Karl Øyvind Jordell

Alder:
  RSS

Om Karl Øyvind

Følgere

Det har i realiteten vært partier i kirken svært lenge, og lenge har det også vært anledning til å stille alternative lister ved kirkevalg. Å gå inn for bredt sammensatte lister som eneste løsning krever regelendringer som vil møte motbør, bl a fra Bønnelista, som ble etablert for å sikre lister der alle har samme syn på viktige spørsmål.

Nei til partier. I anledning den tilstundende høringsfristen for valgordninger i kirken har Dagen intervjuet tre personer. De er alle skeptiske til partidannelser – idealet hos alle tre er ‘samlende’ lister, fra nominasjonskomiteer som oppnevnes gjennom en prosedyre med utgangspunkt i bispedømmerådene.

Hvilken regel vil man endre? Det som ikke fremkommer, er at muligheten for å stille alternative lister er en ordning vi har hatt svært lenge. Hvis man vil endre dette, må man enten fjerne den bestemmelsen som åpner for slike lister, eller, slik Kirkerådets administrasjon prøvde i 2012, stille så høye krav til antall underskrifter at alternative lister nærmest blir en umulighet. Jeg har gjentatte ganger i Vårt Land spurt Erling Birkedal, som fremstår som lederen for den gruppering i Kirkemøtet som er valgt fra nominasjonskomiteenes lister, og som, i likhet med de tre intervjuede, også vil bort fra partier, hvilken av disse to løsningene han ville gå for. Han har ikke svart. Han ble heller ikke valgt som leder for Kirkerådet … .

Historieløst om partier. De som hevder at man ikke skal ha partier i kirken, kjenner ikke Den norske kirkes historie. Vi har lenge hatt store partier i form av legmanns-organisasjoner, som ofte står i klar opposisjon til andre aktører i kirken; noen av organisasjonene holder særskilte gudstjenester som et alternativ til kirkens; NLM står med det ene beinet utenfor. Med basis i organisasjonene etablerte man sin egen institusjon for utdanning av prester, Menighetsfakultetet. Mange prester derfra hadde (og noen har fortsatt) finstilte samvittigheter som forbød dem å samarbeide med kvinner som er prester; deres og andres holdninger til homofile har aktualisert spørsmål om en beklagelse fra kirken. Organisasjonslederne samlet seg en gang i året på Geilo, med lite slalåm og desto mer rett lære, som et slags alternativt bispemøte. Dette var kanskje bare tilløp til partidannelser. Men for nøyaktig 100 år siden tok man skrittet fullt ut, ikke ved å etablere et formelt parti, men ved å vedta at man ikke skulle ha noe å gjøre med dem man var uenige med: Den såkalte Calmeyergatelinjen besto i at ingen skulle «… betros lederansvar og forkynneroppgaver om han ikke sto klart på Skriftens og bekjennelsens grunn» (Wisløff, No krk.hist s 238). De aller fleste organisasjoner og mange prester sluttet seg til denne linjen; dette innebar at kirken besto av ett Stort Parti, med front mot smågrupper i utkanten; ingen ‘samlende’ lister der i gården. Etterhånden ble frontene mindre klare, men jeg mener å ha registrert at biskoper i Stavanger fortsatt ikke får tale på alle bedehus. Og i 2012 måtte noen av oss engasjere oss mot Kirkerådet, for å gjøre det mulig for smågrupper å få fram nok underskrifter til å etablere alternative lister til listene fra nominasjonskomiteene fra Det Store Partiet.

Lerø – vindskjevt om strategi. Det er uklart om Magne Lerø, som i intervjuet omtales som presteutdannet redaktør, går inn for en av disse to måtene å få bort partiene på. Men han er uansett skeptisk til partier: En modell med partier innebærer «… å hente frem motsetninger og lage lister av denne motsetningen. Det er en dårlig strategi for å holde sammen». Utsagnet gjenspeiler en så vindskjev forståelse av utgangspunktet at man tviler på at han har fått sitatsjekk. Utgangspunktet for partidannelse – allment og i kirken – er ikke at noen leter etter motsetninger, og så etablerer partiene. Utgangspunktet er at ulike grupper har ulike interesser; partiene blir etablert for å fremme disse interessene, som man anser som viktigere enn samhold. Man etablerer ikke partier derom samhold er viktigst.

Hans tro er upresis når han «… tror utviklingen [med partier] kom i forbindelse med avviklingen av statskirkeordningen». Mulighetene til partidannelse i form av ulike lister hadde som nevnt lenge vært der. Det som kom da statskirken ble avviklet, var, som han også fremholder, først og fremst en valgordning som skulle sikre «større oppslutning om kirkevalg». Men det var neppe noe mål i seg selv å «få frem stridssakene og listene» fordi «temperaturen måtte opp», slik Lerø hevder. Muligheten for å danne partier ble først benyttet etter at man på et kirkemøte ikke fikk flertall for noe forslag (av tre) i spørsmålet om vigsel av likekjønnede. Det var tydelig at de ulike gruppene hadde uforenlige standpunkter. Da ble Åpen folkekirke etablert. Etter valget fikk de flertall for sitt syn; minst en motstander forlot umiddelbart møtet, andre meldte seg senere ut av kirken, en del tok ikke gjenvalg. Målet var aldri ‘å holde sammen’, målet var å få avsluttet en sak som hadde vært uten løsning lenge.

Bønnelista – ‘rene’ lister. Dette partiet har et helt annet utgangspunkt. Et hovedmotiv for etableringen var knyttet til selve valgordningen; velgerne skulle ikke være tvunget til å benytte en liste med kandidater med ulike synspunkter, hvor man ikke kunne stryke alle dem man var uenig med. Listas sekretær «… opplevde at han ved forrige valg endte opp med å stemme på folk han ikke var enig med på grunn av sammensetningen på nominasjonskomiteens liste» (Dagen 14.12.18).  Man ønsket en ‘rene’ lister, der alle hadde samme syn på viktige spørsmål. Bønnelista vil derfor ikke kunne vende tilbake til det Lerø kaller ‘normalen’, med ‘samlende’ lister. For denne gruppa vil en liste bare være samlende dersom alle kandidatene står for det samme.

Holbek om bredde. Holbek, som omtales som mangeårig kirkejournalist i Vårt Land, betoner at nominasjonskomiteene hadde «… stor makt til å lage lister som reflekterer den eksisterende bredden». Men slik bredde vil altså ikke Bønnelista ha på listene.

Frimodig kirke – valg med pervers effekt (velgerne bidrar til det stikk motsatte av hva de ønsker). Lederen av Frimodig kirke, Sverre Elgvin Lied, er den eneste kirkepolitiske aktøren som er intervjuet; han er leder i det konservative ikke-partiet Frimodig kirke, som sto bak kumuleringsaksjoner på nominasjonskomiteenes lister. Ved forrige valg var det en gruppering med navn Levende folkekirke som sto for slike aksjoner. Da var de meget vellykkede, og medførte at den bredden som nominasjonskomiteene hadde frembrakt på listene, ikke ble reflektert i valgresultatet – de aller fleste som ble valgt fra disse listene, var ifølge evalueringsrapporten konservative kandidater som var anbefalt av Levende folkekirke. Ved siste valg hadde ikke Lieds gruppe samme suksess, pga Bønnelista: I bispedømmer hvor de Frimodige bare anbefalte en enkelt, foretrakk nok de fleste konservative velgere å sikre seg, ved å bruke Bønnelistas rene lister. Men i de fem bispedømmer hvor de Frimodige anbefalte flere, var 85 prosent av dem som ble valgt fra nominasjonskomiteenes lister, anbefalt. Slik sett er Elgvin Lied partileder, for en undergruppe av dem som er valgt fra nominasjonskomiteenes lister.

Det store problemet med anbefalingsaksjoner av den typen de Levende og de Frimodige har iverksatt, er at de gir en pervers effekt for velgere som ikke støtter de anbefalte konservative kandidatene, men ønsker å støtte andre kandidater på disse listene: De har, siden de ikke er del av en organisert aksjon, små sjanser til å nå fram med egne kumuleringer, men sikrer at listen får flere stemmer, og dermed flere mandater, som ofte står for det stikk motsatte av hva disse velgerne står for. Nominasjonskomiteens lister ble i realiteten ikke lister som sikret bredde hva angår valgresultatet, men partilister for konservative aksjonsgrupper. Velgere som brukte listene, men ikke var enig i anbefalingene, ble lurt; det var ikke å vente at de kunne gjennomskue anbefalingsaksjon der virkningen ved siste valg ikke ble gjort kjent av den ansvarlige for valget, nemlig Kirkerådets administrasjon – der kjente man virkningen, fra evalueringen av forrige valg, men sa ikke et pip.

Urealistisk om dramatikk. Jeg er enig i at det kan virke ‘dramatisk’, slik det hevdes i innledningen til intervjuene, at man nå kan oppleve at man i et bispedømme bare får en enkelt partiliste. Men at så skjer er neppe realistisk – Bønnelista stilte i 9 av 11 bispedømmer. Og det vil nok komme flere lister. Skulle det mot formodning bli slik at man i et bispedømme må gå til valg med bare en enkelt partiliste, gjenspeiler det situasjonen i angjeldende bispedømme: Andre grupperinger er så svake, eller anser sine muligheter som så små, at de ikke makter eller orker å ta bryet med å stille liste.

Slutt på lettvint skumming av fløten. Den lettvinte løsning som Levende folkekirke og Frimodig kirke har benyttet, nemlig å skumme fløten av nominasjonskomiteenes virksomhet, vil ikke lenger foreligge. Uttrykket ‘skumme fløten’ er sakssvarende: Nominasjonskomiteens liste er lik en melkebøtte, der de kandidater som oppfattes som fløte, er fordelt jevnt i melken. Men gjennom organiserte kumuleringsaksjoner stiger de, lik fløten, opp til overflaten, og blir valgt.

Et nedstemt alternativ. Selv er jeg ansvarlig for et alternativ som ble nedstemt på Kirkemøtet i 2018, at dersom det bare foreligger en enkelt partiliste innen fristen, skulle bispedømmerådet på banen; de ‘skulle da drøfte situasjonen, og kunne ta steg for å etablere en alternativ liste’. Under behandlingen på Kirkemøtet fant man imidlertid at bispedømmerådet ikke bare skulle drøfte; rådet måtte etablere en alternativ liste. Slik forpliktelse ville jeg unngå – jeg så for meg et mildt fortvilet mindretall i bispedømmerådet som sa: «Må vi? Mange av våre meningsfeller har prøvd, uten å lykkes». (Flertallet, eller mange i rådet, måtte antas å høre til det partiet som allerede hadde stilt liste.) Dessuten kunne det justerte forslaget innebære at folk som overveiet å stille liste, ikke gadd å ta bryet, fordi bispedømmerådet uansett måtte fikse en alternativ liste. Men heller ikke dette justerte forslaget fikk tilslutning – flertallet stemte for en valgordning som åpnet for perverse effekter.

Konkluderende: Slik jeg ser det, representerer Lerø, Holbek og Elgvin Lied Det Store Partiet, det gjelder også Birkedal; de vil helst at det bare skal foreligge en enkelt liste. Men nå er der altså etablert andre partier. Å fjerne dem kan man saktens ønske, men det krever endringer i reglene, som det helt klart ikke er flertall for. Hva det blir flertall for, gjenstår å se – jeg håper man går for partilister. Hvis det i et bispedømme ikke stilles noen partiliste, vil man få en samlet liste, men den blir ikke samlende: Frimodig kirke, eller en ny versjon av et konservativt ikke-parti, vil sikkert anbefale noen kandidater, mens andre grupper vil anbefale andre. Det vil bli en gjentakelse på regionalt nivå av valget i 2011, da to grupperinger, Mor-far-barn og Raus folkekirke, anbefalte hver sine kandidater, som sto på samme liste. I realiteten hadde vi altså partier allerede da. Jeg kan ikke huske noen som mente det var galt – alle visste at der var ulike meninger innen kirken. Men representantene for Det store partiet ser det vel slik at synden kom inn i kirkevalgene da man klippet opp den felles lista, og fordelte kandidatene på to (eller flere) lister.

Gå til innlegget

Kirkevalg: Egil Morland som republikaner

Publisert rundt 1 år siden

Å være kirkelig valgfunksjonær er noe av det kjedeligste som finnes, fordi det er så lite å gjøre. Morlands forslag ville gjøre det enda kjedeligere. Men det ville sprite opp funksjonær-tilværelsen hvis man samtidig kunne ta seg av valgene for katolikker, baptister og humanetikere … .

Min kollega, for så vidt som vi begge er professor emeritus, Egil Morland, har i Dagen for 6.11. skrevet om kirkevalg. Jeg har kommentert hans innlegg i den avisa, men siden dette dreier seg om et forslag som nå er til høring i kirken, kan saken ha interesse også for Vårt Lands lesere.

Morlands hovdanliggende er at han er mot at kirkevalg og offentlige valg skal avholdes samtidig og på samme sted. I tilknytning til dette fremmer han et snodig synspunkt på valgdeltagelsen den gangen kirkelige valg ble avholdt umiddelbart etter en gudstjeneste; det kan virke som det er denne ordningen som han helst ville tilbake til.

Da jeg leste hans innlegg, assosierte jeg umiddelbart til en kommentar om valget i USA: Mens det her til lands anses å være av største viktighet å få flest mulig til å stemme, er der i USA en sterk tradisjon for å gjøre det vanskelig for velgerne, eller i hvert fall noen velgere. I økende grad er det stater hvor det republikanske partiet har flertall, som står for denne politikken.

For en skjønnsom vurdering av hvordan kirkevalg bør gjennomføres, er det vesentlig å ha en formening om hvor mange velgere det dreier seg om. Formelt er det ca 3 mill medlemmer som har stemmerett. Men som kjent kan kirkemedlemskap være så mangt.

I siste årsrapport for kirken har man nyansert (s 8, prosenttallene er føyet til i sitatet): «Ved hjelp av to spørsmål knyttet til tro og til hvor ofte man besøker kirken, ble respondentene kategorisert i tre grupper: De som bruker kirken aktivt (24 %), de som bruker kirken mer sjelden men ønsker å være medlem (54 %) og de som bruker kirken svært sjelden og har et distansert forhold til den (22 %).» (I dette perspektivet er ikke valgdeltagelsen ved de siste kirkevalg så gal, den er på 60-70 prosent av de aktive.)

Det vil være tjenlig om Morland klargjør om han mener det er gunstig om minst disse 24 prosentene, som utgjør ca 750.000, avgir stemme, eller om han har kriterier som tilsier at tallet bør ligge lavere; i så fall, hvilket kriterium, med hvilken begrunnelse. Jeg har vanskelig for å tro at han i fullt alvor kan mene at det er tilfredsstillende at valgdeltakelsen begrenses til det som fremgår av hans formulering «… nær 100 prosent av gudstenestedeltakarane …» på en gitt søndag. Vi emeritusser kan av og til tenke litt uklartog brøkregning er komplisert: Man kan få svært høye prosent-tall bare man gjør brøkens nevner lav nokDessuten er det veldig tilfeldig hvor mange av de aktive som går til gudstjeneste en gitt søndag. Og man ikke godt avholde valg på julaften – selv om manntall er nevnt i juleevangeliet … .

Hvis han fastholder sitt standpunkt, ville Morland styrke sine kvalifikasjoner som delstatspolitiker for det republikanske partiet. Men han er uansett kvalifisert, fordi han ønsker at velgerne skal få bryderiet med å måtte dra til et valglokale nesten hver høst, fordi kirkevalget ikke kan legges samtidig med et av de offentlige valgene. (Han vil kanskje akseptere at begge valg går samme høst, men da på ulike steder.) På dette punkt har jeg selv vært republikaner, slik også Stålsettutvalget var det, men er kommet til at hensynet til valgdeltagelse er viktigere enn å ri prinsipper om skillet mellom stat og kirke langt inn i solnedgangen.

Det er vanskelig å se tungtveiende argumenter mot samtidig valg.  Og hvis andre kirkesamfunn eller Human-etisk forbund virkelig skulle mene at en slik ordning er diskriminerende, og argumenterer noenlunde overbevisende for det, skulle det være praktisk mulig å tilby dem samme ordning som kirken har, selv om det ville bli en del manntallslister å holde styr på i valglokalene. Min erfaring som kirkelig valgfunksjonær er nemlig at det er noe av det kjedeligste som finnes, fordi det er så lite å gjøre; det ville sprite opp funksjonær-tilværelsen med flere arbeidsoppgaver – selv om man i valglokalet vel ikke kan gå inn i teologiske diskusjoner med katolikker, baptister og humanetikere … .

Gå til innlegget

Det følgende er en svakt redigert versjon av mitt brev til Bispemøtet av 23.9., som hadde samme overskrift som mitt innlegg på Verdidebatt for en måneds tid siden: ‘Det nye myndige legfolket må ikke overkjøres’. Brevet har seks punkter. Det fremgår at jeg retter oppmerksomheten mot hva som kan gjøres for å dempe reaksjoner, som kan være i form av utmeldinger.

Tilfeldigheter har medført at jeg samtidig engasjerer meg i to debatter; valg til Kirkerådet og kvinnelige prester.

Når jeg nå skriver på nytt om det siste, er det pga tre oppslag 14.10. i ulike versjoner av Vårt Land: redaktørene Aalborg og Gjøsunds partsinnlegg, og et oppslag om at 80 har meldt seg ut av DNK i Sogndal, som følge av striden der.

Det følgende er en svakt redigert versjon av mitt brev til Bispemøtet av 23.9., som hadde samme overskrift som mitt innlegg for en måned siden: Det nye myndige legfolket må ikke overkjøres. Brevet har seks punkter; det refereres til tidligere avisinnlegg. Det fremgår at jeg retter oppmerksomheten, ikke primært mot de to grupper prester, men mot hva som kan gjøres for å dempe reaksjoner, som kan være i form av utmeldinger:

1. Utgangspunktet for at jeg har engasjert meg i denne saken, er min faglige bakgrunn, der jeg har måttet berøre forholdet mellom skolens og foreldrenes mandat i forelesninger. Jeg har ikke studert dette temaet inngående.

Mot denne bakgrunnen syntes jeg biskop Nordhaug i flere sammenhenger betonet for sterkt presters rettigheter angående konfirmasjonsundervisning, særlig når dette vurderes i forhold til kristenfolkets holdning til friskoler.


2. Disse problemene blir ikke borte, selv om man nå skulle avskilte prester som reserverer seg mot kvinnelige kolleger - man vil i lang tid ha prester som ikke vil vie homofile. Jeg har antatt at aksjoner mot prester oftere vil være begrunnet i denne saken, som lett oppfattes som å dreie seg om diskriminering av et stort antall personer, som i mange land lider overlast. De færreste vanlige kirkemedlemmer vil hisse seg opp over at en gitt prest ikke vil ha nattverdsfellesskap med kvinnelige kolleger, så meget mer som dette ikke så lett blir kjent. At presten ikke vil vie homofile, blir lett kjent.


3. I disse sakene må man være oppmerksom på at stabsinterne forhold, så som relasjoner mellom kolleger, lett kan få mer oppmerksomhet innen kirken enn prestenes relasjon til kirkemedlemmer mer allment. Satt på spissen, på en nesten ufin måte: En sak som frontes av gråtende kapellaner med flashback, kan lett få uforholdsmessig stor oppmerksomhet - uforholdsmessig da sett i forhold til problemer i relasjonen mellom prester og ulike grupperinger i menighetene / kirken. Prester (og andre ansatte) er del av en klar struktur; vanlige kirkemedlemmer er ikke på samme måte integrert i strukturen.


4. I forlengelsen av dette har jeg i avisinnlegget gått inn på mulige tiltak i situasjoner der kirkemedlemmer ikke ønsker en gitt prest ved en kirkelig handling. Jeg skal gi en kort gjennomgang, noe mer systematisk enn i innlegget.

A. Vigsel: Her er det avklart at kirken skal stille med prest når et likekjønnet par ønsker å bli viet i sin lokale kirke, og presten der er i mot slik vigsel. I innlegget har jeg antatt at par (både hetro- og homofile) som stiller med egen prest, får lov til å 'nyte medbrakt'. Men hva med hetrofile par som ikke stiller med egen prest, men som ikke ønsker den lokale presten, fordi vedk er mot å vie homofile? Etter mitt skjønn er dette den minst problematiske situasjonen av de fire som behandles i pkt A-D, siden paret kan inngå ekteskap på annen måte. Bispemøtet bør likevel drøfte om man i slike situasjoner bør ha samme løsning som når det er et homofilt par som skal gifte seg, og tilby en annen prest - selv om altså den lokale presten i dette tilfelle ikke er den som motsetter seg vigsel, siden det er et heterofilt par. (For fullstendighets skyld: Det er selvfølgelig tenkelig at et heterofilt par ikke vil vies av en prest som også vier homofile. Jeg tviler på at den situasjonen vil oppstå, men jeg har kanskje vært for lenge borte fra Bibelbeltet ... .)


B. Gravferd: Her vet jeg av erfaring (!) at stiller man med egen prest, går det greit. Det spørsmål bispemøtet bør drøfte, er hvordan man stiller seg dersom avdøde har gjort det klart, eller pårørende gjør det klart, at man ikke ønsker den lokale presten, fordi vedkommende har markert seg på den ene eller annen måte i homofilispørsmålet. Her kan man ikke med rimelighet henvise til andre mulige aktører utenfor kirken som kunne forrette. Jeg ville mene at man må strekke seg langt for å etterkomme avdødes eller pårørendes ønsker, og har antydet at begravelsesbyråer her kanskje kan avlaste hva angår de praktiske problemer med å finne en prest. (Hva angår gravferd er det vel mer tenkelig enn hva angår vigsel, at noen vil ønske å slippe en prest som vier homofile, selv om det vanligste sikkert vil være opposisjon mot en prest som ikke vil vie likekjønnede.)


C. Konfirmasjon: Hva angår undervisningen må man altså avklare forholdet mellom kirkens og foreldrenes mandat, og sterkt overveie 'konfirmasjons-friskoler', ikke i regi av andre (som det visstnok skal finnes eksempler på), men i regi av den lokale menighet; begrunnelsen kan være at den lokale presten er for konservativ, eller for liberal. Hvem som forretter ved selve konfirmasjonen, følger vel av hvem som har hatt undervisningen.


D. Dåp: Dette er, som jeg skriver, det mest krøkkete, fordi det gjennomgående vil være den lokale prest som har dåp, som en del av den vanlige gudstjenesten søndag formiddag. Men fremfor å risikere at foreldre ikke døper barnet, fordi de ikke vil at handlingen utføres av en prest de misliker, bør man kunne invitere til særskilte dåpsgudstjenester med en annen prest noen ganger i året. (Her er det, som ved gravferd, sannsynlig at man vil få begge typer begrunnelser, selv om det vel vil være liberale foreldre som oftest vil opponere.)


5. "Flytt deg, så jeg kan se Jesus!" Dette utsagnet er hentet fra biskop Hageæther den eldres tiltredelsespreken i Stavanger for 52 år siden; jeg berørte det i et annet innlegg bl a på Verdidebatt. Situasjonen er at Hagesæther møter et barn i en kirke, men står slik til at han hindrer barnet i å se altertavlen. Slik jeg oppfattet Hagesæther, anså han utsagnet som et godt motto for tjeneste som prest og biskop. Utsagnet bør være retningsgivende for kirkens håndtering av kirkelige handlinger i en tid der man må forvente at det nye myndige legfolket engasjerer seg sterkere - en gitt prest kan bli skurr i kommunikasjonen. Da må presten flytte seg, og om vedk ikke vil, må vedk flyttes på - det trenger ikke å innebære noe mer enn at prost eller biskop sørger for at vedk slipper andre til.


6. Målforskyvning: Hvis man ikke gjør det, vil man uvegerlig få en målforskyvning, der middelet prester og deres situasjon blir viktigere enn målet for kirkens virksomhet - bispemøtets deltagere vil ha bedre forutsetning enn jeg for å formulere dette målet.

Gå til innlegget

Utilrådelig ordning for kirkerådsvalget

Publisert rundt 1 år siden

Det er uakseptabelt at velgere som har benyttet Bønnelista, ikke blir representert i Kirkerådet – dette partiet stilte til valg i ni bispedømmer, og fikk ni representanter i Kirkemøtet. Årsaken er valgordningen.

Ifølge Vårt Land for 12. oktober, fikk Åpen folkekirke sju av elleve leke medlemmer i Kirkerådet. Nominasjonskomiteens liste fikk tre. Bønnelista fikk null; en representant omtales som ‘samisk representant’. Nominasjonskomiteen hadde fremmet ett forslag fra Bønnelista, fra Nord-Hålogaland, men derfra ble en kandidat fra Åpen folkekirke valgt.

Etter mitt skjønn er det uakseptabelt at velgere som har benyttet Bønnelista ikke blir representert i Kirkerådet – dette partiet stilte til valg i ni bispedømmer, og fikk ni representanter.

Årsaken er valgordningen. Når det nå ser ut til at jeg kan avslutte mitt smule korstog mot kirkemøte-valg som kan gi perverse effekter som følge av systematiske anbefalingsaksjoner, virker det som jeg må starte et nytt. Jeg håper det blir mer kortvarig enn det første.

Problemene ved valg til Kirkemøtet vil falle bort, når det nå ser ut som partivalg blir det normale, og ikke personvalg, slik det historisk sett har vært; i en mellomperiode har vi hatt en hybridordning. Valget til Kirkeråd lider under at et tredje kriterium får nærmest avgjørende vekt, nemlig geografi.

Nå er jo geografi noe av det viktigste vi har i dette landet, slik at det har lite for seg å foreslå å endre dette. Dagens ordning er imidlertid en kombinasjon av geografi og personvalg. Med enkle midler kan den omgjøres til en kombinasjon av geografi og partivalg:

Man starter med å vektlegge parti: De partier som er representert i Kirkemøtet, får medlemmer i Kirkerådet tilsvarende deres styrkeforhold (utregningen foretas som ved mandatfordeling). I år ville vel det ha gitt Åpen folkekirke seks, Nominasjonskomiteens liste tre eller fire, og Bønnelista ett eller to.

Av utregningen fremgår det hvilket parti som ville få mandat nr 1, nr 2 og så videre. Det partiet som får mandat nr 1, velger hvilket bispedømme man vil hente sin representant fra; dersom partiet allerede har fått ledervervet, er slipper man å velge. Deretter plukker partiene sine representanter etter den rekkefølge som utregningen tilsier.

Jeg ville likevel forslå at man fravek rekkefølgen til alle partier hadde fått inn sin partileder, eller i det minste fått anledning til å få vedkommende inn. Ved årets valg ville vel det medført at Birkedal ble plukket fra Borg, og Hedberg fra Tunsberg. Hvis man vil insistere på at utregningens rekkefølge ikke skal fravikes, har man muligheten for at en partileder som ikke blir valgt, kan møte med talerett, men uten stemmerett. En slik ordning hadde vært gunstig dersom Hegstad, som i likhet med Gunleiksrud Raaum er fra Oslo, oppfattes som partileder.

Nåværende regler for nominasjon inneholder krav om en viss kjønnsfordeling og skal «… så langt det er mulig sikre at det er en andel kandidater under 30 år på minst 20 prosent». Tilsvarende ‘bør’ en av de nominerte fra de hvert av de tre nordligste bispedømmene være same. Ved den ordning jeg foreslår, vil det ikke være noen nominasjon. Men man kan tilplikte partier som får mer enn to medlemmer i Kirkerådet, at de i samarbeid innfrir kravet og de to ønskemålene.  

Ved denne ordningen vil partiene selv plukke sine varamedlemmer. Det er en svært viktig forbedring i forhold til hvordan det ble nå, der Hegstad fra NK-lista er blitt vara for Gunleiksrud Raaum fra AF, og der det i Borg er blitt slik at Birkedal fra NK som var motkandidat til Gunleiksrud Raaum er blitt vara for Berg fra ÅF. Med dagens ordning kan voteringer i Kirkerådet bli en høyere form for lotteri.

I VLs oppsummering står følgende: «…  Åpen folkekirke hadde ikkje fleirtal på Kyrkjemøtet, så i realiteten er det dei tilsette – prestane og dei leke – som bestemte. Sidan me fekk over halvparten av stemmene ved kyrkjevalet i fjor, var det viktig at me sikra veljarane at me fekk inn folk i Kyrkjerådet i det heile tatt, seier ÅF-leiar Gard Sandaker-Nielsen.»

Jeg tror dette er en korrekt analyse, men man tror knapt det er sant: Med dagens ordning, der ÅF har omtrent like mange representanter i Kirkemøtet som NK og Bønnelista til sammen, kunne de blitt holdt utenfor Kirkerådet, hvis biskopene, prestene og andre ansatte i kirken hadde samlet seg om en slik løsning. Dette er også en høyere form for lotteri, som man snarest bør avvikle – ved å vedta nye regler for valg til Kirkerådet, langs de linjer som er skissert ovenfor.

Siden man må gjøre noe med valgordningen, kan man samtidig drøfte sammensetningen. Som et første ledd i drøftingen må det klargjøres hvorfor Kirkerådet skal ha fire medlemmer som er prester, men bare ett medlem som er representant for andre tilsatte. I Kirkemøtet har de to gruppene like mange representanter. Hvorfor er prestene fire ganger så viktige i Kirkerådet?

Gå til innlegget

I løpet av de siste dagene er det kommet tre utspill som gjør det naturlig å reise dette spørsmålet: To sentrale aktører går mot partier, Kirkerådet går inn for det, men er upresise sin saksfremstilling.

I et intervju med Vårt Land 21.9. sier Erling Birkedal at han er «… grunnleggende kritisk til en partidannelse som en demokratisk modell for Kirkemøtet og bispedømmerådene». To dager senere skriver Markus Westermoen på Verdidebatt: «Personlig er jeg mot å ha partier innen kirken  … .» Disse er ingen hvem-som-helster: Birkedal stiller som kandidat til ledervervet i Kirkerådet; Westermoen tapte en loddtrekning om å bli leder i bispedømmerådet i Agder.

Jeg har stilt Birkedal dette spørsmålet før, uten å få svar; nå bør også Westermoen svare: Vil man gjøre det ulovlig eller umulig å ha partier i kirken? Mer presist: Vil man foreslå å oppheve bestemmelsen om at det kan stilles alternative lister, eller vil man begrense seg til det Kirkerådets administrasjon la opp til i 2012, at det måtte stilles så skyhøye krav til antall underskrifter, at den gruppering man da fryktet, Åpen kirkegruppe, ikke ville ha sjanser til å stille?

Det er ikke uten betydning at Birkedal har et uryddig rulleblad hva angår kirkelige valg. Ved forrige valg var han en hovedaktør da nominasjonskomiteenes lister i bl a Borg ønsket å bytte navn lenge etter at fristen for den slags var utløpt, og fikk gjennomslag for det i det konservative flertallet i Kirkerådets arbeidsutvalg. Å initiere en navneendring på et så sent tidspunkt er uakseptabelt. 

Westermoen ble ved siste valg valgt etter anbefaling fra gruppen Frimodig kirke, som i praksis agerte som et parti som anbefalte kandidater, da er det litt snodig at han går mot partier. Det mest problematiske ved Frimodig kirke var mangelen på åpenhet. I Oslo svarte ikke kontaktpersonen på min forespørsel om hvem som var anbefalt. I Agder skrev et medlem av gruppen i lokalavisene at tre personer som stilte til bispedømmerådet, etter hans personlige vurdering var de mest skikkede. Det fremgikk ikke at dette var de samme tre som var anbefalt fra Frimodig kirke. Westermoen kan ikke lastes for dette, men ved å gå mot partier, åpner han for en ordning som muliggjør anbefalingsaksjoner som de fleste velgerne neppe kan gjennomskue effekten av, jfr nedenfor.

Slike uryddigheter er vel noe av bakgrunnen for at Kirkerådet i et høringsnotat nå har anbefalt listevalg på partier som hovedordning ved valg til bispedømme- og kirkeråd. Uheldigvis har man ikke vært helt presis i den informasjon som gis i notatet. 

Med referanse til 2015 gjengir man korrekt det jeg har kalt faren for pervers effekt når grupper som Frimodig kirke anbefaler kandidater; dette er den type lite gjennomskinnelig ordning som Westermoen åpner for og selv har nytt godt av: «Velgerne risikerte derfor at deres stemme på kandidater som var for likekjønnet vigsel, kunne føre til motsatt effekt, ved at deres stemme kunne bidra til valg av kandidater som var imot likekjønnet vigsel.» Det oppgis at «… 75 prosent av kandidatene som ble valgt [hadde] et nei-standpunkt».

Men så hevder man: «Det er ikke gjort noen tilsvarende analyse av valget i 2019.» Det er feil. I en analyse som ligger på Verdidebatt med tittelen ‘Ja til enda klarere kirkevalg’, og som må ha vært kjent, konkluderte jeg slik, hva angår de fem bispedømmer hvor Frimodig kirke anbefalte mer enn en enkelt kandidat; jeg så da bort fra Oslo, hvor man altså ikke ville gi informasjon: «I Nord-Hålogaland og Agder fikk nominasjonskomiteens liste to mandater, begge gikk til kandidater anbefalt av Frimodig kirke. I Møre og Stavanger fikk lista tre, alle tre gikk til anbefalte. Bare i Bjørgvin lyktes man ikke: Lista fikk tre mandater, og Frimodig kirke hadde anbefalt tre, men bare en av dem kom inn. I sum: I disse fem bispedømmene fikk nominasjonskomiteens lister 13 mandater, 11 av dem gikk til kandidater som var anbefalt av Frimodig kirke, det tilsvarer 85 prosent.»

Det hadde neppe svekket høringsnotatet om denne ‘tilsvarende analysen’ var blitt referert.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere