Espen Halvorsen

Alder: 38
  RSS

Om Espen

Misjonærbarn med 12 års erfaring fra Mali.
Utdannet med bachelor i journalistikk fra Mediehøgskolen Gimlekollen, samt Utviklingsstudier fra UiA. Jobbet tr år i Norea Medimisjon, og tre år som medieleder i Åpne Dører. Jobbet med flere prosjekter i Mali for Normisjon, Strømmestiftelsen og Kanal24. For tiden ansatt som miljøarbeider og friby-koordinator i Kristiansand Kommune.

Følgere

Følgende innlegg har jeg blitt bedt om å videreformidle. Selv er jeg tidligere ansatt i Åpne Dører. Jeg sluttet grunnet konflikt med styret. Selv om jeg ikke er blant det ansatte nevnt i dette innlegget, er de tidligere kollegaer.

Åpne Dører fikk ny generalsekretær (GS) i 2013. I løpet av de tre siste årene har 8 av 10 ansatte ved Åpne Dørers hovedkontor i Kristiansand sluttet. Først ble en av dem oppsagt i 2013, i strid med Arbeidsmiljølovens retningslinjer og akseptabel organisasjonspraksis. De fleste andre sa opp selv i 2015. Den siste sa opp før sommeren i år. Flere opplevde seg presset til å slutte.

Nesten alle som har sluttet, gjorde det etter lang tids sykemelding. Samtlige oppgir GS’ og styrets personalbehandling som hovedårsak. Til sammen representerer disse åtte medarbeiderne mer enn 50 års arbeidsinnsats for Åpne Dører. Alle de frivillige ved hovedkontoret har dessuten sluttet, og et styremedlem har lagt ned sitt verv i protest mot styrets behandling av konflikten.

BAGATELLISERING.

I snart et år har det vært stille i media om den ulykksalige konflikten. Men lørdag 13. august skrev Dagen at «smilet er tilbake» i Åpne Dører (ÅD). I reportasjen blir konflikten på ny bagatellisert av ÅDs ledelse. Vi ser oss derfor nødt til å gå offentlig ut med informasjon og fortelle hvordan de tidligere ansatte har opplevd konflikten. Vi gjør det med tungt hjerte, men i solidaritet med de tidligere ansatte, og med en dyp kjærlighet til forfulgte kristne.

INTERVJUER.

Vi som signerer dette innlegget, er ikke blant de åtte som har sluttet. Noen av oss har imidlertid foretatt dybdeintervjuer av alle som har sluttet. Vi har dessuten snakket med sentrale styremedlemmer, og vi har sendt en 23 siders rapport til styret om våre funn. De tidligere ansatte har lest denne rapporten, og også dette avisinnlegget, og de bekrefter framstillingen vår.

Dessverre opplever vi at styret hele veien har forsøkt å glatte over alvoret. I stor grad fortoner styrets respons seg som bortforklaringer, forsøk på å skyve skylden over på de ansatte, og renvasking av ledelsen. I vår rapport og i samtaler med styret har vi gått i detalj om den enkeltes opplevelser. Av hensyn til de involverte parter er vi tilbakeholdende med slike detaljer i dette avisinnlegget.

ARBEIDSMILJØET.

Funnene våre peker alle i samme retning: Ansatte som de siste 2-3 årene våget å stille kritiske spørsmål til ledelsen, og særlig til GS, opplevde i større eller mindre grad å bli møtt med taushet, trusler eller trakassering. Flere forteller om opplevelser av manipulering, maktspill og usannheter. Dette førte til et så usunt og til dels helseskadelig arbeidsmiljø at flere fikk råd fra legen sin om å finne ny jobb. På denne bakgrunn er det enkelt å forstå hvor sårende det oppleves av tidligere ansatte når ÅDs styreleder sier til Dagen: «Enhver må ta et valg i forhold til egen arbeidsplass.»

15 BEKYMRINGS- og VARSLINGSBREV.

I perioden 2013-2015 ble det sendt 15 bekymrings- og varslingsbrev til styret. Vi har lest samtlige brev, som er meget omfattende og av svært alvorlig karakter. Alle varslerne er i dag ute av organisasjonen. Når ledelsen gir inntrykk av at konflikten skyldes uenighet om desentralisering, effektivisering og strategi, er dette langt fra sannheten.

UTVIKLINGEN AV KONFLIKTEN.

Den ustrukturerte lederstilen til GS og hans meget begrensede tilstedeværelse på hovedkontoret, i tillegg til svake rutiner angående stabsmøter, medarbeidersamtaler, referater osv., førte til at noen ansatte våren 2014 skrev et utkast til et bekymringsbrev tiltenkt styret og GS. Da GS fikk høre om brevet, ringte han til to av de ansatte. Begge forteller at de ble kraftig utskjelt for å ha medvirket til brevet.

Utover høsten 2014 ble situasjonen stadig vanskeligere. Verneombudet skrev to omfattende varslingsbrev på til sammen 15 sider. Styret svarte at de hadde gitt GS i oppgave å løse konflikten. Dette opplevdes meningsløst ettersom varslingen nettopp handlet om GS.Det strider også mot Arbeidstilsynets retningslinjer for prosessen ved varsling.

VIRKE OG ARBEIDSTILSYNET.

Til slutt tok styret et konkret initiativ: Arbeidsgiverorganisasjonen Virke fikk i februar 2015 i oppdrag å intervjue staben og skrive en rapport. Denne ble imidlertid hemmeligstemplet av styret. Ikke engang verneombudet fikk se rapporten, noe som strider mot lovverk og retningslinjer for sunn organisasjonspraksis.

I april 2015 kom Arbeidstilsynet på banen og gjorde sine undersøkelser. I denne perioden var fem av de ansatte ved hovedkontoret sykemeldt samtidig. Disse opplevde Arbeidstilsynets kritiske rapport som en tydelig støtteerklæring.

ODI.

Fra april 2015 ble to personer fra Open Doors International (ODI) involvert som «meglere» i konflikten. ÅD Norge er en selvstendig forening tilsluttet ODI, og ODI har ingen formell myndighet i Norge. For de ansatte ved hovedkontoret virket det som om meglerne hadde fått et begrenset mandat fra det norske styret. Rapporten deres var dessuten tydelig farget av styrets og GS’ versjon av konflikten. ODI’s involvering førte derfor ikke til noen bedring i situasjonen.

ÅRSMØTET 2015.

Krisen kulminerte på årsmøtet i oktober 2015. I Dagens oppslag 13. august blir dette feilaktig omtalt som et «informasjonsmøte». På årsmøtet ble det fremsatt et mistillitsforslag mot styret. Med henvisning til vedtektene nektet imidlertid styreleder en formell behandling av forslaget. Det ble likevel foretatt en uformell avstemning ved håndsopprekning som viste flertall for mistillitsforslaget. Over halvparten av de fremmøtte forlot årsmøtet i protest. Etter vår oppfatning finnes det ikke noe i ÅDs vedtekter som rettferdiggjør styreleders tolkning, og vi mener at det som skjedde, var et maktovergrep overfor årsmøtet.

HVA NÅ?

Flere av de rammede medarbeiderne er i dag uten fast jobb, og noen sliter psykisk. De fleste av dem har sjelden eller aldri tidligere vært sykemeldt. Styrets ansvar er stort. Vil de fortsette å bagatellisere konfliktens årsaker og konsekvenser?Eller vil styret bidra til en sunn organisering av ÅD, slik at vedtekter og ansvarsfordeling hindrer liknende kriser i fremtiden? Det er vårt inderlige håp, for Åpne Dører Norge trenger en opprydning på flere plan.

Vi som signerer dette innlegget, har ikke noe som helst ønske om å skade Åpne Dører. Tvert imot. Vi ønsker det viktige arbeidet Guds rike velsignelse og alt godt. Men for å komme videre i en vanskelige tid, og for å skape nødvendig endring, er sannhet, åpenhet og balanse viktig. Vi håper denne redegjørelsen vil bidra til det.

Martin Andersen, aktiv i ÅDs reisetjeneste i 15 år. Bernt Jørgen Beckmann, frivillig kontormedarbeider på nesten heltid i 10 år. Kirsten Karlsen, frivillig medarbeider på kontoret i 10 år. Kirsten Ribe, frivillig medarbeider på kontoret i 6 år. Rolf Stokkeland, tidligere styreleder, aktiv i reisetjenesten i 25 år

Gå til innlegget

Playboy er barne-tv

Publisert over 5 år siden

Joda, klart jeg har fordommer. Alle har noen fordommer, noen mer bevisste enn andre. Men det er ikke mine fordommer jeg skal snakke om i dag, eller jo, kanskje litt.

Jeg er ikke upåvirket av andres meninger eller hva media skriver. Min etter hvert så allsidige og internasjonale realkompetanse gir grunnlag for både å underbygge og å overprøve fordommer, den siste i en rekke av erfaringer opplevde jeg på bussen for litt siden.

God hjulpet av noen utvalgte populistiske politikere uten munnkurv, og enkelte nettroll, gjerne også en kombinasjon av begge deler, har media matet oss med nyhetsartikler og kommentarer om overgrep og voldtekter med innvandrere som gjerningsmenn. Det betyr naturligvis ikke at tilfellene som beskrives ikke er reelle, men at tallene ikke viser den reelle situasjonen. Tv2 kom nylig med tall som viste at kun 22,5 av alle seksualforbrytelser ble begått av innvandrere. Noen ting er verdt å bemerke seg, først og fremst at det ikke her blir gjort forskjell på hudfarge eller etnisitet. Det kan like gjerne ha vært en svenske. For det andre er disse tallene hentet kun fra Oslo, og er ikke representativt for resten av Norge. Tallet er prosentvis betydelig lavere for resten av landet.

Men litt bort fra tallene, og tilbake til det som fikk meg til å tenke på dette i utgangspunktet.

Jeg satte meg på bussen på vei hjem fra jobb, et par plasser bak midtpartiet. Inn kommer det tre etnisk norske ungdommer, i alderen 16-17 år. Fint pyntet og klar for fest i Songdalen. Det var bare oss og et par til, de satt helt foran på bussen. Jeg er normalt ikke så nysgjerrige at jeg bevisst overhører andres samtaler, men denne var nesten umulig å unngå. For ganske tidlig i samtalen mellom de tre dukket det opp ord som voldtekt og anal-sex. Og etter hvert som de snakket høyere og høyere fikk jeg med meg at de snakket med hverandre om hva slags pornosider de likte best, og at de delte sine erfaringer på området. Ok, gutter er gutter vil noen si. Men det finnes grenser for hvor mye man skal uskyldiggjøre dette. I sin iver etter å dele sine erfaringer og karakterer om de ulike pornosidene på nett, kom det frem noen nettsider som en av av disse guttene abonnerte på. Dette gjorde han fordi det var en side som bevisst viste analvoldtekt av kvinner. Det finnes sikkert egne ord for dette, noe jeg for det første er glad for at jeg ikke kan, og for det andre ikke har lyst til å Google da jeg sitter på jobbens pc. Helt til slutt kom det frem at det mest pirrende med denne siden var at de gikk så langt i disse scenene at det virket som de tok liver av jenta. De to andre guttene fulgte ivrig med som om dette var en helt naturlig samtale. Samtalen pågikk til en av guttenes kjæreste kom på bussen.

Jeg hører og deltar ofte i diskusjoner om innvandreres syn på kvinner og likestilling, men jeg vil påstå at jeg er mer bekymret for disse guttene, og deres fremtidig kvinnelige partnere, enn hva jeg er for en ung innvandrer som har vokst opp i et samfunn der modne kvinner gjemmes bak en burka. Pornografi er én ting, og den gjør det samme for likestillingen som alkoholen gjør for folkehelsa. Men jeg ble skremt over hvordan unge norske gutter kan prate om overgrepsvoldtekter og simulerte seksualdrap som en helt normal greie, samtidig som sosiale medier roper «utlending» hver eneste gang det står om overgrep i avisene. Og for å være helt tydelig, så er ikke dette et ønske om å debattere etnisitet og seksualitet, men heller et varsko om at kanskje både familiers og samfunnets oppdrageransvar og opplysningsansvar overfor ungdommen er på litt tynn is. I min oppvekst var pornografi og Playboy synonymer, nå er sistnevnte synonymt med barne-tv, industrien sett i helhet. Jeg husker debattene om hvordan dataspill og filmer påvirket unge. Sannheten er at actionfilmer og skytespill ytterst sjelden beskriver situasjoner og dilemmaer som du reelt vil havne i, men de aller fleste gutter havner i et rom med ei jente.

Gå til innlegget

Når beskytteren blir overgriperen

Publisert nesten 6 år siden

- Espen, uansett hvor mye overgrep du opplever på jobb, så husk at saken er viktigere. Det er ingenting som kan rettferdiggjøre at du forteller noen om det.

Dette var budskapet jeg fikk fra ledelsen i Åpne Dører. Så nå sitter jeg her, med tunga rett i munnen, og med et behov for å sette noen ord på det som skjedde. Jeg har aldri vært redd for å prate om hva jeg opplevde, og bærer ikke på bitterhet eller sinne. Om nettene sover jeg godt, men nå er det så mange andre som ikke gjør det.

Ingenting kan forsvare at jeg forteller om psykiske overgrep. Nei vel? La andre vurdere det utsagnet.

For litt over fire år siden leverte jeg en kort beskjed til min daværende leder, der jeg takket for meg. Da hadde flere av oss vært sykemeldte over lengre tid, og personlig hadde jeg sendt bekymringsmelding til Arbeidstilsynet.

For et par dager siden satt jeg meg ned i stua og bladde gjennom en rekke papirer merket "unntatt offentlighet" og "bare mellom oss"

Dette var brev fra ledelsen der jeg ble tilegnet en del egenskaper som ikke var forenelig med det å være en kristen. Blant annet det hadde jeg rettet kritikk mot min generalsekretær og åndelige overhode. Brevene var selvsagt tiltenkt å være konfidensielle, men dette er ikke slike kameler jeg lett svelger. Jeg ble bedt om å tenke over hva jeg gjorde, og deretter fikk jeg skriftlig advarsel om åndelig oppvigleri med tydelige beskjed om å finne meg en mentor. Jeg ble fratatt goder jeg kontraktmessig hadde, jeg ble tilfeldig og ulovlig trukket i lønn over en lang periode. Jeg følte meg forfulgt i min egen jobb. Jeg fikk egne kallenavn av ledelsen, og ble så stigmatisert at jeg ikke orket å gå ut av kontoret mitt. Ja, alt jeg sier her er godt dokumentert.

Denne perioden tok jeg disse tingene ganske tungt. Det er en blanding av å være ung og takknemlig for å ha en fast jobb, for så å bli åndelig uverdiggjort uten at noen med myndighet forsøker å hjelpe. Heldigvis var vi flere i samme båt, og vi gikk tjenesteveien og gjorde det vi kunne for å løse saken internt og uten at det skulle bli for store konsekvenser ut av det.

Vi var unge, vi var entusiastiske, fulle av pågangsmot, kompetanse, erfaring og en ild og iver for å hjelpe de forfulgte kristne. Dette var vårt kall!

-  Best for alle at du slutter.

Det var meldingen jeg fikk fra det som var de ansattes kontakt i styret. Jeg måtte nettopp søke opp ordet "perpleks" på Google, for å forsikre meg at jeg fant det rette uttrykket for følelsen jeg da satt med. Kontaktpersonen vår hadde fått en bekymringsmelding om det som skjedde, men motsvaret var enkelt.

-  Det er ikke styrets problem eller ansvar, så om vi ikke hadde det greit var det best at vi bare sluttet.

Og det gjorde vi… én etter én.

Ikke helt uten kamp, men heller ikke aktivt kjempende. Vi var helt enige i at saken, de forfulgte kristne, var større enn oss selv. Derfor skulle vi slutte, og heller jobbe for denne viktige saken på andre måte. Om det var en lett avgjørelse? På ingen måte… flere av oss hadde jobbet der i over 8 år.

Årsmøte 2011

Jeg gjør en lang historie relativt kort, for poenger skal ikke ta for langt tid å komme til. Ingen fra ledelsen snakket med oss, det var en kald skulder mot alle som hadde turt å ta bladet fra munnen. Ikke før litt uti denne "inspirasjonshelgen" fikk jeg noen ord med en person i ledelsen. Styret hadde nettopp hatt styremøte, og funnet ut at vi var litt for mange ansatte på dette årsmøte. De hadde derfor bestemt at noen av oss ikke skulle få lov til å ha stemmerett dette året. Det ble ingen tilfeldig utvelgelse.

Årsmøte 2015

Jeg fikk invitasjon på grunn av min støtte til Åpne Dører, og grunnet det som hadde kommet frem i media den siste tiden, vurderte jeg å takke ja. Jeg ble hjemme, men har gjennom Vårt Land fått med meg hva som skjedde. Et aldri så lite gufs fra fortiden, der styret overkjører hele årsmøtet og fratar dem all myndighet. Med dette bekrefter de at de i praksis er uavsettelige. De lot årsmøtet i det minste holde en prøveavstemming. Det er kun styret som er medlemsmassen i organisasjonen, og de forbeholder seg retten til selv å vurdere hvem som skal stemme, og hva det skal stemmes over. Strider ikke dette mot grunnleggende demokratiske prinsipper? Jeg lar det være opp til leserne å trekke paralleller til andre styresett.

Til avisen Vårt Land uttrykker styreleder, Kristine Eiken Sortland, at det kanskje var uklokt å kalle det et "årsmøte" Dette fordi det gav deltakerne et inntrykk av at de hadde noe de skulle sagt. For ikke å repetere unødvendig, legger jeg ved link til saken i VL.

Krevde styrets avgang

Noen lurer på hva dette har med meg, som tidligere ansatt å gjøre? Minst fire av medlemmene i styret er de samme som ledet meg til si opp, og alle forsøk på å stå opp mot uretten blir slått beinhardt ned på. Her sitter de samme personene og brekker både rygg og engasjement på ansatte, frivillige, givere og kurerer. Folke jeg jobbet med, reiste med, hadde møter og andakter med.

I alt som er skrevet om hemmeligholdte rapporter, blir jeg minnet på da vi hadde inne en ekstern ekspert på konflikthåndtering. Vi ansatte så aldri rapporten, men fikk beskjed om at rapporten var forkastet da rådgiveren ikke i tilstrekkelig nok grad hadde klart å sette problemstillingen i et åndelig perspektiv.

Jeg registrerer at tallene på folk som er sykemeldte eller har sagt opp varier veldig når styret og verneombud presenterer dem. Hovedkontoret er kjernen i staben, og jeg vil avslutningsvis bare rydde opp i et par tall og legge litt fakta på bordet.

Den siste tiden da jeg jobbet var vi 14 ansatte medregnet de nyansatte, i tillegg til generalsekretær. Av disse 14 er det én igjen, og det er personen som nå er verneombud for alle de ansatte og sykemeldte. Som en liten digresjon kan det nevnes at verneombudet var ledelsens kandidat. De ansatte hadde en kandidat, som ble forkastet siden han var sykemeldt. Daværende verneombud var også sykemeldt grunnet konflikten.

Alle de andre, hver éneste en av dem har sagt opp, er sykemeldt eller har blitt oppsagt som et direkte resultat av det jeg mener er maktovergrep. Mange av dem var mine kollegaer og gode venner. Så ja, det er både min rett og min plikt å fortelle om dette. For meg er noe grunnleggende galt, og det har det vært lenge.

Jeg er ikke ansatt, og frykter ikke reprimander. Jeg vet de som nå er ansatt har fått munnkurv, og i stor grad føler seg truet til taushet. Det er ikke uten grunn at de kun tør å uttale seg anonymt, med unntak av Øivind Benestad som i samme anledning valgte å si opp.

Sier opp i protest

Jeg jobber fremdeles med forfulgte mennesker, men i en helt annen kontekst, og det er en svært givende jobb. Jeg kan ikke jobbe med dette, og samtidig la det som skjedde fare forbi uten at min stemme høres. Det er dette jeg har opplevd, det er dette jeg føler. De kan ikke ta fra meg det.

Gå til innlegget

Truet til stillhet i Norge

Publisert nesten 8 år siden

”Silence” Det var tittelen på diktheftet han skrev da han fremdeles var en fremtredende skikkelse i det eritreiske akademiske miljøet. Dårlig skjult i tekstene, lå budskapet om et regime som helst ser at folket tier.

Et folk som ikke får lov å uttrykke en mening, et folk som ikke får lov å kommunisere med omverdenen, slik vi andre er vandt til, et folk som setter sitt eget, og andres liv i fare i det øyeblikket de tar bladet fra munnen eller løfter pennen i protest.

 

Afrikas Nord-Korea, kalte han det, da han først beskrev sitt hjemland til meg. Selv hadde jeg jobbet noen år i Åpne Dører, og kjente relativt godt til landet og regimets forfølgelse av minoriteter og frittalende individer. Nå hadde jeg da fått ansvaret for denne personens utvikling og sikkerhet i Norge, etter at han klarte å rømme fra regimet og gjennom ICORN fikk opphold og beskyttelse i Norge, som forfulgt forfatter.

 

Det tok oss ett år å få ut familien hans på fire, der vi hver dag satte dem i livsfare gjennom arbeidet med å smugle dem ut. Stillheten var fremdeles et slående faktum, ikke et ord skulle ut, ikke et menneske skulle vi snakke med, som ikke allerede var dypt involvert. Han hadde aldri besøk av et eneste annet menneske enn meg, og pleiet ingen kontakt med noen andre eritreere. Selv for meg kunne dette virke litt som paranoia, og jeg tenkte at; du er jo trygg her i Norge?

 

Det var han ikke, og det kom svært tydelig frem forrige uke. Familien hans er i sikkerhet og nå har han mot til åpent å fortelle om sin historie og dele sin poesi. Sistnevnte var tema da vi forrige uke arrangerte Internasjonal uke med fokus på ytringsfrihet. Dagene i forveien hadde jeg snakket med mange eritreere som gleder seg til dette, og ville komme for å høre. Stort og smått, barn voksne, ulærte og akademikere som alle har rømt landet… men som alle fremdeles har familie der nede. Da klokka slo halv tolv var det  én eritreer som møtte opp. Jeg reagerte på dette, men slo det fra meg med min vanlige begrunnelse ”African time”

Jeg begynte seansen med å presentere forfatteren og fortelle litt om situasjonen i landet han måtte rømme fra.

 

Da sesjonen var ferdig kom det en person bort til meg og hvisket: ”han andre eritreeren du så i dag, var informant for regimet.

 

Jeg tenkte ikke så mye mer over dette, før jeg senere på kvelden fikk en personlig henvendelse via e-post, nettopp fra denne andre eritreeren. En svært krass beskrivelse av min uvitenhet, min arroganse og grunnløse fordømmelse av Eritreas stolte og store ledere. Jeg trenger ikke å si noe mer, annet enn at jeg oppfattet det som truende.

 

Da gikk alvoret mer opp for meg. Vi går rundt og skriver det ene innlegget etter det andre, om hvor galt det er at Norge ikke tør å sende hjem en terrorist som Krekar. Han er vår definisjon på terrortrussel i Norge, men for et stort eritreisk samfunn i Kristiansand, er terrortrusselen en helt annen. Midt iblant dem lever det mennesker som av ukjent grunn, lovlig oppholder seg i landet, mens de overvåker sine egne landsmenn. Selv på norsk jord skal de ikke få lov å åpne munnen, og Gud bevare dere om dere møter opp på et møte om ytringsfrihet. Da vil det gå utover deres familie og venner i hjemlandet. Overvåking har vært et hett tema de siste par ukene, en overvåking som sigelig skjer for å hindre terror. Det jeg opplevde forrige uke, var hvordan overvåking ER terror.

 

Jeg spør meg selv hvor god jobb som er gjort av politikere, UDI og Politiet, når slike mennesker fritt går rundt og truer et helt folkeslag til taushet, i vårt demokratiske og frie land. Plutselig ble debatten om Mullah Krekar ganske triviell.

Gå til innlegget

Min tillit til Brennpunkt

Publisert over 8 år siden

For en uke siden satte jeg meg ned foran tv-en, og med stor spenning skrudde jeg på Brennpunkt på NRK. Det var både personlige, og profesjonelle grunner til at det var et spesielt interessant program nettopp denne kvelden.

Infiltratøren for PST, Christian Høibø, er et menneske jeg over lengre tid hadde personlig kontakt med. Ikke på godt og vondt, egentlig bare på vondt. Det hører med til min historie at jeg har vært med på Robinson, faktisk samme året som Christian var med. Han var den personen jeg først kom i kontakt med, fordi den oppveksten og bakgrunnen han presenterte seg med, var like spennende og innholdsrik som min, rent bortsett fra at den aldri ”var”

Jeg skal ikke glorifisere min egen moral, men det er meg ikke uvandt å ta parti med mennesker som faller litt utenom samfunnet. Jeg snakket mye med ham. Det kom tidlig frem for alle at Chris var en person med en, kan man si, ganske livlig fantasi. Problemet var at dette aldri ble fremstilt som fantasi, og når han bestemte seg for at dette temaet skulle han presentert på en troverdig måte og med en kløktig innlevelse, så var det vanskelig å avsløre bløffen før det var for sent. NRK klarte det ikke!

Høibø var fra før en offentlig person, og er ikke blitt mindre offentlig etter dette. Etter litt gjennomtenking, har jeg kommet frem til at jeg ikke har samvittighet, til ikke å kommentere denne saken. PST har innrømmet at de brukte Høibø ved noen tilfeller, men utover dette er det veldig mye av det som kommer frem i Brennpunkt som PST benekter. Dette velger jeg uforbeholdent å tro på, for erfaringen min med Høibø viser at ei fjær fort blir til ti høns. Informasjonen som kom frem i Brennpunkt var i stor grad basert på kildens egne historier, basert på svært lite dokumentasjon, kun noen heldige, eller kanskje planlagte opptak.

Høsten 2003 fikk jeg den gleden av å bli presentert på forsiden av Helgeavisen Weekend, dette mens Alex Rosén var redaktør.

Selv beskrev han avisen sin på denne måten:-

Weekend skal være en seriøs avis. Vi skal ikke skrive om at bikkja til Drillo er død.
Vi skal ikke bare være navlebeskuende. Vi skal skrive om store politiske spørsmål og store internasjonale saker.

Avisen ble lagt ned etter dette nummeret, men saken gav mer en god del uønsket oppmerksomhet. Dette var lenge før tv-programmet var avsluttet, og derfor var det ganske oppsiktsvekkende det som kom frem. Jeg var hovedpersonen i saken, og jeg nevner noen av elementene i saken:

-Jeg hadde vunnet ekspedisjonen.

-Vi bodde på hoteller under hele oppholdet, bortsett fra da vi ble filmet.

-Vi fikk nærmest ubegrenset tilgang til narkotiske stoffer.

I tillegg til dette fikk jeg et lite flatterende stempel da jeg ifølge avisen nettopp hadde spilt inn en pornofilm på et hotell i Kristiansand sammen med Porno-Rocco. I dagene som fulgte ble det mye brannslukking, og Thomas ”Rocco” Hansen ringte på eget initiativ både til meg, og til ulike aviser for å avkrefte løgnene. Dette skjedde mens Høibø angivelig var agent for PST. I mitt arbeid med å slukke noen av disse brannene og denne ærekrenkelsen, tok det ikke lang tid før jeg fikk bekreftet at kilden til alle disse løgnene, til hele denne saken, hadde vært nettopp Christian Høibø. Han hadde selv oppsøkt avisen.

Det er ingen grunn til ikke å tro at Høibø har hatt en rolle for PST i noen situasjoner, noe de også bekrefter. Men store deler av informasjonen, og grunnarbeidet som kom frem i denne utgaven av Brennpunkt, er det svært god grunn til å stile et stort spørsmålstegn bak. Høibø er adekvat nok til å gjennomføre et slikt stunt. Etter at jeg for noen dager siden delte denne informasjonen med NRK, sluttet de å skrive om saken.

NRK trakk frem en episode der Høibø hadde veddet med en venn om hvem som først kunne komme på forsiden av Aftenposten. Allerede her burdte de sett uglene i mosen.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere