Leif Knutsen

Alder: 60
  RSS

Om Leif

Konsulent, skribent, student

Følgere

Det er mye man kan mene om krisen i og omkring Israel, men i dag tar følelser overhånd. Jeg er fortvilet på vegne av menneskene, forbannet på nesten alle lederne i området, oppgitt over norske forhold og bare litt forhåpningsfull for fremtiden.

Jeg er fortvilet, forbannet, oppgitt og bittelitt håpefull.

Jeg er fortvilet over vanlige mennesker i kampsonen, som nok en gang går med konstant forhøyet adrenalin, som hele tiden må være forberedt på å flykte fra sine hjem, som stadig hører lyder og nyheter som vekker dødsangst. Jeg er spesielt fortvilet over en hel generasjon som har slikt stress som en tilbakevendende del av deres tilværelse. Jeg er fortvilet over at stadig flere ser på sine naboer som ansiktsløse skikkelser som vil dem vondt. 

Jeg er først og fremst forbannet på Hamas - en fascistisk, kvinnefiendtlig, homofob, totalitær organisasjon som teller antall døde som en seier - enten det er blant sine egne eller hos deres fiender. 

Jeg er også forbannet på Fatah - korrupt, inkompetent og skjør, som hverken vil eller kan gjøre noe annet enn å bevare seg selv og skylde på Israel. Det er de som har gjort Hamas til det elendige men eneste reelle alternativet palestinerne har.  

Jeg er nesten like forbannet på Netanyahu-regjeringen, hvis tilnærming har vært å “straffe” palestinerne for deres opprørstendenser heller enn å vise fordelene ved varig fred. For å bevare sine egne regjeringskoalisjoner har Netanyahu gitt etter for fløyer i israelsk politikk som har minimal støtte i befolkningen. Han har brent politisk krutt i Vesten på konflikten med palestinerne som Israel sårt trenger overfor Iran.

Så er jeg oppgitt over nyhetsbildet som formidles i Norge. Det er som norske journalister går inn i en annen modus når noe skjer i Midtøsten, der alt skal forklares med unyanserte karikaturer. Det er lite godt å oppspore, og NTB og NRK er verre enn ingenting. Likeledes over banale og tendensiøse analyser fra en del av ekspertene, og særlig fra UiO-kretsen. 

Det finnes ingen helt nøytrale nyhetskilder eller analytikere om Midtøsten - den som vil sette seg inn i et nyhetsbilde bør lese minst fem helt ulike kilder hver dag: palestinske, arabiske, israelske, amerikanske, ikke-vestlige vil til sammen gi et noenlunde oversiktlig bilde. 

Så er jeg også oppgitt over dem som sitter i hver sin skyttergrav i norsk debatt - på den ene siden de som nærmest i refleks forsøker å finne forklaringer som alene gjør Israel ansvarlige. Deres hyperboliske retorikk om “apartheid” og “etnisk rensing” føles sikkert godt å lire av seg, men påvirker ingenting på bakken israelere og palestinere står på. Tvert i mot blir det støy for kritikk som absolutt er berettiget, se over. 

På den andre siden de av israels “forsvarere” som benytter anledningen til å gjøre arabere, palestinere, den norske venstresiden, hva vet jeg - til en motpart i en eskatologisk narrativ. Det store flertall israelere - og for den saks skyld jøder - kjenner seg ikke igjen i en slik fremstilling. Jeg selv blir kvalm av den.

Det finnes unntak. Erling Rimehaug gjør en langt over gjennomsnittet jobb her, for eksempel. Det finnes reelle norske eksperter på konflikten, men de har som regel gitt opp fordi det går på helsen løs å stå i drittkastingen mellom de to nevnte skyttergravene. 

Det er vanskelig å finne holdepunkter for optimisme akkurat nå. Men det kan se ut som stadig flere arabiske land er blitt mer løsningsorienterte, og så er det håpe at denne krisen oppmuntrer nytt lederskap blant palestinerne. Jeg håper også at Israel får en regjering med mandat i bredere grupper. Hvordan det påvirker mentaliteten til israelere og palestinere vil ta tid å finne ut av. Akkurat nå er alle mest opptatte av å overleve.

Gå til innlegget

NRK formidler krigen i følge nazistene

Publisert 17 dager siden

Hvis du ikke forstår hvor ille "Frontkjemperne" er, forestill deg en dokumentarfilm om 22.07 laget etter det samme mønsteret.

Etter å ha sett en dokumentarfilm skal vi kunne vite hvilket spørsmål den forsøker å besvare, for så å vurdere om vi er blitt klokere av opplevelsen. 

“Frontkjemperne” forsøker å besvare spørsmålet: 

“Hvordan vil/ville norske menn som vervet seg til Waffen-SS at deres historie skal fremstilles?”, 

...og svaret er ikke overraskende: “slik det hadde vært om de vervet seg til enhver annen krig”. Og hovedkilden for dette svaret er SS-veteranene selv, ispedd noen kommentarer fra historikere som stadig påpeker at det er manglende dokumentasjon på at de deltok i de forbrytelsene resten av Waffen-SS rutinemessig og med stort iver begikk.

Er dette et spørsmål vi trenger å få besvart for å forstå vår egen krigshistorie? 

Det er det ikke. For et annet spørsmål - langt vanskeligere men mye viktigere å besvare - er dette: 

Hvorfor var det enkelte som frivillig gikk inn i en totalitær, rasistisk organisasjon som var etablert som en bevæpnet arm av et politisk parti, med det uttalte formål å utøve vold i strid med alle lover og siviliserte normer? 

Dette er et spørsmål som er relevant ikke bare for vår forståelse av vår egen historie, men for å forstå lignende fenomen i historien og vår egen tid. 

Det er verdt å huske - særlig fordi filmskaperne unnlot å nevne det - at SS i sin helhet ble erklært en kriminell organisasjon etter krigen. SS-folk ble derfor ikke dømt for krigsforbrytelser slik Wehrmacht-soldater ble - de ble dømte for mord, tyveri, forbrytelser mot menneskeheten. De som ble henrettet ble hengt og ikke skutt for å poengtere nettopp dette.

Men om spørsmålet som motiverer serien er banalt, er svaret direkte misvisende. Aldri blir det undersøkt ordentlig hvorfor disse mennene vervet seg - bortforklaringene og rasjonaliseringene godtas bare, som om det ikke fantes motforestillinger i samtiden. Ikke heller blir deres erindringer utfordret; tvert i mot dramatiserer filmskaperne nazistenes versjon for å gjøre den mer overbevisende. 

Så sitter publikum igjen med et inntrykk av at Waffen-SS besto av gutter som hadde vært litt naive og tatt et dumt valg, at deres form for patriotisme bygget på en misforståelse. Og at sannsynligvis var det få nordmenn som hadde deltatt i massemordene på Østfronten. 

Det er vanskelig å tenke seg at noen kunne lage en dokumentar om 22.07 basert hovedsakelig på morderens versjon av det som skjedde. Men det er det NRK har gjort her om noe som skjedde lenge siden og hovedsakelig utenfor Norge. Når Kringkastingsrådet ikke har ikke forstand til å fordømme dette er de medansvarlige.






Gå til innlegget

Israel er et land fullt av prestasjoner, mangfold og motsetninger, og de kjenner godt til sine utfordringer. De har all rett til å feire seg selv i dag. Gratulerer med dagen!

Det er blitt salongfähig i det som utgir seg for å være norsk debatt om Israel å erklære hele statsdannelsen som illegitim, for så å fremme kravet om at staten må legges ned til fordel for palestinsk nasjonalisme. 

Det er mulig dette virker gangbart i visse kretser i Norge, men det burde ikke overraske noen at israelerne selv ikke er særlig åpne for tanken. 

Israel har vokst seg til et land med store prestasjoner og store problemer, men fremfor alt et fantastisk mangfold. Selv om den største dominerende religiøse og etniske gruppen er jøder, så er det store minoriteter som er sunni-muslimer, kristne, drusere, shi'a-muslimer, ba'hai, samaritanere, m.m. Og selv om de fleste har hebraisk som morsmål, er det mange som har arabisk (flere ulike slag), yiddish, armensk, russisk, persisk, ladino,  engelsk, amharisk, m.m. som sine første språk. 

Det politiske landskapet er like mangslungent og også skiftende: partier legges ned, slås sammen, stiftes fra valg til valg; og valgene kommer også på løpende bånd. Hele Israel er ett valgdistrikt og sperregrensen er så lav at små partier får representasjon i nasjonalforsamlingen.

Samtidig er Israel - et bittelite land - ledende i verdensklassen innenfor forskning, teknologiutvikling, miljøvern, kultur, m.m.

Og til tross for at det er mange fagfolk i Norge som regner sin moralitet og kunnskap overlegne israelernes, så er israelere blant de mest engasjerte og opplyste i verden politisk. Israelere ser svært ulikt på motsetningene med palestinerne, men alle jeg har truffet (og det er mange) erkjenner at det er et viktig og vanskelig problem.

Med andre ord: jeg tror vi alle og enhver skal være forsiktige med å tro at vi har så mye nytt å fortelle israelerne om hva de kan og bør gjøre. 

Israel har all rett til å feire seg selv en dag i året, og dagen er i dag. 

Am Israel Chai! Medinat Israel Chai!

Gå til innlegget

Pesach startet i år ved solnedgang 27.03, altså rett før Palmesøndag. Er det alltid slik? Er det sammenheng mellom de to høytidene? Ja og nei.

(Forbehold: ingen bør innrette religiøs praksis eller overbevisning etter det jeg formidler).

I riktig gamle dager konfererte kirkefedre med den jødiske kalenderen for å bestemme når det skulle være påskesøndag, men den praksisen ble frafalt ved kirkemøtet i Nikea. Men ettersom pesach og påske begge skal være vårlige høytider knyttet til månefasene, faller de alltid på omtrent samme tid. I hvert fall i noen tusen år til.

Den kristne kalenderen bruker som kjent vårjevndøgn som startskudd for nedtellingen til påske: etter vårjevndøgn ser du etter første fullmåne, og så søndagen etter det er det påskesøndag. Det er fordi den gregorianske kalenderen bestreber seg etter å få et år til å være temmelig lik den tiden det tar jorden å kretse rundt solen. I perioden 2010 - 2030 blir det 30.03 på det tidligste og 23.04 på det seneste.

Den hebraiske kalenderen løser det på en annen måte. Alle måneder retter seg etter månefasene (den første i hver måned faller på en nymåne). Det legges til en ekstra måned (Adar II) i syv av 19 år for at høytidene faller i riktig årstid. Pesach begynner derfor alltid på 15 Nisan, altså fullmåne i måneden Nisan. Men Nisan kan flytte seg i henhold til den gregorianske kalenderen avhengig av innplassering av Adar II. I perioden 2010 til 2030, er det 27.03 på det tidligste og 23.04 på det seneste. 

Hva så med ukedagene?

Palmesøndag faller altså alltid på en søndag, men det vil variere når første kveld i Pesach faller. Men det kan ikke være en hvilken som helst dag. Dette kommer av at alle måneder som inneholder høytider som er beskrevet i Torah har et fast antall dager, altså 29 eller 30. Men ettersom høytiders skikker ikke skal kollidere med Shabbat (som ofte regnes som den viktigste helligdagen), er det bare fire ukedager å velge mellom for Pesach, nemlig tirsdag, torsdag, lørdag eller søndag (med start kvelden før). 

Dette gjøres ved at inngangsverdien i månedene med Torah-påbudte måneder (fra Nisan til Tishrei) justeres i løpet av de månedene hvor man kan veksle mellom 29 og 30 dager, og hvor ikke-Torah-påbudte høytider forekommer (Chanukah, Purim, m.m.) Dette skaper stabilitet for Torah-påbudte høytider, og alle faller på en av fire faste ukedager. 

Ettersom begge høytidene orienterer seg etter en fullmåne om våren, vil det enten være kort mellom dem eller langt. I perioden 2010 til 2030 vil det si at i tre år (2016, 2024 og 2027) havner påsken nesten en hel måned etter pesach, mens i alle andre år faller de omtrent samtidig. 

Gå til innlegget

Bispemøtet preker til sine egne om Israel

Publisert 12 måneder siden

Bispemøtets uttalelse om Israel har ingen effekt på beslutningstagere men gjør nok mye for å tilfredsstille biskopene selv og krefter de må forholde seg til.

Etter flere meningsfulle mål, er kristne blant de mest forfulgte religiøse gruppene i verden, og man skulle tro det var noe som bispemøtet i Den norske kirke er opptatt av. Men jeg må helt tilbake til 1998 for å se om det i det hele tatt kom på dagsorden.

Det er kanskje ikke så rart tatt i betraktning at bispemøtet først og fremst burde være opptatt av sin egen flokk, dvs. det stadig synkende antall medlemmer i Den norske kirke.

Unntatt hvis det dreier seg om å belære dem som Martin Luther betegnet som "blinde" og "arrogante", da. 

Det påfallende med uttalelsen fra bispemøtet 22.05 er at den mangler ethvert snev av analyse, nyanse, eller interesse for saken den omtaler. Det har ingen annen åpenbar nytte enn å bidra til biskopenes  selvgodhet.

For eksempel:

- Den israelske regjeringens planer om å annektere deler av Vestbredden omfatter kun jødiske bosteder. 

- Og selv om kristne på Vestbredden skulle omfattes av det, tyder alt på at de ville ha det langt bedre som en del av Israel enn som en del av den palestinske administrasjon

- Bispemøtet ser absolutt intet annet som en trussel mot at "alle mennesker" har "samme rett til å leve i fred og få sin verdighet og rettigheter ivaretatt" enn israelernes fremferd. 

Det er mye som kan og bør kritiseres i Israels politikk overfor palestinerne (og naturligvis også PAs politikk overfor Israel, osv.), men den som skal kritisere bør ta seg besværet med å sette seg inn i sakene og grunngi sine standpunkter. 

Det føler Bispemøtet intet behov for, og det er det vel kanskje ikke hvis formålet ikke har noe med Israels politikk å gjøre. Av grunner som er lett å forestille seg lar ikke den israelske regjeringen seg imponerende av selvgod belæring fra kristne teologer. 

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere