Karl Øyvind Jordell

Alder:
  RSS

Om Karl Øyvind

Følgere

Religionsredaktør Kruse bekymrer seg for debattklimaet i Norge. I Vårt Land underslår hun en viktig opplysning. Og i første innlegg i debatten betegnes aktører som latterlige. Dette er bjelker i eget øye.

I et innlegg på Verdidebatt har jeg fremmet kritiske kommentarer til de fleste av de innlegg som Vårt Land pr 26.1. hadde trykket i saken om den påståtte diskrimineringen av lærerstudenter ved NLA. Diskrimineringen består i at noen praksislærere ikke vil forlenge samarbeidsavtalen med akademiet når avtaleperioden utløper til høsten. Man har ikke villet trykke mitt innlegg, selv om de som hevder det diskrimineres, har fått langt mer spalteplass enn motstemmene.

Saken har tatt en ny vending med religionsredaktør Kruses kommentar 30.1. Den har tittelen ‘Kansellert: et godt og sunt debattklima’. Kommentaren inneholder interessante synspunkter på studentenes rolle i diskusjoner ved NLA. Men det er ikke hovedanliggendet. Det fremmes i ingressen: «Det sterkeste signalet [praksisskolene] sender er at NLA sine lærerstudenter ikke hører hjemme i norske livssynsåpne skoler.» I teksten heter det at signalet består i at skolene «… ikke stoler på disse studentenes evner og dømmekraft.»

Et ‘sunt og godt debattklima’ innebærer at kommentatorer viser vilje og evne til å gi rimelig fullstendig informasjon. I særdeleshet må det gjelde for en religionsredaktør i den kristelige dagpresse. Allerede i utgangspunktet er det problematisk at Kruse ikke gjengir helt presist hva praksisskolene måtte ha sagt om studentenes evner og dømmekraft. Jeg har ikke sett noe utsagn fra praksisskolene hvor man uttaler seg om studentene på den måten hun antyder. Å skyte seg inn under at det dreier seg om et ‘signal’, tilfredsstiller ikke rimelige krav til nøyaktighet og saklighet.

Verre er det at religionsredaktøren underslår følgende utsagn, fra sin egen avis 23.1.: To av rektorene «… håper … at studentene vil vurdere å søke lærerjobb hos dem etter endt utdanning». Dette tyder absolutt ikke på at man ikke stoler på studentenes ‘evner og dømmekraft’. Når dette positive utsagnet om studentene underslås, blir kommentaren om debattklimaet langt på vei meningsløs. Den er bygget på sandgrunn.

Vårt Lands første bidrag til et ‘godt og sunt debattklima’ i denne saken var et innlegg fra en førsteamanuensis som karakteriserer skolenes standpunkt som ’latterlig’ (20.1).  Det vitner ikke om omsorg for debattklimaet at avisen åpner debatten med slike karakteristikker.

Debatten er vanskelig fordi det ikke foreligger noen klar og sammenhengende fremstilling av saken sett fra skolenes synsvinkel. I oppslagene viser man til ‘skolen’, ‘skoleeier’, ‘driftsstyreleder’ og ‘rektorer’. I disse koronatider har nok de viktigere ting å foreta seg enn å kjempe mot førsteamanuenser og religionsredaktører som skriver innlegg med begrenset saklighetsnivå.

I oppslaget fra 23.1. vises det også til ‘lærerne’ – de «vil trekke seg», fra samarbeidet med NLA. Dette er viktig: Det er ikke først og fremst skoler som trekker seg, men personer, som påtar seg praksisopplæring som en ekstrajobb.

Som begrunnelse fra praksislærerne vises det ikke primært til NLAs verdidokument, med den kjente formulering om ekteskapssyn, men til en formulering i samarbeidsavtalen: «samarbeidet kjennetegnes ved felles identitet som lærerutdannere» (VL 23.1.). Dette er nok godt ment fra NLAs side. Man vil se praksis som likeverdig med teoriundervisningen på høgskolen. Men formuleringen er altså ikke akseptabel for lærerne. Så lenge NLA flagger sitt ekteskapssyn som de gjør, bør ikke akademiet postulere en felles identitet med personer utenfor akademiet.

I sin kommentar minner Kruse om at to av de faste høyskolelærerne ved NLA for en tid siden sa opp sine stillinger. Ingen kom da på den tanke at en slik oppsigelse skulle innebære diskriminering av de studenter som ikke lenger ville nyte godt av deres undervisning.

Men når praksislærere, med en langt løsere tilknytning til NLA, ikke vil forlenge en samarbeidsavtale, blir de beskyldt for diskriminering.

Klarest kommer beskyldningen fram i et innlegg fra NLAs rektor Sødal 26.1. Under overskriften ‘Samarbeidsnekt er mot NLA er diskriminering’ drøfter han flere dokumenter som han mener er relevante for å begrunne påstanden. Men han drøfter ikke forholdet mellom skolens to egne dokumenter: Verdidokumentet og samarbeidsavtalen, nærmere bestemt formuleringen om felles identitet, som praksislærere har reagert på. Han stiller spørsmålene «Hva blir det neste? Skal lærere med NLAs samlivssyn kunne nektes jobb i Oslo-skolen?». Han har altså ikke fått med seg at to av rektorene faktisk håper studentene søker jobb ved deres skole. Videre forholder han seg ikke til personer (praksislærere) og deres reaksjoner på å bli trukket inn i en fold de ikke vil inn, men utelukkende til institusjoner (skoler og skoleeier). Dette er større svakheter enn når han søker å la saken bli belyst av spørsmålet «Skal busselskaper kunne nekte å frakte passasjerer med hijab fordi disse trolig har et konservativt samlivssyn?».

Så enkelt kan det sies, hvis man vil undergrave sin posisjon som leder i akademia og seriøs bidragsyter i den foreliggende debatt. Det hjelper lite at han påstår at dette spørsmålet har «kontakt med virkeligheten». Vi andre skjønner at kontakten er i ferd med å bli brutt. En mer sakssvarende overskrift på innlegget kunne vært: ‘Kansellert: et godt og sunt debattklima’.

Løsningsforslag: Det skulle være en smal sak dempe seg litt i samarbeidsavtalen: I stedet for ‘felles identitet’ kunne man skrive at praksis- og teorilærerne er ‘likeverdige partnere’. 

Jeg vet ikke hva man bruker verdidokumentets formulering til. Hvis den, som Kruse hevder, er viktig for eierorganisasjonene, kunne man skrive at disse anser ekteskapet mellom mann og kvinne som bærende norm. Hvis den skal brukes av NLA for å kunne tukte ansatte av samme kjønn som deler bord og seng, kunne man klargjøre at dette er akseptabelt, bare de ikke uthuler institusjonen ekteskap, ved å gifte seg. Men hvis den innebærer at NLA ikke aksepterer homofile som lever sammen, er det nok fare for at en del lærere ikke lenger vil påta seg ekstrajobb for NLA – ikke for å diskriminere studenter, men for å støtte homofile.

Til slutt en korreksjon til det Kruse skriver om studenttall: Hun skriver om «... flere tusen studenter som søker seg til og takker ja til en plass ved NLA Høgskolen». Jeg har ikke undersøkt tallene for NLA samlet, men for de to lærerutdanningene i Oslo var antallet fremmøtte i høst 113, det innebærer vel at man har ca et halvt tusen studenter. Bare ca 80 prosent av studieplassene ble fylt opp i høst. Dette er uvanlig lite for lærerutdanninger i byer – OsloMet hadde et fremmøte på ca 115 prosent av antall studieplasser. Fremmøtet ved NLA i Oslo ligger nærmere situasjonen ved små institusjoner i distriktene, som Stord, Sogndal, Volda, Mo og Alta.

Gå til innlegget

Vårt Lands mange oppslag om påstått diskriminering av lærerstudenter fra NLA ved noen Osloskoler, fokuserer i for stor grad på skoler og rektorer. I praksisopplæring er det praksislærene som de sentrale. De må ha lov til å takke nei til en slik ekstrajobb.

Latterlige rektorer. Ifølge Vårt Land for 18.1. vil enkelte rektorer ikke ha studenter fra Lærerakademiets lærerutdanning i praksis ved sine skoler – rektorene ønsker at en setning om ekteskapet i NLAs såkalte verdidokument fjernes eller endres. Førsteamanuensis Strømmen Lile, som oppgir å ha skrevet «… en doktorgrad, flere artikler og en bok … om de rettslige … rammene for skolens virksomhet», sparer ikke på kruttet 20.1.: «Det blir latterlig å hevde at NLA-studenter utgjør en alvorlig trussel mot skolens verdigrunnlag, all den tid NLAs verdidokument ikke i strid med noe som helst».

Argumentasjonen fremtrer som i overkant snever og legalistisk. NLA driver ikke med lærerutdanning for moro skyld og uten noe formål, men fordi man mente og mener det er viktig med et alternativ til offentlig lærerutdanning, bl a hva angår ideologisk påvirkning av studentene. Dette er ikke et uvanlig anliggende for lærerutdannere. Jeg har nettopp brakt i erfaring at en offentlig lærerutdanningsinstitusjon har et eget forskningsprogram som har som mål å «bidra til at lærere uteksaminert ved høgskolen er i stand til å gi et særskilt og umiskjennelig bidrag til den faglige utviklingen og læringsmiljøet i de skolene hvor de tilsettes». Det vil ikke være noe galt i at NLA ønsker at lærere derfra også kan gi et ‘særskilt og umiskjennelig bidrag’ i skolen.  Men det er heller ikke så rart at rektorer, som har et overordnet ansvar for hva barna ved deres skole utsettes for, kan tenke at det bidrag studenter fra NLA kan gi, ikke er at bidrag de ønsker ved sin skole.

Strømmen Lile stiller spørsmål om hva det er som styrer forskning og undervisning ved NLA. Det er relevante spørsmål, men de fremtrer som for snevre – det må også stilles spørsmål ved det sosiale miljøet ved institusjonen, og hvordan det kan påvirke studentene.

Saken får en ny vinkling 23. januar. Da fremkommer det at den dels har sin bakgrunn i at to rektorer frykter at NLAs verdidokument «… kan potensielt medføre etiske utfordringer på skoler når elever lever med foresatte av samme kjønn». Dette er en begrunnelse som ligger i samme gate som det synspunkt jeg har fremmet ovenfor. Man kan være uenig i den, men den er knapt latterlig.

Praksislærerne vil ikke identifiseres med NLA. Viktigere er det at det blir klart at stridens kjerne neppe er studentene, og rektorers bekymring for hvordan de måtte agere i skolehverdagen, men er at ansatte ved praksisskolene ikke kan akseptere en formulering i samarbeidsavtalen med NLA, der det heter at «samarbeidet kjennetegnes ved felles identitet som lærerutdannere».  Dette er en formulering som gjenspeiler de siste års sterkere betoning av samvirke mellom teorilærere og praksislærere i lærerutdanning. Men den postulerer en identitet som lærerne stiller seg tvilende til, når partneren er en institusjon der grunnlagsdokumentet er preget av de mest konservative organisasjonene i kristen-Norge. To rektorer gjengis slik: « … ansatte … har stilt spørsmålstegn ved om vi forstår likeverd på samme måte ved NLA og praksisskolene».

En førsteamanuensis på flere villspor. I samme avis intervjues Strømmen Lile over en hel side. Her gjentar han ikke karakteristikken ‘latterlig’, men han trekker den heller ikke tilbake, og fastholder at skolene diskriminerer. Intervjuet er klippet på en slik måte at det er uklart om han er blitt klar over praksislærernes grunngiving, at de betakker seg for å kunne bli oppfattet som å identifisere seg med NLA og dets verdidokument. Men han kommenterer spørsmålet om mulig ansettelse av studentene som lærere: «Han mener en logisk konsekvens av skolenes argumentasjon er at de heller ikke kan ansette lærere som er utdannet ved NLA». Og så utvider han perspektivet: «Hvis det er greit å diskriminere lærere i ansettelser grunn [sic] av en slik tro, vil det sette en farlig presedens.» Her polemiserer han mot det stikk motsatte av hva skolene faktisk sier: To av rektorene «… håper … at studentene vil vurdere å søke lærerjobb hos dem etter endt utdanning» (VL 23.1.). Det mildeste uttrykk man kan bruke om førsteamanuensens argumentasjon, er at den er latterlig.

Det virker som Strømmen Lile ikke er særlig kjent med ordninger for lærerutdanning, og situasjonen ved NLA. Det er ikke lenge siden to ansatte sa opp ved akademiet i Bergen, på grunn av verdidokumentet. Strømmen Lile vil neppe oppfatte denne oppsigelsen som at disse lærerne da diskriminerte akademiets studenter. Men når praksislærere, som har en langt svakere tilknytning til institusjonen, og som gjennomfører avtalt praksisopplæring i vår, ikke ønsker en forlengelse av avtalen til høsten, fremstilles dette som at de diskriminerer: «… det [er] en konkret diskriminerende handling ikke å ta imot studenter i praksis på grunnlag av skolens verdigrunnlag».

Diskrimineringsombudet kommenterer ikke hovedsaken. I Vårt Land 25. januar fremkommer ytterligere synspunkter på saken. Fagdirektør Margrethe Søbstad i Likestillings- og diskrimineringsombudet, som uttaler seg om mulig diskriminering dersom studentene ikke får jobb på grunn av deres religiøse syn, kan, i likhet med Strømmen Lile, ikke ha fått med seg at studentene faktisk er ønsket som lærere.  Hvis studentene ikke får praksisplasser, kan det ifølge Søbstad også foreligge diskriminering. Det er mulig en slik anklage kan være relevant overfor skoleeier, altså Osloskolen. Men jeg vil betvile at diskrimineringsombudet vil kunne ha gyldige innsigelser til at en praksislærer ikke ønsker å inngå en samarbeidsavtale som skal «kjennetegnes ved felles identitet» med en institusjon hvis verdigrunnlag læreren er sterkt uenig med. Og de to som sa opp sin faste fulle stilling ved NLA, kan heller ikke med rimelighet oppfattes om at de diskriminerte noen ved å gjøre det.

NLAs rektor Sødal kommenterer saken. 26. januar hevder han at akademiets verdidokument «… forplikter verken samarbeidspartnerne eller studentene våre». Det kan så være, men han drøfter ikke forholdet mellom verdidokumentet og den formulering i samarbeidsavtalen, om felles identitet, som praksislærere har reagert på. Han stiller spørsmålene «Hva blir det neste? Skal lærere med NLAs samlivssyn kunne nektes jobb i Oslo-skolen?», og har altså, i likhet med Strømmen Lile, ikke fått med seg at to av rektorene faktisk håper studentene søker jobb ved deres skole. Videre forholder han seg ikke til personer (praksislærere) og deres reaksjoner på å bli trukket inn i en fold de ikke vil inn, men utelukkende til institusjoner (skoler og skoleeier). Dette er større svakheter enn når han søker å la saken bli belyst av spørsmålet «Skal busselskaper kunne nekte å frakte passasjerer med hijab fordi disse trolig har et konservativt samlivssyn?». Så enkelt kan det sies, hvis man vil undergrave sin posisjon som leder i akademia og seriøs bidragsyter i den foreliggende debatt. Det hjelper lite at han påstår at dette spørsmålet har «kontakt med virkeligheten». Vi andre skjønner at kontakten er i ferd med å bli brutt.

Latterliggjøring i skolen, ironi fra biskopen. Saken er beslektet med den hendelsen som lå til grunn for den svært omfattende debatten i høst i Vårt Land og andre steder, om kvinnelige prester. Her ønsket ikke konfirmantforeldrene at deres barn skulle undervises av en sokneprest som bokstavelig talt hadde kringkastet (på Dagsnytt 18) et konservativt syn på kvinnelige prester. Hans overordnede biskop Nordhaug sa ikke at foreldrenes standpunkt var latterlig, men han ironiserte over det, og hevdet at man ikke kan ha selvbetjening i kirken – noe man faktisk nesten har, angående vigsel.

Fellesnevneren er at aktører som har en posisjon som gir dem mandat til å mene noe om den påvirkning barn og unge skal utsettes for, nemlig rektorer, lærere og foreldre, tilkjennegir sin mening også i teologiske stridsspørsmål – homofili og kvinnelige prester. Slik jeg ser det, bør slike anliggender verken møtes ved å påstå de er latterlige og diskriminerende, slik førsteamanuensen gjør, eller ved å ironisere over dem, slik biskopen gjorde.

Særlig i spørsmålet om homofili må man regne med at stadig flere aktører vil gå relativt langt for tydelig å ta avstand fra det man oppfatter som helt uakseptable holdninger. De bør tas på alvor. Og i særdeleshet må man respektere at lærere vil unngå å bli omfattet av avtaler der de kan bli identifisert med et syn på homofili som de absolutt ikke deler.

Gå til innlegget

Saken om konfirmantundervisning i Sogndal utviklet seg raskt til å dreie seg om kvinnelige prester. Dette kan fremstå som en form for kirkelig kollektiv navlebeskuelse. Overfor det nye myndige legfolk må biskopene nå gjøre det klart at man tilpasser seg legfolkets ønsker ved kirkelige seremonier. Det kan dempe mobbingsliknende aksjoner mot prestene.

Saken om konfirmantundervisning i Sogndal utviklet seg raskt til å bli en sak om kvinnelige prester. Jeg vil anta at det har vært over 50 oppslag om dette i Vårt Land, og kanskje nesten like mange i Dagen; over halvparten har vært leserinnlegg, i alt vesentlig fra teologer. Mitt inntrykk er at svært lite av dette har vært av interesse for andre medier.

Sett utenfra kan dette fremstå som en form for kollektiv navlebeskuelse, riktignok slik at man ikke bare ser på egen, men også hverandres navler. Prester, noen presters finstilte samvittigheter, og andre presters frustrasjon over konsekvensene av de finstilte samvittighetene, er saktens viktig nok for de innvidde (og vigslede), men blir etter mitt skjønn en avsporing i et bredere perspektiv: Hvor mange er det egentlig som er opptatt av holdningene til svært få konservative prester, og reaksjonene til nesten like få kvinnelige prester? I det som forhåpentligvis blir et siste bidrag til debatten, sier tidligere preses til Vårt Land (1.12.) at det er leit at debatten kom opp igjen, men «… at det som nå er kommet fram om en del kvinners erfaringer, har gjort det til en nødvendig debatt». Javel, men det fremstår som manglende sans for proporsjoner at dette har fremstått som det viktigste tema i kirken høsten 2020. Og hva betyr det egentlig at det var ‘leit’ at debatten kom opp igjen? Siden debatten sies å ha vært ‘nødvendig’, kan det ikke bety at den ikke hadde noen hensikt. Antagelig betyr det at det er leit at det fortsatt finnes aktører som er mot kvinnelige prester. Og det er det jo.

Mitt utgangspunkt for å kommentere saken fra Sogndal har vært at man i konfirmasjonsundervisning må ta hensyn til foreldrene, som representanter for det jeg har kalt det nye myndige legfolk. Her har jeg merket meg biskopen i Nord-Hålogaland nå har fratatt soknepresten i Kautokeino ansvar for slik undervisning, ut fra en liknende situasjon som den i Sogndal. Dette gjenspeiler respekt for foreldrenes mandat, som kirken og kristenfolket betoner hva angår friskoler.

Avisen Dagen har i en leder pekt på at lokalsamfunn kan mobbe prester: «Hvordan opplever de arbeidsmiljøet sitt, alle de prestene som ikke vil vie homofile og som blir nærmest mobbet bort fra sine lokalsamfunn?» Spørsmålet var egentlig et forvirrende brudd med innholdet i lederartikkelen forøvrig, men kan bidra til en nyansering av uttrykket det nye myndige legfolk: Det består vel av to grupper, nemlig de som er innenfor og de som er utenfor kirken. Kirken kan ikke ha ambisjoner om å tøyle de sistnevnte.

Men overfor det nye myndige legfolk innen kirken bør kirken ha en klar og felles strategi. Strategien må ha som utgangspunkt at i årene fremover vil mange myndige oppleve det som svært problematisk at prester nekter å vie likekjønnede; noen av disse vil med markere seg sterkt, både i lokalsamfunnet, og ellers – grunnen er at nektelsen oppfattes som diskriminerende overfor en gruppe som er grovt forfulgt i andre deler av verden. Et aspekt ved kirkens svar bør være full åpenhet om ordninger av samme art som dem som er innført når et homofilt par ønsker å gifte seg i en kirke hvor den eneste presten er mot vigsel av likekjønnede, og hvor man nå har sett et eksempel på den samme ordning ved konfirmasjon – kirken finner en annen prest. Slik bør det også være ved dåp og gravferd. (Tilsvarende bør gjelde i motsatte tilfeller, dersom noen ikke vil ha en prest som vier likekjønnede.)

Det som imidlertid lett kan ha festet seg i den større offentlighet etter hendelsene i Sogndal, er biskop Nordhaugs sterkt polemiske utsagn mot en foreldrerepresentant i det som vel er NRKs viktigste nyhetssending, Dagsnytt 18, på 4. september (jeg prøver å sitere ordrett, ikke etter NRKs teksting): «Vi må kunne snakke sammen. Og jeg frykter for liberaliteten i dette samfunnet hvis den type meninger som Mikael Bruun har, skal bli møtt med en sånn type ‘no platforming’. Han skal ikke få ordet i forhold til våre konfirmanter.» Videre: «Hvis brukere av kirken fikk lov til å velge prest som om dette var en form for selvbetjening, så ville vi fått en helt uholdbar situasjon. For det ville jo ikke bare gjelde konfirmasjon. Det ville gjelde dåp, gravferd og bryllup.»

En sak for seg er at en prest som preker nesten hver søndag, ikke med rimelighet kan sies å bli utsatt for 'no platforming'. Viktigere er det at Nordhaugs uttalelse om selvbetjening langt på vei var vill-ledende hva angår bryllup; senere er den altså også blitt det hva angår konfirmasjonsundervisning.

Jeg er forbauset over at ingen har søkt å korrigere det inntrykket som her ble skapt. Kirken tilbyr ikke selvbetjening, men tilpasser seg ‘kundenes’ ønsker ved i hvert fall to av de fire seremoniene det er tale om. Det er nødvendig at biskopene gjør dette helt klart overfor det nye myndige legfolk, både de innenfor og de utenfor kirken, og samtidig signaliserer at man vil også tilpasse seg krav fra legfolket ved dåp og gravferd. Et utfall mot konfirmantforeldre fra biskopen i det bispedømme hvor det synes som flest «… kvinners erfaringer, har gjort [kvinneprestsaken] til en nødvendig debatt» er ikke tjenlig som kirkens siste ord i denne saken, og utfallet dempes bare i beskjeden grad av kursendringen i Nord-Hålogaland, som neppe så mange har lagt merke til.

(Dette innlegget er oversendt bispemøtet, som en purring nr 2, to måneder etter min første henvendelse om denne saken.)

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere