Lars Gule

Alder: 66
  RSS

Om Lars

Førsteamanuensis ved OsloMet - storbyuniversitetet. Tidligere generalsekretær i Human-Etisk Forbund. For de som vil vite mer, kan dette være en relevant kilde: http://no.wikipedia.org/wiki/Lars_Gule

Følgere

RASISMENS TILBAKEKOMST

Publisert nesten 11 år siden

Rasisme brukes alt for ofte som skjellsord. Dette har ført til at mange trekker på skuldrene når rasismebeskyldninger framsettes. Dette er svært uheldig for rasismen har vendt tilbake for fullt i den offentlige debatt og må bekjempes.

Det er viktig ikke å misbruke begrepet rasisme. Det har et innhold som handler om negative, diskriminerende og krenkende holdninger, meninger og handlinger knyttet til personers etnisk, nasjonal, kulturell og/eller rasemessig bakgrunn. I sin konsekvens handler rasisme alltid om å innskrenke noens grunnleggende rettigheter på grunn av deres etniske bakgrunn, hudfarge, nasjonale, kulturelle tilhørighet (eller lignende).

Dessverre finnes det mange slike oppfatninger og holdninger. Noe er pakket pent inn i kultivert språk, andre forsøker å begrunne diskrimineringsholdningen inn i et vitenskapelig språk om raser og raseforskjell.

Langt fra alle som er skeptiske inn stor innvandring, har rasistiske holdninger eller er rasister. Men uhyggelig mange omfavner klassiske rasistiske oppfatninger samtidig som man avviser at rasismebegrepet er relevant. Påstanden er nettopp at rasismebegrepet er misbrukt og uansett ikke treffer dem og deres påstander og posisjoner.

Moderator slettet tidligere i dag en tråd startet av Ole Jørgen Anfindsen. Det var en seier for anstendigheten at moderator bestemte seg for å slette Anfindsens innlegg og hele tråden. Men dessverre viser en nærmere sjekk av Anfindsens kommentarer til andre innlegg, at lignende synspunkter – også der gjennom siteringer fra den samme svenske bloggerens fremmedfiendtlige og rasistiske innlegg – florerer.

Det gjenstår å se hvordan denne typen rasistiske innlegg vil fortsette å bli lagt ut på Verdidebatt.no. Moderator har definitivt en alvorlig jobb å gjøre.

Det er imidlertid grunn til å peke på at  at den svenske kronikken var hentet fra Document.no. Der er den lagt ut av redaksjonen. Det er ikke tvil om at Document.no har beveget seg stadig lengre i fremmedfiendtlig retning. Mange av kommentarene har også hatt rasistisk innhold. Men mitt inntrykk har vært at redaktør Hans Rustad har forsøkt å bremse utviklingen. En del innlegg i det siste – som det som fikk Sorle Hovdenakk til å trekke seg fra Document.no – tyder imidlertid på at Rustad og dermed Document.no selv er i ferd med å omfavne rasistiske standpunker.

Document.no har blitt et sted som formidler og forsvarer klassisk rasisme – diskriminerende, krenkende, hatefulle holdninger overfor personer med en annen hudfarge (etnisk tilhørighet eller lignende).

Document.no og dets redaktør Hans Rustad bør derfor boikottes. Rustad fortjener ikke å bli invitert til TV-debatter eller å være kommentator i andre sammenhenger hvor man forsøker å drøfte innvandring, asylpolitikk og det flerkulturelle samfunnet på en seriøs måte.

Rasismen må stoppes!

Lars Gule

Gå til innlegget

Hvor går Egypt?

Publisert nesten 11 år siden

Det er selvsagt alt for tidlig å si hvilken vei det går i Egypt. Til det er situasjonen alt for uklar. Men vi kan gå ut fra at det pågår en maktkamp innad i regimet om hvilke veivalg som må gjøres. Videre kan vi si noe om hva opposisjonen krever og derfor om hva som må til for at situasjonen skal normaliseres.

Hosni Mubarak har sittet ved makten siden han etterfulgte Anwar Sadat som ble drept av jihadister i 1981. Mubaraks regime har variert i strenghet, men gjennom et parti med tilnærmet monopol på den politiske arenaen, et omfattende sikkerhetsapparat og en politistyrke på kanskje 2 millioner mann (sier enkelte anslag), tidvis streng kontroll med mediene og arrestasjoner av opposisjonelle, har regimet også hatt politistatkarakter.

Opposisjonen har vært fragmentert og ute av stand til å samle seg om felles krav og strategi overfor regimet. Én viktig opposisjon, i skjæringspunktet mellom politisk og sosial bevegelse, er Det muslimske brorskap. Dette er en gammel gruppe med betydelig oppslutning. Likevel har ikke Brorskapet benyttet denne posisjonen med full tyngde på den politiske arenaen. Kanskje fordi de da vet at undertrykkelsen ville bli enda mer omfattende enn den er.

Det er vanskelig å si hvor stor oppslutning Brorskapet har. Mange observatører sier at Brorskapet ville vinne klart om de stilte til valg i en situasjon med reelt frie valg. Om dette betyr at de ville få mer enn 50 % av stemmene eller om de ville bli det største partiet, er usikkert. Nøkterne observatører mener at maksimalt 30 % av velgerne trolig ville stemme på Brorskapet, men at 20 % er et rimeligere anslag.

Dette er interessant i dagens situasjon. For når vi ser og hører hva de tusenvis av demonstrantene krever, er det at Mubarak må gå av, frihet og brød. Dette er primært en politisk protest, inspirert av hendelsene i Tunisia, mot et diktatorisk regime, stigende priser, arbeidsledighet og mangel på frihet. Så langt et er mulig å observere fra de journalistiske rapportene og TV-bildene fra Kairo, Alexandria og Suez er det ingen krav som kan identifiseres med islamistiske (enn si jihadistiske) posisjoner. Mye tyder også på at både muslimer og kristne demonstrerer side om side i Egypt i disse dager.

Enda viktigere er trolig demonstrantenes sosiale bakgrunn. Så langt vi kan se av TV-bildene og det journalistene forteller, handler dette om ganske unge mennesker. Svært mange av dem har utdanning, men er arbeidsledige (eller har jobber de er overkvalifisert i forhold til). De kan også bruke moderne teknologi, ikke minst Internett og sosiale medier. I det store og hele virker demonstrantene - bekreftet gjennom deres krav - svært sekulære.

Det ser altså ut til at Det muslimske brorskap, som støtter demonstrantenes krav, har valgt å holde en lav profil. Det kan være flere grunner til dette. Blant annet at man i Brorskapet vet at de oppfattes som den største trusselen mot regimet og derfor er ekstra utsatt for represjon. Noen av lederne er allerede arrestert. Men det kan også være at denne tilbakeholdenheten sier noe om Brorskapets selvforståelse i dag – nemlig at de ikke er et politisk parti, men en sosial bevegelse. Derfor ønsker de å påvirke samfunnsutviklingen gjennom individuell påvirkning og endring i større grad enn ved å opptre massivt på den politiske arenaen. Det er grunn til å tro at det er ulike syn innad i Brorskapet om hvor politiske man skal være. Og kanskje vil Brorskapet markere seg sterkere i dagene som kommer. Det gjenstår å se.

Men opposisjonen er fortsatt splittet. Mubarak har avvist kravet om hans avgang. Og hæren står – i alle fall enn så lenge – på hans side. Dette betyr ikke nødvendigvis at han sitter trygt. Dette vil være avhengig av hvor lenge demonstrasjonene fortsetter, om de vokser eller minker. Dersom demonstrasjonene kombineres med omfattende streiker, vil regimets overlevelsesmuligheter forminskes ytterligere. Men det gjenstår å se om vi får en slik utvikling med flere streiker og kanskje generalstreik. Det forutsetter at demonstrasjonene får enda bredere støtte enn blant den frustrerte middelklasseungdommen. Og den egptiske arbeiderklassen har også grunn til frustrasjon over både økonomien og manglende frihet.

Dersom regimet faller, er det et åpent spørsmål om opposisjonen vil klare å danne en samlende overgangsregjering til nye valg kan gjennomføres. Men klarer de eventuelt det, ville vi få et genuint uttrykk for styrkeforholdet mellom de ulike politiske fraksjonene i landet.

Men om regimet overlever denne krisen, er det grunn til å tro at vi ser visse økonomiske forbedringer – heving av minstelønn, som kanskje USA/EU må bidra til, kanskje en ytterligere liberalisering av den offentlige debatten. Men neppe noe nyvalg til nasjonalforsamlingen – det ville være en for klar innrømmelse av at valget i fjor var manipulert. Derimot kan vi kanskje håpe at det vil skje endringer av prosedyrene for presidentvalg neste år, og at Mubarak og hans parti legger til side de planer de måtte ha for å lansere Mubaraks sønn som farens etterfølger i presidentstolen.

Uansett, det er tidlig å presentere seriøse prediksjoner på utfallet av denne krisen – som også fortsatt kan ende med et blodbad. Derfor bør de mest vidløftige spekulasjoner legges til side. Mens vi følger med på utviklingen.

Lars Gule

Gå til innlegget

Debattstil, ironi og spøk

Publisert nesten 11 år siden

Det er en interessant erfaring å skrive et tvers gjennom ironisk innlegg - og så oppleve at neste alle som kommenterer tar hvert ord som alvorlig ment. Det synes å mangle evne til å skille mellom fakta og vurdering.

I en tråd, som nå er stengt (Hvem vedidebatterer på Vedidebatt?), skrev jeg en lengre utlegning om en kommentator. Alle fakta i innlegget var korrekte. De var til og med hentet fra vedkommendes brukerprofil her på Verdidebatt.no pluss et par kjappe Google-søk.

Men i tillegg pakket jeg det hele inn i en "analyse", en masse antagelser - noen helt hinsidige antaglelser faktisk - og retorisk framsatte påstander. Det ble et langt innlegg, men det hele var bare tull og tøys. Bortsett fra de minimale faktabrokkene, var det ingenting som var "sant" i innlegget. Det var en spøk, men med en alvorlig undertone - jeg ville vise at denne typen blanding av fakta, "analyse", spekulasjon og konspirasjon er det lett å skrive. Og alt for mange biter på.

Det er imidlertid ikke alltid lett å skille mellom fakta og vurdering, data og analyse. Likevel er dette en distinksjon det er nødvendig å etterstrebe. Men enkelte gjør alt for å overbevise seg selv og andre om at deres tolkninger er fakta. Slik er det ikke. Men når man ikke klarer å skille mellom fakta og anlyse/tolkning, skjønner man heller ikke ironien i mitt innlegg.

Det er derfor det er grunn til å etterlyse kritiske tenkning hos en del av kommentatorene og debattantene.

Videre er det ikke dumt om man som leser også stiller seg et kontrollspørsmål når man leser: Er dette alvor eller er det ironi/satire? Bare sånn for sikkerhets skyld, før man skriver kommentarer.

Mange synes det er greit å bli personlige, stille private spørsmål og gi personlige råd om private forhold. Det bør man avstå fra på et offentlig debattforum. Jeg trodde hensikten var spenstig, morsom, seriøs, informativ... debatt om overordnede spørsmål av ulikt slag.

Men samtidig bør man kanskje være litt mer åpen - fra moderators side - for spenstig ironi. Uten retorikk, ironi og snert kan Verdidebatt.no fort bli ganske platt og en lekegrind for personlig føleri og private problemer.

Lars Gule

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere