Lilli Spæren

Alder: 104
  RSS

Om Lilli

Engasjementet på verdidebatt er avsluttet

Følgere

Om skikk og bruk og vær varsom

Publisert rundt 6 år siden

Noen tanker om hvordan det kan oppleves å se sitt navn i store bokstaver og overskrift, når man er en hvem-som-helst.

Jeg har ofte tenkt med gru på de stakkars kjendisene som får sitt navn smurt på forsider med negative fortegn. De betaler en pris for å stikke seg fram. Jeg har vært glad jeg ikke har tilhørt den eliten på godt og vondt.

Nå er det mange av oss som stikker oss litt sånn passelig fram her på VD, fordi vi har noe som vi brenner for. Som regel blir vi rimelig godt behandlet, og av og til opplever vi å bli sitert med små bokstaver fordi noe av det vi har skrevet har blitt bedømt som positivt.

Når jeg idag ser navnet mitt på førstesiden med store bokstaver og med en anklagende spørrestil, så grøsser jeg. Og det er kanskje også hensikten, er det da lett å tenke. Det skal kanskje ikke være så lett og liketil å stille kritiske spørsmål til den teologiske eliten her i landet, uten å bli straffet for det. Konservative kristne skal kanskje røykes ut?

Jeg våger allikevel å påpeke at hvis det er ønskelig fra redaksjonens side å trekke hvermansen inn i debattene, så bør de skjerme oss mot offentlige navngitte anklager i fet forsideoverskrift. Vi får ikke betalt for å delta slik kjendisene gjør og har derfor heller ikke kalkulert med slikt ubehag, ihvertfall ikke inntil nå.

 

Gå til innlegget

KORSVEIEN

Publisert over 6 år siden

En liten filmanmeldelse

Filmen «korsveien» som vises på kino i våre dager er en skremmende film. Og det er kanskje også filmens hensikt?

Filmen handler om en ung jente som vokser opp i en svært konservativ katolsk menighet som klart uttrykker en avstandstaken både til paven og det annet vatikankonsil for dets modernitet.

Samtidig handler filmen om hvordan en sårbar ungdom blir offer for en personlighetsforstyrret mor som stjeler livsgleden både fra henne spesielt og fra familien generelt.

Den unge jentas psykiske helse blir så til de grader nedbrutt, at hun til slutt dør en «stedfortredende død» som helbreder hennes syke bror.

Det er ubegripelig at denne filmen får terningkast 6.

Dersom filmens hensikt skal være å vise uselvisk tro og virke fromhetsskapende, så tenker jeg at den har bommet på målet. Ingen skal ofre sitt liv i en magisk forståelse av å redde en annen. Bibelens fortelling om Abraham og Isak er et klart eksempel på at menneskeofring er fullstendig uakseptabelt. Gud skulle selv utse seg et offerlam. I det nye testamentet leser vi at Jesus er Guds offerlam.

Visst er vi kalt til å følge Jesus og legge bak oss vårt ego for å realisere oss som barmhjertige medmennesker, men å psyke oss selv eller andre inn i en romantiserende dødsprosess er ikke riktig.

Kanskje har jeg ikke forstått filmens egentlige hensikt.

En ting er imidlertid sikkert, den vekker mange følelser og er engasjerende når den kaster et ubehagelig lys på kombinasjonen av sekterisme og psykiatri. 

Gå til innlegget

Hvordan kan vi beskytte våre jøder?

Publisert over 6 år siden

Det er med stor sorg vi våkner opp på søndagsmorgen og får vite at det har funnet sted en terrorhandling mot jøder på dansk jord.

Det er sterkt urovekkende å registrere hvordan jødehatet brer om seg i Europa. Et meningsløst hat mot et folk, som kun er basert på at de er jøder og intet annet.

I Norge er vi vant til å tenke at vi lever i et egalitært samfunn hvor alle har det trygt og godt fordi vi lever i verdens beste land på alle måter.

Nå må vi realitetsorientere oss, for slik er ikke virkeligheten for våre jøder. Og det må vi ikke tåle.

Nå må vi for alvor arbeide med hvordan vi kan beskytte våre jøder. For det første må det ikke stå på penger til politibeskyttelse. For det andre må trusler og vold mot jøder slåes hardt ned på. For det tredje bør det arrangeres fredsmarsj i solidaritet med våre jøder.

VI MÅ IKKE TÅLE SÅ INDERLIG VEL DEN URETT SOM IKKE RAMMER OSS SELV.

Dessuten rammes vi alle når noen av våre blir rammet.

Gå til innlegget

Stolt av en pietistisk livsbakgrunn

Publisert over 6 år siden

Den er en skatt, et dyrebart minne, og et kall til videreføring i en tid med oppløsning av verdier.

Jeg kan kjenne på en dyp takknemlighet og en sterk glede over å ha fått vokse opp med en pietistisk livsbakgrunn.

Livet i kirken og livet på bedehuset var i min oppvekst to sider av samme sak. Søndager handlet ofte om begge deler. Først gudstjeneste og «kirkekaffe» hjemme hos venner, deretter bar det til bedehuset der presten som forrettet i kirken også inntok sin plass, for han var av indremisjonsfolket.

Mine foreldre vekslet mellom å være formann i menighetsrådet og formann i indremisjonsforeningen, og familiene på bedehuset hadde et eget lite familiekor som hadde øvelser i hjemmene og opptredener litt rundt omkring.

Bønnemøter, vitnemøter, og vekkelsesmøter var en naturlig del av hverdagen. Fra å være et søndagsskolebarn ble jeg søndagsskolelærer og fikk være med på kurs for søndagsskolearbeidere. Jeg var på utallige leirer både som deltaker, kjøkkenhjelp, leder og til og med leirsjef. Jeg lærte bort indremisjonshistorie til mange små og kjente at jeg var i et åndelig slektskap med Hans Nilsen Hauge.

Dans, alkohol og kino fantes ikke i min verden i oppveksten, og jeg savnet det heller ikke. Jeg visste at min plass var innenfor det kristne fellesskapet som rommet en storfamilie av troende som klappet meg på skulderen og viste at de var glad i meg.

I barndomshjemmet var det ofte husmøter, og bordvers ble sunget foran hvert måltid som familien hadde. Jesus var like naturlig som luften jeg pustet inn, og det opplevdes godt.

Jeg lærte tidlig at Jesus kom for å gi frelse til verden, og at jeg skulle ha en rolle i dette store oppdraget. Jeg skulle aldri dømme noen, men vennlig invitere og aktualisere kallet til omvendelse og tro hos de som ikke hadde tatt del i det.

Jeg kjenner meg rik som har en pietistisk livsbakgrunn. Jeg har følt gjennom hele livet, at jeg hører til i den store sammenhengen, som barn av alle troende til alle tider.

Jeg er stolt av min pietistiske livsbakgrunn.

Gå til innlegget

Det er håp for vår felles framtid

Publisert over 6 år siden

Det finnes unge etnisk norske mennesker i vårt vidstrakte land som går en lang og stille vei inn i troens landskap. Som undrer seg, stiller spørsmål og leter etter best tilgjengelig kunnskap om troen de har fattet interesse for, før de konverterer.

De er framtidens brobyggere, for i sin glede over å ha funnet sin trosmessige tilhørighet og plass, så åpner de seg for den sanne dialogen med likesinnede som har gjort andre valg.

De har oppriktig interesse for å lytte til hverandres historier, og slik blir deres egen vei opplyst.

De gleder seg over mangfoldet, kjenner seg igjen i hverandre og blir stadig mere hele mennesker, som er trygge i sine livsvalg.

Til felles har de et inderlig ønske om å søke inn i religionenes innerste kjerne og bli positivt formet av denne. De er ydmyke overfor mysteriene og er genuint glad i sine medmennesker.

Disse unge menneskene er i modning, er enda en uorganisert liten flokk, men de rommer en spire og et framtidshåp for vårt multi religiøse samfunn som er så fullt av spenning og utrygghet.

Mitt håp er at de skal få en felles talestol en gang og være veivisere for de av oss som ønsker en framtid med fredlig sameksistens der gjensidig respekt og forståelse er ingredienser. Det er et håp at deres stillferdige vesen og deres kloke ord skal bli hørt i en kaotisk verden hvor alle skriker høyt for å bli hørt og sett.

 

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere