Karl Øyvind Jordell

Alder:
  RSS

Om Karl Øyvind

Følgere

Diskrimineringsombud på ville veier

Publisert 8 måneder siden

Ombudinstitusjonen har en nærmest opphøyet plass i norsk forvalting. Den bringes i vanry når et ombud uttaler seg uten å ha satt seg inn i regelverket på et område hun uttaler seg om. Når det skjer, må angjeldende ombud vurdere sin stilling.

I et intervju med diskrimineringsombud Bjurstrøm i Vårt Land 27.3. , som bl a handler om at fem Osloskoler har avsluttet sitt samarbeid med NLA, heter det:

"Bjurstrøm tror ikke rektorene kan pålegge lærere å være øvingslærere.
– Men dersom man først har sagt at man vil være øvingslærer, er det ikke opplagt at man fritt skal kunne velge hvem man skal være øvingslærer for. Det er et vanskeligere juridisk spørsmål, sier hun."

Det direkte sitatet innledes med forutsetningen at ‘man først har sagt at man vil være øvingslærer'. Men dette er en forutsetning som ikke er i samsvar med ordningen og regelverket for øvingslærere.

Hvis man googler ‘øvingslæreravtale’, finner man følgende formulering, i vedlegg 1 a til rundskriv F-04-05:

"Utvelgelsen av hvilke lærere … som skal ha funksjon som øvingslærer … foretas etter intern utlysning av rektor, en representant for høyskolen og en tillitsvalgt."
Her ser man klart at lærere søker på en funksjon som øvingslærer, ikke som en generell funksjon, men med referanse til en gitt høyskole, som deltar i utvelgelsesprosessen.

Det er altså ikke slik at man 1) først sier at man vil være øvingslærer, og så 2) velger hvilken institusjon man skal være øvingslærer for. Dermed bortfaller det Bjurstrøm benevner det 'vanskeligere juridiske spørsmål'.

Rimeligvis står man fritt til å la være å søke, og til å tre ut av avtalen etter nærmere regler. At man lar være å søke, kan umulig være en sak for diskrimineringsombudet. At man trer ut av en avtale, må også være noe den enkelte øvingslærer står fritt til å gjøre. Det kan ikke ligge under diskrimineringsombudets mandat å vurdere enkeltlæreres begrunnelse for å tre ut.

Hvis ingen søker, eller alle trer ut av ordningen, må rektor meddele dette til lærerutdanningsinstitusjonen.

Det altså ikke tale om 'at hver enkelt lærer håndhever hvem de vil gi praksisplasser til', som det heter i nett-versjonen av intervjuet. Det dreier seg om å søke en funksjon eller bistilling som øvingslærer ved en gitt lærerutdanningsinstitusjon – ikke om håndheving av noe som helst. Det er heller ikke tale om 'vilkårlig seleksjon av hvem det (ikke) er OK å samarbeide med', slik ombudet ifølge intervjuet har skrevet i sitt nyhetsbrev. Det er ikke tale om seleksjon overhodet.

Ombudinstitusjonen har en nærmest opphøyet plass i norsk forvalting. Den bringes i vanry når et ombud uttaler seg uten å ha satt seg inn i regelverket på et område hun uttaler seg om. Når det skjer, må angjeldende ombud vurdere sin stilling.

Dette innlegget ble trykket i Vårt Land 9.4.2021

Gå til innlegget

Lærerne står fritt til å la være å søke øvingslærerfunksjoner for NLA . Det er grovt urimelig å hevde at de diskriminerer studentene hvis de lar være å søke. Men hvis ingen søker, har ikke skolen noen øvingslærere, og rektor må meddele at man ikke kan ta imot studenter.

Debatten om NLA-studenter som ikke får praksis i fem Oslo-skoler, har nå løpt i et par måneder, i Vårt Land og andre medier.

Jeg er redd den er blitt sterkt preget av den fordreining av konflikten som Vårt Lands religionsredaktør formidlet i en tidlig fase, i en kommentar 30.1., at lærere fra NLA ikke er ønsket i skolen: «Det sterkeste signalet [praksisskolene] sender er at NLA sine lærerstudenter ikke hører hjemme i norske livssynsåpne skoler.» Og videre: signalet består i at skolene «… ikke stoler på disse studentenes evner og dømmekraft.»

Storingsrepresentant Grøvan, kommentator Stanghelle i Aftenposten og spaltist Gule i Klassekampen har fremmet synspunkter som ligger nær det første sitatet. Grøvan skriver i Vårt Land 13.2.: «Men paradokset er jo at det nå er skolene i Oslo som diskriminerer NLA studenter.» Et klart flertall av de oppslag og innlegg som Vårt Land har trykket, er i samme gate; jeg går ut fra at religionsredaktøren har stor innflytelse på den linjen avisen slik støtter. Stanghelle viste til et oppslag i Vårt Land om at diskrimineringsombudet ville se på saken, og så dette som et tegn på hvor alvorlig saken er.

Hva angår det andre sitatet, underslo redaktøren følgende utsagn, fra sin egen avis 23.1.: To rektorer «… håper … at studentene vil vurdere å søke lærerjobb hos dem etter endt utdanning». Dette utsagnet tyder absolutt ikke på at man ikke stoler på studentenes ‘evner og dømmekraft’.

Debatten har for en stor del foregått på feil premisser, fordi man, som Grøvan, har ment at det er skoler eller rektorer som sier nei til studentene fra NLA. Det er det ikke. Det er øvingslærerne som sier nei.

Synspunkter på disse lærernes rett til å si nei er fremmet av førsteamanuensis Strømmen Lile, som er rettssosiolog og menneskerettighetsforsker, og som har fått svært mye spalteplass i Vårt Land. I et innlegg 24.2. går han inn på lærernes rett til å si nei, med referanse til et spørsmål fra skolebyråd Torkildsen, om opposisjonen i Oslo bystyre mener at «man skal tvinge øvingslærere i Osloskolen til å jobbe for NLA». Strømmen Lile hevder at øvingslærere «… ikke [er] ansatt av NLA, like lite som de jobber for foreldrene til barna de underviser. Og hvis man vil være øvingslærere har man ikke noe valg, man kan ikke si nei til NLA-studenter på grunn av trosgrunnlaget til NLA.»

Det hadde vært gunstig om han som forsker hadde gått til kildene og undersøkt formalitetene om øvingslærernes ansettelsesforhold, før han uttalte seg så bombastisk. Det ville ikke vært uoverkommelig. Hvis man googler ‘øvingslæreravtale’, finner man følgende formulering:

"Utvelgelsen av hvilke lærere … som skal ha funksjon som øvingslærer … foretas etter intern utlysning av rektor, en representant for høyskolen og en tillitsvalgt."

Her ser man klart at lærere søker på en funksjon som øvingslærer, ikke som en generell funksjon, men med referanse til en gitt høyskole, som deltar i utvelgelsesprosessen.

Vi har ikke yrkespåbud her til lands. Lærerne står selvfølgelig fritt til å la være å søke øvingslærerfunksjoner for NLA – de har altså et valg, i motsetning til hva Strømmen Lile påstår. Det er grovt urimelig å hevde at de diskriminerer studentene hvis de lar være å søke, så diskrimineringsombudet kan nok slappe av. Men hvis ingen søker, har ikke skolen noen øvingslærere, og rektor må meddele at man ikke kan ta imot studenter.

 Etter dette får vi håpe at disse lærerne, og deres rektorer og skoler, slipper flere beskyldninger. De har mer enn nok med å konsentrere seg om sine hovedoppgaver, som for tiden er kompliserte nok, om ikke religionsredaktører, stortingsrepresentanter, førsteamanuenser kommentatorer og spaltister skal komme med uberettigede anklager om diskriminering, basert på manglende vilje og/eller evne til å sette seg inn i øvingslærerordningen

Gå til innlegget

I Vårt Land for 24.2. er der to innlegg om den påståtte diskriminering av NLA-studenter som krever en kommentar. Siden Vårt Land ikke ville trykke kommentaren, legges den ut på Verdidebatt – bedre sent enn aldri

I et leserinnlegg kommenterer menneskerettighetsforsker Strømmen Lile et spørsmål fra skolebyråd Torkildsen, om opposisjonen i Oslo bystyre mener at «man skal tvinge øvingslærere i Osloskolen til å jobbe for NLA». Han hevder at øvingslærere «… ikke [er] ansatt av NLA, like lite som de jobber for foreldrene til barna de underviser».

Dette fremtrer som villedende formalisme. I et oppslag i Vårt Land allerede 23.1. ble det gjort kjent at øvingslærere går inn i en samarbeidsavtale med NLA, der det heter at «samarbeidet kjennetegnes ved felles identitet som lærerutdannere». Det er en svært sterk markering av tilknytningsforhold – de færreste ansettelsesforhold betegner tilknytningen til arbeidsgiver som ‘felles identitet’. Med en slik forståelse av tilknytning blir NLAs omstridte verdidokument noe øvingslærerne må forholde seg til. Hvis de er uenige i verdidokumentet, blir en rimelig løsning at de ikke går inn på avtalen med NLA, og begrenser seg til å jobbe for foreldrene, for å bruke Liles formulering.

I samme avis sier diskrimineringsombud Bjurstrøm: «Når skoleledere sier at hvis du er utdannet ved en institusjon med et konservativt syn på homofilt samliv så har du ikke tilgang inn i Oslo-skolen …». Hadde hun innledet med ‘hvis’, kunne utsagnet vært av relevant. Men det er skivebom. Så langt har nemlig ingen skoleleder tatt til orde for å hindre tilgang til Oslo-skolen for lærere utdannet ved NLA. Tvert imot – flere rektorer har ønsket slike lærere velkommen som søkere.

Med referanse til utsagnet fra skolebyråden om at man ikke kan tvinge øvingslærere til å jobbe for NLA, sier diskrimineringsombudet at «dette blir for lettvint». Hun skisserer følgende løsning: «Skoleledelsen må sette seg sammen med rektorene og gjennomgå hvilke plikter man har etter norsk lov, og hensynet til religionsfriheten.» Det kan man saktens gjøre. Men så lenge man ikke inkluderer lærerne i gjennomgangen, kommer man vel ikke særlig langt. Og inkluderer man dem, vil man raskt komme fram til at man ikke kan tvinge lærere til å gå inn i samarbeidsavtaler som postulerer identitet med et verdigrunnlag de ikke kan stå inne for. Diskrimineringsombudets uttalelse fremtrer etter dette som i overkant lettvint.

Oppsummerende: Sakens hovedaktører er ikke skoler eller rektorer eller andre skoleledere. Saken dreier seg om alminnelige læreres rettigheter og plikter. Den enkelte lærer har ikke en ubetinget plikt til å være øvingslærer, og har dermed rett til å takke nei til slike utvidede oppgaver. Det må både menneskerettighetsforskere, diskrimineringsombud og Oslopolitikere forholde seg til.

Gå til innlegget

Det sentrale i saken er praksislærernes frivillighet – de kan ikke tvinges inn i deltidsstillinger med NLA som arbeidsgiver. Lærerne og skolene har ikke foretatt noen vurdering av den enkelte students religiøse preferanser

I et innlegg i Vårt Land 18.1. skriver lektor Anfindsen om det han kaller ‘intolerante skoler’ og betoner at «som lærer er det min plikt å samarbeide med alle mine kolleger på best mulig måte, uavhengig av deres religiøse eller ideologiske preferanser». Utgangspunktet er striden om praksis for lærerstudenter fra NLA. Han refererer til en kommentar i Aftenposten av Harald Stanghelle, som hevder at striden «… gir et skremmende signal til gode lærere som er aktive i en katolsk eller muslimsk menighet. Disse bør heretter vokte seg vel for å flagge sin religiøse tilknytning på lærerrommet». Men i NLA-saken har ingen lærere ved de skoler det dreier seg om, tilkjennegitt at de trekker seg fra samarbeidet fordi de ikke aksepterer religiøse eller teologiske preferanser hos studenter. Deres anliggende er at de ikke vil gå inn i et arbeidsforhold med institusjonen NLA.

Ifølge et oppslag på Vårt Lands nettsider er saken nå trukket inn i de stadige konflikter i Osloskolen. Bystyrerepresentanter for Høyre og KrF er kritiske til byråden fra Ap. Bystyrerepresentant Hasle fra KrF overveier å gå hardere ut, på nasjonalt plan.

Mot denne bakgrunn er en kommentar fra tidligere kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen i Morgenbladet 12.2. av interesse: «Lærere som skal veilede studentene må selvfølgelig gjøre det frivillig. Det er alle enige om. Og også lærerne og skolene de jobber på, må ha en type samvittighetsfrihet slik at de kan velge bort samarbeid med institusjoner som har verdier de ikke er enige i.»

Det sentrale i den foreliggende saken er det som Røe Isaksen skriver om lærernes frivillighet – de kan ikke tvinges inn i deltidsstillinger med NLA som arbeidsgiver. Lærerne og skolene har ikke foretatt noen vurdering av den enkelte students religiøse preferanser. Det er tvert imot betonet at lærere fra NLA er velkomne som søkere. Det skulle ikke være så vanskelig å oppfatte dette synet – nei til institusjonen NLA, men ja til lærere derfra. Når det likevel blir så mye styr, kan det skyldes at man ikke har satt seg inn i saken, eller at man har sin egen agenda.

Gå til innlegget

Mener Vårt Land at lærere skal pålegges oppgaver som de er ikke forpliktet til å ta på seg, hvis lærerne opplever at de da kan tas til inntekt for et syn på homofile som ikke kan stå inne for? Hvis man ikke mener det, vil man da rydde opp, og få tydelig fram at skoler og rektorer verken boikotter eller diskriminerer, og at lærere har rett til å takke nei til deltidsengasjementer?

Vårt Lands skjeve dekning av konflikten omkring NLA-studenters praksis ved Osloskoler har fått relativt dramatiske konsekvenser, for så vidt som det er Vårt Lands vridde saksfremstilling, med fokus på skoler og rektorer, som har fått sterkest nedslag. Avisens sentrale redaksjonelle bidrag i denne saken er en kommentar fra religionsredaktør Kruse 30.1., hvor det bl a heter: «Det sterkeste signalet  [praksisskolene] sender er at NLA sine lærerstudenter ikke hører hjemme i norske, livssynsåpne skoler", og at "... de ikke stoler på disse studentenes evner og dømmekraft".

Aftenpostens kommentator Stanghelle reiser, med referanse til Vårt Land, følgende spørsmål 9.2.: "... når Oslo-rektorene ikke vil akseptere NLA- studenter i en praksisplass, er det da grunn til å tro at de samme rektorene vil akseptere ferdig utdannede lærere fra [NLA]?"

Svaret på dette spørsmålet er ja. Dette fremgikk av Vårt Lands oppslag om saken allerede 23.1.: Med referanse til studenter fra NLA som har hatt
praksis ved skolene, sier to rektorer at de "... håper dessuten at studentene vil vurdere å søke lærerjobb hos dem etter endt utdanning". Og ingen andre enn Kruse har stilt spørsmål ved ‘studentenes evner og dømmekraft’.

Det sentrale er imidlertid at det ikke er skoler eller rektorer som er den sentrale aktør i denne saken, men de lærere som tar imot studenter i praksis. Rektorer er avhengige av at det ved deres skoler finnes lærere som er villige til å ta imot studenter i praksisundervisning. Hvis lærene ikke ønsker å gå inn i et samarbeidforhold med NLA, kan verken rektor eller arbeidsgiver, Oslo kommune, tvinge dem. Dette fremgår av et innlegg i Vårt Land 5.2., som har overskriften 'Læreres rett til å velge hvem de vil jobbe for".

Men i Vårt Land for 12.2. begår spaltisten Hustad Nilsen den samme feilen som Stanghelle, under den lite sakssvarende overskriften ‘irrasjonelle Oslo-rektorer’.

Viktigere er det at det feilaktige fokus på rektorer/skoler vedlikeholdes i et oppslag i avisen samme dag. Både på første side og i overskriften sies de om skoler at «… de kan ikke være moralpoliti» og «… bør ikke kunne si nei til praksis-samarbeid». Dette er sitater fra Høyres talsperson for utdanning i Oslo. Også byråden for utdanning refererer til skoler. Først på slutten kommer en rektor til orde, med en presisering av sakens kjerne: «Å være … praksislærer, er en frivillig oppgave som ansatte på den enkelte skole selv velger å gå inn i. Den ansatte frikjøpes da fra deler av sin ordinære lærerstilling … . For lærere som ikke vil bli assosiert med NLAs verdigrunnlag, vil det derfor oppleves svært problematisk å bli pålagt å jobbe for høgskolen.» Dette synes å være en for forsiktig formulering – man kan nok ikke pålegge noen å utføre ‘frivillige oppgaver’. Ved angjeldende skole «… har ansatte trukket seg fra jobben … fordi de ikke kan stå for innholdet i NLAs verdidokument».

Tiden er nå inne til at Vårt Land klargjør sitt syn. Mener man at lærere skal pålegges oppgaver som de er ikke forpliktet til å ta på seg, hvis lærerne opplever at de da kan tas til inntekt for et syn på homofile som ikke kan stå inne for? Hvis man ikke mener det, vil man da rydde opp, og få tydelig fram at skoler og rektorer verken boikotter eller diskriminerer, og at lærere har rett til å takke nei til deltidsengasjementer?

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere