Kristen Edvard Skaar

Alder:
  RSS

Om Kristen Edvard

Beskriv deg selv her
Prest i Oslo i en årrekke. Nå pensjonist bosatt i Lillesand. Opptatt av teologi og kirkeliv, bønn og evangelisering,arbeid for flyktninger og rom-folk/tiggere, arkitektur og byutvikling, historie og museums-
virksomhet.

Følgere

Hva skal prege forkynnelsen langfredag? Bør det tales om forsoningen mellom Gud og mennesker for Jesu skyld? Eller om den lidende Jesus som viser at han vil være nær med sin trøst og hjelp hos den som lider?

Før påske skrev Vårt Land (VL) om hvor viktig det var at Jesus døde på grunn av våre synder. Når vi tror at Jesus død på korset skjedde for vår skyld, kan vi få Guds tilgivelse for synden. Både på lederplass, i kommentarartikkel og i intervjuer ble det lagt vekt på dette (31.03).

Læren om forsoningen

Bakgrunnen for denne tanken finnes i GT (Jes. 53), og i offerpraksisen i tempelet der lam spilte en sentral rolle. Døperen Johannes sin tale om at Jesus er Guds Lam (Joh. 1,29), henspiller på dette. I NT ellers er det særlig Paulus som frmhever dette synet (Ef. 5,2; Rom. 3,25-26; 2. Kor. 5,18-21). Jesus har skapt forsoning mellom den hellige og vrede Gud og oss syndere (Rom. 1,18; Ef. 1,20). Denne forsoningstanken har preget den vestlige kristenheten i manger århundrer. Det kommer særlig til uttrykk i langfredagsforkynnelsen og i salmene for dagen (F.eks. NoS 165,166,171).

Sjelesørgerisk forkynnelse

Men en slik forkynnelsen hører vi for tiden lite av i Den norske kirke (Dnk) - både langfredag og ellers i året. Nå legges det vekt på at Jesu lidelse viser oss at Herren lider med dem som har det vondt og vanskelig. "Eg vil grina med deg" heter det i en kjent sang av Bjørn Eidsvåg.

Denne langfredagsforståelsen er omtalt i VL samme dag. "I det mørkeste øyeblikket, når du innser at alt er ferdig - - - så henger Jesus der så tett inntil deg at han hører når du hvisker". Langfredagens forkynnelse fungerer som sjelesørgerisk trøst - en trøst til alle sårbare og lidende. Jesus ønsker å dele deres vanskelige situasjon. Du er ikke alene. Han er nær deg. Noen vil også si at han identifiserer seg slik med dem at når de lider, gjør han det også. Som den lidende Herren kjenner han all smerte og ensomhet. Slik viser han Guds grenseløse kjærlighet.

Hvorfor er forkynnelsen forandret?

Jeg mener at det skyldes følgende:

1) Man tror ikke på en hellig Gud som vi må forsones med fordi synden preger oss.

2) Man hevder at forkynnelsen om Jesu forsoning ikke kommuniserer. Folk flest har ikke den syndserkjennelsen som forutsettes og forstår ikke talen om offer. Andre har hørt dette så mange ganger at det ikke når inn til dem.

3) Man ønsker å gi trøst og livshjelp. Den nye forkynnelsen kan gi mot til dem som har det vondt, så de bedre kan utholde det de plages med.

Hvem kommuniserer denne forkynnelsen med? Det gjelder nok syke og lidende i alle aldre. Men kanskje særlig eldre mennesker? De erfarer gjerne sykdom og mange plager. Det er ofte mest eldre som er tilstede på gudstjenester i Dnk, og kanhende er det også de som hører mest på andakter og radiogudstjenester. Hva med unge, friske personer uten særlige problemer?

De som føler at de ikke er så gode som de burde være, vil neppe oppleve at denne forkynnelsen angår dem. Den tidligere kriminelle mannen som ble intervjuet i VL 31.03, sier at det er viktig for han at den straffen Jesus fikk, egentlig var vår. Det er vel også slik det forkynnes på evangeliesenterene og lignede steder? Mennesker som erfarer at de er syndere, trenger å høre om Jesu stedfortredende død. Den sjelesørgeriske trøst-forkynnelsen kommuniserer dårlig med dem. De har behov for en dypere sjelesorg av annen art.

Alternativ forkynnelse

Kan forkynnelsen om Jesu forsoning være et aktuelt alternativ til den sjelesørgeriske for folk i dag? 

For noen år siden ble det foretatt en spørreundersøkelse med pastorer/ledere i nystartede menigheter i Stor-Oslo. Menighetene ønsket å nå nye med evangeliet. Man spurte om de den situasjonen forkynte om syndenes tilgivelse for Kristi skyld. Det gjorde de alle.

I påsken hørte jeg på langfredagsforkynnelsen fra to store pinse-karismatiske menigheter. De får spesielt yngre mennesker i tale - altså dem som savnes i Dnks menigheter. Begge steder talte man klart om Jesu frelsesverk for syndere. Det synes som at denne formen for forkynnelse kan bli forstått og trodd også av dagens kirke-uvante. Men skal det skje, mener jeg at man ikke må snakke generelt om synd. Det er nødvendig å konkretisere den så de som hører, kan kjenne at dette angår dem. Hva er det i mitt liv som Gud ikke godtar og som gjør at jeg trenger Jesu forsoning? Dette er det viktig at vi som ønsker å holde oss til denne forkynnelsen, arbeider med. Vi må kunne ordlegge oss på en enkel og forstålig måte, så det vi forkynner oppleves relevant. Da mener jeg denne forkynnelsen vil være et aktueelt alternativ til den av sjelesørgeriske art.

Men den trøstende forkynnelsen kan også kombineres med den som taler om Jesu forsoning. Når forkynneren har talt om at Kristus deler vår lidelse og plager, kan han f.eks. si at han også vil dele med oss det gode han gjorde for å gi oss rett kontakt med Gud: Da han døde på korset, åpnet han den stengte porten mellom Gud og mennesker. For hans skyld kan vi få fellesskap med Gud. Det kan vi ikke få av oss selv enten vi er friske eller syke. Men holder vi oss til Jesus og tror på han, vil han lede oss gjennom porten  til Gud. Så kan jo forkynneren se hvor mye han vil tale om hvorfor porten er stengt for andre. Man trenger ikke å forklare bakgrunnen i GTs offertenkning. Men man må få frem at Gud er hellig og opphøyd. Defor passer vi ikke sammen med han; det gjør bare Jesus. Og når vi er sammen med han, passer også vi hos Gud.

Avslutningsvis

Jeg mener at forsoningstanken må prege forkynnelsen på langfredag - ja, ofte også ellers i året. Men da må den være lett forstålig f.eks. med hjelp av bilder eller fortellinger. Det er dessuten en forkynnelse med dette innholdet som Paulus og medarbeiderne hans la vekt på (2. Kor. 5, 19-21). 

Men det trenger ikke å være et enten eller. Forkynnelsen om forsoning med Gud for Jesu skyld kan kombineres med den som legger vekt på sjelesorg.

Da kan langfredag bli en dag både til forsoning med Gud og til trøst i lidelse og vanskelige situasjoner.

Kr. Edvard Skaar


 


Gå til innlegget

De feilslåtte profetiene om Trumps valgseier synes jeg er en skam for evangelikale. Men gir de grunn til å kuutte ut alt som har å gjøre med profetiske budskap?

Går det an å komme med profetier etter alle de gale profetiene om Trump? Mange kristne, evangelikale i USA profeterte at Trump skulle vinne valget. Det kan ha påvirket kristne til stemme på Trump. Ja, kanskje også til å være positive til konspirasjonsteorier? Hva kan være grunnen til at man profeterte slik? En profeti kan bevisst eller ubevisst brukes på en selvisk måte. En kan tenke at det jeg formidler skriftlig eller muntlig som en profeti, vil nok oppfattes som om det kommer fra Gud. Det kan gi meg som profeterer, god oppmerksomhet: Jeg kan bli sett opp til slik som de andre som har profetert det samme. Man må ta hensyn til meg; jeg kan få innflytelse og kanskje komme i en maktposisjon. De som lytter positivt til profetien, kan dermed bli narret; ja, kanskje manipulert. Profetisk tale kan derfor være uheldig eller kanskje direkte farlig for den som kommer med den, og for dem som hører den. Ikke bare i USA, men også andre steder.

Allikevel skriver Merete Thomassen positivt om profetier i Vårt Land 2/2. Det kan hun med rette gjøre når hun henviser til Bibelens syn på dette. For hun skriver: "Etter at Den hellige ånd blir utøst på pinsedag, blir profetiens nådegave noe som i prinsippet alle kristne kan få, og er ikke lenger bare for utvalgte profeter". Slik var det i GT. Gang på gang kalte profetene Israels-folket til omvendelse fra å dyrke andre guder enn deres egen Gud. Hvis de ikke vendte om , ville Guds straff komme over dem (F.eks. Jer. 6,8). Profeten forkynte dermed Guds vrede over synden.

I NT har har tjenesten med den profetiske nådegaven primært en annen karakter. Den taler til oppbyggelse, formaning og trøst (1. Kor. 14,3). I formaningen kan det også ligge et kall til omvendelse. Kan en ha en slik nådegave også i dag, i Dnk? Helge S. Kvanvig skriver om profetiens nådegave i boken Gamle ord i en ny tid (Oslo 1977, s. 222). Han hevder at Gud også i dagens menigheter kan gi et menneske autoritet til å peke på bestemte hendelser og si at der taler Gud til oss - nå. Jeg mener at han har rett. 

Men det er ingen lett tjeneste å ha. Man må være åpen for Herren og ta imot det en opplever at han vil ha sagt utfra sitt ord i Bibelen eller på en mer direkte måte. Det er imidlertid nødvendig at den som vil dele noe han/hun tror er fra Gud, må stille seg noen vurderende og prøvende spørsmål. For man har ingen garanti for at den en vil si, kommer fra Gud. Kanskje er det bare fra meg selv? Man bør tenke over: Hvorfor sier jeg dette? Vil jeg innynde meg hos den/dem som jeg mener budskapet er rettet til? Ønsker jeg å guddommeliggjøre egne meninger, kanskje politiske eller teologiske? Har jeg omsorg for den/dem det gjelder så jeg vil han/henne vel? Og fremfor alt, er det i samsvar med Bibelen og vår kirkes lære? Den som mener seg å få et budskap fra Gud, har større ansvar for å vurdere det enn den som mottar det. Det trengs bønn om at Herren må vise om det er fra han det en tror skal bringes videre. For en selv og til og med den onde kan ha blandet seg inn.

Hvordan skal en formidle det en ønsker å si? Også her er det nødvendig å gå varsomt frem så den andre ikke føler seg overkjørt. Man kan si noe slikt som: Jeg tror Gud har gitt meg noe som han vil ha sagt deg. Ønsker du å høre det? Det må sies på en slik måte at den andre opplever at han/hun godt kan si nei til det. Hvis det blir ja, er det spørsmål om hvor og hvordan det skal skje. Muntlig er vel det beste. Men må det foregå skriftlig, er nok brev å foretrekke istedenfor e-post der det kan forsvinne blant mange mailer.

Den som sier ja, trenger også å prøve budskapet. Er det noe som gir gjenklang hos meg? Så jeg forstår at det er Den hellige ånd som vil ha meg i tale?  Eller er det helt på tvers av det som virker riktig for meg i min situasjon? Har andre sagt noe tilsvarende? Har jeg tillit til den som henvender seg til meg? Man må ikke føle seg forpliktet til å fortelle den som kom med budskapet, hva en mener det betyr for en selv. Dersom man ikke får noe ut av profetien, bør en be om Herrens hjelp, og gjerne oppsøke en sjelesørger. Men om en ikke synes det treffer, trenger det egentlig ikke å være uttrykk for at det ikke kommer fra Gud. Eget tankegods kan hindre forståelsen. 

Jeg tror den første offentlige profetien i Dnk ble fremført i Oslo Domkirke. Det skjedde i høymessen i forbindelse med Helligånd-seminaret i 1977. Domkirken var stappfull. Jeg var kallskappelan i menigheten og liturg ved den gudstjenesten der biskop Utnem var predikant. Etter hans preken kom en ung mann opp til Utnem og jeg som satt i koret. Han spurte Utnem om han kunne komme med et profetisk budskap. "Nei, ikke her" svarte biskopen. Men jeg sa: "Jo, det kan du gjøre. Dette bestemmer jeg". Slik kunne jeg si selv om Utnem var biskop. For han var gjestepredikant og ikke  biskop i Oslo, og det var jeg som ledet høymessen. Dessuten hadde jeg tillit til mannen. Etter budskapet gikk jeg frem og sa omtrendt følgende: "Jeg mener at det vi nå har hørt, er i samsvar med Bibelen og vår kirkes lære. Men jeg kan ikke avgjøre om det kom fra Gud. Jeg vil oppfordre oss alle til å be om dette er noe Herren vil si meg i min situasjon".

Profetien ble prøvet. Men den prøvingen som er nevnt i 1. Joh. 4,1, gjelder en nådegave til å prøve om profetien som formidles, kommer fra Gud eller ikke. Denne gaven trengs godt særlig når en har å gjøre med offentlige profetier enten de skjer her eller i USA.

 Utfra de feilslåtte Trump-profetiene synes Merete Thomassen å være kritisk til profetiske budskap som angår fremtiden. Men selv om det ikke er mange av dem i NT, finnes de (Ap.g. 21,11). Fremtidige profetier kan være vanskelig å verifisere. Noen kan man forstå er sanne når det har gått en tid. For en 25 år siden kom det flere profetier om vekkelse i Norge. Ja, Norge skulle bli utgangspunkt for fornyelser i mange land. Samtidig fremkom det en om at Dnk snart ville bli dominert av homokultur som kom til å splitte kirken og gjøre dens tjeneste vanskelig og ødeleggende. Den første profetien har ikke gått i oppfyllelse. Vil den det? Eller var det bare uttrykk for from ønsketenkning? Det er vel annerledes med den andre?

Man må være varsomme med å komme med profetier om fremtiden hvis de ikke kan etterprøves innen rimelig tid. Det kunne imidlertid profetiene om Trump. Men de slo ikke til. Profetiske budskap som ikke treffer inn i den situasjonen de adresseres til, kan lett føre til at profetiens nådegave kommer i vanry. Det er leit. For selv om Bibelens ord er det viktigste for oss, kan Gud la profetiske budskap tale om forhold som Bibelen ikke gir anvisninger om.

 Kristen Edvard Skaar





Gå til innlegget

JULAFTENGUDSTJENETE MED SMITTEVERN

Publisert 5 måneder siden

Forslag til gjennomføring av julaftengudstjeneste i kirke med en eller flere tilleggssaler som kan åpnes til kirkesalen

Det ser ikke ut til at det blir forandring når det gjelder antallet på julaftengudstjeneste. Det blir bare 50 som kan delta på hver gudstjeneste enten kirken har benker eller stoler. Men i kirker med stoler og en eller flere saler som kan åpnes til kirkesalen, kan det være flere. For hver av tilleggssalene kan defineres som et eget rom. Det mener jeg har blitt godkjent ved arrangementer i sommer. (Dyreparken forsøkte å lage "rom" avgrenset med gjerder mellom. Men det ble ikke godtatt.) At tilleggssalen er et eget rom, markeres ved at skilledøren/-veggen ikke er helt åpen inn til kirkerommet, f.eks. 3/4 åpning. Da kan det være 50 i kirkesalen og 50 i tilleggssalen dersom det er stoler til det.

Stolene i rommene plasseres i rekker der bare to står sammen. Det må være gangavstand mellom rekkene på minst 1 m, og det samme mellom stolene i samme rekke så man ikke sitter for tett opptil de foran og bak. Det må også være noen rekker med bare en stol beregnet på enslige. Når stolene er plassert slik, telles de så man kjenner antallet på dem som kan delta på gudstjenesten. Det er en fordel med påmelding. Det bør annonseres når den begynner, og ikke bare foregå digitalt, men også pr. tlf. av hensyn til eldre som ikke behersker andre måter.

Det trengs 4-6 medhjelpere /vakter. De har munnbind. En står utenfor kirkedøren og spør om alle er påmeldt. Hvis ikke, må de dessverre avvises. Vakten  bør også påse at ikke så mange går inn i gangen/våpenhuset samtidig. Innenfor døren er det nok best at en passer på 1 meteren og at folk ikke mingler - for myndighetene er engstelige for sosial kontakt på vei inn eller - og også henviser til to registreringssteder.

Folk bør ikke slippes inn i begge salene samtidig. Kirkesalen fylles først. døren til tilleggsalen er lukket og gjerne satt stoler foran for å hindre folk i å gå inn. I kirkesalen er det en medhjelper som hjelper folk til å finne plass. Når salen er full, går vedkommende ut og lukker dørene til den. Så åpner han døren til tilleggssalen og slipper folk inn dit. Selv går han inn der og fungerer som vakt slik tilfellet var i kirkesalen. Dersom den salen blir full, skjer det samme hvis det finnes ennå en sal som skal tas i bruk til gudstjenesten. Denne ordningen er med på å hindre kontakt mellom folk når de går inn og setter seg.

Salmesang er dessverre ikke ønskelig fra myndighetens side, men det er ikke forbud mot det. Noen salmer må kunne synges. De må stå på et ark som er lagt ut på hver stol. Disse arkene samles så inn etter gudstjenesten og kastes. Nye legges ut dersom det skal være en gudstjeneste til.

Når gudstjenesten er slutt, kunngjøres det i hvert rom at folk skal gå ut fra et rom av gangen. Vakten åpner døren når man kan forlate rommet. Medhjelperne passer på at folk går rett ut og ikke blir stående å prate hverken i rommet eller i gangen/våpenhuset.

Når gudstjenesten kunngjøres, bør det sies/skrives at det er skjerpede smittevernstiltak.

Dersom det mot all formodning skulle bli tillatt med 200 på gudstjenestene, kan døren til tilleggssalen være helt åpen. Men resten av tiltakene er nødvendig da også.

Kristen Edvard Skaar




Gå til innlegget

STENGTE KIRKER I KORONA-TIDEN

Publisert 12 måneder siden

Nå når koronabetemmelsene opphører litt etter litt, er det blitt spørsmål om det var nødvendig å avlyse gudstjenestene i tiden vi har lagt bak oss.

I Dagen undres redaktøren på hvorfor det ikke har vært sterkere press fra kirkelig hold for å få avholde gudstjenester. I Vårt Land stiller Marius Mjaaland spørsmål om hvorfor dette ikke har vært diskutert offentlig.

Kirker i påsken, som jo er kirkens største høytid, burde etter min mening ikke vært uten gudstjenester. Jeg skrev innlegg om det både til Vårt Land og Dagen. Der viste jeg rent praktisk hvordan gudstjenester kunne gjennomføres innenfor de smittevernsbestemmelsene som da gjaldt. Jeg tenkte meg to gudstjenestedager, skjærtorsdag og 1. påskedag, og forslo ordning for nattverdfeiring. Vårt Land gav beskjed om at de ikke ønsket å trykke innlegget. Fra Dagen hørte jeg ingenting. Det tolket jeg slik at avisene ikke ønsket å medvirke til en debatt som satte spørsmålstegn ved de alminnelige samholdsbestrebelsene og dugnadsånden.

Nå viser det seg at K. I. Ropstad var opptatt av muligheten for gudstjenester i påsken. Men Helse- og omsorgsdepartementet "viste til de generelle rådene om at man skal utsette større sammenkomster" (Vårt Land 07.05). Myndighetene gav altså bare råd. Men ville det vært mulig at enkelte menigheter ikke hadde fulgt rådene og latt det være gudstjeneste i f.eks. domkirkene? Men dette ble det ingen debatt om- bl. a. fordi Dagen og Vårt Land ikke ønsket det.

Kristen Edvard Skaar

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere