menneskers rett til liv, bør vi avstå fra å bidra til at dyr blir drept i annet enn nødsituasjoner».

 Aksepterer vi drap av dyr må vi også godta drap av mennesker. Noe annet vil være spesiesisme eller artsrasisme; at vi uten grunn favoriserer noen bare fordi at de er mennesker. En kjent talsmann for antispesiesismen er filosofen Peter Singer.  

 Jeg har ingen problemer med å gi Nøst og Singer rett i at det meste av kjøttproduksjonen i vår tid gjør stor urett imot dyrene og er bent ut umoralsk. At jeg ikke har blitt vegetarianer selv enda skyldes mer latskap enn uenighet.  Det jeg derimot finner betenkelig i tradisjonen fra Singer &co er ideen om at vi skal ha samme etikk for mennesker og dyr, så lenge de befinner seg på samme kognitive nivå. Uavhengig av art skal skapninger ha rettigheter, gradert ut i fra hvor avansert (selv) bevissthet de måtte ha. Med dette får vi et intelligenshierarki hvor enkelte dyrearter humaniseres, mens enkelte grupper av mennesker tilsvarende animaliseres.  

Gitt moderne premisser er det blitt svært vanskelig å begrunne at mennesket qua mennesket skal ha fortrinn, eller at våre behov og preferanser skal veie tyngre enn andre arters. At vi er skapt i Guds bilde er uten betydning hvis du ikke er kristen. Vil du vise til fornuften, slik vestlig tradisjon alltid har gjort, må du kunne svare på hva som er den avgjørende forskjellen på et menneske, en ape, ku eller delfin i de tilfellene de er på samme nivå evnemessig. Så lenge vi ikke kan gi et tilfredsstillende svar på dette virker det både inkonsekvent og umoralsk at mennesker skal ha rettigheter som andre, like intelligente dyr, ikke tilkjennegis. Følgelig kan det se ut som at noen dyr må gis langt flere rettigheter, mens enkelte mennesker tilsvarende bør miste sine.  I tråd med dette forsvares dyrs rettigheter i samme åndedrag som eutanasi og senabort. Det er her jeg tenker at noe må ha gått feil. Om enkelte mennesker og dyr kan være like mht kognitivt nivå, er det dermed gitt at de skal behandles på samme måte ?  

Dyret og mennesket har begge sitt være i verden; de trer frem i utallige og differensierte livsformer, hver enkelt med sine særpreg og behov. Om mennesket, apen, delfinen og kua skulle vise seg å være like smarte skapninger er ikke apens liv menneskets liv, og delfinens liv ikke vårt. Det vi skylder kua eller delfinen er derfor ikke nødvendigvis det samme som vi skylder et annet menneske.

At det er rett å la veterinæren avlive en gammel og sliten hund betyr ikke automatisk at en lege bør gjøre det samme med den gamle bestemoren din. Om det er forsvarlig å avlive en dyreunge er det ikke sikkert at vi bør foreta sene aborter og eutanasi på våre egne barn.  Når vi avgjør hvordan våre medskapninger skal behandles, og hvilke forpliktelser vi har ovenfor de, blir det svært snevert å la vurderingen utelukkende baseres på nivå av intelligens og bevissthet; enten vi er mennesker eller andre dyr så handler vårt være i verden om mer enn bare det.

 

Gå til innlegget

En etikk for levende skapninger

Publisert rundt 3 år siden

I 2000 år har vi i vesten hadt en etikk sentrert rundt den rasjonelle aktøren og hens behov . Det vår tid trenger er en menneskelig etikk som setter den levende og relasjonssøkende skapningen i sentrum og lar en grunnleggende respekt for denne være retningsgivende for hva vi skal tillate oss og ikke tillate oss å gjøre.

Når begynner fosterets rett til liv ? kanskje er spørsmålet feil stilt i utgangspunktet for hvordan kan det å leve være en rettighet ? I kristen sammenheng er livet en gave, enten det gjelder mennesket eller skaperverket som hele. I vestlig sivilisasjon har vi vært heller dårlige til å ivareta dette aspektet ved den kristne tradisjonen. Vi har i beste fall begrenset det til å gjelde vår egen art. Den ekstreme objektiveringen av dyr der vi i forskning og industrielt landbruk kynisk har tillatt oss å utnytte de som rene midler til våre formål burde tale for seg.

Det rasjonelle livet, fornuften, er det vi gjennom de siste  2000 årene har lært oss å verdsette. Dess mindre fornuftig, dess mindre verdifull er skapningen. Så langt har den kristne ideen om at mennesket er skapt i Guds bilde forhindret oss å ta i bruk denne verdivurderingen på oss selv. Dette er nå i ferd med å forandre seg.

Et moralsk fremskritt de senere årene er at vi begynner å forstå at dyr har egenverdi. Samtidig gir vi ikke slipp på den opprinnelige ideen om at det er graden av fornuft og bevissthet som er avgjørende. I praksis fører dette til at mennesker i deler av livsfasen sin, eller kanskje noen hele livet blir på linje med dyr og at den etikken vi nå utvikler for dyrene også skal gjelde for de. Vi skal unngå  å påføre de unødig fysisk smerte. Bortsett fra det står de  til fri disposisjon for sine mer rasjonelle medskapninger og er objekter for deres autonomi.  Humaniseringen av dyr skjer slik parallelt med en tilsvarende dehumanisering av mennesket og vi har fått store problemer med å si noe om hva som skiller et menneskefoster fra et kjæledyr. Debatten om abortgrensa skal flyttes til 24 uker er bare det siste eksemplet her.

 Ethvert forsøk på å tenke differensen mellom mennesker og dyr i andre begreper enn grad av fornuft og bevissthet ser ut til å ende i ubegrunnet specisisme hvor vi arrogant plasserer oss selv som den overlegne rasen og jordas ubestridte herskere. Dette på trass i at Bibelen alltid har vært tydelig her på at vi kun er forvaltere og derfor burde ha all grunn til å være ydmyke ovenfor  andre skapninger og  bevisst på at vi har et ansvar for de.

Hvis vi er enige om at de største goder er den rasjonelle aktørens selvbestemmelse og fravær av fysisk smerte for alle som er i stand til å føle noe slikt er det kanskje greit å abortere fostre inntil 24 uker forutsatt selvsagt  at grensen flyttes om nevrovitenskapen skulle komme frem til at menneskefostre føler smerte lenge før den tid. Dette siste er paradoksalt da forslaget opprinnelig ble fremmet for å forhindre at abortgrenser blir relative i forhold til teknisk utvikling og de muligheter som måtte finnes for at fostre skal kunne overleve utenfor en kvinnes livmor. Vi kan spørre oss om det er så mye bedre å gjøre den relativ i forhold til forskning på nervesystemet.

Selv om vi liker å tro det, det er ikke så sikkert at idealene om selvbestemmelse og fravær av fysisk smerte står  på egne bein. Med mindre vi legger til grunn at levende skapninger er verdifulle i seg selv blir det meningsløst å legge så stor vekt på at de skal spares for smerte eller sikres utfoldelse i form av selvbestemmelse. Et 18 eller 24 uker gammelt foster er åpenbart en levende skapning som gjennom spark og bevegelser har gitt seg til kjenne for kvinnen som bærer det og ofte også for andre personer rundt henne. Det samme kan vi si om (de fleste) dyr, de viser seg for oss både som levende og  relasjonssøkende skapninger.

 I 2000 år har vi i vesten hadt en etikk sentrert rundt den rasjonelle aktøren og hens behov . Det vår tid trenger er en menneskelig etikk som setter den levende og relasjonssøkende skapningen i sentrum og lar en grunnleggende respekt for denne være retningsgivende for hva vi skal tillate oss og ikke tillate oss å gjøre.

 

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere