Lars Alm

Alder: 40
  RSS

Om Lars

Følgere

Hvorfor må absolutt samtalepartneren på universitetet være prest, humanist eller imam?

Det har vært mye strid om studentprester og studenthumanister i det siste, om universitetene skal ha livssynsnøytrale samtalepartnere eller ikke, og om studentprestene må ut. Dette er noe som virkelig engasjerer mange.

Da jeg var student hadde aldri jeg behov for å snakke med en prest eller humanist på studiestedet jeg gikk på. Jeg kunne fint ty til familie, venner, eller medstudenter. Av og til besøkte jeg en coach utenom skolen hvis jeg hadde behov for å prate med noen, og det gjorde godt.

Under min førstegangstjeneste på Gardermoen i år 2000 så hadde vi en stasjonsprest. Jeg besøkte kontoret hans i hvert fall én gang, og snakket løst og fast om ulike ting. Ingenting alvorlig. Det var hyggelig å prate med han, men for meg var det overhodet ikke viktig at han var en prest. Jeg var humanist/ateist den gangen, og det er jeg ennå. Jeg syntes det var fint å ha noen å prate med, men det viktigste for meg var at han var et menneske.

Den gangen var det ikke noen felthumanister i forsvaret slik det er i dag. Jeg synes det er positivt at det nå fins humanistiske samtaletilbud. Så hvis jeg gikk på universitet i dag, eller var i forsvaret, ville det jo passe bedre overrens med mitt humanistiske livssyn å snakke med en humanistisk samtalepartner. Jeg ville nok foretrukket det.

På den annen side så kan jeg være såpass fleksibel at min samtalepartner ikke er nødt til å være en representant fra Human-etisk forbund, selv om jeg aldri så mye er medlem der. Jeg synes det er like greit at studiestedene og forsvaret kan ha en sekulær samtalepartner som ikke representerer en tros-og livssynsorganisasjon, men som representerer skolen eller leiren man befinner seg på. Samtalepartneren kan være livssynsnøytral, og det betyr ikke at den man snakker med ikke har et eget livssyn, men at hun/hun ikke er der på vegne av et livssynssamfunn.

Jeg skal ikke ignorere at enkelte sikkert har interesse eller behov for å snakke med en representant fra det tros-eller livssynssamfunnet de selv tilhører, noen som deler samme livssyn som dem selv. Men hvordan skal vi få plass til alle sammen? Hvor skal vi gjøre av student-buddhisten, student-hinduen og student-sikhen? Vi må bygge større skoler.

Hadde det ikke bare vært lettere om skolen hadde en sekulær samtalepartner som representerer skolen? Kan ikke folk bare oppsøke en prest, imam eller humanist utenfor skolen for en prat? Eller en medelev? Er ikke det bra nok?

Jeg kan godt snakke med noen som har et annet livssyn enn meg, noe som kunne være tilfellet med en sekulær samtalepartner. Hvis vedkommende tilfeldigvis har samme livssyn som meg så er det fint, men jeg er fleksibel nok til at jeg ikke setter det som et krav.

Er det ikke nok at vår samtalepartner simpelthen er et menneske?

Gå til innlegget

Hvorfor jeg ikke er kristen

Publisert over 1 år siden

Enda tydeligere enn før ser jeg hvor fattig og virkelighetsfjern teismen egentlig er.

Den 16. januar hadde Geir Tryggve Hellemo et innlegg i Vårt Land hvor han tok et oppgjør med filosofen Bertrand Russell, fortalte hvorfor han er kristen, påstod at religion har rom for alt og mente at ateismen er fattig og innholdstom.

Hellemo skriver at han liker å utfordre seg selv ved å stille seg spørsmål om hvorfor han tror. Dette er bra. Det er sunt å reflektere litt over hvorfor man tror på det man gjør, og ikke minst om man har gode grunner for å tro at ens overbevisning er sann.

Han trekker fram et par av Bertrand Russells påstander fra hans essay «Hvorfor jeg ikke er kristen», påstander om at kristne er mer vanedyr enn andre, feigere, mer fryktsomme, motstandere av framskritt og forbedringer, og avhengige av innbilt støtte. Hellemo mener da selvfølgelig at Russell tar feil. Hvorvidt Russells’ påstander er riktige er ikke hovedfokuset for mitt innlegg, men at akkurat Hellemo, én enkelt kristen person, ikke føler seg truffet av disse påstandene, betyr ikke nødvendigvis at Russell tar feil. Enkelte av bekrivelsene Russell gir har nok vært presise for mange, men selvfølgelig ikke alle kristne.

Hellemo antyder at han ville hatt glede av å diskutere med Russell, og det hadde jeg også hatt. Til tross for Russell’s innvendinger mot kristendommen som Hellemo sier han forstår, så påstår han å være viss på at han tar feil. Hellemo har bare tatt for seg noen få av Russell’s påstander om hvordan kristne er, men hans essay «Hvorfor jeg ikke er kristen» rommer så ganske mye mer enn det, og da mye om selve kristendommen.

Nå har ikke jeg lest essayet, men jeg har lyttet til hans foredrag under samme navn fra 6.mars 1927 til National Secular Society, South London Branch, i Battersea Town Hall. Der gir han mange gode og fornuftige innvendinger mot argumentene for eksistensen til Gud, samt flere av problemene med Jesu karakter og lære. Slik Gud/Jesus fremstår i bibelen er det mange eksempler på at han er langt ifra feilfri, men ofte ganske frastøtende.

Jeg tror problemet her fra Hellemos side er at han gir ikke noen spesielt gode motargumenter mot Russell’s innvendinger mot kristendommen. Det er mange av Russell’s innvendinger som Hellemo ikke går så veldig dypt inn på. Hellemo er visst viss på at han tar feil, men noen forklaring på hvorfor han tar feil er fraværende. Så jeg stiller meg på Bertrand sin side her.

Det eneste vi får er Hellemo sin beretning om hvordan han orienterer seg i verden, hvordan livet på mange måter byr på det gode og det onde, at den er full av overraskelser, osv. Han går ikke direkte inn på Russell’s påstander og ser ikke ut til å ha tilbakevist hans argumenter på noen særskilt overbevisende måte.

Religionens begrensede rom

Hellemo påstår at religion på et vis gir rom for «alt» (?). Dette blir en smule diffust. Religion er en av mange sfærer i menneskers liv, og det er begrenset hva den har rom for. Kritisk tenkning og evidensbaserte overbevisninger glimrer i hvert fall med sitt fravær. Hellemo undervurderer kraftig den store verdien og nytten vi har av vitenskap. Vitenskap, og den vitenskapelige metode, er det beste og mest pålitelige verktøyet vi har for å forklare universet vi lever i, og for å komme frem til hva som mest sannsynligvis er i samsvar med virkeligheten. Dens styrke er egenskapen å teste hypoteser med observasjon, demonstrering, repetering og fagfellevurdering. Hellemo klager på at vitenskapen rommer til syvende og sist akkurat like mange uløste spørsmål som livet hans (?), og ønsker en ordning som tar hensyn til mangfoldet (?), uklarhetene og usikkerheten.

Det som er viktig å huske er at vitenskapen har gitt oss svar på utrolig mye om verden. Den har blant annet gitt oss den hittil beste forklaringsmodellen for hvordan universet har oppstått og hvordan liv har utviklet seg på jorda. Den kan til og med si noe om moral. Det fins mange uløste spørsmål, det er mange ting vitenskap ikke har noe svar på, men den har svar på mye mer enn religion. Enkelte ting må vi leve med at vi mangler svar på, og vi kommer kanskje aldri til å få svar på visse ting. Vi må lære oss å være komfortable med usikkerhet, vi må være komfortable med å si «jeg vet ikke» når det mangler en forklaring. Bare fordi vitenskapen ikke har svar på absolutt alt vi lurer på betyr ikke at religion er et gyldig alternativ til å fylle hullene i vår kunnskap. Vær forsiktig med å ty til hullenes gud for det uforklarlige. Religion er basert på mytologi, og det ville være svært uklokt å ty til fantasiverdenen i hellige bøker for svar.

Den «fattige» ateismen?

Det er ikke noe negativt med ateisme – det vil si manglende overbevisning om at det eksisterer guder. Vi ateister lever helt fint uten forestillinger om guder og kan så absolutt finne mening og glede i livet via andre ting. Mange mennesker har et mye bedre liv uten teisme og religion. Det er i det hele tatt noe merkelig at ateisme omtales som fattig og innholdstom i Hellemos innlegg. Ateisme er ikke ment til å ha noe innhold, og ingen påstår noe annet. Ateisme er ikke et livssyn eller en filosofi. A-teisme sier bare noe om hva man ikke tror på. Humanisme derimot er et innholdsrikt livssyn, og det er bare teisme (gudstro) den ikke inneholder. Det er også nettopp det som er så bra med den.

Hvordan kan teisme ha noe som helst innhold når det aldri har blitt objektivt bevist at det eksisterer et immaterielt universskapende åndsvesen?

Det vi skal bruke for å orientere oss i den verden vi lever i er humanisme, skeptisisme, kritisk tenkning, rasjonalitet, fornuft, logikk og vitenskap. Dette gir oss de mest pålitelige verktøyene for å forstå verden, for sannhet, og hvordan vi skal leve i harmoni med hverandre. Kristendommen derimot må vi legge på hylla som den mytologien den er.

Gå til innlegget

Den kristne verdikapringen

Publisert rundt 2 år siden

Bør kristendommen få æren for gode verdier? Bibelen viser ofte noe annet.

Vi nordmenn elsker å snakke om verdier, kanskje spesielt de kristne. Kjell Ingolf Ropstad tar nå over som leder for KrF. Han tar også over stafettpinnen fra Knut Arild Hareide med å forkynne til det norske folk at nestekjærlighet, medmenneskelighet, likeverd, tilgivelse etc. kan kalles for kristne verdier. Kristendommen kan visst gis æren for alt som er godt, og det har selvfølgelig aldri kommet noe vondt ut av den. I Dagbladet 27.april er Ropstad så freidig at han knytter likestilling til kristendom og hevder at menneskerettighetene er bygd på de «kristne» verdiene.

Menneskerettigheter
Bibelen er den primære kilden for kristnes verdigrunnlag. Det er selvfølgelig gode verdier å finne i skriftene, men også mange menneskefiendtlige budskap som bryter med menneskerettighetene. En av de verste menneskerettighetsbruddene i bibelen er Guds godtakelse av slaveri og mishandling av slaver i 2 Mosebok 21:20-21: «Når noen slår sin slave eller slavekvinne med en stokk så de dør under hans hånd, da skal han straffes for det. Men dersom de blir i live én eller to dager, skal han ikke straffes; de er jo hans eiendom.» I Efeserne 6:5 står det «Dere som er slaver skal være lydige mot deres jordiske herrer.»

Kirsebærplukking og selvmotsigelser
Kirsebærplukking gjør at folk kun drar fram det hyggelige innholdet i bibelen, og dette blir dermed presentert som kristendom. Samtidig blir bibelens intoleranse, grusomheter og absurditeter ignorert, feiet under teppet eller bortforklart. Bibelen er rik på selvmotsigelser, noe som bidrar til å gjøre den til en upålitelig kilde. Var Jesus fredelig? Ifølge bibelen er svaret både ja og nei. I Johannes 14:27 står det «Jeg etterlater meg en gave, og det er fred. Dere skal få av min fred, den freden som ingen her i verden kan gi dere. Derfor skal dere ikke være urolige og redde.» I Matteus 10:34 står det derimot «Tro ikke at jeg er kommet for å sende fred på jorden; jeg er ikke kommet for å sende fred, men et sverd.»


Nestekjærlighet og sortering
I Matteus 19:19 står det at du skal elske din neste som deg selv, men i 2 Korintierne 6:14 står det «Dra ikke i fremmed åk med ikke-troende! for hva samlag har rettferd med urett, eller hva samfunn har lys med mørke?». I Johannes 3:18 står «Den som tror på ham, blir ikke dømt; Den som ikke tror, er allerede dømt fordi han ikke har trodd på Guds Enbårne Sønns navn.» I Matteus 15:4 står det «For Gud har gitt det bud: Hedre din far og din mor; og: Den som banner far eller mor, skal visselig dø;». Å bli dømt (til helvete) for å ikke tro på Jesus og dødsstraff for banning av sine foreldre virker lite nestekjærlig.

KrF ønsker å bekjempe «sorteringssamfunnet», men kristendommen har et eget umenneskelig sorteringssystem som sender troende til det oppdiktede stedet himmelen, mens de ikke-troende sorteres til det oppdiktede stedet helvete for å straffes med evig pine. Dette kan vi for eksempel lese om i Åpenbaring 20:15: «Hver og en som ikke hadde sitt navn skrevet i livets bok, ble kastet i den brennende sjøen.», eller i Markus 16:16: «Den som tror og blir døpt, skal bli frelst, men den som nekter å tro skal bli dømt.» Det ser ikke ut som om trosfrihet er noe kristendommen tilbyr.

Ut ifra disse tekstene ser det ut til at nestekjærligheten gjelder kun for troende, og ikke for de vantro. Vi vantro er onde, mindre verdt, og vi skal kastes i ildsjøen for å ikke tro på Jesus. Dette ser slett ikke ut som ekte nestekjærlighet, men ondskap, utpressing og diskriminering.


Tilgivelse
Kan kristendommen kan få æren for tilgivelse? I Markus 3:28-29 står det «Sannelig sier jeg dere: Alle synder skal bli menneskenes barn forlatt, og alle bespottelser som de taler; men den som taler bespottelig mot den Hellige Ånd, han får i all evighet ikke forlatelse, men er skyldig i en evig synd». Bibelen er ikke konsekvent her. På den ene siden får man tilgivelse for sine synder, men spotting mot den hellige ånd vil aldri få tilgivelse. I King James-versjonen av Markus 3:29 kommer det fram at evig fordømmelse er en sannsynlig konsekvens for bespottelsen: «But he that shall blaspheme against the Holy Ghost hath never forgiveness, but is in danger of eternal damnation.» Det er noe som skurrer når det påstås at nestekjærlighet og tilgivelse er kristne verdier når evig pine som straff er en såpass sentral del av den kristne doktrine.


Likestilling
Kristendommen har lite å skryte av på dette feltet. I 1 Korintierne 11:3 står det «Men jeg vil du skal vite, at hver mann er ledet av Kristus; og kvinnen er ledet av mannen; og Kristus er ledet av Gud.» Om kvinnens rolle står det i 1 Korintierne 14:34: «La dine kvinner være stille i kirkene, for det er ikke tillatt for dem å tale; men de er beordret å være under lydighet, som loven også sier.» Likestillingen ser heller ikke lovende ut i 1 Timoteus 2:11-12: «En kvinne skal lære i stillhet, med full lydighet; men jeg tillater ikke en kvinne å være lærer eller ha autoritet over en mann; istedet skal hun være stille.»


Våre felles verdier
Vi som ikke er kristne lever også etter verdier som nestekjærlighet og likeverd, men vi gir de ikke en kristen merkelapp. Disse verdiene har vi alle til felles på tvers av ulike livssyn og er ikke eksklusivt kristne. Vi vil behandle andre mennesker på en måte som ivaretar deres velvære, slik vi selv ønsker å bli behandlet. Kristne er gode på tross av kristendommen, og de er bedre enn guden de tror på. Vi trenger ikke se til kristendommen for gode verdier, vi er gode uten Gud/Jesus.

Lars Alm
Styremedlem, Ateistene

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere