Lilli Spæren

Alder: 104
  RSS

Om Lilli

Engasjementet på verdidebatt er avsluttet

Følgere

Riksaasen Dahl tror på en avmektig gud

Publisert nesten 7 år siden

Avmektig er ifølge synonymordboken; medtatt, puslete, skral, sped, svak, svekket, utilstrekkelig, utmattet, veik.

Den norske kirkes preses Laila Riksaasen Dahl fortalte om sin kronglete vei til bispesetet på radio idag. En folkelig og interessant fortelling som jeg lyttet til med interesse.

Jeg stusset imidlertid da biskopenes øverste leder snakket om hvor vanskelig det er å tro på en god og allmektig Gud, når det er så mye ondt i verden. Hun foreslo at den norske kirkes bekjennelse burde skrives om og lyde; "Jeg tror på en avmektig gud"......

Jeg fikk ikke med meg alt hun sa, men jeg lurer litt på om hun ikke hadde noen flere endringsforslag også.

 

Gå til innlegget

Når vi dømmer historien nord og ned

Publisert rundt 7 år siden

Da skal vi vite at de historiske personene var barn av sin tid og at deres valgmuligheter fortonet seg veldig forskjellig fra de vi råder over i dag.

Jeg tenker på Olav den hellige som omtales i papirutgaven av dagens Vårt Land og stortingsrepresentant Torgeir Fylkesnes sin beskrivelse av ham som en sadistisk morder gjennom sin sverdmisjon.

Jeg tenker på Olav den helliges etterkommere; misjonærene som gikk motsatt vei gjennom å bruke ordene som våpen i kampen for å vinne mennesker for Kristus. Kulturimperialister kaller vi dem i dag.

Jeg tenker på at det skjedde mye i Norge mellom dette lange tidsrommet. Vi ble et mere sivilisert folk gjennom å legge fra oss våpnene i kirkens våpenhus, før vi bøyde oss for Ham som gav oss Ordet om den store forsoningen.

Jeg tenker på alle oss som har funnet troen på Jesus og som gjerne vil være hans etterfølgere; Vi kalles også ved dårlige navn, selv om vi bidrar til et bedre samfunn gjennom vårt engasjement.

Jeg tenker på «skatten» som er Jesus i hjertene våre og på « det sprukne leirkaret» som er oss skrøpelige mennesker som tror. Vi holder ikke mål når anklageren stiller oss til veggs og det vet vi. Det er derfor vi er så glad vi har en Frelser som sier at hans nåde er nok for oss.

Jeg tror at jo nærmere vi kommer Kristus, jo mer vil vi bli ham lik. Til glede for de som erkjenner at de trenger Ham og til stor forargelse for de som opplever at ordet om korset er dårskap.

 

Gå til innlegget

Krig, terror, fattigdom og flyktninger

Publisert rundt 7 år siden

Det er tunge tanker om dagens virkelighet som preger mange av oss i sommervarme feriedager i Norge.

Vi bor i et av verdens rikeste land og sitter på store økonomiske ressurser som stat, og storparten av oss har det også økonomisk sett godt i dette landet. Det er urettferdig.

Vi ser hvordan de mange krigene herjer med folk og land og hvordan anarkiet utarmer håpet for framtiden for millioner av mennesker. Det er urettferdig.

Vi ser hvordan fattigdommen oppleves for fortvilte barn på flukt. Det er urettferdig.

Vi bor i et av verdens rikeste land fylt med dyre kjæledyr som lever på gourmetmat. Det er urettferdig og det er mitt tankekors idag.

Vi er glad i kjæledyrene våre, glad i alle godene som vi har fått del i etter "krigen" og oljefunnene våre.

Norge har vært et fattig land og det er mange iblant oss som fortsatt husker at de måtte være forsiktige med å forsyne oss to ganger ved bordet, dersom de ikke ble nødet.

Vi blir neppe fattigere av å gi hjelp til de mest nødlidende som banker på vår grensedør. Vi kan like godt slippe dem inn. Først og fremst bør det lages "flyktningeleier" i Norge for å avhjelpe krisen. Deretter bør det opprettes norske "adopsjonsfamilier" som kan være til hjelp.

Også må den norske stat og kommunene, samt de private aktørene slutte å tenke lønnsomhet i kroner og øre og istedet opprette stillinger som inkluderer våre nye landsmenn/kvinner og som samtidig gjør det mer utholdelig på våre altfor nedbemannede arbeidsplasser.

Det er bare spørsmål om tid, hvor lenge vi kan regne med å beholde så mange goder som vi har uten å gjøre noe drastisk for å hjelpe.

Vi tåler ikke å høre om kjæledyr som blir avlivet uten bedøvelse, men vi ser hver eneste dag den dypeste nød hos våre medmennesker. Det er en kristen-humanistisk plikt å se forskjellen og gjøre noe med den.

Gå til innlegget

Frans, rikmannssønnen som levde i fest og overflod, slo om og ble en radikal Kristi etterfølger i en tid der kirken og åndslivet hadde stivnet til. Hans radikalitet bestod av å velge eiendomsløshet for å kunne være fri til å følge Kristus i tjeneste

Frans «så spor av Gud» i alt det skapte og hadde ærefrykt for livet. Han fant sitt kall i bibelens ord: «Hvis dere vil være fullkomne, selg alt dere eier og gi pengene til de fattige». Ta intet med på veien, hverken stav, veske eller penger. Den som vil være min disippel, må følge meg ved helt å fornekte seg selv».

Frans hadde gått tilbake til den brennende kilden som kirken en gang oppstod fra, tok med seg den flammende ilden og ble en bærer av kirkens egentlige kall i verden.

Frans søkte enkelhet, kjærlighet, renhet og en ærlig, gjennomsiktig politikk i en verden som truer og ødelegger.

Frans har sagt: Jeg er helt og fullt bare et menneske. Jeg har i oppdrag å være menneske, fullkomment og ekte, og jeg utfolder min menneskeværen så langt jeg kan ved å gjøre andre så lykkelige som mulig, og alt omkring meg så levende som mulig.

Evangeliet var viktig for Frans og han levde det på en troverdig måte. Jeg undres på om ikke vi trenger en Frans i alle land og til alle tider.

Gå til innlegget

Et usentimentalt møte med en tigger

Publisert rundt 7 år siden

Etter en lang og varm arbeidsdag (uten at jeg rakk å ta pause), går jeg for å vente på bussen. Jeg stikker innom butikken for å kjøpe noe å drikke på, da jeg fornemmer at jeg ikke drakk tilstrekkelig før på dagen.

Utenfor butikken sitter det en middelaldrende dame med et pappkrus på fanget. Hun veiver med armene og snakker tydelig til meg gjennom å riste på koppen sin. Hun vil ha penger. Jeg smiler og trekker på skuldrene og går inn i butikken (jeg har ikke kontanter på meg). Da sier hun halvhøyt og freidig på norsk «Du kommer ut igjen».

På vei inn i butikken angrer jeg på at jeg gikk inn, for jeg må jo ut igjen og gå forbi denne pengeinnkreveren (slik jeg oppfattet det da).

Jeg kjøper en halvliter brus og betaler med kort (ber ikke om å få litt ekstra i kontanter). Tenker at kanskje skal jeg gi henne brusen min, hun er sikkert også tørst, men slår det fra meg.

Jeg går ut av butikken og «pengeinnkreveren» er på meg igjen. Jeg svarer med et litt brydd kroppsspråk og jeg hører hun mumler noe uforståelig bak meg.

Jeg tenker: For første gang har jeg blitt sint på en tigger. Kanskje var det fordi jeg var sliten. Kanskje var det også fordi hun ikke tigget, men krevde noe av meg på en ubehagelig måte, som om mine penger egentlig var hennes. Jeg kjente motvilje til tanken på å bli styrt til å gi, til å bli avkrevd penger.

Det ville uansett ikke hjulpet på min følelse av rettferdighet om jeg kastet en 20-kroning i koppen hennes. Kanskje ville hun bli sint om jeg ikke gav henne mer også. Jeg tenker allikevel at jeg kanskje alltid må ha med meg et dusin med 20-kroninger i lommen, med tanke på å kunne kjøpe meg en vei fri til å passere tiggerne i framtiden.

Jeg tenker også at jeg kommer til å velge meg bort fra de butikkene som har slike dørvakter dersom jeg kan.

Jeg tenker også selvfølgelig på at tiggere har det vanskelig og kjenner meg dømt av min egen samvittighet. Samtidig er det noe håpløst over tigging (som i mitt tilfelle var pengeinnkreving). Tanken på å vedlikeholde tiggingen med å gi småpenger er ikke hyggelig.

Jeg skulle ønske at de kommunene som velger å slippe tiggerne til, også må ta ansvar for dem. Hvorfor ikke gi dem småjobber? Klippe offentlige plener, rydde opp i nærområdet etc. Hjelpe dem til å drive kulturarbeid som kan bygge broer mellom oss. Jeg har tro på prosjekter som løfter opp folk til verdige liv, og det gir jeg gjerne penger til.

 

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere