Magne Mølster

Alder:
  RSS

Om Magne

Følgere

Publisert rundt 5 år siden

Takk til biskopen for at han skriver litt om tankene sine før avstemningene i kirkemøtet. Jeg vil be for ham og de andre delegatene. Jeg merker meg også med positiv interesse at biskopen antyder at det her dreier seg om uenighet i et lærespørsmål, dersom jeg tør tolke ham slik.
Jeg synes imidlertid det er uklokt å stemme for noe man egentlig er imot, ikke minst fordi det vil bety så mye for så mange at man stemmer i tråd med den åpenbaringen som er gitt både Kvarme og andre i Skriften. Når Kvarme mener at korset bærer over uenigheten, kan man spørre seg om sannhet og kjærlighet har blitt to separate verdier, som ikke trenger å holdes sammen lenger.
En ting er å arbeide økumenisk for å hele gamle sår mellom kirkesamfunn. En annen ting er å stemme for at nye sår gjøres til kroniske plager. Det handler om retningen i det økumeniske arbeidet, og at økumenikk handler om mer enn enhet innad i Dnk. Det handler også om enhet i Kirken i alle land, som blir et fjernere mål med dette vedtaket. Det handler om dialogs- og misjonsarbeid overfor muslimer, som kan ta anstøt av en ny lære om mann og kvinne. Og nå har jeg ikke nevnt hva dette vil bety for den jevne nordmann i synet på familieinstitusjonen og idealet om både en mor og en far for alle barn.
Så kan man spørre hva som er alternativet? Alternativet er å stemme ut i fra egen overbevisning om hva Guds ord sier. Så får man heller jobbe med dialog i etterkant og finne gode ordninger. Vi skal elske vår neste, ja selv våre fiender. Vi kan tåle mye smerte og uenighet sammen med den korsfestede som døde for menneskehetens svik og skyld. Men ønsker Kristus at vi ofrer sannheten for fredens skyld? Bibelens profeter, herunder også Jesus Kristus, taler tydelig om at fred er vårt kall. Vi er kalt til å være ett. Men jeg har aldri fått til å lese Bibelen slik at det handler om å lempe på sannhetsgehalten for å nå målet om fred. "Både profeter og prester farer med løgn, og de leger mitt folks skade på lettferdig vis , idet de sier: Fred! Fred! Og det er ingen fred." (Jer 8,11).

Gå til kommentaren

Sitat fra CA

Publisert nesten 6 år siden

"Peter forbyr biskopene å herske eller tvinge menighetene (1 Pet 5,3). Nå er det ikke det det gjelder her, at biskopene skal gi fra seg sin myndighet, men man ber bare om dette ene, at de vil tåle at evangeliet blir lært rent, og at de vil løse på noen få forskrifter som man ikke kan overholde uten å synde. Hvis de nå ikke gjør det, får de selv se til hvordan de skal avlegge regnskap for Gud for at de ved sitt stivsinn gir årsak til kirkens splittelse." (Confessio Augustana art. XXVIII, bekjennelsesskrift i Dnk).

Enig med Nordhaug i utgangspunktet: At man står under sin biskops tilsyn. Men når biskopen pålegger menighetene å vie samkjønnede par (såvidt jeg har skjønt kan ingen menighet/kirke reservere seg, det kan kun enkeltmennesker), kan ikke menigheten la være å stå opp mot sin biskop. Vi har tross alt en luthersk kirke der Skriften til syvende og sist skal være dommer. Ikke dermed sagt at Skriften ikke også må tolkes, men det får være grense for hvor subjektivt (les: fantasifullt, historieløst) man skal tolke uten at henvisningen til Sola Scriptura-prinsippet dessverre blir meningsløst. 

Helt enig med Østereng i at biskopene tenker for mye på enheten i organisasjonen Dnk. Som om det var dette alene som er Kristi legeme. Kanskje det er lettere å se dette fra utlandet, der jeg selv bor og tjener i en annen luthersk kirke?

Jeg tror biskopene mener dette godt. De prøver ikke å være ondsinnet med dette vedtaket, snarere tvert imot. Men som overhyrder har de etter mitt syn sviktet, fordi de har satt kjærligheten opp mot sannheten, og latt sannheten vike. Hos Jesus var det ikke noe enten eller. Hundre prosent kjærlighet, hundre prosent sannhet. 

 

Gå til kommentaren

To liturgier - i spagaten på blindvei

Publisert rundt 6 år siden

Harald Hegstad legger til grunn et meget lavkirkelig syn, der det viktigste er at jeg selv (som prest) og min menighet kan holde vår sti ren, så får de andre gjøre som de vil.

Dermed kan han leve godt med to liturgier. Det er mer enn jeg kan. Nå vil man åpne alle bispedømmer og alle kirker for vigsler av samkjønnede, og la prestene selv få velge å gjøre dette eller ikke. Menighetene har ingenting å si, såvidt jeg forstår (noe som i såfall er mot kirkeretten, men det er en annen sak).

Det man da i realiteten kommuniserer, er at hele kirkens veiledning på områder som kjønn, mors- og farsroller, seksualitet og vigsel er et adiaforon. Man kommuniserer videre at de som står på det gamle syn vel skal få lov å fortsette som før, men vi skjønner alle at slike konservative holdninger må forsvinne etter hvert. Prester og menigheter som ikke vil være med på dette, vil lokalt få veldig mye pepper. For det biskopene gjør, er å flytte problemet fra sitt eget nasjonale nivå og ned på menighetsnivå. De gjør det i kirkefredens navn. Men noen av oss mener å skjønne at dette vil skape veldig mye splid, frustrasjon og sorg på lokalt plan, uansett om det er en eller to vigselsliturgier.  

Og ikke nok med det, i forhold til våre søsterkirker blir det vanskeligere. For mange av disse kirkene handler dette om forståelsen av sakramentet ekteskap. Det hjelper ikke at man har kommet hverandre nærmere i forståelsen av rettferdiggjørelsen eller innført apostolisk suksesjon i Porvoo-kirkene, når man forandrer sakramentsforståelsen av ekteskapet. Men i Dnk er uttrykket "kirkens enhet" ensbetydende med "Den norske kirkes enhet".

For tiden er jeg i tjeneste som misjonsprest i Estland. Skal jeg tilbake i tjeneste i Den norske kirke, er det viktig for meg å kunne forholde meg til en biskop som sier tydelig nei til vigsling av samkjønnede, ikke "ja takk, begge deler" (slik samtlige nå gjør). Jeg ønsker meg en kirke hvor det er primært sjefene, biskopene, som tar støyten i lærespørsmål, og ikke de som skal jobbe på lokalt plan, bygge menighet, døpe og undervise.

Jeg ønsker å kunne tjene i en menighet hvor jeg føler meg ganske trygg på at en klassisk teologi videreføres også når min tjenestetid er over. Hvorfor skal jeg legge hundrevis av frivillige overtidstimer og hele mitt hjerte i prestetjenesten, hvis det sannsynlig at min etterfølger som sokneprest - slik jeg ser det - lærer og praktiserer vrangt? Sosiologen Peter Berger har skrevet om temaet "engasjementets erosjon", noe som oppstår når man ikke fullt og helt kan stå for noe.

Noe avgjørende må skje for at jeg for min del skal komme tilbake i tjeneste i Dnk. Enten må det synliggjøres at det er et brudd mellom biskopene, eller det må bli alternativt tilsyn i en eller annen form. Hvis ikke, tror jeg rett og slett det er klokt av meg å bruke engasjementet et annet sted.

 

Gå til kommentaren

Noen perspektiver vedrørende dette

Publisert rundt 6 år siden

Jeg er misjonær i den estiske lutherske kirka (EELK). Her skiller man mellom 1) det å stå på medlemslista og 2) det å være medlem med alle rettigheter (herunder å kunne stemme ved kirkevalg, stille til valg osv.)
For å kunne stemme ved kirkevalg og selv bli innvalgt, må man ha betalt sin årlige medlemsavgift til kirka, være døpt og konfirmert, og ha gått minst en gang til nattverd siste år. Dette sikrer i langt større grad enn Dnk-ordningen kontinuitet i kirkas lære og liv.

Reelt sett er dåpen eneste kriterium for å stemme i Dnk, ja. Og det er vel ingen som i alvor har tenkt å endre det. Men det er teologisk problematisk, spør du meg. 

Det gjennomgående bibelske perspektivet, er jo at Gud har kalt menneskene til forskjellige oppgaver og embeter, og at det ikke er gitt enhver å bestemme åpenbaringens innhold. Dessuten mangler hensynet til tilsynet, økumenet og kirkens enhet i Stålsetts innlegg. Det hjelper jo ikke på kirkas enhet at man har en type forståelse av ekteskapet i Dnk, mens det i kirken for øvrig stort sett er et annet ekteskapssyn. Snarere tvert imot: Da bare sementeres folks inntrykk av at det er uklart hva kirka står for og hva kirkas lære og veiledning er.

En kirke som har en slik helt ny lære i et spørsmål som i mange kirker også er et sakramentspørsmål, kan kanskje beholde mange medlemmer på medlemslista. Men hvor mange brennende lekfolk og prester vil flykte unna? Mener Stålsett det er verdt prisen at sånne tradisjonalister som meg ofres?

Gå til kommentaren

Replikk til Atles #88 om forsoning m.m

Publisert over 6 år siden

Takker for svar, Atle! Diskusjonen her dreier seg jo mest om evolusjon, men siden du selv kom inn på forsoningen i det første innlegget, så har jeg hatt et par innlegg knytta til det. Her kommer et lite et til - trolig det siste fra min side.

Angående realpresensen i nattverden, så registrerer jeg da at vi har ulik forståelse av denne. Confessio Augustana (som hvis noen av leserne ikke vet det er DnKs bekjennelsesskrift) lærer at "Kristi legeme og blod i sannhet er til stede." (Ca X) Jeg forstår deg sånn at du mener Jesu legeme og blod er i sannhet til stede, men at dette nærværet i måltidet ikke har med offeret å gjøre? Sett i forhold til at måltidet ble innstiftet i rammen av påskemåltidet, hvor nettopp offeret var en sentral del - synes du dette er en (nettopp!) logisk forståelse?

Så angående mystikerne: Du er kritisk til mystikerne på den måten at "erfaringen bare er en følelse av overbevisning som mystikere i alle religioner har selv om de tror helt forskjellige ting. Så jeg tenker bare argumentasjon og logikk duger når vi spør hva som mest sannsynlig er sant." skriver du.

Det er veldig vestlig å tenke logikk. Men er det eneste veien til sannheten? Bibelen er blitt til i et semittisk miljø hvor sannheten heller ble fortalt i historier, bilder, lignelser - ikke i argumenter.
Det er utfordrende for en vestlig bibelleser, som tenker annerledes. Så prøver man å sette alt på formel på logisk måte. Men min påstand er at man da mister noe underveis. Den hellige Ånd skal veilede oss til hele sannheten (og det er jo ikke sikkert at Ånden veileder ALLE mystikere i alle religioner til sannheten!), men Ånden er vel ikke begrenset til å veilede oss bare gjennom forstanden?

Er du glad i dikt? Kanskje ikke? For dikt (som mye av Bibelenes materiale) er vanskelig å sette på formel. Men jammen kan et dikt si sannheten like mye, ja gjerne bedre enn logisk argumentasjon. Med andre ord: Jeg mener at logikkens perspektiv på sannhet fort blir enøyd. Og dermed blir også logikkens perspektiv også på korshendelsen fort enøyd.

Jeg er selvfølgelig enig med deg i at man må bruke fornuften - også. Det er til og med helt avgjørende for å kommunisere med vår tids mennesker, som tenker (til en viss grad) logisk. Men det er likevel ikke nok med logikk, fornuft og argumentasjon hvis man skal "kjenne Guds hemmeligheter".

Gå til kommentaren

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere