Leif Jarle Theis

Alder: 3
  RSS

Om Leif Jarle

Generalsekretær i Kirkens SOS Norge

Følgere

«Han er ikke tung. Han er min bror»

Publisert over 1 år siden

I en artikkel fra 1918 skriver Ralph Waldo Trine om en liten skotsk jente som bærer sin bror på ryggen. Det er tungt, men hun bærer byrden fordi det er meningsfylt – «Han er ikke tung. Han er min bror. Sammen – men aleneVi er sammen om en gigantisk felles dugnad i disse tider. Men det er noe paradoksalt ved dugnaden denne gangen. I vår felles store innsats for å bekjempe koronatrusselen, skal vi ikke møtes. Vi er sammen alene. Alt er stengt. Vi klemmer ikke og håndhilser ikke. Vi besøker ikke barn og barnebarna. Ingen ruller seg rundt i idrettsgledens kamp og styrkeprøve, og hyttene står tomme. Vi samles ikke til felles løft for borettslaget. Vi er i felleskap med hverandre, men samtidig alene. Og mange av oss kan erfare at det å være alene og isolert, blir en nesten uutholdelig byrde. Derfor er det noen som trenger å bli båret i denne tiden. Det mange var redd for før, blir enda mer skummelt nå. Ensomheten som har fylt hverdagen til nå, blir tyngre når selv den daglige kaffekoppen på kjøpesenteret er farlig. Alt som før var vanskelig, blir verre.Isolasjon og fryktKirkens SOS har de siste ukene snakket på telefon og chat med mange som er redde. Unge og gamle. Noen er så redde at de har kjørt rundt i bilen sin i dagevis i frykt for hva som kan skje med dem hvis de blir rammet av koronaviruset. Vi har snakket folk ut av brokanter og skogholt der de hadde gått for å avslutte livet – fordi det føltes helt umulig å leve gjennom isolasjon, karantener og frykt. Vi vet at i mange tilfeller har en samtale på chat eller telefon reddet liv. Og dessverre - andre ganger ikke.Trenger at fellesskapet bærerÅ se og tenke på de mest sårbare blant oss, er i dag kanskje vårt største felles dugnadsprosjekt. Påsken vi går inn i nå, har en grunntone av solidaritet og å bære byrder for andre. Det er noen som sitter alene, som vil føle hverdagen blir lysere hvis noen ringte dem. Det er småbarnsfamilier som kommer til å miste inntekt, og som vil kjenne at noen handleposer på trappen med dagligvarer gjør bekymringen for morgendagen litt mindre. Vi kan ha innvandrervenner og nyankomne flyktninger som ikke forstår all informasjon som kommer og kunne ha glede av at noen tegnet og forklarte. Mange trenger nå at fellesskapet bærer dem. Kanskje er det lettere å bære den andres byrder når vi tenker at det er min bror eller søster. Og kanskje kan vi komme ut av dette som et sterkere samfunn, og en mer samlet nasjon.Leif Jarle TheisGeneralsekretær, Kirkens SOS

I en artikkel fra 1918 skriver Ralph Waldo Trine om en liten skotsk jente som bærer sin bror på ryggen. Det er tungt, men hun bærer byrden fordi det er meningsfylt – «Han er ikke tung. Han er min bror. 

 

Sammen – men alene

Vi er sammen om en gigantisk felles dugnad i disse tider. Men det er noe paradoksalt ved dugnaden denne gangen. I vår felles store innsats for å bekjempe koronatrusselen, skal vi ikke møtes. Vi er sammen alene. Alt er stengt. Vi klemmer ikke og håndhilser ikke. Vi besøker ikke barn og barnebarna. Ingen ruller seg rundt i idrettsgledens kamp og styrkeprøve, og hyttene står tomme. Vi samles ikke til felles løft for borettslaget. Vi er i felleskap med hverandre, men samtidig alene. 

 

Og mange av oss kan erfare at det å være alene og isolert, blir en nesten uutholdelig byrde. Derfor er det noen som trenger å bli båret i denne tiden. Det mange var redd for før, blir enda mer skummelt nå. Ensomheten som har fylt hverdagen til nå, blir tyngre når selv den daglige kaffekoppen på kjøpesenteret er farlig. Alt som før var vanskelig, blir verre.

 

Isolasjon og frykt

Kirkens SOS har de siste ukene snakket på telefon og chat med mange som er redde. Unge og gamle. Noen er så redde at de har kjørt rundt i bilen sin i dagevis i frykt for hva som kan skje med dem hvis de blir rammet av koronaviruset. Vi har snakket folk ut av brokanter og skogholt der de hadde gått for å avslutte livet – fordi det føltes helt umulig å leve gjennom isolasjon, karantener og frykt. Vi vet at i mange tilfeller har en samtale på chat eller telefon reddet liv. Og dessverre - andre ganger ikke.

 

Trenger at fellesskapet bærer

Å se og tenke på de mest sårbare blant oss, er i dag kanskje vårt største felles dugnadsprosjekt. Påsken vi går inn i nå, har en grunntone av solidaritet og å bære byrder for andre. Det er noen som sitter alene, som vil føle hverdagen blir lysere hvis noen ringte dem. Det er småbarnsfamilier som kommer til å miste inntekt, og som vil kjenne at noen handleposer på trappen med dagligvarer gjør bekymringen for morgendagen litt mindre. Vi kan ha innvandrervenner og nyankomne flyktninger som ikke forstår all informasjon som kommer og kunne ha glede av at noen tegnet og forklarte. 

 

Mange trenger nå at fellesskapet bærer dem. Kanskje er det lettere å bære den andres byrder når vi tenker at det er min bror eller søster. Og kanskje kan vi komme ut av dette som et sterkere samfunn, og en mer samlet nasjon.

 

Leif Jarle Theis

Generalsekretær, Kirkens SOS

 

Gå til innlegget

Våg å snakke om det unevnelige

Publisert nesten 3 år siden

Vi kjemper for livet dag og natt. Kirkens SOS besvarer 4-500 samtaler hvert eneste døgn. Rundt 60 av disse samtalene kan handle om selvmordstanker.

Det viser seg at mange flere enn vi tror, bærer på tanken om å ta sitt eget liv. Men det er ikke lett å snakke om. Derfor bør vi øve oss i å ta opp temaet på en respektfull måte og være obs på signaler.

Å fullt ut skjønne hva som er risikoadferd for selvmordnære mennesker, er umulig. Ofte kommer selvmordet som lyn fra klar himmel. I ettertid kan både familie og helsepersonell se at det var signaler, men en tok dem ikke. Det er lett å si ja til null-visjon for selvmord, - som ambisjon - ,  men samtidig viktig å erkjenne at selvmord sannsynligvis alltid vil skje. Det har skjedd til alle tider. Depresjon og tap av livsmot kan være en dødelig sykdom og noen ganger umulig å forhindre. Men, det er også heldigvis mange muligheter til å forebygge og forhindre selvmord. Og her kan vi helt sikkert bli bedre og lære av erfaringene både hjelpeapparatet og den enkelte av oss.

NRK sin kartlegging av 200 selvmord i spesialisthelsetjenesten i perioden 2014-2016, har skapt mye debatt om temaet og det er blitt pekt på endel kritiske spørsmål. Når selvmord skjer mens mennesker venter på behandling, er i behandling eller nettopp er utskrevet, er det nærliggende å spørre som helseminister Høie gjør: Hvorfor lærer vi ikke av feilene?

Det er flere ting som er sant samtidig når en snakker om forebygging av selvmord. Pårørende, fastleger og behandlere har i tur og orden pekt på uforutsigbarheten og dilemmaer i møte med selvmordsnære personer. Samtidig er det også en undertone av fortvilelse over tilkortkommenhet fordi en erkjenner at ressursknapphet, uoppmerksomhet, feil prioriteringer og manglende kapasitet sannsynligvis er årsaken til at for mange dør i selvmord i dag.

Helsenorge har en utfordring.

Men vi har kanskje alle en utfordring? Vi kan alle lære noe og være aktive medspillere i hverdagen for å forebygge selvmord. Det handler om å ta seg tid til og våge å bry seg. Når Kirkens SOS hvert døgn besvarer 4-500 samtaler med mennesker som har det tungt, spør vi om livsmot og tanker om selvmord. De 1000 frivillige vi har – helt vanlige mennesker – er opplært og trent i å gjøre det. Selv om innringerne og innskriverne er anonyme og de ikke kjenner den de snakker med, er det vanskelig å være åpen om egne tanker om selvmord. Likevel kan det for mange bli den avgjørende invitasjonen til å snakke om selvmordtankene som åpnet for den livsviktige samtalen og hindret den fatale handlingen.

Vi er i adventstiden og nærmer oss julen. Denne tiden og særlig høytiden kan være ekstra tung for dem som er slitne og som ser mørkt på livet.

Kanskje vi skal være særlig oppmerksom i denne tiden på den naboen, vennen, familiemedlemmet eller andre som har opplevd tap, og bry oss. Hvis du merker en brå forandring i adferd og sinnsstemning hos noen rundt deg, snakk med dem – også når de er i kontakt med helsevesenet. Det kan være at de deler noe med deg som de ikke har vågd å dele med behandleren sin. Hør hvordan de har det, - egentlig. Og er du urolig for om de har tanker om å avslutte livet - spør dem direkte om dette.

Noen av Kirkens SOS sine innringere og innskrivere har meldt tilbake om hva samtalen om det aller vanskeligste og unevnelige, har betydd. For noen har det reddet liv. De ble sett og støttet. Noen holdt dem fast i en ambivalens. De tenkte seg om og gav livet en ny sjanse.

En innskriver til Kirkens SOS meldte tilbake etter en samtale at «Jeg trodde ikke det skulle bli bedre ved å ringe til dere, men det ble det. Jeg har lovet å holde ut litt til og det er mulig».

La ikke muligheten gå fra deg til å være den som åpner for lyset for et medmenneske som opplever at hverdagen bare er mørke.

Gå til innlegget

Jeg måtte ta en følelsesmessig telling etter å ha blitt slått helt ut av filmen «Blindsone». En ung tenåringsjente svever mellom liv og død. Hun har prøvd å ta sitt eget liv - tilsynelatende som lyn fra klar himmel.

I 92 minutter i uavbrutt forløp gjennomlever vi sammen med mor, hennes fortvilelse etter at jenten blir funnet og mens helsepersonell kjemper for å redde jentens liv. Vi lever med i morens og farens spørsmål: Hvordan kunne det skje? Hvorfor hoppet hun? Hvem har sviktet?

Jeg vaklet ut på gaten etter filmen. Plutselig så jeg alle de glade og naturlig unge tenåringsjentene med hestehale og dongeri som tilsynelatende bekymringsløst grep dagen og øyeblikket og levde, mens jeg i min skakede sjel så inderlig gjerne skulle hørt med dem: - Er alt ok? Har du noen å prate med? Ikke steng det vanskelige inne og ikke ta ansvar for alt. Du er god nok.

Jeg overreagerte sikkert, men jeg tok meg i å tenke at jeg likevel ikke var helt på jordet. Det å snakke om det vanskelige og ikke la det ligge i blindsonen, redder liv.

Kirkens SOS har i mange år snakket med folk i krise både på telefon og Internett. Anonymt. De fleste som bruker chatten på internett er jenter – unge jenter. Vi lar aldri en samtale gå uten å nærme oss spørsmålet om livet oppleves tungt og om selvmordstanker dukker opp. I ca. halvparten av alle de samtaler vi har på chat, er selvmord og selvmordstanker et tema. Noen ganger med klar beskrivelse av egne tanker og planer. Andre ganger mer diffust. Men det blir snakket om og vi vet det redder liv.

Hvordan kan jeg som mor eller far, besteforelder eller andre omsorgspersoner, komme i posisjon til unge mennesker for å åpne for å snakke om selvmordstanker? En ting er å ha en anonym chat. En annen ting er å være der i hverdagen med hele universet av trivielle greier om alt mulig i relasjonen til ungdommen, og samtidig finne det fortrolige rommet som kan åpne for den nære samtalen om det som er vanskeligst.

Det finnes ingen fasit og lettvinte svar på dette spørsmålet. Alle vet vi at i den perfekte verden handler det om ressursen i det tålmodige nærværet med ungdommen over tid, påskrudde antenner og en fintfølelse i møtet med ungdommen. Men selv om vi ikke er superforeldre eller perfekte omsorgspersoner, bærer vi inne i oss dette inderlige ønske for ungdommen: Våg å snakke om det og del.

Uansett hvor flinke eller mislykkede vi føler oss som voksenpersoner, er det noen viktige påminnelser som kan være til hjelp for å fremme den ærlige og noen ganger livreddende praten.

Det ene er å ikke tro at alt er ok selv om det er sagt at det er ok. Har det vært noe som er vanskelig i ungdommens liv, er vi ofte redd for å rippe opp i det hvis vi snakker om det. Det kan gjøre vondt verre, tenker vi kanskje. All erfaring viser at bearbeidelse av vanskelige opplevelser og negative tanker, alltid blir litt lettere å bære når det er delt og snakket om, om igjen og om igjen.

Det andre er å øve seg i å tåle reaksjonene. Vi er redd for å bli avvist og uskikker på hvordan vi skal takle følelser som kommer. Det kan være sinne, klage på mas, bebreidelse og mye annet. Det går an å øve seg i å tåle og bli avvist. Vi vet at mange ganger er avvisningen mer enn ungdommens opprør. Det kan være eget forsvar for å slippe å kjenne på de uutholdelige følelsene. Det er den farlige blindsonen. Kanskje vi som foreldre og voksne omsorgspersoner noen ganger må gi oss selv denne forpliktelsen: Vi slipper deg ikke. Vi er her og prøver igjen og igjen. Vi må sammen se det vi ikke vil se og snakke om det vi ikke vil snakke om.

Og for det tredje - tilretteleggelsen. De fleste foreldre og voksne omsorgspersoner har en anelse om veien inn til den unge. Det enkle er det beste - tid og oppmerksomhet. Det kan være lettere sagt enn gjort. Ja, men det er tid og oppmerksomhet som ofte åpner for fortrolighet. Derfor er det om å gjøre å være oppfinnsom og kreativ for å skape rammen og atmosfæren. Vi vet hva som mørner den unge. Vi vet ofte om noen knapper å trykke på.

Takk for en fantastisk film. Jeg var skaket, men tenker at noen ganger må vi ta telling for å skjønne alvoret.

Gå til innlegget

Ensomheten tar ikke ferie

Publisert rundt 3 år siden

-Da jeg la på røret, etter å ha snakket med dere, oppdaget jeg at jeg følte meg rolig. Dette betyr mer for meg enn dere aner.

 

Dette meldte en eldre innringer tilbake etter en samtale med Kirkens SOS. Ensomheten blir ikke mindre i ferien. Dagene blir ensformige og ferien blir nok en gang en påminnelse om alt som var og som nå er tapt. For noen blir tanken på at livet er over enda mer påtrengende: Hvorfor skal jeg leve når jeg ikke har noe å leve for?

Overlege Ildri Kjølseth har forsket på temaet eldre og selvmord og peker på at antall selvmord blant eldre over 65 år de siste årene har ligget på mellom 75 og 100 i året. Vi antar at omkring fire ganger så mange forsøker å ta sitt eget liv i denne aldersgruppen (Sykepleien 2016). Menn over 85 år topper denne selvmordsstatistikken. Det er derfor viktig å ta signaler om selvmordstanker hos eldre på alvor. -For når eldre først gjør selvmordsforsøk, er det gjerne alvorlig ment, (Kjølseth i «Sinnetshelse.no»). 

Hvordan kan vi fange opp signalene?
Ofte handler det om å lytte seg inn på og vite at livssituasjonen for eldre som tar sitt eget liv har noen fellestrekk. Kjølseth peker på at mange er viljesterke, egenrådige og handlekraftige. De har hatt kontroll på livet sitt selv, men funksjonstap har tatt fra dem selvbestemmelse og handlingsrom. Den sosiale statusen er forringet, de føler det er vanskelig å be om hjelp. Venner er gått bort og barna har mindre tid til kontakt. Ensomheten og tomhetsfølelsen tar overhånd og noen tenker at livet er over.

Hva kan du og jeg gjøre for å holde livsmotet oppe og hindre ensomhet?
De aller viktigste personene som kan gjøre noe er de pårørende eller andre nærstående personer. En ide kan være å overføre kunnskapen fra prosjekt «Gjemt, men ikke glemt». Prosjektet ble gjennomført på et sykehjem i Oslo. («Spredning av nettverksarbeid på sykehjem». Rapport Extrastiftelsen nr. 1130, 2016).

Helse- og kulturarbeidere på sykehjemmet hadde over tid notert seg at det dukket opp mange mennesker som de aldri hadde sett før i begravelsen til avdøde pasienter. Hvor hadde de vært? Deretter startet de prosjektet «reetablering av gammelt nettverk». De snakket med beboeren og de pårørende for å kartlegge personens nettverk. De kontaktet tidligere kolleger, naboer, gamle venner fra foreningslivet. De samarbeidet om å lage noen forutsigbare planer for jevnlige besøk og aktivitet. Hverdagen ble med ett mer innholdsrik. Det betydde mye for mange eldre.  

Tar du utfordringen i sommer?
Denne offensive reetableringen av et nettverk, kan pårørende gjøre selv, uten medvirkning fra en institusjon. Folk som fra før av har en relasjon til den gamle er dem som er nærmest til å bry seg. Det skal ikke mye til. Inviter noen av dem som har vært del av livet til den gamle, på banen.

Kirkens SOS mottar årlig 200.000 henvendelser på telefon og internett. Vi prater med eldre mennesker gjennom hele ferietiden, på dagtid og midt på natten. For noen er en samtale med et anonymt medmenneske på telefon det som lyser opp dagen. Hvor mye mer vil ikke avtalte samtaler, besøk eller opplevelser sammen med noen som bryr seg lyse opp hverdagen?

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere