Lilli Spæren

Alder: 104
  RSS

Om Lilli

Engasjementet på verdidebatt er avsluttet

Følgere

Hei igjen

Publisert over 9 år siden

Veien til Gudsfellesskap er ulik for oss alle selv om det er noen fellestrekk, nesten å ligne med hvordan vi fysisk ble født. Da vi var barn hadde vi en naturlig tillit til forklaringen om Gud, kanskje fordi vi nettopp kom derfra.

Så blir vi oppdratte, og oppfordret til å forholde oss til realitetene som er håndfaste og målbare. De åndelige realitetenes virkelighet blir derfor utfordret i takt med at vi modnes. Den tillitsfulle barnetroen blir satt på prøve. Vi kjenner til en som hvisker i vårt hjerte "har Gud virkelig sagt?"

Gud tok en enorm sjanse da han gav oss fri vilje, han risikerte å miste det mest dyrebare han hadde på den måten. Men kjærligheten gav han ikke noe valg; han måtte sette mennesket i frihet. Erling Rimehaug har skrevet om det i en bok; at i det øyeblikket holder Guds engler pusten, vil dette gå bra?  

I denne situasjonen nyorienters vi, billedlig talt forlater vi et altfor trangt skinn. Da trenger vi åndelig veiledning, for da er vi på ørkenvandring åndelig talt. Og der i trosørkenen blir vi tvunget til å lete etter tegn på liv. Jeg har vært der og lett og ropt til Gud. Og jeg har oppdaget at "Gud er i den stille susen" som det står skrevet. Jeg begynte etter hvert å se spor av Gud over alt. Jeg oppdaget at jeg lever fordi Guds pust finnes i mine lunger, og det fantes oaser tett i tett, jeg begynte å se at andre menneskers godhet minnet meg om Gud. Jeg hadde såkalte arketypiske drømmer som har støttet trosvandringen.

Jeg lever et spennende hverdagsliv hvor de små tingene er invitasjoner jeg kan gå inn i. Jeg tror mindre på tilfeldigheter enn før. Tror alle møter har muligheter i seg fordi Gud er virksom i det stille. Har lært litt av Frans fra Asissi, samt Ignatius av Loyola. 

Smaken av ørkenvandring er nødvendig for å bli en Jesu etterfølger. Vissheten om at mitt navn er skrevet i Livets bok blir det viktigste. I tillegg er jeg kjempeheldig som har fått et disippelskap i oppdrag.

Når det gjelder hjerte og hjerne, så er de komplementære. For meg er det ikke logiske brister mellom tro og vitenskap. Alt henger sammen i sin storhet, men vi "ser som i et speil, som i en gåte" som det heter. Derfor tror jeg at all sann vitenskap bare avslører biter av hva som egentlig finnes. Og det betrakter jeg i stor undring. 

Gå til kommentaren

Fra en naiv troende

Publisert over 9 år siden

Jeg takker for at jeg ble kalt naiv. En enkel, barnlig tillit til Guds omsorg demonstrert gjennom Jesu korsvei holder godt for meg å forankre troen min til. Samtidig som jeg ønsker en medvandring med min Frelser. Jeg skjønner at jeg befinner meg på et debattforum, så jeg tenker å trekke meg ut av dette.

Jeg har forståelse for at hverken biskoper, MF, TF eller andre evangelisk troende ikke er å finne i stor grad på denne nettsiden. Samtidig har jeg lært litt om mangfoldet i kristen-Norge som jeg visste lite om fra før.

Nå forstår jeg ateister og andre skeptikere litt bedre. Jeg trodde de overdrev mørkemennenes verdensanskuelse, gudsbilde og menneskesyn. Jeg har en visjon om å presentere Frelseren for dem jeg møter på min vei, men det er sannelig mye oppryddingsarbeid som skal til for at de skal få øye på Ham.

Til slutt vil jeg si at for oss som tror, så handler alt om Jesus. Jeg tror at Didrich Bonhoffer i boken "etterfølgelse" har rett når han sier at alt vi ikke kan ta imot eller gjøre uten gjennom Kristus, ikke er verdt å ta imot eller gjøre.

Også får vi be for Norge da, for vår verden, og for de som styrer landet vårt. For de gjør mye godt. Jeg ville ikke byttet styre med noe annet land i verden.

Gå til kommentaren

Engasjerte ateister

Publisert over 9 år siden

Det er da fantastisk at ateister engasjerer seg. Kristenheten trenger korrigering, og de som definerer seg som utenfor har en viktig  synsvinkel, som for oss troende ofte er et blindt punkt. Vi har mye å kritiseres for, og har hatt det ved mange anledninger i historien. Det finnes mange ulike grunner til at noen definerer seg som kristne, og ikke alle grunnene er like ærlige og hederlige. Lysten til makt, posisjon og økonomisk vinning er noen grunner, og ingen kjenner hjertene, knapt vårt eget.

Istedet for å diskutere, kan vi gi dem rett i en del ting. Vi må ikke bli blinde for korrigering. Det kan dessuten være svært interessant å få vite mer om grunnen til det engasjementet som ligger bak. De er jo slett ikke lunkne.

Vi som er kristne eier ikke alene definisjonen på hvem og hvordan Gud er. Ydmyk vandring med Gud og medmennesker kan åpne perspektiver vi ikke ante noe om. Gud er større enn våre snevre definisjoner, og ateister er like fullt skapt og elsket av Gud som noen annen kristen. Vi trenger dessuten ikke å forsvare Gud, men undre oss i fellesskap om hvor vi kommer fra, meningen med livet og hva som gjør at vi undrer og lengter etter en større sammenheng.

Vi er alle mennesker og trenger hverandres perspektiver for å bli kloke forvaltere av både jorden og evangeliet.

Gå til kommentaren

vedrørende åpent brev til Haakonsen

Publisert over 9 år siden

Jeg opplever denne debatten som litt skremmende. Når vi står overfor teologiske uenigheter, eller kanskje heller kristen-kulturelle ulikheter, så tror jeg det er viktig at vi søker inn til Jesus som er kjernen i vår tro. Han sier selv at han ikke er kommet for å dømme verden, men for å frelse det som er fortapt. Med respekt for Guds hellighet, så må vi også gå kjærlighetens vei. Ellers blir vi rendyrkede fariseere.

Denne debatten er skremmende, for den avslører fundamentalistiske holdninger som virker ukristelige, og som jeg inntil nå har trodd man måtte til Amerika for å oppleve.

1.Kor.13 sier noe om kjærlighetens vei. Det er den korsfestede Jesus Kristus sin vei. Samtidig som den er vår vei når vi vil følge Ham. Jeg tror at kjærligheten til Kristus, driver oss til å elske hverandre. Ellers er den ikke sann, men svermeri. Vi brenner da vel ikke for en sak, en ideologi.

Jeg er redd for at det onde og det gode ikke alltid er så lett å skille fra hverandre. Ingen mennesker er enten eller, vi har det flettet inn i alle kroppens celler. Våre valg og våre liv bærer frukter som forteller andre hvor vi til enhver tid henter våre impulser fra. Dette bør gjøre oss ydmyke.

Som kristne er vi kalt til å være lys og salt. Vi skal varme kalde mennesker med Guds kjærlighet, og lyse opp i deres hverdag og slik være påminnelser om hvilken Gud vi tilhører. Krigspropaganda hører ikke hjemme her. Det er ikke slike våpen vi skal bruke. Mor Teresa er et godt eksempel som vil bli husket for der gode hun formidlet og hvor hun tok det fra.

 

 

 

Gå til kommentaren

Livsvandring og trosvandring

Publisert over 9 år siden

Det er mange av oss som i vår ungdomstid var aktive og brennende i troen, men som i møtet med livet og  i ærlige stunder lurte på om vi egentlig trodde ordentlig på det selv. Derfor måtte vi snakke ekstra høyt.

Den tvilende Tomas er jeg blitt glad i, for hans kritiske ståsted er av uendelig verdi både for kirken og for den enkelte kristne. Når fundamentalistene roper høyt, så er det bra at noen er kritiske. Det var bare Tomas som opplevde å berøre Jesus sine sår. Han erfarte med hele seg, opplevelsen av bekjennelsen "Min Herre, og min Gud". Jesus inviterte ham og forkastet ham ikke som lite troende.

Vår kristne tro er en historisk begivenhet, en vel dokumentert hendelse som har satt spor i selve tidsregningen vår. Den er inkarnert gjennom Jesus som er sann Gud og sant menneske. Slik også med bibelen, ingen automatisk skrift ,men Guds ord til oss gjennom mennesker som har vært øyenvitner.

Vår livsvandring og trosvandring har mye til felles med hverandre. Vi modnes med årene. Like lite som vi trenger å forkaste våre livserfaringer, trenger vi heller ikke å forkaste våre troserfaringer. Noen rundt oss har bidratt til at livet ble som det ble, og noe valgte vi bevisst eller ubevisst selv.

Gjennom livs og trosfaser opplever vi ulike ting, der vi tviler på både om valg av utdanning, ektefelle og tro var riktig. Hva om jeg hadde valgt annerledes? Hvor hadde jeg da vært? Hva er meningen med alt?

Kanskje ligner det litt på Jesus sin ørkenvandring etter hans dåp. Samt fristelsene til å gi opp hele prosjektet. "Sjelens mørke natt", blir det kalt i klosterbevegelsen og av ørkenfedrene og mødrene. Det er vanskelig å være i denne natten der troen rystes og du stiller spørsmål om alt du har tatt selvfølgelig før.

Den søken etter sannheten, er en søken som Gud selv har skapt i vårt hjertes dyp. Jakob kjempet med Gud, og vant, står det skrevet. Han sier til Gud, at "jeg slipper deg ikke før du har velsignet meg". Gud ønsker denne kampen, for bare på den måten kan vi knyttes til ham i en så nær relasjon at troen blir gull verdt. Det blir en tro som gjør at alt i livet og i troen får en annen forklaring. Vi ser at vi står i en sammenheng som gir mening.

En slik erfaring gjør at det blir naturlig å hviske stille om den skatten vi har funnet, for det er en relasjon, ikke en ideologi. En nonne jeg traff en gang, hvisket så stille og troverdig om sin tro at hele forsamlingen lyttet og ble dypt beveget, jeg selv inkludert. Nå erfarer jeg at kloden vår med hele dets univers, all kunnskap som finnes, og alt godt som skjer bekrefter Guds tilstedeværelse. Det er en annen logikk enn den vi er vant med, den er ikke snever, men uendelig fordi Gud er uendelig.

Gud er " i den stille susen" står det skrevet. Og der kaller han oss til etterfølgelse, ikke til å rope høyt, men til å elske Gud av hele vårt hjerte, og vår neste som oss selv.

Det er et sunnhetstegn å tvile, og det er bare den som tror som kan tvile.

 

 

 

 

 

 

  

 

Gå til kommentaren

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere