Marit Brandt Lågøyr

Alder: 45
  RSS

Om Marit Brandt

Strategidirektør i KA

Følgere

“If we’re to live up to our own time, then victory won’t lie in the blade, but in all the bridges we’ve made.” Amanda Gorman

Selv om alle arbeidsgivere innimellom river seg i håret over fagforeningenes krav, er det ingen tvil om at vi er tjent med et organisert arbeidsliv. For vi vet hva som står på spill. Et splittet USA har ikke blitt sånn kun som følge av Trumps fire år i fri dressur. Landet har blitt utsatt for fagforeningsknusing og nedbygging av velferdsordninger i flere tiår. Men hvis Biden og Harris har politisk vilje til åstyrke fagbevegelsen, kan nettopp den være brobygger mellom grupper som i dag mangler tillit til hverandre. 

 En New Deal for det amerikanske arbeidslivet?

Avisa The Guardian skrev nylig en artikkel om hva Biden kan gjøre for å reversere Trumps angrep på arbeidstakerrettigheter. Bakteppet er alle de arbeidstakerne som ikke bare mangler grunnleggende sosiale rettigheter, men som frykter for sine liv. I et land som nærmer seg en halv million koronadødsfall, mangler arbeidstakere grunnleggende smittevernsutstyr. Og det blir ikke bedre av at 32 millioner amerikanere også mangler sykelønn, og at 27,5 millioner amerikanere mangler helseforsikring. Da er det ikke rart at folk er frustrert, at det skapes fiendebilder og at de slutter seg til grupperinger som lover dem hjelp og støtte – og forståelse for den håpløse situasjonen mange står i. 

Å sikre arbeidstakernes rettigheter til smittevern er en opplagt oppgave for en fagforening og bør løses i trepartssamarbeidet. Men når strukturen mangler, blir tiltakene i beste fall fragmentert. En forutsetning for gjenåpning av det amerikanske samfunnet er å sikre smittevern på alle arbeidsplasser, også for dem som jobber i bygg- og anlegg og på serveringssteder. Jobber der organisasjonsgraden er lav og fagforeningene ofte motarbeides. 

Trump har brukt hele den politiske verktøykassa til å bygge ned organisasjonsgraden ytterligere og svekke sosiale rettigheter. Her trengs det en New Deal. Steven Pitts, enanerkjent økonom fra University of California, Berkeley, mener Biden bør ta to grep: “One is try to raise and protect labor standards like a higher minimum wage and tougher safety rulesSecond is to build worker power into policy. Too often we focus on the former and not the latter.”

Det er viktig at Biden ikke bare tar tak i enkeltsaker som minstelønn, sykelønn og foreldrepermisjon. USA trenger også strukturelle endringer i arbeidslivet. Politikken må stimulere til høyere organisasjonsgrad, og det må slås hardt ned på forsøk på å knuse fagforeninger. 

 Lover å bli den mest fagforeningsvennlige presidenten 

I en valgkamptale i Pennsylvania lovte Joe Biden å bli den mest fagforeningsvennlige presidenten. Det gjenstår å se hvor mye han får til i Kongressen, men han har i hvert fall bedre odds enn Obama som slet med et republikansk flertall. Samtidig tar flere til orde for at Biden  bruke den offentlige innkjøpsmakta til å styrke arbeidstakerrettigheter. Det er et spennende spor, og vi kan håpe han lar seg inspirere av Oslomodellen som stiller krav om bruk av faste ansatte, faglærte og rett til lønn mellom oppdrag. Denne avtalen viserat offentlig innkjøpsmakt kan brukes til å fremme et seriøst arbeidsliv, noe som igjen styrker tilliten i samfunnet. 

 Et bærekraftig samfunn krever et anstendig arbeidsliv

En rapport fra Verdenskommisjonen om fremtidens arbeidsliv, peker på at det globale arbeidslivet er i stor endring. For å unngå økende ulikhet, utrygghet og eksklusjon tar kommisjonen til orde for at framtidens arbeidsliv må sette mennesker i sentrum. Full sysselsetting og anstendig arbeid er en integrert del av FNs bærekraftsagenda. 

FNs særorganisasjon for arbeidslivet, ILOsetter minstestandarder for arbeidslivet. ILOs åtte kjernekonvensjoner utgjør et minimum av rettigheter som skal respekteres i arbeidslivet, herunder organisasjonsfrihet og rett til kollektive forhandlinger. Alle medlemsstater er forpliktet til å respektere og beskytte disse rettighetene, uavhengig av om de har ratifisert konvensjonene. Hovedansvaret for regulering og implementering av et anstendig arbeidsliv tilligger myndighetene i det enkelte land. Samtidig har næringslivet et selvstendig ansvar for å respektere arbeidstakerrettighetene i sin virksomhet.

For hundre år siden emigrerte fattige og jordløse nordmenn til det mer egalitære USA. Nå er situasjonen snudd på hodet, og USA kan la seg inspirere av oss. Et organisert arbeidsliv er broen som bærer. Det er broen som bygger tillit og gjør samfunnet mindre sårbart for krefter som vil skape mistillit og bryte det ned. Biden har en historisk sjanse til å styrke fagforeningene og bruke et organisert arbeidsliv som bro mellom ulike grupper. Det trengs i et splittet land. 

Gå til innlegget

Vi må gjøre det som virker!

Publisert over 2 år siden

Kvinner som sliter med vanskelige valg trenger et samfunn som raust stiller opp. Et samfunn som står på deres side. Det ville vært et historisk løft! Det ville virkelig gjøre en forskjell. Og det ville bety langt mer enn endringer i paragrafer.

Nok engang stormer abortstriden i norsk offentlighet. Nok engang ender debatteni skyttergravskrig. Nok engang står striden om justeringer i en lovtekst som harstor symbolkraft. Denne gangen er foranledningen en intern debatt i KrF om regjeringssamarbeid, der statsministeren hev seg inn med både løfter, dårligskjulte trusler og spinndoktorer.

Som KrF-politikere i ulike roller smerter denne debatten oss. Ingen er tjent med slike stormer i så vanskelige etiske spørsmål. Vi ønsker å snakke om det som forener, om tiltak som faktisk virker. Ikke et politisk spill. 

Vårt utgangspunkt er dette: I denne typen saker bør veien videre aldri bestemmes ved at et lite mindretall overstyrer et flertall. Den bør ikke bestemmes ved at maktpolitiske hensyn overstyrer politiske partiprogrammer for å sikre kortsiktige politiske gjennomslag. Det bør heller ikke skje ved at slike gjennomslag ikke har forankring verken i Stortinget eller i folket. Da omstøtes de i neste omgang. Samfunnet er ikke tjent med fortsatt skyttergravskrig i disse spørsmålene. Vi er tjent med en åpen og respektfulldialog.

I 2014 fremmet KrF et forslag i Stortinget om en konkrethandlingsplan for å forebygge uønskede svangerskap og få ned abort-tallene med en tredjedel på ti år. Det var forslag om en storsatsing på opplysning, prevensjon og støtte til unge familier. Fulgte vi en slik strategi ville vi hatt i overkant av 4000 færre aborter i 2028 enn i dag.  Det var også dette vår partileder Knut Arild Hareide løftet fram i sin landsmøtetale 2. november. 

Uønsket graviditet forklares ofte med én av tre faktorer; manglende brukav prevensjon, bruksfeil ved prevensjonen og metodefeil ved prevensjonen. Deter heller ikke entydige årsaker til at kvinner tar abort. Årsakene kan variere mellom kvinner og aldersgrupper. De som har sett på årsaker til at kvinnene tar abort, peker på vanskeligheter knyttet til utdannelse, jobb og økonomi. 

Noen studier har vist at det også kan være press fra partner om å ta abort. Da er det avgjørende at samfunnet stiller opp! Uavhengig av hvilken livssituasjon og hvilket barn du venter: gravide trenger et samfunn som viser at det har plass til alle. Da må mye være på plass: støtteordninger som foreldrepenger for alle eller betydelig økt engangsstønad, studentvelferdsordninger, omsorgslønn og pleiepenger, og ikke minst, avlastning. Det dreier seg om å oppfyllegrunnleggende rettigheter og trygghet for at velferdssamfunnet sikrer et verdigliv uten en kontinuerlig kamp mot systemet. Og tid til å ta vare på søsken og hverandre. 

Arbeiderpartiet og Senterpartiet gikk sammen med oss i kampen for et samfunn som tar vare på den gravide og stiller opp også etter fødsel når hverdagen blir tøff. Høyre, Venstre og Frp stemte imot. Og den holdningen harde fortsatt. De mener det ikke er et ansvar for felleskapet å sette slike mål. Det er en privatsak. 

Vi er helt uenige. Det er en samfunnsoppgave å gjøre det som virker! Å tvinge kvinner til å beholde barn de ikke opplever de klarer å ta ansvar for er ikke veien å gå. Det viktigste i en slik situasjon er et samfunn som stiller opp. Her er verdifellesskapet i sentrum/venstre sterkt – i solidaritet med de kvinnene som er i en vanskelig situasjon og i solidaritet med de familiene som sliter. Det er også disse partiene som satser på velferdsordninger som monner for de som trenger det mest. Det gir liten mening å kjempe for endring i paragrafer og prosedyrer uten et skikkelig løft for de som blir sittende med omsorgsansvaret. KrF går inn for en likeverdsreform med et samfunn som raust stiller opp og som bidrar til at familier slipper å kjempe mot systemet. Vi må gjøre det som virker!

Både når det gjelder tiltak for å redusere aborttallene og tiltak for å styrke hjelpeapparatet for mennesker med funksjonsnedsettelser er verdifellesskapet størst med Arbeiderpartiet, Senterpartiet – og SV. Vi inviterer dere med til en samtale om veien videre. La oss ta denne diskusjonen med innestemme, med respekt for hverandre – og med ønske om å finne sammen. Vi tror det er mulig.

Geirmund Lykke, kommunalråd og gruppeleder for KrF i Trondheim

Hilde Ekeberg, sentralstyremedlem i KrF

Marit Brandt Lågøyr, styremedlem i Asker KrF og tidligere rådgiver for Knut Arild Hareide

Gå til innlegget

Større forskjeller gir økt splittelse

Publisert rundt 5 år siden

Store forskjeller er ødeleggende for fellesskapet og tilliten i et samfunn. Om Norge skal lykkes med integrering av våre nye landsmenn, må vi beholde gode velferdsordninger og styrke frivillig sektor.

Norges respons på terror må ikke begrenses til overvåkning, bevæpning av politiet og innstramming i asyl- og flyktningpolitikken. Vi må også ta et krafttak for frivilligheten og sette ­søkelys på skolens rolle som fellesarenaen for sosial, kulturell og etisk læring.

Årsakene til fremvekst av voldelig radikalisering og terrorisme i et samfunn er sammensatte. Det er derfor avgjørende at forebyggingstiltakene er vide og inkluderer både sosial integrering og politiske grep. I Stortingets arbeid etter terrorangrepet 22. juli ligger det flere strategier som i disse dager bør hentes opp av skuffen.

Stortingets 22. juli-komité tok utgangspunkt i modellen for forebygging av terrorisme utarbeidet av professor Tore Bjørgo ved Politihøgskolen. Den første strategien er normdannelse mot aksept av vold og terror:

«Den forebyggende mekanismen består her i å forsterke motforestillinger og normative barrierer mot bruk av vold og terrorisme, og å fjerne unnskyldninger og påskudd for å bruke vold. (…) Foreldre, skole og religiøse samfunn spiller hovedroller i å gi barn moralske holdninger og utvikle empati for andre mennesker.»

Komiteen var klar i sin utfordring til skolen. Skolen har et tosidig oppdrag: Skolen skal utdanne – og skolen skal danne. På samme måte som fakta-­­
kunnskap må også verdier og holdninger læres.

Skolen er fortsatt fellesarenaen der sosial, kulturell og etisk læring skal og må ha sin rettmessige plass. En samlet komité mente det er grunn til å etterspørre balansen og helheten i skolens oppdrag, ikke minst den danningsmessige dimensjonen. Her er det rom for å følge opp!

I kjølvannet av brannen i Lindås har «Asylravning» etter modell fra Natteravnene blitt trukket fram som et mulig tiltak. Frivillig sektor spiller en nøkkelrolle i å forebygge utenforskap.

Mange nye landsmenn gjør det viktigere enn noen gang å styrke frivilligheten og det sivile samfunn, slik at man motvirker ufrivillig ensomhet og oppnår alle de store gevinstene – både for enkeltmennesket og fellesskapet – av å være sammen og bygge tillit til hverandre.

Et samlet Storting pekte etter 22. juli på frivillighetens betydning i samfunnet, og at det må følges opp med nye og ambisiøse tiltak som legger forholdene til rette for en faktisk styrking av frivillig sektor. Dette er ekstra viktig i en tid der kommunene skal integrere tusenvis av flyktninger. Frivillig sektor blir en avgjørende faktor for å lykkes med det arbeidet.

Velferdsordningene våre er under debatt – og flere tar til orde for at vi må ­akseptere økt ulikhet. Da er det interessant å minne om at i etterkant av 22. juli var et samlet Storting enig om å bevare den norske modellen med ­relativt små forskjeller - fordi den skaper tillit mellom mennesker.

Større forskjeller er ødeleggende for fellesskapet og tilliten i et samfunn. Om Norge skal lykkes med økt innvandring og større etniske forskjeller, må vi se på deres barn som våre barn, sier den amerikanske professoren Robert Putnam som nylig besøkte Norge. Store forskjeller fører til splittelse i samfunnet. Derfor må vi bygge på gode fellesarenaer og styrke frivillighet og fellesskap som limet i samfunnet. Barn i Norge er ikke andres barn. Barn i Norge er våre barn.

Først publisert i Vårt Land 10.12.2015

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere