Karl Øyvind Jordell

Alder:
  RSS

Om Karl Øyvind

Følgere

Vi ser nå konturene av et nytt myndig legfolk. Biskop Nordhaug overbetoner presters rettigheter. Prester med ytterliggående standpunkter, som de nye myndige ikke lenger vil akseptere, må vike, slik at de myndige ikke blir overkjørt og stiller med piggene ut ved kirkelige seremonier, fordi de påtvinges en prest de absolutt ikke ønsker.

Som kjent er utrykket ‘det myndige legfolk’ i norsk kirkehistorie benyttet om dem som, inspirert av Hans Nilsen Hauge, opponerte mot sider ved kirkens forkynnelse og etterhånden dannet legmannsorganisasjoner, bygde bedehus, etablerte Menighetsfakultetet, og fra Calmeyergaten sendte ut bannbulle med pålegg om ‘no platforming’ for liberale teologer. Da bannbullen ble sendt ut, var organisasjonene til dels ledet av teologer. De fleste organisasjonene består fortsatt, men mange bedehus er solgt eller står tomme, Menighetsfakultetet har skiftet navn og er ikke lenger så lett å skille fra det teologiske fakultetet på universitetet, og boikott av teologer som oppfattes som for liberale, er det lite av, og stort sett bare på Vestlandet.

Men der ser man nå konturene av et nytt myndig legfolk. De slo til for en tid siden, ved å opponere sterkt mot en prest i Bjørgvin bispedømme som ikke ville vie likekjønnede – det endte med at presten søkte seg bort. Og nå i Sogndal har konfirmantforeldre opponert mot en prest som reserverer seg mot kvinnelige prester. Det nye myndige legfolk synes å utøve sin myndighet primært gjennom sosiale medier. Der kan det etter sigende gå heftig for seg.

I Vårt Land har debatten om kvinnelige prester og Sogndal nesten utelukkende vært ført av teologer, og med nesten all vekt på prestenes opplevelse av situasjonen – både de kvinnelige, Sogndalspresten Bruun, og hans tilhengere. I VL for 16.9. er det ikke mindre enn tre bidrag: Innlegg fra biskop Nordhaug, intervju med Bruun og hans fremste støttespiller, og lederartikkel. Andre innsendere har satt saken på spissen, ved å hevde at kvinneprestmotstandere bør avskiltes, og at man ikke bør ordinere nye. VL har ikke villet trykke et innlegg fra meg, der jeg pekte på at konflikten i Sogndal burde oppfattes i et videre perspektiv enn prestenes: Den kan sees som en konflikt der foreldres mandat, altså deres hovedansvar for barnas oppdragelse og undervisning, står mot en forståelse hos biskop Nordhaug, som har fremmet en svært sterk betoning av prestenes rettigheter, nemlig at prester har en uavkortet rett til å drive konfirmantundervisning: «Bruun har også rettar, han har rett til å vera prest og ha konfirmantundervisning.» (Sogn Avis 31.8.)

Foreldrene lar seg neppe berolige av at spørsmålet om kvinnelige prester ikke er tema i konfirmantundervisningen, slik Nordhaug har hevdet. Som vi sier om dans på Sørlandet (og sikkert også i Bjørgvin) – det er ikke dansen i seg selv som er problemet, men det den kan føre med seg. Konfirmantforeldrene er vel ikke primært bekymret for hva Bruun har å si om sine kvinnelige kolleger, men mer for at han på andre områder kan formidle synspunkter som er tilsvarende ytterliggående, og slik gi et bilde av kirke og kristendom som foreldrene oppfatter som vindskjevt.

På Dagsnytt 18 sa biskopen at man ikke kan ha selvbetjening for kirkelige tjenester. I Sogn Avis og Vårt Land formulerer han seg litt mer dempet (13.9. og 16.9.): «Det har aldri vore slik i vår kyrkje at folk kan velje fritt kva for ein prest dei vil møte ved dåp, konfirmasjon, vigsel og gravferd. Ein slik praksis vil opne for uhaldbare konsekvensar både av praktisk art og med høve til arbeidsmiljøet og fellesskapen blant prestane.» Her er argumentasjonen dels praktisk, og dels igjen med referanse til prestene; denne gang ikke deres rettigheter, men deres arbeidsmiljø og fellesskap.

Men Nordhaug fortegner situasjonen. Slik jeg kjenner systemet, og har erfart det, vil folk som stiller med en prest til vigsel eller gravferd, ikke få problemer med at vedkommende slipper til.  Slik sett er det en form for selvbetjening – man kan nyte medbrakt. Ved vigsel er det dessuten slik at kirken er forpliktet til å sørge for at likekjønnede får en prest som vil vie dem. Hva angår gravferd tror jeg Nordhaug overbetoner de praktiske problemene – begravelsesbyråer kan vel være behjelpelige med å finne prest dersom de etterlatte, eller avdøde selv, ikke ønsker en gitt prest.

Hva angår konfirmasjon har jeg altså fremholdt foreldrenes mandat og rettigheter. Mitt inntrykk er at kristenfolket og kirken har vært forsvarere av dette mandatet i debatter om kristelige friskoler. Hvis Nordhaug ikke vil avklare sitt syn her, bør preses eller bispemøtet drøfte saken og avgi en uttalelse om forholdet mellom presters rettigheter og foreldres mandat hva angår konfirmantundervisning.

Siden dåp normalt finner sted i gudstjenesten, er dette det mest krøkkete å komme til rette med, særlig i menigheter med bare en prest. Men det må være overkommelig å arrangere noen separate dåpsgudstjenester i året for foreldre som ikke ønsker en gitt prest. Hva angår dåp, bør man strekke seg særlig langt, av hensyn til de små som måtte ha stridbare foreldre, siden kirken vel må ta sin egen augsburgske trosbekjennelse på alvor, så lenge den er del av Den norske kirkes grunnlag: «Om dåpen lærer de at den er nødvendig til frelse … .» Det kan godt være at foreldre ikke tror på dette, men biskopen og prestene må vel gjøre det. Jeg vil i det lengste håpe at biskopen og prestene, i en avveining mellom barnets frelse og hensynet til ‘arbeidsmiljøet og fellesskapen blant prestane’, lander på barnets side.

Oppsummert: Det overordnede må være at prester med ytterliggående standpunkter, som det nye myndige legfolk ikke lenger vil akseptere, må vike, slik at det nye myndige legfolket ikke blir overkjørt og stiller med piggene ut ved kirkelige seremonier, fordi de påtvinges en prest de absolutt ikke ønsker. Prester har sikkert rettigheter, men hvis man presser dem på de nye myndige, skaper man unødvendig støy i formidlingen av kirkens budskap. Og hvis foreldre unnlater å døpe et barn på grunn av presten, og prester og biskoper virkelig står på kirkens bekjennelse, vil altså en ensidig betoning av prestenes rettigheter ha dramatiske konsekvenser for barna i det hinsidige. I organisasjonsteorien ville vel slik betoning bli sett på som en målforskyvning. Jeg mener å huske at en definisjon av synd er ‘å bomme på målet’.

Gå til innlegget

Etter at jeg publiserte på Verdiebatt 3.9., har Nordhaug gått betydelig lenger i sin argumentasjon. Jeg går derfor lenger i å være andektig enn det som egentlig er naturlig for meg. Å søke å redusere støy i kommunikasjonen mellom kirke og folk fremtrer som viktig – så viktig at biskopene bør be sine proster legge til rette for at folk får gjennomslag når de ber om å få slippe en prest som de anser som en plage.

For noen dager siden tok jeg på Vårt Lands Verdidebatt.no og i Sogn Avis til motmæle mot biskop Nordhaug, i saken hvor konfirmantforeldre har motsatt seg at soknepresten i Sogndal, som er kvinneprestmotstander, skal ha ansvaret for og delta i konfirmantundervisningen.  Nordhaug ble gjengitt slik i Vårt Land: «Jeg lurer på hvor dette samfunnet havner om vi skal ha det perspektivet at vi ikke kan bli undervist eller snakke med noen som har et annet syn enn meg selv.» Mitt hovedpoeng var at dette ikke dreiet seg om noen ordinær samtale mellom eller undervisning av voksne, men om unge mennesker. På dette feltet har kristenfolket tradisjonelt argumentert for at man må respektere det som kalles ‘foreldrenes mandat’ – at foreldre skal ha et hovedansvar for barnas oppdragelse og undervisning, og at de derfor skal ha anledning til å etablere egne undervisningstilbud, dersom de ikke er tilfreds med tilbudet som gis gjennom den offentlige skolen. Derfor har vi i 160 år hatt kristne friskoler, og derfor må det kunne etableres alternativ konfirmantundervisning. Jeg er antagelig mer vant enn Nordhaug til å tenke i disse banene, slik at jeg primært oppfattet Nordhaug som uaktsom – han hadde slått inn på et spor som kunne lede vill. Det er ikke noe blivende sted for en hyrde.

Nå har Nordhaug gått betydelig lenger i sin argumentasjon, på Dagsnytt 18, 4. september (jeg prøver å sitere ordrett, ikke etter NRKs teksting): «Vi må kunne snakke sammen. Og jeg frykter for liberaliteten i dette samfunnet hvis den type meninger som Mikael Bruun har, skal bli møtt med en sånn type ‘no platforming’. Han skal ikke få ordet i forhold til våre konfirmanter.»

Å hevde at man her står overfor ‘no platforming’, blir tilnærmelsesvis meningsløst. Soknepresten har full tilgang til sin prekestol flere ganger i måneden, der han kan henvende seg til konfirmantene. Han får sikkert spalteplass i Sogn Avis og andre organer som konfirmantene kan lese. Mer allment har han blitt intervjuet på Dagsnytt 18 – og han har avslått å delta i debatt samme sted. Han har mange plattformer. At biskopen prøver å gi inntrykk av at han nektes plattform, er den fordreining av faktiske forhold, og derfor uakseptabelt.

Viktigere: Hva angår konfirmantene dreier det seg ikke om at to likeverdige ‘vi’ som ‘må kunne snakke sammen’. Representanten for foreldrene formulerte dette presist, på Dagsnytt 18: «Vi må ikke glemme at vi ikke snakker om dialog mellom to likeverdige parter. Vi snakker om ungdommer som er i et utdanningsløp som møter en autoritet på feltet. Og denne autoriteten har valgt å sette norsk lov til side.»

Nordhaug utvidet på Dagsnytt 18 perspektivet til ikke bare å gjelde konfirmasjon: «Hvis brukere av kirken fikk lov til å velge prest som om dette var en form for selvbetjening, så ville vi fått en helt uholdbar situasjon. For det ville jo ikke bare gjelde konfirmasjon. Det ville gjelde dåp, gravferd og bryllup.»

På dette punkt må jeg tillate meg å bli mer andektig enn det som egentlig er naturlig for meg. En av de få prekener jeg husker noe fra, er tiltredelsesprekenen til far til Nordhaugs forgjenger i Bjørgvin, biskop Hagesæther den eldre, da han ble utnevnt til biskop i Stavanger, for 52 år siden. Han fortalte at han hadde møtt et barn i en tom kirke (kanskje foreldrene var der, i bakgrunnen). Han henvendte seg til barnet, som seg hør og bør for en prest på hjemmebane. Men barnet hadde svart: «Flytt deg, så jeg kan se Jesus». Dette anså Hagesæther som et godt motto for sin preste- og bispegjerning.

Dåp, gravferd og bryllup har sine spesielle formål, men er også tilbud hvor kirken har mulighet til at folk kan få se Jesus, eller i hvert fall få et glimt av ham. Det er en viktigere oppgave for kirken enn å sikre en eller annen form for liberalitet. Hvis folk tvangs-påføres en prest som de har noe imot, svekkes denne muligheten sterkt; antagelig faller den bort.

Selvbetjening? Neppe. Men å søke å redusere støy i kommunikasjonen mellom kirke og folk fremtrer som viktig – så viktig at biskopene bør be sine proster legge til rette for at folk får gjennomslag når de ved dåp, gravferd og bryllup, og altså også ved konfirmasjon, ber om å få slippe en prest som de anser som en plage.

For ordens skyld: Nordhaug markerte på Dagsnytt 18 klar uenighet med Bruun i spørsmålet om kvinnelige prester. Men han går likevel uakseptabelt langt i å forsvare hans rettigheter. Etter mitt skjønn kan Bruun og hans likesinnede oppfattes som museumsgjenstander. Ofte er det slik at offentligheten ikke får komme i direkte berøring med slike gjenstander.

Gå til innlegget

At både VL og biskopen overser foreldrenes mandat, leder dem på feil spor. Nordhaug bør finne en kvinnelig prest, for sikkerhets skyld helst en som er lesbisk, og som vier fraskilte, som alternativ konfirmantlærer i Sogndal. Siden slike neppe er lagervare i Bjørgvin, kunne vel en komme over fjellet fra Hamar bispedømme.

Av et oppslag i VL 2. september fremgår det at foreldre til konfirmanter i Sogndal ikke vil ha kvinneprestmotstanderen Mikael Bruun som konfirmantlærer. I en kommentar 3. september omtaler konst religionsredaktør Kruse dette som en form for gjensidig boikott, og maner til fred: «På et eller annet tidspunkt er vi nødt til å slutte å reservere oss mot hverandre og hverandres holdninger.» Tilsvarende gjengis Nordhaug slik: «Jeg lurer på hvor dette samfunnet havner om vi skal ha det perspektivet at vi ikke kan bli undervist eller snakke med noen som har et annet syn enn meg selv.»

Problemet med begge utsagn er et de ikke tar høyde for en tredje part, nemlig konfirmanten, og det mandat denne tredje parts foreldre har, hva angår barnet/den unges oppdragelse og undervisning. At de overser foreldrenes mandat, leder både avisen og biskopen på feil spor.

Spenningen mellom skolens og foreldrenes mandat er et kjent og kjært tema i norsk skolehistorie. Svaret på Nordhaugs spørsmål fikk vi allerede ca 1860, da P A Jensens lesebok ble innført i folkeskolen. Siden den ikke bare inneholdt bibelhistorie, men også lesestykker relatert til naturfag, historie og geografi, fikk foreldre i Jarlsberg starte egne skoler, muligens etter at de først måtte etablere egne dissentermenigheter. Etter hvert ble kristne privatskoler en fanesak for kristenfolket. Svaret til Nordhaug er altså at man åpner for alternative ordninger når det dreier seg om undervisning av mindreårige. Bergen kristne grunnskole og Kristelig Gymnasium i Oslo kan saktens oppfattes som institusjonalisere boikottaksjoner overfor offentlige skoler, men få om noen tenker slik – sikkert heller ikke Vårt Land og Nordhaug. Men begge kan få problemer med å forsvare kristne friskoler dersom de ikke justerer kursen.

Med forbehold for at han er korrekt gjengitt, sier Nordhaug også at «han ikke kan imøtekomme ønsket til foreldrene. Han begrunner det med å påpeke at også Bruun har rettigheter». Det er mulig det finnes kirkerettslige bestemmelser om presters retter og konfirmantforeldres og konfirmanters plikter som kompliserer bildet, men jeg ville tro at det vil være like vanskelig å få bred forståelse for disse, som det er for Bruun å få forståelse for at det ikke er hans kvinnesyn, men hans embetssyn som ligger til grunn for hans standpunkt. Vanlige foreldre holder seg ikke med noe embetssyn, men de er opptatt av at de skal kunne ha innflytelse over hvem som skal undervise deres barn. Som regel blir det ikke avis-skriverier om dette, siden de fleste lærere ikke kringkaster standpunkter som oppfattes som ytterliggående.

Så Nordhaug bør finne en kvinnelig prest, for sikkerhets skyld helst en som er lesbisk, og som vier fraskilte, som alternativ konfirmantlærer i Sogndal. Siden slike neppe er lagervare i Bjørgvin, kunne vel en komme over fjellet fra Hamar bispedømme, eller man kunne arrangere en intensiv konfirmantleir der.

Gå til innlegget

For at hans ønsker skal bli oppfylt, må Birkedal enten fjerne bestemmelsen om adgang til alternative lister ved kirkevalget, eller skjerpe kravene til antall underskrifter for å stille lister.. Det ville lette den videre debatt om han klargjør hvilken av disse løsningene han ønsker sterkest.

I juni hadde jeg en debatt her på Verdidebatt med Erling Birkedal om kirkedemokratiet. Jeg trodde den av avsluttet med et innlegg fra meg 1. juli. Men så, etter to uker, kommer Birkedal med et nytt innlegg, nå på trykk i Vårt Land. Det publiseres på en av sidene som er merket Verdidebatt, og på avisens nettside er det tilsvarende merket ‘Verdidebatt’. Men det legges ikke ut på denne debattsiden, som altså også heter Verdidebatt. Når jeg ber om at en kommentar fra meg trykkes, meddeler debattredaktøren: «Jeg … har bestemt meg for å sette punktum med Birkedal.» Det er en snodig formulering – når en debattant tar opp igjen en debatt på en annen plattform, settes det punktum for debatten på den plattformen før den har begynt! Jeg blir bedt om å legge min kommentar ut her, hvor den bare har en brøkdel av det antall lesere som nås gjennom den trykte avisen. Jeg får gjøre det, og håpe at avisen besinner seg, og trykker mitt innlegg senere, eller i det minste begrunner hvorfor man favoriserer den ene part.

Birkedal trykte innlegg 14. juli har som tittel «hva slags kirkedemokrati ønsker vi oss». Innlegget ligger nær to innlegg han skrev i juni på Verdidebatt, som jeg altså har kommentert der.

Min hovedinnsigelse mot Birkedals siste tilnærming er at det ikke finnes noe stort Vi som har felles ønsker i denne saken. Forestillingen om et stort Vi lå til grunn for Kirkerådets administrasjons tilnærming, da man i 2012 drøftet spørsmålet om alternative lister ved bispedømmerådsvalgene. Man viste til at det nok fantes en bestemmelse om slike lister, men gjentok, fem ganger på samme side, at de grupper som måtte ønske å stille liste, var sååå små at det var utelukket at de ville klare det, med det krav til antall underskrifter man mente måtte til. Her overførte man helt ukritisk krav fra fylkestingsvalg til bispedømmerådsvalg, uten å ta hensyn til hvor mange som avgir stemme ved disse to valgene. Da Kirkemøtet tok slike hensyn, ble kravet sterkt redusert, og det er som kjent blitt etablert to partier.

For ikke bare å ønske noe, men virkelig gjøre noe med saken, i den retning han har mest sans for, nemlig personvalg med en felles liste for det store Vi, må Birkedal enten fjerne bestemmelsen om alternative lister, eller skjerpe kravene til antall underskrifter. Det ville lette den videre debatt om han klargjør hvilken av disse løsningene han ser for seg, og samtidig vurderer realismen i forslagene.

Begge deler vil nok møte motbør fra de partier som har stilt lister. Kanskje særlig fra Bønnelista, siden en av deres begrunnelser for å stille var at velgere skulle kunne benytte en ‘ren’ liste, med bare konservative kandidater – man ønsket å unngå at velgerne tvinges til å benytte en liste der det også er oppført mer liberale kandidater. Men det store Vi vil ikke kunne fremme en slik liste. Da er man ikke lenger det store Vi. Og da må Bønnelista stille ren liste.

Birkedal er særlig opptatt av at ansatte faller utenom partisystemet. Her overdriver han, ved å hevde at de utgjør en tredel av Kirkemøtet. Det er bare korrekt dersom man har en forestilling om at også biskopene skulle bli kirkepartimedlemmer. Birkedal bør klargjøre om han ønsker en slik utvikling. De ordinært ansatte utgjør bare ca 20 prosent; de bør vel kunne innrette seg etter hvordan de ca 80 prosent andre innretter seg.

Et annet anliggende er at når det ikke er partidannelser på lokalt nivå, kan det utvikle seg «… to kulturer i kirken med liten tillit mellom lokalt og sentralt nivå». I tilknytning til dette har Birkedal dempet seg noe i forhold til innleggene på Verdidebatt; han presiserer at han ikke mener «… at de som er valgt på disse [alternative] listene i 2019 ikke har tilknytning til en menighet». Men det skinner likevel gjennom at de som virkelig har tilknytning, er de som sto på samme lister som Birkedal ved valgene i 2015 og 2019, nemlig nominasjonskomiteenes lister.

Ved valget i 2015 var han frontfigur for dem som ønsket at disse listene skulle få endre navn sent i valgprosessen, for å trekke til seg flere velgere. Det var et ulovmessig ønske, som han fikk gjennomslag for. Så når Birkedal nå fremmer nye ønsker, om å reversere en årelang utvikling av demokratiet i kirken, er det betimelig å vri på et uttrykk fra den gamle romerske dikter Vergil: Jeg frykter Birkedal, især når han kommer med ønsker.

Gå til innlegget

I debatten etter podcasten med ‘Ottosen og generalen’ ble motsetningene fokusert, bl a, med bakgrunn i en unøyaktig gjengivelse i Vårt Land, som Braut senere svelget uten å sjekke kilden, i et innlegg som holdes tilgjengelig på nettet i ukesvis, mens Veitebergs klargjøring av forutsetningene for podcasten ikke engang er linket til.

1. Refusert innlegg. De som tror at debatten etter biskop Veitebergs opptreden på Misjonssambandets podcast ‘Ottosen og generalen’ er helt avsluttet, er nok ikke klar over at siste innlegg i skrivende stund fortsatt ligger ute på Vårt Land nettside, en måned etter første oppslag.

Mot denne bakgrunn ba jeg om at følgende innlegg ble trykket, men debattredaktøren sendte først et avslag basert på misforståelser, og har så meddelt at «Vi klarar oss utan denne på trykk.»  Det gjør man saktens, men Vårt Land har ikke vondt av noen kritiske merknader, selv om det er i seneste laget:

«På 23. juni trykket Vårt Land en kommentar fra Sofie Braut, som handlet om Vårt Lands oppslag 10. juni, i etterkant av podcasten hvor biskop Veiteberg hadde blitt intervjuet av Ottosen og generalen. Der skriver Braut: "Det er oppsiktsvekkande­ når biskopen i hovud­staden ber leiarane­ i landets største misjonsorganisasjon, på framsida av Vårt Land (10. juni), om å bli akseptert som kristen."

Hvis man lytter til podcasten, vil man høre at Veiteberg ikke på noe tidspunkt ber om aksept. I samsvar med dette presiserte Veiteberg, under overskriften "Berre ei lita oppklaring", i Vårt Land for 27. juni at det var Vårt Land som var ansvarlig for overskrift og presentasjonsform i oppslaget 10 juni. Hennes utgangspunkt hadde vært "... at vi reknar samtalepartnarane våre som kristne ..."; "[f]or meg var altså det at vi aksepterte kvarandre som kristne ein føresetnad for samtalen, og ikkje noko krav i etterkant".

Pr dato har Brauts kommentar ligget to uker på VLs nettside, med tre linker, men ingen av dem er Veitebergs lille oppklaring.

For noen måneder siden lå et innlegg fra Ottosen øverst på Verdidebatts ‘Mest leste siste måned’ i et par måneder, mens en korreksjon fra Veiteberg bare var innom noen timer; de hadde begge stått på trykk i avisen, men fikk altså dramatisk ulik behandling på nettet.

Det kan umulig være i samsvar med god presseskikk å redigere på en så partisk måte.»

2. Vårt Land: Ho ber om aksept. I juni stusset jeg over VLs betoning av at Veiteberg skulle ha bedt om aksept fra NLM, slik det ble fremhevet to overskrifter 10 juni, med følgende dekning i teksten: «I samtalen la Veiteberg vekt på det ho meinte ‘ligg alle på hjarta’: å spreie evangeliet i ord og handling og at det å lese Bibelen er å tolke. I same andedraget ber ho om aksept.»

Men jeg gjorde ikke noe mer med det – jeg antok at gjengivelsen var korrekt; jeg vil helst stole på det VL skriver. Så kom Veitebergs lille oppklaring. Da sjekket jeg hva Veiteberg faktisk hadde sagt; jeg har lyttet gjennom podcasten tre ganger.

3. Hva Veiteberg sa. Ordene om å spre evangeliet og om tolkning kommer nokså nøyaktig 23 minutter ute i podcasten. Utgangspunktet er at Veiteberg ikke vil snakke om misjon i et etno-lingvistisk perspektiv; hun synes det blir for snevert. Jeg tror hun tar er et åndedrag eller to når hun sier følgende, som jeg prøver å gjengi ordrett; dette er det eneste stedet hvor hun snakker både om å spre evangeliet, og om tolkning: Hun har «… heller lyst til å snakke om det som står oss alle på hjertet, det er nemlig å spre evangeliet både i ord og handling, og at dokker og er med og definerer meg som kristen, og vi blir enige om at med ein gong vi slår opp i Bibelen, så tolker vi.» Ottosen kommer så med en bemerkning om tolkning, og samtalen glir over til temaet bistandsarbeid.

Etter min oppfatning er det ikke helt enkelt å få tak i hva Veiteberg mener med innsmettet om at ‘dokker og er med og definerer meg som kristen’, men det kan ikke med rimelighet oppfattes som noen anmodning om aksept, og ble neppe oppfattet slik av Ottosen og generalen; i hvert fall fulgte de ikke opp. ‘Definere som’ og ‘akseptere’ er ikke synonymer. Hvis biskopen var ute etter aksept, ville hun vel brukt det ordet. Denne forståelsen er i samsvar med det hun nå selv skriver, at gjensidig aksept var en forutsetning for samtalen.

Når VL gjengir dette utsagnet, som ikke inneholder ordet ‘aksept’, slik man gjorde, i to overskrifter, både på første side og inne i avisa, og altså skifter ut ‘definere som’ med ‘akseptere’, har man en agenda. Det må være den samme agenda som resulterer i at Brauts kommentar er blitt liggende på Vårt Lands nettside siden hun skrev 23. juni, med tre linker – uten at man har linket til Veitebergs presisering 27. juni.

4. Om å lytte. I en småpludrete oppvarming til samtalen ble Veiteberg invitert til å diskutere engelsk fotball, noe hun avslo, med en utsøkt vennlig og (selv?)ironisk bemerkning om at hun nå ville ‘lytte til dokker’.

Mitt inntrykk er at partene lyttet til hverandre gjennom store deler av samtalen. Det var en samtale hvor begge parter tok initiativ; Veiteberg lot seg ikke presse inn i en rolle som kandidat ved muntlig eksamen.

Men i debatten etterpå ble motsetningene fokusert, bl a, med bakgrunn i en unøyaktig gjengivelse i Vårt Land, som Braut senere svelget uten å sjekke kilden, i et innlegg som holdes tilgjengelig i ukesvis, mens Veitebergs klargjøring av forutsetningene for samtalen avspises med små typer nederst i et hjørne i den trykte utgaven, og ikke linkes fra nettversjonen av Brauts innlegg. Tvert imot linker man til det som fremtrer som Ottosen og generalens sensorrapport, der man uttaler seg om Veitebergs ‘problematiske’ teologi.

Jeg imøteser avisens redegjørelse for hvorfor man har en så vidt lite balansert dekning av podcasten. Vil man ta steg for å sikre at avisens journalister lytter, og gjengir det som faktisk sies i podcaster og tilsvarende kilder? Og vil man i fremtiden redigere på nettet på en mer balansert måte?

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere